Det beste for barnet er likeverdige foreldre

Av Einar Nyaas, leder av Foreningen Menn og Omsorg

 

Siden 1. januar 1998 har barneloven hatt ordlyden ”Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei”. Nærmere bestemt § 36 andre ledd, som en konsekvens av statsråd Sylvia Brustads forslag i Ot. prp. nr. 56 (1996-97). Dette betyr at norske domstoler er forhindret fra å avsi en dom der barna skal bo hos begge foreldrene på et likeverdig grunnlag. Selvfølgelig er delt omsorg ikke alltid den beste løsningen for barn med to hjem, men i de tilfeller denne løsningen faktisk er den beste løsningen, så kan dessverre ikke domstolen velge denne. I stedet må da domstolen velge den nest beste løsningen, nemlig å gi den ene av foreldrene hovedomsorgen for barnet, og den andre av foreldrene samvær av et visst omfang.

 

Foreldre kan frivillig avtale en ordning der de praktiserer delt omsorg for barnet. Og det skjer titt og ofte. Men i de sakene der den ene forelderen ikke ønsker dette og den andre forelderen ønsker en mer likeverdig deltagelse i barnets liv i form av delt omsorg, er den eneste gangbare vei å gå faktisk å reise sak for domstolene. Og her kommer domstolene i et dilemma, nemlig at domstolen i sin avgjørelse ikke kan etterkomme et slik ”rimelig ønske” om likeverdig deltagelse i barnets oppvekst og omsorgssituasjon. Den eneste muligheten er da å kreve hovedomsorgen for barnet, for å sikre barnets rett til god samlet foreldrekontakt.

 

Er så dette hensiktsmessig? Vi har i flere år gitt rådgivning for fedre som er i strid med den andre forelderen om hvor barnet skal bo fast. Vi er i dag Norges eneste gratistilbud i så måte. Sammen med andre barnefaglige interesseorganisasjoner for foreldre utgjør vi brukererfaringene for barnelovens bokstav og innebygde ulikeverd. Svaret må derfor bli nei!

 

Tradisjonelt har tilhengere av delt omsorg som lovens normative utgangspunkt i visse politiske miljøer vært assosiert med fedreorganisasjoner og ”fedres rett” til samvær. Synet på at barnet kan tenkes å være tjent med et juridisk og psykologisk likeverd mellom foreldrene, synes ikke å ha nådd frem i disse miljøene. Ikke minst Norsk psykologforening, som i forbindelse med behandlingen av Brustads lovforslag ikke bare uttalte seg negativt om delt omsorg, men som også stilte seg negativt til foreldrenes selvstendige avtalefrihet om dette. Man kan spørre seg om hvilke ideologier som ligger bak. De tilfeller der delt omsorg praktiseres, skjer kun i de tilfeller begge foreldrene er enige om dette. En slik løsning medfører at bostedsforelderen må gi avkall på den betydelige økonomiske gevinsten hovedomsorg medfører, og som likeverdig forelderskap ikke belønnes med av det offentlige. At hensynet til ”barnets beste” alltid settes foran den økonomiske motivasjon for å motsette seg delt omsorg, er det ingen som helst grunn til å tro skjer.

 

Som en organisasjon med betydelig tilgang på brukererfaringer med nåværende barnelovgivning, ser vi helt klart problematikken på en noe annen måte enn de politiske miljøer som motsetter seg delt omsorg som normativt ved lov. Den norske barneloven setter barnets beste først og fremst for domstolenes avgjørelser, og der barnets interesser er ivaretatt likeverdig uansett hvem av foreldrene det bor hos, er det til en viss grad hensynet til foreldrenes behov som kan avgjøre utfallet av en slik sak. Men som nevnt er retten avskåret fra å velge barnets beste hvis barnets beste er en delt omsorg.

 

Hva er det så som er ”barnets beste”? Barneloven gir ingen føringer på hvordan begrepet skal defineres. Barneloven § 43 første ledd sier blant annet ”Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær”, og retter seg her mot fare for mishandling eller misbruk av barnet. Men formuleringen er inkonsekvent i lys av annen lovgivning. Svensk barnelov har en presisering av dette, nemlig at ”barnets beste” er nær og god kontakt med begge foreldrene.

 

Hvis en av foreldrene holder barnet tilbake fra den andre forelderen, for eksempel ved å nekte gjennomføring av samvær, er dette et forhold som går i mot ”barnets beste”. I Norge oppfattes ikke samværsboikott som noe overgrep mot barnet, og det medfører ingen strafferettslige konsekvenser. I Sverige anses samværsboikott som barnemishandling, og kan følgelig bli gjenstand for strafferettslige reaksjoner. FNs konvensjon om barns rettigheter som Norge ratifiserte 8. januar 1991, artikkel 3, setter ingen slike begrensninger i å finne løsninger for ”barnets beste” slik norsk barnelov gjør ved å avskjære domstolenes adgang til i å idømme delt omsorg. Tvert imot, konvensjonen anerkjenner begge foreldrenes betydning i barnets liv, og sikrer at myndighetene ikke forhindrer dette (unntatt ved spesielle situasjoner som for eksempel omsorgssvikt). Der kommer den norske barneloven i motstrid, ved at delt omsorg ikke kan idømmes selv om det kan være det gunstigste alternativ for barnet.

 

Avslutningsvis ønsker jeg å dele noen brukererfaringer med barnelovens bokstav og praksis. Den helt overveiende andel fedre som kontakter oss ønsker prinsipielt delt omsorg, men mor motsetter seg dette. En liten andel fedre ønsker hovedomsorgen for barnet av andre årsaker. Dette kan være at mor ønsker å flytte langt unna med barnet, noe som vanskeliggjør god og konstruktiv deltagelse i omsorgen fra fars side. Eller det kan være spesielle årsaker knyttet til mors omsorgsegenskaper. Hovedvekten er dog fedre som ønsker å dele omsorgen for barnet på et likeverdig grunnlag. En endring av barneloven er derfor nå både nødvendig og riktig. Og det haster. Hvis barnelovens normative utgangspunkt blir at begge foreldre skal dele likt på omsorgen for barna etter samlivsbrudd, i stedet for å gå fra likeverdig forelderskap til en rettslig kamp for å oppnå status som aleneforelder, vil vi se at antall saker som reises for domstolene vil gå ned i betydelig grad. I dag er rettens vei den eneste vei å gå for fedre som vil ta til motmæle mors selvinnførte omsorgshegemoni. Og å gå rettens vei er en kostbar affære, ikke bare økonomisk, men også på mange andre plan. Ikke minst næringslivet kan bekrefte dette, med ansatte som blir langtidssykmeldte og havner i personlige kriser. I retten eskalerer konfliktene og det blir sjelden noe bedre foreldresamarbeid av slikt.

 

Den samfunnsøkonomiske gevinst vil trolig være betydelig hvis man nå endrer barneloven. Færre foreldre vil oppleve den utvidede konflikt striden i retten medfører, de personlige økonomiske og sosiale forhold vil ikke risikoutsettes i samme grad, og ikke minst frigjøres domstolenes kapasitet til andre saker enn å rydde opp etter utdaterte kjærlighetsforhold. Der en av foreldrene ikke ønsker likeverdig deltagelse i barnas liv, kan det da reises sak for retten på dette grunnlag, noe som utvilsomt er en bedre samfunnspolitisk og barnevennlig løsning.

Å samtidig gi domstolene tilbake muligheten til å avsi en dom i henhold til dette normative utgangspunktet må være selvsagt. Statsråd Karita Bekkemellem gikk ut før jul og meddelte delt omsorg som ønsket hovedregel i barneloven. Men vi har ikke sett noe mer til hvordan hun akter å løse dette lovteknisk og politisk.