Den moderne feministens grådighet


Av Kjell Schevig, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Feminisme var en gang en ideologi for kvinnens fulle økonomiske, sosiale og politiske likestilling med mannen. Simone de Beauvoir skrev: ”Jeg vil ha alt ut av livet: jeg vil være kvinne og mann, ha mange venner og ensomhet, arbeide hardt og skrive gode bøker, reise og ha det moro”. Ikke så mye forlangt. Tidlige feminister var ikke så fordringsfulle, de var villige til å forsake mye for å oppnå likestilling. For Simone de Beauvoir var det ganske selvsagt å gi avkall på barn, for å satse fullt ut på sin karriere.

Moderne feminister snakker lite om forsakelse. De ønsker utdanning, karriere, familie og barn. Dette setter krav til at menn, altså fedrene til den moderne kvinnens barn, innretter seg. Regjeringen ønsker fedrene hjem for å ta større ansvar for barna. Familiepolitikken på 90 tallet har i stor grad dreid seg om å få fedrene hjem mens barna er små.  Og stadig flere fedre ønsker å være hjemme med småbarn.

Hvorfor skal pappa hjem?

Er tilstedeværende fedre viktig for samfunnet? Har fedre en selvstendig verdi?  Mener man at far er viktig for barna? Eller er det viktigste at kvinner får avlastning og frihet til å følge opp egne ambisjoner?

Svaret ser man tydelig etter samlivsbrudd. Mange fedre ønsker mer samvær med barna, men slipper ikke til. Stadig flere fedre ønsker delt omsorg, men det forutsetter at mor tillater en slik løsning. Kvinner flest foretrekker den tradisjonelle helgepappaordningen, hvor mannen utøver forsørgerplikt med underholdningsbidrag, samt at han yter jevnlig omsorg for barna. Styresmaktene har full fokus på at far skal delta i barnas liv; så lenge han er romantisk involvert med barnas mor – men etter samlivsbrudd mister fedre samfunnets interesse.

Delt omsorg, det er farlig det

Feminister blir skrekkslagne så snart noen tar til orde for delt omsorg. Barnelovutvalget gjorde en lovrevisjon allerede i 1975-1977. De foreslo innføring av automatisk foreldreansvar uansett samlivsstatus. Utvalgets innstilling ble forkastet, og man gikk i stedet inn for et system som ga den ene forelder full dominans. Felles foreldreansvar også for samboere ble først vedtatt i 2005.

På Kvinnefrontens nettside ser man at frykten for delt omsorg skyldes tap av økonomisk kontroll. Kvinnefrontens forutsetning for delt omsorg er; ”samme rettigheter som enslige forsørgere har i dag.” De ønsker hele kobbelet av støtteordninger: Overgangsstønad, dobbel barnetrygd, stønad til barnetilsyn, bidrag og skattelettelser – selv om de har ansvar for barna kun halve tiden. Styresmaktene legger opp til konflikter ved å fordele makten mellom foreldrene skjevt i utgangspunktet.

Barnebortføring er straffbart for noen

Internasjonal barnebortføring er et økende problem. Barnebortføring er i teorien straffbart. Men det er fordelaktig å bortføre norske barn fordi NAV innkrever og utbetaler underholdningsbidrag – selv om barn bevislig er ulovlig bortført. En norsk mor fikk sin datter bortført til Marokko. NAV iverksatte tvangsgrunnlag, trakk kvinnen i lønn og sendte underholdningsbidrag til faren i Marokko. Neida, dette er bare et tenkt eksempel. Norske myndigheter belønner ikke utenlandske menns selvtektshandlinger med penger. Men hvorfor sender NAV penger til kvinner som bortfører norske barn? Barne- og likestillingsdepartementet skriver at de har satt i gang med å ”utrede og vurdere om stans av økonomiske overføringer og ytelser til barnebortfører kan være et egnet virkemiddel til å forhindre bortføring.”  

Systemfeilen får bestå

Hullet i lovverket som fører til at kvinner som bortfører mottar bidrag, er en systemfeil som har vært kjent i mange år. Barne- og likestillingsdepartementet består av skolerte og målrettede feminister. Stoppes bidragene, så rammes kvinnene, som står for 80 % av bortføringene. Kvinnene mister da sin rett til å flytte fritt, med barna som inntektskilde. Derfor får systemfeilen bestå – og loven praktiseres ulikt for mann og kvinne. Departementet benekter for dette. Men er ikke villig til å legge fram tall som bekrefter kjønnsnøytralitet. Man kan enkelt finne fordelingen mellom fedre og mødre ved å kjøre Justisdepartementets data over bortførte barn – opp mot NAV Utlands register med bidragspliktige. Vi har jo statistikker på alt tenkelig relatert til kjønnsfordeling. Så hvorfor er det så vanskelig for Likestillingsdepartement å skaffe til veie disse tallene?

Norske styresmakter gir kvinner, som har bortført norske barn, rett til å oppjustere bidrag i utlandet. Her brukes en konvensjon fra gamle tider da norske sjømenn etterlot seg hjelpeløse gravide kvinner. En presumsjon sier at; kvinnen alltid er den svakeste part i forholdet, så kvinnens lokale myndigheter fastsetter beløp. Her undersøkes ikke kvinnenes reelle økonomiske behov, fordi konvensjonen ikke har unntak fra presumsjonen om at kvinnen alltid er den svakeste part. Fedre med bortførte barn blir ofte gjeldsslaver, fordi konvensjonen tilsidesetter norsk lov og har ingen begrensning selv når kravene overgår fedrenes betalingsevne.

Likestilling eller særstilling?

Er kampen for likestilling blitt erstattet av et statlig ledet felttog for særstilling av kvinner? Vil feminister bare fortsette å høste fruktene av likestilling – uten noen gang å oppgi privilegiene med mannen som forsørger og barn som inntektskilde? For aldrende feminister som i utgangspunktet kjempet en rettferdig kamp for likelønn og kvinners selvstendighet; må det være en merkelig opplevelse å bevitne moderne feministers grådighet og maktsyke. Kan vi tolerere at Likestillingsdepartementet bryter Likestillingsloven? Burde ikke barns rett til både mor og fars omsorg snart prioriteres høyere enn – kvinnens økonomiske råderett og uinnskrenkede valgfrihet?