Departementenes kollektive voldsanklager

Av Kjell Schevig redaktør av Bortført.no

Stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling ble lagt fram etter tilrådning fra Barne- og likestillingsdepartementet 12. desember 2008, og godtatt i statsråd samme dag. I Stortingsmeldingen hevdes det at kjønn er en sosial konstruksjon. Eller som det så malerisk uttales: «Kjønn er noko ein gjer, ikkje noko ein er». Angivelig finnes belegg for å oppheve biologien; ”frå nyare kjønnsforsking”.

Regjeringen signaliserer at de vil finansiere forskning som drivkraft for endringer i mannsrollen. Forskningen skal registrere sosiale og kulturelle tradisjoner, slik at reproduksjon av uønsket atferd kan fjernes. Hvordan dette skal utføres i praksis vites ikke, men tanken på at myndighetene har ambisjoner om å fjerne reproduksjon av uønsket atferd – gir skremmende assosiasjoner.

Menns uønskede atferdstrekk

Menn demoniseres med nynorsk prosa ved at: ”Vald mot kvinner og barn eller andre menn, mellom anna vald mot homofile” fremstilles som ”åtferdstrekk som tradisjonelt er knytte til maskulinitet”. Vi oppfordres også til å ta avstand fra mannsideal som; styrke, individualisme, dominans, forsørgertrang og kontroll.  Statlige kampanjer skal gi norske menn ”tilbod om meistring av sinne og aggresjon”, deretter skal mennene stimuleres til omsorg.  

Meldinga dyrker en naiv forestilling om at homofile menn besitter myke, feminine og altruistiske verdier, men at de homofile utsettes for vold fra heterofile menn. Menns omsorgsevne trekkes i tvil med postulatet: ”Omsorg er på mange måtar i utgangspunktet det motsette av vald” . Logikken synes enkel; heterofile menn er emosjonelt umodne og voldelige, og kan dermed ikke tiltros noen omsorgsrolle.

Meldinga fremstiller imidlertid menns egenskaper helt ulikt, avhengig av om de befinner seg på jobb eller i hjemmet. I kapittelet: ”Den kjønnsdelte arbeidsmarknaden – effektar på arbeidskvalitet og – trivsel” får vi vite at menn har en konfliktdempende effekt i arbeidslivet. Undersøkelser viser nemlig at typiske kvinneyrker har spesielt dårlig arbeidsmiljø; med konflikter og mye baksnakking. Egenrapportert trivsel er således lavere på kvinnearbeidsplasser. Menn fører til mindre kjekling imellom kvinnene. Flere mannfolk er derfor ønsket på disse arbeidsplassene og skal således kvoteres inn – for å gjøre hverdagen lettere for kvinnene.

Samfunnsforskerne som står bak Stortingsmeldingen, har altså konkludert med at: Menn skaper vold og uhygge i familierelasjoner. I arbeidslivet derimot, bringer menn med seg trivsel, harmoni og har en konfliktdempende effekt på kvinner.

Hva er hensikten med Mannsmeldinga?

Barne- og likestillingsdepartementet legger ikke skjul på at hensikten med Stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling er å; ”sikre ei høg yrkesdeltaking hos kvinner, å få fleire kvinner inn i leiarstillingar og i styre.” Arbeidsplasser der kvinnene i overskudd, er ofte preget av dårligere økonomiske vilkår. Ved å få inn flere menn i typiske kvinneyrker, vil trolig lønn og arbeidsvilkår bedre seg for kvinnene.

Motivet for at menns omsorgsevne trekkes i tvil er nok også økonomisk: Barna legitimerer statlige pengeoverføringer, enten dette er overgangsstønad, dobbel barnetrygd, stønad til høyere utdanning, subsidiert barnehage, underholdningsbidrag eller skattelettelse. Med en kjønnsnøytral familielovgiving fratas kvinner en viktig inntektskilde, og staten vil bli tvunget til å omorganisere et enormt byråkrati for å finne nye inntektskilder. 

For å unngå dette fratas fedre gradvis rettigheten til omsorg for sine barn. I den nye ekteskapsloven ble farsrollen redusert til omsorgsperson eller medmor, hvor biologisk tilknytning ikke vektlegges. Fedre skal være lette å erstatte. Delt omsorg er en trussel mot kvinnebevegelsens finansieringskilde, og derfor ønsker Barne- og likestillingsdepartementet ikke likestilling i familielovgivningen.

Diskriminering av foreldre med bortførte barn

TV2 avslørte 17. mars 2009 at Tommy Hoholm og andre fedre blir økonomisk ribbet av mødre som i selvtektshandling har ført barn ut av Norge. Justisdepartementets og Barne- og likestillingsdepartementet har i mange år vist likegyldighet ovenfor fedre som har mistet sine barn. Aftenposten fulgte opp med en fyldig reportasje i A-magasinet 8. april 2009. Plutselig ble myndighetenes likegyldighet eksponert av pressen.

Så hvordan reagerer departementene på eksponeringen? Jo, de sender ut Torunn Elise Kvisberg for å legge et røykteppe over kompetansesvikt og systemfeil. Kvisberg prøver å snu sakene på hodet, ved å framstille kvinnene som har begått selvtektshandlinger som ofre. Mødrene rømmer angivelig fra voldelige fedre, og dermed bør ikke disse barna tilbakeføres til Norge.

Justisdepartementets Kvisberg uttalte til TV2 24. mars 2009 at hun har bevis for at norske fedre med bortførte barn er voldelige – i sin doktoravhandling ”Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring”. Men Torunn Elise Kvisberg har med dette missbrukt sin akademiske status i forsøk på å dekke over Justisdepartementets manglende engasjement i barnebortføringssaker. Avhandlingen hennes inneholder ikke faglig-akademisk eller juridisk-rettslig belegg for påstandene om vold og overgrep.

Myndighetenes strukturelle vold mot enkeltmennesker

I intervju med Aftenposten påpeker Stortingsrepresentant Jan Arild Ellingsen at fedre med bortførte barn taper to ganger. ”Først mister de det mest verdifulle de har – sitt eget barn. Og så blir de tvunget av det norske systemet til å betale penger til bortføreren, som jo må kunne defineres som kriminell”, sier Ellingsen. Dette har Ellingsen helt rett i, men listen av nederlag kan gjøres mye lengre.

Å bli nektet hjelp i fra norske myndigheter, oppleves som det største sviket. Når politiet nekter å etterlyse barna – og Justisdepartementet nekter å bistå – blir man nødt til å føre rettssak i utlandet for egen regning. Ingen i fra utenriksstasjonene er til stede under rettsprossessene. Man er pengelens og helt alene. Og det er urealistisk å forvente at utenlandske domstoler går i mot sin egen borger, og sender barn til Norge – så lenge norske myndigheter viser total likegyldighet for disse barna. Slike saker fører aldri fram. Så snart fedrene gir opp, sørger Justisdepartementet for å trekke saken ut av sitt tallmateriale, for å pynte på sine statistikker.

Strategien til Justisdepartementet, der de bruker Kvisbergs doktoravhandling som grunnlag til å plassere kollektive voldsanklager, er lik Barne- og likestillingsdepartementets demonisering av menn i Stortingsmeldingen om menn, mannsroller og likestilling. Forskjellen ligger i at Barne- og likestillingsdepartementet bruker politiserte samfunnsforskere for å gi feministiske forestillinger om menns iboende voldelighet et vitenskapelig preg, mens Justisdepartementet bruker jurister til gi fedre med bortførte barn en kollektiv dom som voldsmenn.

Problemet er at en med dette, ikke bare rammer enkeltpersoner, men man forsaker også grunnleggende verdier som sannhet, intellektuell redelighet og rettferdighet – noe de fleste ønsker å bygge resten av samfunnet vårt på.