Diskriminering på høyt nivå.

Hvordan bruker Likestillings- og diskrimineringsombudet sine ressurser?

Av Ole Texmo

 
Fredag 06.02.09 møtte jeg for Kjell Schevig i Likestillings- og diskrimineringsnemnda http://www.diskrimineringsnemnda.no/ i en sak hvor det konkrete spørsmålet i Nemnda var om Likestillings- og diskrimineringsombudets henleggelse av Schevigs klage skulle oppheves (sak 30/2008): ”Spørsmål om praktisering av reglene om innkreving av barnebidrag ved barnebortføring til utlandet innebærer ulovlig forskjellsbehandling av menn”. Kjells datter Silje og Stein Nervik fra Bortført - nettverket, møtte sammen med meg og la frem sine synspunkter. Møtet i nemnda varte en halv time. På slutten av dagen fra 1500 til 1530.

 
I forkant gikk det en del korrespondanse frem og tilbake, et revidert sammendrag utarbeidet av nemndas sekretær Geir Helgeland oppsummerte partenes posisjoner og anførsler. Ombudet var representert ved jurist Ragnar Lie. Spørsmålet i Nemnda dreiet seg om henleggelse med referanse til Likestillingslovens § 3 femte ledd tredje pkt. var gyldig. Schevigs opprinnelige klage gjaldt – med bakgrunn i egen sak – et krav om at Ombudet vurderer om NAVs praksis er kjønnsdiskriminerende når det gjelder innkreving av bidrag etter barnebortføring til utlandet. I fedres disfavør.

 
Ettersom nemnda kun hadde satt av 30 minutter til møte gjaldt det å konsentrere seg om den vesentligste grenseoppgangen mellom sakens materialitet, som vi ikke hadde tid til å gjennomgå i detaljer, og de prosessuelle vilkårene Ombudet hadde basert sin henleggelse på. Derfor pointerte jeg at forholdet mellom partenes mulighet for dokumentasjon og ressursbruk måtte anses som sentralt omdreiningspunkt i klagesaken overfor nemnda. Jeg fremførte dette enkle synspunkt muntlig, og spurte tentativt nemndas juristtunge medlemmer om dette var en grei approach, slik at vi ikke spilte hverandres tid.

 
Nemnda lot til å bifalle min vinkling, så jeg fortsatte med betraktninger om hvem av partene som logisk og faktisk bør ha bevisbyrde. Klagers henvendelse til Ombudet bygger på en begrunnet mistanke om diskriminerende praksis, underbygget med eksempler fra eget erfaringstilfang samt antydninger om hvordan ombudet kan gå frem rent undersøkelsesmessig for å kartlagt de forhold klager ønsker undersøkt. Tilsynelatende skulle en slik fremgangsmåte være klargjørende. I forhold til klagers egen sak, og at hans tilfelle også høyst sannsynlig har betydning for andre bidragspliktige, skulle man kanskje tro at spørsmålene lot seg avklare.

 
Silje Schevig fortalte under møtet om hvordan faren fra å være en vellykket forretningsmann var redusert til langtidssykemeldt: ”Han har ikke ressurser til å lete frem flere beviser for sin påstand; han har verken penger eller overskudd til å sette i gang egen etterforskning”. Ombudet henla klagers krav under henvisning til både dokumentasjonsbyrde og av hensyn til ombudets egne ressurser. I møtet gikk jeg mot ombudets argumentasjon, men intet av det jeg anførte om dette eller hiint er tatt med i Nemndas vedtak av 06.02.09. Konklusjonen forelå samme dag, ”begrunnelsen” forelå først tre uker senere, 26.02.09: http://www.diskrimineringsnemnda.no/sites/d/diskrimineringsnemnda.no/files/1144669977.doc (Nemndas sammensetning: Aslak Syse (leder), Thom Arne Hellerslia, Abid Q. Raja, Britt Elin Strand og Kåre Lilleholt)

 
Det er ikke helt fritt for at jeg mistenker Nemnda for å ha tatt lett på saken. Hva var egentlig vitsen med møtet når vedtaket er ”copy & paste” av sammendraget laget i forkant. ”Begrunnelsen” på noen få linjer som er skrevet i forlengelsen berører overhodet ikke kjernespørsmålet om hvem som har ressurser: En økonomisk og menneskelig ruinert barnefar som har fått økt bidragsplikten med 135 % av norsk sats – med 5 års tilbakevirkende kraft. Eller Ombudet som ser ut til å ha rikelig med ressurser (sjekk hjemmesiden med oversikt over ansatte, f.eks i juridisk avdeling), som vitterlig prioriterer å sette i verk egen klage i den mye omtalte ”Ambulansesaken” hvor sjåføren av Ombudet stemples som rasist.

 
Ironien ville at vedtak i Ambulansesaken (sak 31/2008) forelå samme dag vi fikk hele vedtaket i vår sak. Nemndas sammensetning er imidlertid forskjellig. Vedtaket i Ambulansesaken er på 17 sider, vårt vedtak på 6 sider: http://www.diskrimineringsnemnda.no/sites/d/diskrimineringsnemnda.no/files/303221581.doc (Nemndas sammensetning: Gudrun Holgersen (leder), Lena R. Bendiksen, Sissel Markhus, Hege Skjeie, Jan Tøssebo). Ombudet bruker ressurser på så mangt. Før forrige valg gikk Beate Gangås – erklært lesbisk med bakgrunn som politijurist -  ut og oppfordret velgerne til å boikotte heterofile menn mellom 40 og 50 år. I denne gruppen finner vi mange skilte fedre hvorav en del av oss sliter med bidrag for barn vi ikke får se, takket være samfunnets manglende prioritering av kontakt mellom fedre og barn og rettsstatens oppløsning.

 
Ombudet vil ikke bruke ressurser på relevant kartlegging som teoretisk kunne vist at klagers mistanke var ugrunnet. Slike sjanser tar man ikke. Men sjansen på å stemple Erik Schenken som rasist – uten at ambulansesjåføren får slippe til med motforestillinger i ombudets egen saksbehandling – tar man. Ville det tatt for mye av ombudets ressurser å ta høyde for Schenkens eget syn på saken? Nemnda har også brukt ulikt med ressurser på de to sakene: 17 sider på Ambulansesaken som får sin begrunnelse samme dag. Vårt glisne 6-siders vedtak kan tenkes å berøre langt flere enn noen ellers ressurssterke somaliere med gode mediakontakter på piknik i Sofienbergparken. Eller ambulansepersonell med fagforening i ryggen.

 
Med ombudets prioriterte praksis medfører det en del ressursbruk å få avklart påstått diskrimineringspraksis. Å engasjere høyt meriterte jurister til å sitte i ei nemnd hvor de kanskje kjeder vettet av seg, er ressurssløsing. Nemnda i vår sak kan umulig ha syntes problemstillingen(e) var særlig interessante. Begrunnelsen er lite motivert. At dokumentasjonsbyrden først skyves over på ombudet når klager selv har bevist det han ønsker at ombudet skal undersøke med sine ressurser, virker heller ikke særlig logisk. Men slik er jussen når saken ikke anses viktig nok. Et spørsmål vi ikke får svar på er hvordan anførslene fra partene blir vurdert. Nemndas behandling synes uinspirert for denne saken.

 
I Ambulansesaken – med en totalt annen sammensetning – har man tydeligvis gått mer mer grundig inn på sakens ulike sider. Hvordan hadde vår sak blitt behandlet med en annen sammensetning? I vår nemnd var det 4 menn og 1 kvinne, i ambulansesaken 4 kvinner og 1 mann. Kvinner er som kjent mer empatiske enn menn. Hadde vi vunnet med et solid flertall kvinner som kunne syntes synd på den degraderte faren? I en sak jeg førte for noen år siden og som jeg vant på vegne av Forum for Menn og Omsorg (FMO) var sammensetningen 4 kvinner og 2 menn (nå ser vi at den er 4 – 1 i den ene eller andre retningen (er dette riktig vei for likestillingen?)): http://test.seria.no/likestillingsombudet.no/vedtak/vedtak_192004.html

 
Vi skal ikke bruke mer ressurser til gnål om at vi har blitt ytterligere diskriminert av Nemnda ettersom vår sak ikke får den samme presumptivt seriøse behandlingen som saken hvor vedtak med begrunnelse og det hele kommer samme dag. Ambulansesaken viser dessuten med all tydelighet at Ombudet har ressurser til å bruke på saker de ikke burde, slik at om man skulle trekke erfaringer fra den ene til den andre saken, kunne spørsmålet om ressursbruk falt ut i vår favør. Sammensetningen av Nemnda forandres stundom fra sak til sak. Ser vi på de sakene som går forut for vår: http://www.diskrimineringsnemnda.no/ , ser vi at hun som ledet nemnda i Ambulansesaken tilhørte vårt utvalg frem til vår sak. Da ble hun byttet ut. Kanskje fordi man ikke ville ha hennes erfaringer fra Ambulansesaken med inn i vurderingen av vårt spørsmål.

 
Vel, det får være nok konspirasjoner i denne omgang. Abid Q. Raja som var medlem av vår nemnd virket ikke altfor opplyst da han spurte meg om klager ville klage inn ombudet for saksbehandlingen. Raja er kjent som en spøkefugl, litt humor er ikke å forakte i alvorstunge juristnemnder. Men her har han kanskje ufrivillig kommet med en strukturironisk bemerkning som kan ramme selve nemnda. Hva om vi klaget nemnda inn for diskrimineringsombudet? Materielt og prosessuelt. Nå gjenstår muligheten for å gå rettens vei. Det er en mulighet klager vurderer seriøst. Av flere grunner. Et fokus på ressursbruk vil da komme opp i full bredde. Og vi vil få en mer kvalifisert vurdering av lov og rett når det gjelder forholdet mellom ressurstilgang og dokumentasjonsbyrde. Forhåpentligvis.