Den fordømte norske mannen.

Hva skjer i overgrepssaker.           

Av Ola Arve Solstad.

Tidligere styremedlem i Nasjonal støttegruppe mot falske incestanklager.

Med Rune Øygard er nok en norsk mann dømt til fengsel for seksuelle overgrep uten noen som helst sikre beviser mot seg, bare magisk overførte indisier. Slik fungerer rettsvesenet i Norge. Ulikt alle andre plasser i verden, hvor ennå prinsippet holdes i hevd at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Skal man forstå hvordan en slik særegen rettspraksis har kunnet utvikle seg i Norge, er det nødvendig å gå 37 år tilbake i tid, til 1976. Da vant radikal feminisme fram i Norge og ble den eneste formen for kvinnekamp gjeldende der. I motsetning til liberal feminisme, som kjemper for like rettigheter på alle felter mellom kvinner og menn, så står den radikale, militante feminismen for synet at hele patriarkatet må nedkjempes. Og i den daglige politikken gjelder det å få ”tatt” en mann. Nå er vel alle enige om at patriarkatet finnes overalt og må bekjempes. Spørsmålet er om patriarkatet er spesielt sterkt i Norge ?

 
Sterke diskurser

Det utviklet seg deretter, etter som kvinnenes stilling generelt styrket seg, en offentlig, autorisert diskurs. Dermed en politisk korrekt diskurs hvor mannen, innen spesielle felter, ble fremstilt som et monster. En slik diskurs som den franske sosiologen Pierre Bourdieu kaller for en sterk diskurs. (1) Hekseprosessene var styrt av en slik diskurs. Og innen det økonomiske feltet er dagens neoliberalisme ledet av en slik diskurs. I slike diskurser deltar alle de viktigste sosiale systemene som har beskrivende, definerende og dømmende makt. Slike som pressen, skolen, helse og sosial, det politiske systemet, politiet og rettssystemet. I denne diskursen drev den norske mannen med å slå kvinner og voldta dem. Eller han slo og voldtok barn. Og han var horekunde, og andre negative karakteristikker ble påført ham. Denne radikale feminismediskursen startet på venstresiden, men utviklet seg raskt til klassekamp mot menn fra de lavere klasser. Det ble obligatorsk at kvinner måtte støtte andre kvinner hver gang de kom med overgrepsbeskyldninger. Ikke det at alle kvinner alltid støtter andre kvinner, storparten av norske kvinner er alt for intelligente til å tro at alle menn er noen overgrepsmonstre. Men kvinner som gikk etter posisjoner innen viktige felter hvor mannen var anklaget var gjerne kvinner med radikale, militante holdninger. Og forkledde som ”eksperter” kunne de ”ta” en mann.

 
Eksempler på denne diskursen var da norske aviser på sine førstesider slo opp bilder av kvinner hvor blodet rant fra deres ansikter, -som var forslåtte røde, gule, grønne og blå-, som levende eksempler på hvor voldelig den norske mannen var. ( Siden viste det seg at det var mannekenger som var blitt malt opp for å forestille ofre for mannevold. ) Eller kampanjen da det ble hengt opp plakater over hele landet hvor alle norges mest kjente mannlige politikere ble påstått å være horekunder. Det mest påfallende ved disse kampanjene var reaksjonenen etterpå på slike mobbehandlinger. For ingen turde å komme med den minste lille kritikk. Ikke den norske mann som ble fremstilt i sin helhet som et voldelig udyr, men heller ikke politikere som Bondevik eller Stoltenberg turde stå fram å forsvare seg. De likte nok ikke å blir framstilt som de ble, men samtidig visste de hva som var det politisk korrekte ”synet” på menn. Og en liten kritikk kunne føre til tap av kvinnestemmer.

På et måte ble disse to sakene paradigme-eksempler på at mot den norske mannen kunne man skrive og gjøre hva man ville. Og konstruere et virkelighetsbilde som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Noe som igjen viste at de radikale kvinnegruppene  var blitt så sterke at de kunne få alle systemer med seg i en slik diskurs. Som inkvisisjonen var sterk nok til å starte diskursen som førte til hekseprosessene.

 
Fra diskurs til handling.

I forlengelsen av ideologien om å ”ta” en mann, fulgte så en rekke sivile og straffesaker hvor det ble påstått at mannen gjorde seksuelle overgrep mot barn, som er emnet for denne artikkelen. Dermed ble kjønnskampen trukket inn i det offentlige, sosiale rommet hvor alt henger sammen med alt annet. Så som klasse, rase, kulturforskjeller, utlendingsproblematikk, o.s.v. Men mest klasse. For naturligvis var de menn som ble ”tatt” for dette mest menn fra arbeiderklassen og klassene rundt og under den. Alt materiale om emnet viser det.  De fra de lavere klasser er alltid lettest å ”ta”, for bevisbyrden for å kaste disse i fengsel, eller ta barna fra dem, er satt svært lav.    

Hvem er de så disse objektive strukturene/ systemene/ institusjonene med beskrivende, definerende og dømmende makt som sterkest har posisjonert seg i feltet og bærer fram  disse sakene hvor mannen blir utsatt for det ene justismordet etter det andre. Jeg vil nevne noen av dem her. Rekkefølgen betyr ikke at det ene systemet har mere innflytelse enn det andre, det er helheten de tilsammen utgjør som er farlig for mannen.

 
Pressen

Pressen er vel den som mest har arbeidet for å få bygd opp den norske monstermannen, og den er også en aktiv part i rettssakene for å få opinionen på kvinnes side. Dette begynte allerede under Bjugn-saken for 20 år siden, hvor spesielt radikale kvinnelige journalister gjorde alt de kunne for å få dømt Hammern. Selv om det aldri fantes noen virkelige beviser mot ham.

Når du sier eller skriver noe så gjør du ting med ord, som den engelske språkfilosofen John Austin påpekte. (2) Og i Øygardsaken kunne du lese overskrifter som: ”Øygard forlot glisende retten”, eller ”hardkjør mot jenta”. Hva gjør man ved å ordlegge seg slik ? Man skaper et negativt bilde av mannen som selvgod, arrogant og ufølsom. Mens ”jenta”, -som idag i virkeligheten er en ung kvinne-, blir et offer for sterke voksne krefter som kjører over henne. Mens i virkelighten har hun på sin side mye sterkere krefter enn Øygard har. Så som psykologer og psykiatrikere, politiet og ekstra bistandsadvokat. Så hun er slett ikke noe barn som blir overkjørt av en symbolsk blokk av voksenmakt. Og retten må ha lov til å utfordre også kvinners troverdighet når de kommer med så alvorlige anklager som seksuelle overgrep. Pressen kan ikke blande seg inn i dette og gjøre det til et verbalt overgrep mot henne. Hvis det da er så at pressen virkelig vil at sannheten skal komme fram? Men lite tyder på det. For denne type språkbruk finner du i alle disse sakene. For pressen vil  gjerne ha flere saker av denne typen, og flere overgripere, det øker løssalget. Mange av artiklene bærer bud om at her snakker pressen for sin egen syke mor. Og motsatt er det umulig å få inn i pressen, eller for den saks skyld utgitt på forlag, noen tekst som avslører justismordene mot menn i disse sakene

Helse og sosialsystemet.

Hele dette systemet vil alltid støtte kvinnen. Den store majoriteten innen feltet er av det kjønnet. Her finner du alt fra psykologer, psykiatrikere, sosionomer, barnevernere,  barnehagebestyrere, m. m. Også kvinnelige radikale, militante advokater kommer inn her i en dobbeltrolle hvor de som sosialarbeidere skal forsvare barn som verger, hjelpeintervenienter og bistandsadvokater. Alle med språk og holdninger som i stor grad er mannsfiendlige. Det er et stort og godt strukturert apparat mannen har imot seg her.

Dette er det den franske historikeren og samfunnstenkeren Michel Foulcault kaller biopolitikere. (3) De som skal kontrollere befolkningens helse, hygieniske, sosiale og seksuelle liv, kriminelle og utlendingers plass i samfunnet, relasjonen barn-voksne, osv. I familien, så som andre plasser som skoler, arbeidplasser og fengsler. Siden Norge er et land hvor folk normalt har mindre økonomisk problemer blir gjerne biopolitikken det viktigste emnet man diskuterer. Også opp mot andre kulturer som er mindre hygieniske enn den norske, så som Rom-folket.

Mest brukt, og de som leder dette feltet, er vel psykologene. Som du finner tilknyttet  også barnehager, store kapitalistiske firmaer, militæret, politiet, reklame, og har svært mange roller å spille innen rettsvesenet. De er blitt et slags orakler overalt.  Deres arbeid er å få befolkningen til å holde en sunn, normert riktig livsstil, og ”gjøre som morra di sier”. Eller det som sjefen, læreren, eksperten, obersten og byråkraten vil du skal gjøre. Og tro deres ”verdenssyn”. Det er dette som er jobben til biopolitikeren. Feltet skal først og fremst fungere konserverende og reproduserende for den rådende materielle og symbolske makt og orden. Og hindre at kritikk oppstår.

 
”Behandlende bevisfremkallelse”.

Innen rettene i saker som overgrep mot barn har psykologene blitt mest kjent for sin ”behandlende bevisfremkallelse” som en del av bevisframkallelsen. Denne består i at barn som i utgangspunktet nekter overgrep fra en manns side blir lagt i munnen seksuelle ord og utrykk. Og via dukkeleker lærer man barnet opp i alle sider ved seksuallivet. Og det bygges langsomt,-ofte kan det ta år,- opp en overgrepshistorie i barnets hjerne. Uavhengig av om noe overgrep virkelig har skjedd.

Disse dukkelekene har  forøvrig vært forbudt i resten av verden i 20 år nå, bare i Norge holder man fortsatt på med dem. Resultatet av denne ”behandlende bevisfremkallelsen”, hvor man fritt kan manipulere barn sine sinn, går som oftest foran virkelige empiriske bevis. Slike som at medisinske undersøkelser viser at intet overgrep er skjedd. Oftest vil psykologer som driver denne ”behandlende bevisfremkallelsen” være radikale feminister som skjuler den implisitte kvinnekampen bak embeder og titler. Og de kan være veninner av mor/kvinnen som på vegne av barnet fører fram anklagene. Unødvendig å si kommer de alltid fram til at deres ”beviser”, -for det er det de kaller dem-, viser at barnet er misbrukt av en mann. En ”bevisfremkallelse” som ikke brukes i noe annet land.

En annen ting som må nevnes er at forholdet mellom mor/kvinnen som fremsetter anklagene og psykologer, sosionomer, barnevernere.- og nå også psykiatrikerer, som før mest har holdt seg utenfor dette feltet-, blir så nært at det er vanskelig å skille tekstene og de verbale forklaringer deres fra hverandre. Du finner bl.a. i stor grad igjen de samme uttrykkene inne i de psykologiske rapportene som du finner igjen i mors/kvinnes forklaring. Ikke minst i detaljene virker det som den kvinnen som anklager får mye profesjonell hjelp fra andre kvinner. Det er her disse rapportene og forklaringene ligner mest på hverandre.

Politiet.

Nok en sterk part i saken på kvinnens side. Politiet synes, som resten av de impliserte partene i overgrepssaker i Norge, å ha en dyp forakt for empiriske beviser. Ta nå den saken som sitter friskest i minnet, Øygard-saken. Man skulle tro at empiriske beviser/motbeviser rundt anklagene skulle finnes på de plassene som den som anklager påstår overgrepene har skjedd. At politiet derfor undersøkte på hoteller og andre plasser hvor anklager og påstått overgriper har overnattet sammen. Hvor det finnes vaske og ryddehjelper, og andre ansatte, som kunne fortelle om de hadde sett noe som tydet på overgrep. Om det var sæd eller blod på laknene, o.l. Hundrevis av spørsmål som burde vært stilt for å avklare, via empiriske funn, hva som mest sannsynlig hadde skjedd. Og allerede for fire år siden, da ryktene begynte å svirre, burde det dengang barnet ha blitt sendt til medisinsk undersøkelse for å ha fått avkreftet eller bekreftet seksuelle overgrep. Men slikt passet seg åpenbart ikke. I stedet lar man ”bevisbyrden” ligge utelukkende på mobil og skype-meldinger. Som skal ”bevise” overgrep ved magisk overføring.

 
Dårlig nytt for latinere.

La oss i hvertfall håpe at denne dommen ikke lager noen universal presedens. Det ville bety slutten for Latin-Amerika, hvor jeg bor. For her går alle voksne rundt og kaller barn og ungdom ”mi amor”, ( my love,- pasjonalt ), ”querida”, ( dear, darling ), ”mi vida”,  (mitt liv ), og hundrevis av andre kjærlighetsutrykk. Og tekstmeldinger sendes hvor man utrykker at man lengter etter barnet og gjerne vil holde det sine armer. Slik snakker direkte, og utrykker seg indirekte via meldinger på mobiler og internett, hele den voksne befolkningen her. Det være seg nære eller fjerne slekninger, eller nære venner og bekjente. Og alle meldinger avsluttes med det nesten obligatoriske ”besos y abrazos”. ( Kyss og omfavnelser ). I en slik varmere kultur ville hele den voksne befolkning måtte kastes i fengsel om man fulgte norsk rettspraksis.

Og mye det samme skjer over det meste av vår klode. Hvor det også er vanlig at barn og voksne sover i samme seng. Mange steder på grunn mangel på økonomiske ressurser  til å bygge eget soverom med seng til alle barna. Uten at det fører til at voksne blir satt i fengsel. Hele ”bevisførselen” mot Øygard virker konstruert og forsert. I resten av verden setter man ikke likhetstegn mellom at mulighetene finnes for overgrep og at overgrep har skjedd.

Øvre middelklasse sine fordeler

Ellers skjer det samme med politiet som med rettssystemet. Man har indisier i mange saker på at det skjer justismord. Men politiet tør ikke undersøke f. eks. psykologenes arbeid som grenser opp mot tortur av barn når de skal framtvinge sine ”bevis” basert på deres manipulerende ”behandlende bevisfremkallelse”. Og man kan komme over  dommeravhør hos politiet hvor kvinnelige politibetjenter irettesetter urolige barn med følgende frase: ” Er du ikke rolig nå kommer mannen og tar deg”. Slike tanker har altså kvinnelige politibetjenter om menn. Og de styrer ofte sakene innen politietaten. Med slike fordomsfulle holdninger blir man lett part i saken på kvinnens side. Som nesten altid skjer. Mens motsatt, anmelder en mann/far psykologer som tydelig manipulerer barn for å få det til å si at en mann/far har misbrukt det seksuelt, så gidder politiet ikke  se på saken. Disse ”ekspertene” kommer fra øvre middelklasse og har alltid straffefrihet.

 
Politikerne.

Politikerne vil alle være politisk korrekte, -det blir mest en tautologi å si det. Så når politikere som tidligere justisminister Dørum gikk ut i pressen og sa at man alltid skulle tro på kvinnen i saker som gjelder overgrep/voldtekter, så hevet ingen engang på øyenbrynene. Selv om en slik ”politisk korrekt” uttalelse raserer all rettsvern for partene som ikke er kvinner. For som det finnes overgripere, finnes det også kvinner som lyver opp falske anklager. Enten det er for å sikre seg kontroll over barna. Eller for å få tak i store erstatningsummer. Å gi kvinner rett til å komme med anklager uten at sannhetsgehalten i dem skal undersøkes blir en rettspraksis som undergraver hele rettsinstituttet.    

 
Statsfeminismen og den norske stat   

Fra at alle de viktigste systemene med beskrivende, definerende og dømmende makt stiller seg ensidig på kvinnens side, er ikke veien lang til at man også ønsker å premiere falske anklager fra hennes side. Som statsfeminismen og den norske stat gjør. Jeg var selv oppe i dette i en sak hvor man sto ovenfor en uavsluttet adopsjon. I denne situasjonen valgte min daværende kone å anklage meg for seksuelle overgrep mot vårt foster/adoptivbarn. Og satte samtidig, sammen med statsfeminismen innen Barne og Familiedepartement, (BFD), og Statens Adopsjonskontor, igang et langvarig arbeid for at mor skulle få adoptere alene. Og jeg, far i saken, skulle miste farsretten. For å få dette til måtte også adoptivgiverlandet gjøres juridisk rettsløst og Den Internasjonale Adopsjonskonvensjonen radbrekkes. Slik gjøres det juridisk i Norge når radikal statsfeminisme er innblandet. Som også er statlige biopolitikere, hvis oppgave er å bryte relasjonen barn-far. Få vekk det ugresset en mann representerer ved å blande seg inn i forhold som tilhører kvinnesonen. Jeg/far ble et slags Rom-folk.

 
Anklagene var et spill for å fjerne meg fra barnet, hvor mor ble hjulpet av profesjonelle som var veninner og kolleger av henne innen Helse og Sosial. Blant annen en hel gruppe psykologer. Så skulle det faktum at barnet bodde hos mor hjelpe henne fram til en aleneadopsjon. Nå ble jeg blankt frifunnet for disse anklagene av såvel politi, barnevern og til slutt av staten selv. Men mor ble premiert med en alenemorsadopsjon fordi hun hadde framsatt falske anklager. Regjeringsadvokaten, som representerte BFD som hadde gitt mor aleneadopsjon, sto fram og sa at kvinner som kommer med falske anklager i et spill for å framprovosere en alenemorsadopsjon må premieres for det ved å få sitt ønske oppfylt. Og rettene støttet fullt ut opp om dette lovløse synet hvor adoptivbarn og deres fedre, pluss fattige adoptivgiverland, blir gjort rettsløse.

Nå kunne ikke godt regjeringsadvokaten bruke uttrykket statsfeminismen, siden den  offentlig ikke skal eksistere som egen kraft innen staten. Selv om det i min sak var klart at den styrte alt ned til de minste detaljer. Så regjeringsadvokaten bruker uttrykket staten. At staten måtte premiere mor med aleneadopsjon fordi hun hadde kommet med falske anklager mot far. Men dette gjør jo saken bare verre. For første gang i den juridiske verdenshistorien står en stat fram og sier den støtter og vil premiere kriminelle handlinger. Så lenge det er en kvinne er det greit.

Forøvrig har jeg skrevet en oppsummering av saken som går som følgetong på Ole Texmo sin internettside: Forum for menn og omsorg.

 
Rettssystemet.  

Det er vel idag enighet blandt alle tenkene mennesker at menneskets tanker, følelser og fantasier, alt vårt ”indre liv”, er sosialt relatert og betinget. Og dommere blir også påvirket av den offisielle, politisk korrekte, diskursen fra de definerende og beskrivende systemer som disponerer ens tankesett mot den fordømte mannen. I og med at det er opplest og vedtatt at empiriske bevis skal nedprioriteres i forhold til f. eks ”bevis” fra radikale feministiske psykologer, er resultatet i sakene gjerne gitt på forhånd. Resultatet blir at politiet ikke gjør jobben sin for å fremskaffe empiriske bevis eller motbevis. Eller at medisinske undersøkelser som ikke passer med historien om overgrep blir slettet ut av dommer og rettsprotokoller. Og det samme skjer med bevisbare vitneprov som ikke går i ”riktig” retning, i den retning kvinnene i sakene vil de skal gå. Oppsummert: Alle disse ”rare” hendelsene i disse sakene som drar oppmerksomheten bort fra virkelige empiriske beviser og over på synsing fra ”eksperter”. Som ikke legger skjul på at de er parter i saken på kvinnens side.

 
Det virker som i overgrepssaker skjer alt dette samtidig. Vel uten at det er noen bevisst politikk bak det. Disse sakene blir dermed konstruerte trossaker. Som man enten tror på Gud eller ikke, tror man at overgrep har skjedd eller ikke. Og som det offisielle synet er at Gud eksisterer, er det offisielle synet innen dette feltet at kvinnen alltid taler sant når hun framsetter overgrepsbeskyldninger. Og med rasjonalitet og empiriske beviser satt på sidelinja blir dette hysteriske saker, hvor følelsene rår. Hvor kvinnen gråter og er utrøstelig oppløst i vonde følelser. Og hvor hun må ha støtteappartet sitt blant biopolitikerne og advokater alltid på plass for å hjelpe seg i en vanskelig situasjon. Og disse ”ekspertene” fra Helse og Sosial og fra rettsvesenets side virker selv helt fortvilte og utslitte, rynkete og gamle før tiden. Etter i årevis å ha ”kjempet” mot et motsatt kjønn av det de har satt seg i hodet, -og tror fullt og fast på-, er bare en gjeng av amoralske  overgripere.

 
Ond tro

Derfor blir det mest ”performance” og lite rettsaker av dette. Det blir på på en måte for mye av det gode. For mye såret fortvilelse. Som får en til å tro at kvinnen og hennes støtteapparat har satt seg i bad faith. ( Satt seg i ond tro, man lyver for seg selv for lettere å kunne lyve for andre ). Et begrep fremsatt av Jean Paul Sartre. (4) Mange har vel lest Sartre sin beskrivelse av kelneren som ”spilte” kelnerrollen til mere enn perfeksjon. Han blir dermed ikke autentisk. Slik også i disse sakene. Det blir for overdrevent fra den kvinnen som anklager og hennes profesjonelle støtteapparat. De ”spiller” for mye offerrollen ovenfor et kjønn de tror bare er et volds og overgriper-kjønn.

 
Nå er det ikke bare kvinner som setter seg i ond tro. Innen andre felter, som det økonomiske, hvor det er mannen som har posisjonert seg sterkest, er det han som gjør det. Ond tro er også et juridisk begrep, og diskusjonen om man er i ond eller god tro  ofte avgjør domsresultatet, spesielt hva gjelder økonomisk kriminalitet. Og så absolutt bør man diskutere dette også innen feltet hvor det er snakk om overgrep, hvor kvinnen er sterkest posisjonert. Spesielt fordi man der tillater en slik opphopning av ”eksperter” som veileder, råder og intruerer kvinnen som anklager. Som alltid vil vise den obligatoriske søstersolidariteten. Som derfor alltid vil prøve å bygge opp kvinnen ved å støtte anklagene, sanne eller ikke. Mens man samtidig har diskriminerende holdninger ovenfor den fordømte mannen. Med så mye blanding av kortene kan godt partene i ond tro, og med mye definerende makt, forvirre de dømmende maktene.   

 
Den sterkestes rett.     

Rettsvesenet er nok det minst selvstendige system som finnes innen de sosiale systemene, utsatt for all slags press utenfra. Innen rettsvesenet vinner de sakene som har økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital/makt. ( Bourdieu ) (5) Og de uten noe av dette taper dem. Alt pratet om et autonomt system styrt av egne doktriner og lover må vike når man møter virkelighetens verden, hvor makt gir rett. En av følgene av dette er at den med lite kapital/makt i sakene, mannen, -motsatt kvinnen som har alle store relevante systemer på sin side-, ikke har noe forsvar. Øygardsaken er nok et eksempel på det. Hvor hans forsvarer gikk ut i den altid nærværende pressen og uttalte at hadde hun vist om mobilmeldingene og skypene så hadde hun tenkt seg bedre om om hun skulle forsvare denne mannen. Altså går hun like godt over på motpartens side og gir den billige poenger. Vanligvis virker forsvareren ubekvem både kroppslig og verbalt og føler seg tydelig politisk ukorrekt ovenfor den totale kvinnemakta i sakene. Forsvarets ”forsvar” blir mest vage unnskyldninger og bortforklaringer. Så mannen har intet forsvar.    

 
Sjamanisme.

Det er ikke nødvendig å lage noen konspirasjonsteorier her. Gjennom den rådende diskursen, og ved at kvinnen har fått strukturert feltet slik at hennes støtteapparat styrer hundre prosent av forestillingen i retten alene, sier resultatet seg selv. Uten at det er snakk om noen bevisst ond vilje fra dommeres og,-en sjelden gang-, juryers side. Med et ønske om å få alle menn i fengsel, eller ta barna fra dem. Det er mere snakk om at dommere og juryer ikke skjønner hva som foregår. Det er mere snakk om konformitet og naivitet. En blind, passiv, konform og naiv tro på at folk med titler og embeder alltid sitter med sannheten. Dermed kan ikke deres metoder og eventuelle fordommer og diskriminerende holdninger, og blandingen av subjektiv solidaritet og objektiv faglighet, utfordres. Heller ikke deres teoretiske, kunnskapsmessige eller empiriske nivå. Vi har også våre hellige kyr. Som når f. eks psykologer uttaler seg skråsikkert om tiltalte menn de ikke engang har giddet å snakke med. Og det selv om vår psyke er et lukket system og bare gjennom en langvarig kommunikasjon kan andre lære noe noe om den. Men psykiatrikere og psykologer kan tydeligvis se direkte inn i den uten å kjenne noe til den. Så sjamanisme tar over for fornuftig tenkning. Uten at noen dømmende aktører innen rettssystemet synes å tørrre å kritisere slik uvitenskapelig synsing. Mere synes de å være imponert over så mye særegen ”bevisfremkallelse”. Hvor disse ”ekspertene” bramfritt uttaler at denne mannen er en overgriper. Og uttaler seg klokkeklart om hans perverse psyke. Uten engang å ha giddet å snakke med ham! Men hos folk flest, som ikke kan holde på å tulle slik i sitt arbeid og ødelegge helt tilfeldig andre folks liv, har disse gruppene etter hvert mistet all legitimitet. Så man kaller disse ”ekspertene” hva de er: Keisere uten klær.

 
Politisk korrekthet.         

Med bevisbyrden en vits i disse sakene blir dommene også svært merkelige. De blir  politisk korrekte, men juridisk tøvete. Som i Øygard-saken. Det var overhodet ingen beviserer mot Øygard. Men dømmes måtte han om man skulle være politisk korrekt. Og det er veldig viktig i Norge å være politisk korrekt i dommer innen feltet! Så man landet på et slags kompromiss, tydeligvis. Hvor man kom fram til at Øygard ikke hadde forgrepet seg på jenta før etter hun var fjorten år, men mellom hun var fjorten og seksten. Uten at det var noe beviselig grunnlag for å komme til noen slik konklusjon. Ideen var tydeligvis at man dermed kunne sette en lavere straff, dermed ikke provosere unødvendig. Og dermed er det implisitt også klart at konklusjonen har blitt slik for å hjelpe på samvittighet, siden de som dømte innerst inne visste at her blir en mann dømt uten noen beviser. Noen annen måte å forstå ordlyden i dommen på er det ikke.

 
Hvem styrer?

Hva dette i siste instans viser er at den dømmende makt har mistet styringen over sitt eget felt i disse sakene. Som i sin helhet har blitt konstruert om til et trosfelt, som det religiøse feltet. Av systemene nevnt i denne artikkelen. Slik sett kunne man spart mange penger på å holde disse sakene på den lokale kroa. Hvor man kunne holde en avstemning om hvem av lokalbefolkningen som trodde eller ikke på anklagene. Siden  ingen bevis eller motbevis skal gjelde ville det vært en like god løsning. Men da ville nok mange overbetalte aktører i rettene, som også skal reprodusere seg til nye overbetalte jobber, sette seg på bakbena. Og reprodusere seg gjør man best ved å dømme stadig flere uskyldige menn for overgrep. Som fører til økning i antall anmeldelser og en styrking og utvidelse av feltet. Motsatt vil ”psyke-eksperter” som virker lite samarbeidvillige ovenfor påtalemakta se sine muligheter for overbetalte jobber i framtida bli reduserte. Forøvrig disktuteres overalt i verden disse rollekonfliktene ved å bruke psykiatrikere og psykologer som ekspertvitner i rettene. Naturligvis for å unngå at partikulære interesser av kjønns, yrkes eller økonomisk art skal kunne vinne over universale interesser som likhet for loven og at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Bare i Norge er det ingen debatt. Merkelig, siden i Norge er feltet gjennomsyret av rollekonflikter.   

 
Konklusjon.

Så makt gir rett. ”Same procedure as last year”. Intet nytt under solen. Når alle store norske systemer som staten har delegert sin makt til tror blindt på kvinnen. Ja, når staten selv og rettssystemet sier den vil premiere kvinner som farer med falske anklager, da er det ikke stort den norske mannen har å stille opp med når han blir anklaget for overgrep. I hvertfall ikke når ingenting trenges å bevises. Som viser at norges land er dypt dysfunksjonelt i kjønnskampsaker. Som disse sakene gjerne er.   

 Hankjønnet i Norge går åpenbart vanskelige tider i møte. Når det er nok at du har hatt muligheten for overgrep så kan du bli dømt for det, vil nok de fleste norske menn kvie seg for å sette seg i slike situasjoner og trekke seg mere og mere unna barna.

 Og det virker som den norske mannen nå er så kuet at han aksepter det faktum at han er uten noe rettsvern når han blir anklaget for overgrep. Mens hva som trenges er noen ”varslere” også innen dette feltet. Den norske mannen er ikke bare en overgriper, han er også et menneske med gode verdier som det er viktig blir overført til barna.

 ” Men det hender ikke meg” tenker vel den norske mannen, de fleste av dem innen middelklassen. ”( Også ) Disse sakene rammer de med minst kapital/makt”. Men Øygardsaken viser at fra nå av er også middelklassens menn like mye i faresonen. Så pass deg du velutdannede, veltilpassede norske middelklassemann. Neste gang kan det være deg som sitter uskyldig i garnet. Og deretter uskyldig i fengsel.

Litteratur:

1  Bourdieu, Pierre: “The essence of neoliberalism”. Artikkel i Le Monde Diplomatique, Paris, des., 1998.  Finnes på internett.

2  Langshaw Austin, John: ”How to do things with words”. Clarendon Press, Oxford 1962.

3        Foucault, Michel. ”The birth of biopolitics.” Lectures at the collége de France, Paris, 1979. Finnes i sin helhet på internett.

4        Sartre, Jean Paul: ”Væren og Intet. I utvalg. Pax Forlag, Oslo, 1993.

5        Bourdieu, Pierre: ”The forms of capital”. Artikkel på internett. 1986.