Bløff om bortførte barn
Statssekretærene Lotte Grepp Knutsen og Astri Aas-Hansen
skriver i sitt innlegg i Adressa 26.08.09 at bortførte barn er en prioritert
oppgave. Hvorfor har de to en så annerledes virkelighetsoppfattning enn oss
foreldre med bortførte barn?
Vi hører forblommede ord om hva som utredes, foreslås og
legges ut til høring, men ingenting om hva som faktisk blir resultatet. At tre
departementer i samarbeid har greid å opprette en nettside er ingen stor
prestasjon – det har vi også gjort (www.bortført.no).
Statssekretærene oppgir 50 bortføringer i 2007 og 37 i 2008,
slik at man får et inntrykk av nedgang i bortføringer. Realiteten er treghet i
bokføringen. Politiet krever rettsavgjørelser før de tar i mot anmeldelser.
Rettsprosessene er så tidkrevende at alle bortføringene for 2008 ennå ikke er
registrert. Regjeringens forslag om å stoppe bidrag til kidnappere, innebærer
at pengene skal settes på sperret konto inntil saken er avgjort. Avgjørelsen
tar domstolene i utlandet og om barna ikke returneres, får kidnapperen likevel pengene.
Derfor er regjeringens forslag helt uten betydning.
Norske fedre må betale bidrag til kidnapperne i utlandet,
mens mødre slipper. Kvinnelige kidnappere gis i tillegg anledning til å
oppjustere sine bidrag hos sin domstol i utlandet. Bidragsbeløpene blir i slike
tilfeller mer enn fordoblet, uten protester fra norske myndigheter, som tvert
om påtar seg å drive inn pengene. Trolig derfor er 80 % av kidnapperne er
kvinner.
Fedre lykkes sjeldent med Haagkonvensjonen. Vi kjenner ingen
menn som har fått tilbake barn som resultat av konvensjonsavgjørelse. Noen
mødre lykkes, men nøyaktige tall kjenner vi faktisk ikke, fordi sakene er
unntatt offentlig innsyn. Likevel mener
altså regjeringen å vite at konvensjonen fungerer godt! Foreldre i min situasjon vet bare dette;
regjeringen har ikke gjort noe som kan bremse økningen av bortføringer. Og
barna som allerede er bortført – glemmes.
(Debattinnlegg på trykk i Adresseavisen 09.09.09)