Dokusåpen om Khalid Skah

Fetter og venn av Anne Cecilie Hopstock, Geir E. Garø, skriver i et innlegg i Dagsavisen 26.1 at jeg bommer grovt og har manglende kompetanse om barnebortføring når jeg hevder at Khalid Skah ikke har bortført sine barn fra Norge i Dagsavisen 17.1.

 Utenriksdepartementet og Justisdepartementets statistikk over barnebortføringer er offentlig tilgjenglig på nettportalen barnebortføring.no. Hopstock og Skahs barn er ikke å finne i statistikken - nettopp fordi myndighetene ikke regner disse barna som bortført fra Norge. Hvorfor blir Hopstocks støttespillere så sinte, når det påpekes at tilfeller der familier har bosatt seg i utlandet ikke går under betegnelsen barnebortføring fra Norge? 

Garø gjentar oppfatningen at det ikke var mor i denne saken som gikk til pressen, men Khalid Skah selv. Pussig, fordi vi har sett at Anne Cecilie Hopstock vedvarende har boltret seg over førstesidene og i nyhetssendingene. Fullstendig uten motforestillinger har hun fortalt om vold, trusler og hvilke traumer Khalid Skah har utsatt barna for.   

Skah forteller selvsagt en vidt forskjellig versjon, hvor barna trivdes i Marokko; de hadde mange venner og gjorde det godt på skolen, inntil væpnede menn brøt seg inn i leiligheten hans og tok med seg barna. Hvem snakker sant? Snakker noen av dem helt sant? Skal vi tro på Anne Cecilie bare fordi hun er norsk? Kan vi stole på at mediene har gitt oss balansert og riktig informasjon?

Dagbladet trykket 29.07.09 en artikkel om Khalid Skah, hvor de skrev: "Morens advokat, Marte Svarstad Brodtkorb fnyser av marokkanerens påstander - Dette viser nok en gang at Khalid Skah aldri forholder seg til fakta." Ambassadør Bjørn Blokhus ble sitert slik: "Du må ikke tro på noe Skah sier i denne saken." Dagbladets journalist Kamilla Thoresen omtalte Skah som: "Den falmede idrettsstjernen." Hvordan ville leserne ha reagert dersom en av våre egne idrettshelter ble utsatt for et slikt karakterdrap? Mon tro om Dagbladet ville våget å kalle Bjørn Dæhlie for en falmet idrettshelt?

Brennpunktredaksjonen annonserte et program om barnebortføring fra Norge. Vi fikk se et spennende fjernsynsprogram, med mange eventyrlige, dramaturgiske ingredienser, høy kjendisfaktor, ekteskapskonflikt, en fortvilt mor, en sint og påstått farlig muslimsk mann etc. Men reportasjen fra Marokko hadde ingen ting med barnebortføring fra Norge å gjøre. Brennpunktredaksjonen serverte oss ren dokusåpe under dekke av å være undersøkende journalistikk - reportasjen skapte således full forvirring om hva barnebortføring egentlig er. Les om hva som defineres som barnebortføring på Borført.no.

Noen undres på hvorfor jeg som talsmann for foreldre med bortførte barn ikke opptrer mer inkluderende ovenfor Anne Cecilie Hopstock. Svaret på det er at denne saken ikke har brakt noe godt med seg for foreldre med barn bortført fra Norge. Tvert om, saken førte til en diplomatisk krise mellom Norge og Marokko, hvor blant annet Bjørn Blokhus ble avsatt som ambassadør.

UD blandet seg inn i en sak som i følge internasjonale konvensjoner ikke er en barnebortføring, og det fikk konsekvenser for Norge. Denne tabben vil etter alle solemerker føre til at utenrikstjenesten i fremtiden vil være enda mer varsomme med å involvere seg i barnebortføring.

Påstander om vold blir ofte brukt som et taktisk virkemiddel i bortføringer. Vold og trusler er alvorlig kriminalitet - derfor har vi politi og rettsvesen til å hanskes med det. Det er således en svært skummel utvikling at pressen formidler påstander om vold og overgrep - før domstolene har avgjort om det foreligger straffbare forhold.

Her er det viktig å presisere at jeg kritiserer pressen (spesielt NRK og Dagbladet) og ikke Anne Cecilie Hopstock. For alt jeg vet så kan hun ha rett i det hun forteller, men jeg foretrekker altså at en domstol først trekker sine slutninger - før jeg leser om det i avisene. Pressejustis er farlig! Som nevnt blir 80 prosent av bortføringene fra Norge begått av kvinner, og det ligger ofte økonomiske motiver bak. Om det blir sedvane at kvinner alltid kan rettferdiggjøre sine selvteksthandlinger med at far er en voldelig type, uten rett og dom, da er vi virkelig på ville veier.