Diskurs og diskriminering

 

Av Ole Texmo

 

 

Først en liten anekdote fra norsk barnerett. Dommeren: ”Jamen Texmo, det er da mest vanlig at det er kvinner som tar seg av barn”. Texmo: ”Mulig det, men det er ikke tilfellet i denne saken”. Historien er som man forstår selvopplevd. Dommeren ble sur over å bli motsagt og utfallet av saken deretter. I diskursen om mulig uheldige sider av tall- og balansefeminismen i Klassekampens serie siste uke har forsvinnende få menn sluppet til. Kanskje har det ikke falt seg naturlig eller kulturlig: det er vel mest vanlig at det er kvinner som er opptatt av likestilling og kjønnsdiskriminering. Eller er det noe med selve diskursen, dvs måten disse temaene presenteres på som av ulike grunner virker ekskluderende på menn?

 

 

Et av kjernepunktene i serien har vært spørsmål om berettigelse av tiltak for å balansere påstått ulikevekt som angivelig har falt ut i kvinners disfavør, og hvordan tall kan brukes for å illustrere forskjeller. Et annet annet punkt som ikke femgår like eksplisitt er spørsmålet om hvem som kan regne seg som diskriminert og på hvilket grunnlag. Det tredje punktet jeg tar fatt i her er forholdet mellom gruppehensyn og respekten for det enkelte menneskes situasjon og valgfrihet. Formynderholdning er typisk norsk. Menn må f.eks motiveres med ”kjærlig tvang” for å ta ansvar for egne barn veiledet av fagfolk og kvinner. Fagfolk vet hva som er ”barnets beste”, selv om fagfolkene ikke evner å produsere meningsbærende faglitteratur basert på anerkjente vitenskapelige kriterier og kategorier, metodisk etterprøvbar, målbar og sammenlignbar. Selv om den rettslige standarden ”barnets beste” aldri er blitt innholdsbestemt, dekonstruert eller gjenstand for dømmekraft.

 

 

Mot ”kjærlig tvang” - ideologien som er offisiell statsfeministisk motivert og legitimert familiepolitikk stiller jeg spørsmålet: kan dette synet belegges vitenskapelig? Hvilke kategorier har man for relevant sammenligning? Må fedre som på eget initiativ finner ut at de skal være tilstedeværende i barneomsorgen underkaste oss statsfeminismens forståelsesformer, juristeriet og psykonomenes demokratur som betrakter fedre som annenrangs og utbyttbare ressurser for egne barn? Hva skjer med de av oss som protesterer mot formynderiet, ideologien, familielobotomien og de selvoppfyllende kjønnsstereotypiene? På hvilket grunnlag kan vi eventuelt kalle oss diskriminerte?

 

 

Kampen om offerrollen er ingen mannskamp verdig, da heller artikulert motstand mot f.eks statsfeminismens hvitvaskede sannheter om menns omsorgsansvarsunndragelse og voldspotensiale, mørketall og påstått negative kvinnesyn. I medieoffentligheten, det jeg kaller diskurser med tilhørende vinklinger og tematiseringer, er det forsvinnende få motforestillinger mot det massive kjøret som stempler menn som ”nestendrapsmenn”. Ubalansen er påfallende. Da en mann drepte sin kone og sine barn på sørvestlandet i vinter gled familietragedie- og æresdrapsdiskursene over i hverandre. Da en kvinnelig advokat og mor drepte sine barn og seg selv etter et rettsmøte med far til barna i en pågående barnefordelingssak i trøndelag i våres, la man raskt lokket på under henvisning til privatlivets fred.

 

 

Kan det tenkes at trøndalagsfaren ble oppfattet som en trussel mot mødrehegemoniet og stereotypiene. For ikke å nevne hvis han for å balansere konens karriere som hardtarbeidende advokat valgte å være hjemme med barna og ved samlivsbruddet tiltrodde seg en fullverdig status som forelder og omsorgsyter som utgangspunkt for forhandlinger om barnefordeling. Slike situasjoner er verken kvinner eller system innrettet for å ta høyde for, og feminister har ikke bidratt nevneverdig for å inkludere menn/fedre, eller betrakte oss som likeverdige med tilskrevet kommunikativ kompetanse.

 

 

Muligens betrakter feministene fedre som fremmedelementer uten krav på respekt, hvorfor vi heller ikke kan anses som diskriminerte om vi mister kontakten med våre barn mot vår vilje. Eller også er akademia, profesjoner og mediaoffentlighet ikke modne for å skille mellom mor og barn; mellom skilsmisse og barnefordeling; mellom parkonflikt på foreldrenivå og hensyn til barnets selvstendige interesser og behov; mellom gruppehensynsnivå og repekten for det enkelte menneskes situasjon i den enkelte sak. Mellom fornuft og følelser. Mellom relevante og irrelevante likheter og forskjeller.

 

 

Dette er hva dekonstruksjonen handler om, foruten å vise ”definition by example, not by term”; hvordan man metodisk bestemmer hvilket generaliseringsnivå som bør være utgangs- og omdrieningspunkt for vurdering av likheter og forskjeller. Dømmekraft eller praktisk fornuft om man vil kan bestemmes som refleksive bevegelser mellom forestillinger om forholdet mellom det kjente og det ukjente, og samtidig forholdet mellom det enkelte og det almene, grovt skissert i tradisjonen etter Aristoteles og Kant. Dommere som bygger på kjønnsfordommer og dømmer etter hva de tror er vanlig i samfunnet bruker ikke forstanden, og yter heller ikke det enkelte tilfelle respekt, ukjente som de formodentlig er med kjønnsutypiske valg og barneomsorg.

 

 

Kjønnsforskere som ikke respekterer såkalt kjønnsutypiske valg, f.eks i forhold til barneomsorg og arbeidsliv, opptrer i realiteten diskriminerende, stikk i strid med hva de selv formodentlig innbiller seg og sine kolleger blant feministene. Diskriminering i betydningen forskjellsbehandling finner sted om man i utgangspunktet er tilskrevet selvstendig rett og status som berørt og likeverdig part. Fedre får neppe gehør for rop om påstått krenkelse før samfunnet har likestilt fars juridiske status og forhold til barnet. Men homofile blir ikke nødvendigvis diskriminert fordi de er skeive i denne kontekst, da de ikke kan påberope seg relevant sammenligningsgrunnlag. Grunnregelen i lov om Barn og foreldre, den såkalte pater-est – regelen sier: ”Som far skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen”. Fars forhold til barnet går gjennom det sivile forhold til mor. Som utgangspunkt for ubalanse.