Den subjektive "objektivitet", de sakkyndiges svøpe!

Av Rune Fardal, Bergen

I den senere tids mediabilde er det I ulke saker blitt fokusert på
sakkyndiges rolle. Svanhild-saken er et typisk eksempel. En sakkyndig
finner at hun har lav IQ og ikke egner seg som omsorgsperson. Barnevernet
tar barna fra mor på bakgrunn av bla. annet slike sakkyndige rapporter.
Hvilken rolle spiller de sakkyndige, de objektive. De som skal være
rådgivere for både rettsystemet, barnevern og andre?

Bjugn saken, Rødseth saken, Liland saken og andre saker, har vist til fulle
at også de sakkyndige kan ta feil. Og når de tar feil blir de meneskelige
omkostningene store fordi hele systemet bygger på deres objektivitet. Eller
sagt på en annen måte, de sakkyndiges rapporter er ofte subjektive meninger
tillagt objektivitet på bakgrunn av fagpersonens påtatte integritet. Men er
en sakkyndig objektiv? Kan en sakkyndig I det hele tatt bli objektiv? Er
ikke slike sakkyndiges rapporter bare et utrykk for den enkelte fagpersons
evne til, på vitenskapelig måte, å prøve å være objektiv? Er psykologi en
eksakt vitenskap eller er det rom for tolkninger og med det subjektive
preferanser?

I f.eks. barnefordelings saker for retten benyttes ofte sakkyndige som
rettens rådgivere. Men I hvor stor grad er slike sakkyndige objektive, og I
hvor stor grad er deres råd til retten bygget på deres eget subjektive syn I
en sak? Det finnes klare regler og rettesnorer for hvordan slike sakkyndige
rapporter skal utformes. Om disse retningslinjer følges, skal det
teoretisk være mulig å følge den sakkyndiges resonement, ut I fra
kriterier, frem til konklusjonene. Men skjer dette I praksis? Har de
sakkyndige tilstrekkelig innsikt I en objektiv virkelighet som kan
etterprøves? Er rettsystemet kritisk nok til slike sakkyndige eller blir
de sakkyndiges rapporter alibi og soveputer for dommeres vurderinger I
disse kompliserte saker, der reell forståelse bugger på årelang innsikt I
de involvertes situasjon. Kan rettsystemet, presset på tid som det er, gi en
dyp, rettferdig dom I slike kompliserte saker?

Ofte får mennesker som ikke kjenner seg igjen I en sakkyndig rapport utført
en ny vurdering. I mange tilfeller avviker denne totalt fra den første.
Hvordan er det mulig for en objektiv, vitenskapsbasert undersøkelse å komme
til to vidt forskjellige utfall? Objektet som vurderes er det samme. De
aksepterte metoder er de samme. Den eneste forskjell er den sakkyndige!
Kan slike ulike vurderinger av en og samme person bygge på den enkelte
sakkyndiges subjektive tilnærming til personen som skal vurderes? Kan
ulikhetene bygge på et ulikt subjektivt utgangspunkt? Og er vi tjent med
at et system som skal avgjør mennesker skjebner er basert på slike
subjektive størrelser?

Når de vurderte størrelser ikke er entydig definert som kjente konstanter
I en vitenskapelig basert metode, så åpner det for at den sakkyndiges
subjektive vurdering og egenerfart livssyn blir en ubevisst rettesnor for
det faglige arbeid, metoder og innhold. Om en sakkyndig som jobber I og for
barnevernet skal vurdere om et barn får tilstrekkelig omsorg hos sine
foreldre, vil vurderingen nødvendigvis være farget av relasjonen til
oppdragsgiver like mye som egen livs erfaring og kunnskap. Om en psykolog
vurderer omsorgsevne så vil vurderinger være farget av størrelser som
livssyn, livs erfaringer og kjemien til den som skal vurderes. Alt dette er
subjektive størrelser som skal inn I en objektiv vurdering. Er dette mulig å
gjøre objektivt?

Slik Bjugn saken viste, var det nåtidens kunnskap som viste at leger og
sakkyndige den gang tok feil. Vi så at med bedre kunnskap, ble konklusjonen
den motsatte. Fedre som føler seg forhåndsdømte ved barnefordelings saker
beskriver ofte møte med sakkyndige, barnevern og rettsystem som et system
der de ikke blir hørt. Hvorfor får de denne følelsen? Er den sakkyndiges
kunnskap ikke tilstrekkelig til forståelsen av individet? Dette systemet
som man forventer skal være objektivt, dette systemet dommere støtter seg
på, barnevern søker råd hos og folk flest forventer skal være objektive,
er det ikke objektivt?

Den objektive sannhet tåler å etterprøves, den skal ikke favorisere noen på
flytende størrelser som personlig kjemi, førsteinntrykk, subjektive
livssynstørrelser ol. Den objektive sannhet er en medspiller og ikke en
trussel for en sakkyndig. Når sakkyndige blir kritisert, reagerer de
oftest med å forsvare sine konklusjoner. Burde de ikke heller stille seg
spørrende og vurderende til kritikken. Bare da blir den sakkyndige
objektiv, bare da blir rapporten etterprøvbar . Det viktige er ikke den
sakkyndiges ømme følelser for kritikk, det viktigste er den objektive
sannhet. Kanskje kritikerne tar feil, kanskje den sakkyndige har tatt feil!
Dessverre virker det ofte som om den sakkyndige er ufeilbarlig, og ute av
stand til å etterprøve egne konklusjoner. Hvorfor? Hva frykter de? Tap av
faglig anskuelse? Er prestisje viktigere enn den objektive sannhet?
Dessverre kan det virke slik I mange saker. En sakkyndig som skjuler seg
bak taushetsplikten og ikke evner å tilkjennegi feil, er en subjektiv
sakkyndig. Og det er det ikke hva folk forventer og forbinder med
sakkyndige.

Går det egentlig, å skrive en objektiv rapport, bygget på etterprøvbare
størrelser, på verifiserbare sannheter, og på dokumenterbare størrelser?
Jeg mener at det er mulig. Utvilsomt vil en sakkyndige komme til et punkt
der han kan velge mellom to eller flere ulike løsninger, gitt ett bestemt
sett premisser. Hva skal han velge? Skal han velge bare ett eller skal den
sakkyndige tilkjennegi at det kan være ulike løsninger på en
problemstilling?

Som oftest er sakkyndige rapporter basert på et mandat ut I fra hva
oppdragsgiver ønsker undersøkt og belyst. Den sakkyndige står fritt til å
tilkjennegi sin tvil, sin usikkerhet og sine egne refleksjoner over et slikt
mandat. Kan mandatet virke låsende på den sakkyndige, slik at de funn som
fremkommer ikke umiddelbart kan besvares? Er det andre problemstillinger
den sakkyndige mener burde vært vektlagt? Tilkjennegir en sakkyndig alltid
dette for oppdragsgiver? Ender den sakkyndige opp med å svare på et mandat
ut I fra en "frykt" for å avsløre sviktende fagkunnskaper, før han/hun
tilkjennegir usikkerhet om konklusjoner?

Det er mange sider ved sakkyndiges posisjon som fremstår som subjektive
størrelser. Og der oppstår også problemet! Folk flest forventer at en
sakkyndig skal være en uhildet, objektiv tredjepart som kan gi råd ved
kompliserte avgjørelser. Det ligger I fundamentet for forståelsen av en
sakkyndig. Hva om det viser seg at den sakkyndige ikke er så objektiv som
man skulle kunne forvente? Selv lærebøker I emnet, lik, mye som psykologers
etiske retningslinjer, avviser den sakkyndiges "ufeilbarlighet". Hva om
det er subjektive størrelser som ligger til grunn for konklusjonene I en
rapport? Beveger vi oss ikke da inn I et minefelt av subjektive meninger
og holdninger kamuflert som den objektive sannhet? Når denne "objektive
sannhet" avviker og ikke stemmer med menneskers virkelighetsoppfatning,
hvem har da rett?

Den sakkyndige som I kraft av sin tittel forventes å være objektiv eller
individet som lever I den reelle virkelighet? Har du hørt om en sakkyndig
som innrømmet å ha tatt feil? Blir de sakkyndiges ufeilbarlighet bare et
mål på deres subjektivitet!

Jeg tror vi må slute å se på sakkyndige som uoppnåelige, ufeilbarlige
størrelser. De kan I kraft av å være mennesker ikke rømme fra sin subjektive
virkelighet. Først når den sakkyndige innser sin subjektivitet kan den
objektive sannhet bli beskrevet. Den som er trygg på seg selv, behøver ikke
frykte den objektive sannhet!

Den objektive sannhet eksistere ikke uten innsikt I den subjektive
virkelighet. Ved at sakkyndige tilkjenne gir sine grenser, får de også
troverdighet. Det er bedre å tilkjenne gi et forbehold for sine
konklusjoner enn å bastant påstå en sannhet de ikke kan forsvare, og som
skjules I taushetspliktens verden.