Den moderne feministens grådighet
Av Kjell Schevig, Forum for Menn og Omsorg (FMO)
Feminisme var en gang en ideologi for kvinnens fulle økonomiske, sosiale og politiske likestilling med mannen.
Simone de Beauvoir skrev: ”Jeg vil ha alt ut av livet: jeg vil
være kvinne og mann, ha mange venner og ensomhet, arbeide hardt
og skrive gode bøker, reise og ha det moro”. Ikke så
mye forlangt. Tidlige feminister var ikke så fordringsfulle, de
var villige til å forsake mye for å oppnå
likestilling. For Simone de Beauvoir var det ganske selvsagt å gi
avkall på barn, for å satse fullt ut på sin karriere.
Moderne feminister snakker lite om forsakelse. De ønsker
utdanning, karriere, familie og barn. Dette setter krav til at menn,
altså fedrene til den moderne kvinnens barn, innretter seg.
Regjeringen ønsker fedrene hjem for å ta større
ansvar for barna. Familiepolitikken på 90 tallet har i stor grad
dreid seg om å få fedrene hjem mens barna er
små. Og stadig flere fedre ønsker å være
hjemme med småbarn.
Hvorfor skal pappa hjem?
Er tilstedeværende fedre viktig for samfunnet? Har fedre
en selvstendig verdi? Mener man at far er viktig for barna? Eller
er det viktigste at kvinner får avlastning og frihet til å
følge opp egne ambisjoner?
Svaret ser man tydelig etter samlivsbrudd. Mange fedre ønsker
mer samvær med barna, men slipper ikke til. Stadig flere fedre
ønsker delt omsorg, men det forutsetter at mor tillater en slik
løsning. Kvinner flest foretrekker den tradisjonelle
helgepappaordningen, hvor mannen utøver forsørgerplikt
med underholdningsbidrag, samt at han yter jevnlig omsorg for barna.
Styresmaktene har full fokus på at far skal delta i barnas liv;
så lenge han er romantisk involvert med barnas mor – men
etter samlivsbrudd mister fedre samfunnets interesse.
Delt omsorg, det er farlig det
Feminister blir skrekkslagne så snart noen tar til orde for delt
omsorg. Barnelovutvalget gjorde en lovrevisjon allerede i 1975-1977. De
foreslo innføring av automatisk foreldreansvar uansett
samlivsstatus. Utvalgets innstilling ble forkastet, og man gikk i
stedet inn for et system som ga den ene forelder full dominans. Felles
foreldreansvar også for samboere ble først vedtatt i 2005.
På Kvinnefrontens nettside ser man at frykten for delt omsorg
skyldes tap av økonomisk kontroll. Kvinnefrontens forutsetning
for delt omsorg er; ”samme rettigheter som enslige
forsørgere har i dag.” De ønsker hele kobbelet av
støtteordninger: Overgangsstønad, dobbel barnetrygd,
stønad til barnetilsyn, bidrag og skattelettelser – selv
om de har ansvar for barna kun halve tiden. Styresmaktene legger opp
til konflikter ved å fordele makten mellom foreldrene skjevt i
utgangspunktet.
Barnebortføring er straffbart for noen
Internasjonal barnebortføring er et økende problem.
Barnebortføring er i teorien straffbart. Men det er fordelaktig
å bortføre norske barn fordi NAV innkrever og utbetaler
underholdningsbidrag – selv om barn bevislig er ulovlig
bortført. En norsk mor fikk sin datter bortført til
Marokko. NAV iverksatte tvangsgrunnlag, trakk kvinnen i lønn og
sendte underholdningsbidrag til faren i Marokko. Neida, dette er bare
et tenkt eksempel. Norske myndigheter belønner ikke utenlandske
menns selvtektshandlinger med penger. Men hvorfor sender NAV penger til
kvinner som bortfører norske barn? Barne- og
likestillingsdepartementet skriver at de har satt i gang med å
”utrede og vurdere om stans av økonomiske
overføringer og ytelser til barnebortfører kan være
et egnet virkemiddel til å forhindre bortføring.”
Systemfeilen får bestå
Hullet i lovverket som fører til at kvinner som bortfører
mottar bidrag, er en systemfeil som har vært kjent i mange
år. Barne- og likestillingsdepartementet består av skolerte
og målrettede feminister. Stoppes bidragene, så rammes
kvinnene, som står for 80 % av bortføringene. Kvinnene
mister da sin rett til å flytte fritt, med barna som
inntektskilde. Derfor får systemfeilen bestå – og
loven praktiseres ulikt for mann og kvinne. Departementet benekter for
dette. Men er ikke villig til å legge fram tall som bekrefter
kjønnsnøytralitet. Man kan enkelt finne fordelingen
mellom fedre og mødre ved å kjøre
Justisdepartementets data over bortførte barn – opp mot
NAV Utlands register med bidragspliktige. Vi har jo statistikker
på alt tenkelig relatert til kjønnsfordeling. Så
hvorfor er det så vanskelig for Likestillingsdepartement å
skaffe til veie disse tallene?
Norske styresmakter gir kvinner, som har bortført norske barn,
rett til å oppjustere bidrag i utlandet. Her brukes en konvensjon
fra gamle tider da norske sjømenn etterlot seg hjelpeløse
gravide kvinner. En presumsjon sier at; kvinnen alltid er den svakeste
part i forholdet, så kvinnens lokale myndigheter fastsetter
beløp. Her undersøkes ikke kvinnenes reelle
økonomiske behov, fordi konvensjonen ikke har unntak fra
presumsjonen om at kvinnen alltid er den svakeste part. Fedre med
bortførte barn blir ofte gjeldsslaver, fordi konvensjonen
tilsidesetter norsk lov og har ingen begrensning selv når kravene
overgår fedrenes betalingsevne.
Likestilling eller særstilling?
Er kampen for likestilling blitt erstattet av et statlig ledet felttog
for særstilling av kvinner? Vil feminister bare fortsette å
høste fruktene av likestilling – uten noen gang å
oppgi privilegiene med mannen som forsørger og barn som
inntektskilde? For aldrende feminister som i utgangspunktet kjempet en
rettferdig kamp for likelønn og kvinners selvstendighet;
må det være en merkelig opplevelse å bevitne moderne
feministers grådighet og maktsyke. Kan vi tolerere at
Likestillingsdepartementet bryter Likestillingsloven? Burde ikke barns
rett til både mor og fars omsorg snart prioriteres høyere
enn – kvinnens økonomiske råderett og uinnskrenkede
valgfrihet?