BJUGN-SAKEN, EPISODE NR. 666 - DEN OKKULTE VERSJONEN


Av Geir Levi Nilsen, demonolog

Vi lever i en merkelig verden hvor paradokset snart kan anses for å være regelen for all virkelighetsforståelse. Historien har vist oss dette gang på gang, eksempelvis som i tilfellet med Jesus Kristus: Døden gjør deg udødelig. Eller som Columbus viste oss: ved å seile utenfor verden oppdaget han en ny verden. Likeledes er det med historien: når en ting har nedfelt seg så dypt i folks bevissthet at det har blitt et historisk faktum og derav kan anses for å være dødt, så vil dette historiske fenomenet leve sitt eget liv fremover. Slik er det med Bjugn-saken. Den er avviklet og har blitt historie, men vil alltid dukke opp igjen og igjen. Helt siden dens spede begynnelse for seks år siden og opp til nå har utallige artikler, kronikker, forskningsrapporter og bøker kommet ut om denne merkelige overgrepssaken. Den er en sak som sent kommer til å gå i glemmeboken, mest på grunn av de mange bisarre og uoppklarte aspektene som ennå ligger kveilet som et spørsmålstegn rundt den.

Man er enige om at som overgrepssak var den en tragedie for alle involverte parter. Slik et åpent sår blør i det stille slik gjenspeiler den idag et sørgelig faktum: nemlig at alle aktørene i denne merkelige saken er ofre. Barna som ble utsatt for overgrep, de uskyldige som ble anklaget for å ha vært deres overgripere, hjelpeapparatets amatørmessige undersøkelser og politiets klossete etterforskning hvor de diskrediterte seg selv og sine metoder - alle sto igjen med svarteper i et spill hvor sluttsatsen var at ingen visste lenger hvem som hadde delt ut kortene eller hvilket spill de hadde havnet oppi.

Bjugn-saken var en komplisert overgrepssak hvor objektiv og saklig redegjørelse fra alle parter burde vært påkrevd, men dengang ei. Alle involverte parter gikk langt ut over sine oppnevnte referansepunkter. Foreldrene i saken drev sin private etterforskning overfor barna, legene i saken gikk ut over sitt mandat og lekte Sherlock Holmes istedet for å nøye seg med å gi objektive medisinske fakta, barneombudet Trond Viggo Torgersen gikk ut og sa at han trodde på barnas vitneforklaringer hvorpå han var med på å demonisere mennesker hvis spørsmål om skyld og straff ennå ikke hadde blitt bevist. Og politiet som opprinnelig etterforsket saken havnet selv i fengsel mistenkt for overgrep!

En så ekstrem sak som denne er farlig å ta opp igjen offentlig fordi Bjugn-saken har blitt det motsatte av hva den var da striden raste som verst: fra å være et hett media-tema i perioden 92-94 har den i ettertid blitt media-anathema. Å gå videre inn på Bjugn-saken nå er nesten like sårbart og ømfiendtlig som striden rundt nazi-revisjonismen. Uten sammenligning forøvrig. Ett tappert forsøk på ny innsikt ble gjort av journalisten Hans Kringstad i boken "Bjugn-Formelen" som utkom sent i 1997. Denne bokens vektlegging på og kritikk av det medisinske materialet som ble brukt som utgangspunkt for Bjugn-rettsaken, har gitt Bjugn-saken ny juridisk aktualitet. Slik det ser ut nå pr. idag, april 98, så ser det ut til å være en viss ny bevegelse i Bjugn-saken. Går den nå mot en endelig oppklaring? Vil man finne ut at Bjugn-saken var en en regelrett heksejakt? Eller hadde politiet og hjelpeapparatet rett, at Bjugn må være en bygd som er over-representert på Norgeskartet hva pedofile innbyggere angår? Eller...?

Men det er en ting ved Bjugn-saken som aldri ble påpekt hverken mens den raste eller i ettertid, nemlig det okkulte, nærmest sataniske, trekket som saken hadde. Dette fordi Bjugn-saken er den første overgrepssaken i Norge hvor man blander inn en rituell kontekst. Barna fortalte om merkelige ritualer med bortførelse, blodofringer (av dyr) og sære seksual-ritualer. Dette er i seg selv ikke noe usannsynlig element av en overgrepshistorie. Men når politiet og hjelpeapparatet i Bjugn-saken hevdet seg å ha skuet inn i en skjult pedofil ring som praktiserte rituelle overgrep så blandet man med en gang inn et okkult element inn i saken. Hvis disse sex-overgrepene hadde skjedd i samsvar med blodritualer, er man inne på den perverterte siden av seksualmagiens okkulte verden.

Det finnes en god dokumentasjon både fra medisinens og rettsprotokollenes verden på at slike overgrep som dette har skjedd, både i USA og Europa, hvor en okkult kontekst eller en satanistisk inspirasjon har vært utslagsgivende for ekstreme overgrep mot kvinner og barn. Av noen eksempler kan vi nevne denne saken: den 9 november 1982 ble engelske Malcolm Smith og hans satanistsekt dømt til lange fengselsstraffer. Ringlederen, Malcolm Smith selv, fikk fjorten års fengsel. Susan Smith, hans kone, fikk to år fengsel for aktiv medhjelping. Susan's søster, Carole, var gift med Albert Hickman. Disse to var også med i Smiths satanistsekt. Carole Hickman fikk fem års fengsel for voldtekt, sodomi og overfall og hennes mann fikk ti års fengsel for samme type overgrep. Det ble avslørt i retten hvordan disse fire satanistene hadde begått overgrep mot massevis av barn over en lang periode. Det dreide seg om alt fra spebarn til jenter og gutter opp i tenårene. Overgrepene hadde vært særdeles brutale og seksualsadistiske. Bl.a. hadde Malcolm Smith skjært inn omvendte kors i brystet og underlivet på en mindreårig jente, etterpå hadde han varmet opp en kniv over ilden og brennmerket den samme jenta i hennes vagina med kniven. Dette var bare ett av de mange lignende overgrep denne satanistsekten hadde dyrket sammen. Voldtekt av mindreårige ofre var standard, hvor kvinnene hadde vært like aktive som mennene. Overgrepene ble bevist i rettsalen i teknisk detalj, polititeknisk av etterforskerne og medisinsk av legene som hadde saken. Det var ingen tvil, utrolig som dette var, så hadde ofrene - de mindreårige barna - snakket sant. Saken var i seg selv utrolig. Malcolm Smith var stolt over sine gjerninger og fornektet seg ikke. I fullt alvor hevdet han at han var inkarnasjonen av Satan på jorden og kritiserte aktoratet og retten forøvrig for at de brukte hans borgerlige navn. Han ville helst bli kalt Lucifer...

Det som var enda mer ekstremt var at søstrene Susan Smith og Carole Hickman hadde vært tidligere kristne og hadde bakgrunn fra Frelsesarmeen. Etterforskeren i saken, en David Cole, insisterte på at den satanistiske/okkulte konteksten rundt de rituelle overgrepene skulle vektlegges for å dokumentere overgrepenes grove karakter. Men vektleggingen i Bjugn-saken på denne implisitte konteksten av okkultisme ble noe som ingen var tjent med fordi kjernen i saken - den empiriske dokumentasjon av overgrep - ble mindre viktig i en hysterisk søken etter hvilken kontekst disse overgrepene hadde skjedd i.

Men hvorfor denne troen på en skjult sammensvergende undergrunns-barneporno-ring som dyrket merkelige ritualer? Slike ting har skjedd før, ja, men da har man i ettertid kunne konstatert slike fakta fra polititekniske bevis og fra overgripernes egne tilståelser. I Bjugn-saken ble de antatte overgriperne fremstilt som gjennomført onde mennesker mens saken pågikk uten at de nødvendige fellende bevis var fremsatt. Slik sett må man også ha det for øye at fordi om onde mennesker eksisterer, så eksisterer også fortellinger om onde mennesker som er en del av europeisk demonologi, om ondskap i menneskeham som sammensverger seg mot samfunnets grunnleggende verdier ved f.eks. angrep på barn. Dette er fortellinger som i skjult form hentyder til og reflekterer moral og etikk i både tanke og handling i sin samtid. Legender, sagn, folke-eventyr og myter forteller ofte om dette i allegorisk og metaforisk form. Rødhette og Ulven er ikke bare et eventyr.

Sett med dette for øye må vi spørre oss følgende spørsmål: hvis politiet og hjelpeapparatet var klar over at barna i Bjugn var blitt utsatt for rituelle overgrep, hvorfor ble ikke disse opplysningene fulgt opp etterforskningsmessig sett? Noen av barna fortalte at de hadde blitt bortført til en gård hvor de hadde blitt utsatt for overgrep mens dyr hadde blitt slaktet. Enhver person som har skåret seg selv engang i fingeren vet at det skal ikke store stikket til før blodet fosser og klærne oversprøytes av blod. Og her er det altså snakk om ritualofringer av voksne dyr hvor blodmassen må være betydelig større - hvorfor gikk ikke politiet inn på dette materialet og prøvde å påvise dette f.eks. ved alminnelig polititekniske kjemiske analyser? Hadde noen av disse barnas klesplagg hatt store spor av dyreblod på seg så ville dette vært en grundig dokumentasjon for påstandene. Men dette gjorde ikke politiet. Hvorfor ikke? Dette er isåfall toppen av ansvarsløshet for alle parter involvert.
Politiet og hjelpeapparatet bare kastet frem påstander og lot dem henge i lufta. Når de nå engang gjorde det, må man spørre seg selv om motivet her bare var for å demonisere de anklagede ytterligere?

Tankene går uvegelig til nazistene og deres demonisering av jødene. Å hevde som Hitler gjorde at jødene gjennom en internasjonale banksammensvergelse var skyld i Tysklands økonomiske krise på 1930-tallet var noe han ikke trengte å dokumentere. I det hardføre politiske klima som Nazi-Tyskland befant seg i var dette ammunisjon god nok. I Bjugn-saken derimot var påstandene om rituelle overgrep en form for demoniserende ammunisjon som nok eksploderte i hendene på politiet og hjelpeapparatet.

Men var da Bjugn-saken en heksejakt i stil med de forfølgelsene som Europa opplevde i middelalderen? Hvis vi ser på det religionshistoriske materialet er Norge et land som har liten tradisjon for heksejakt. Det tilgjengelige materialet på historisk heksejakt i Norge spenner fra 1592 (Oluf Gurdal-saken i Bergen) og tilogmed 1684 og inkluderer bare ca. to dusin dokumenterte rettsaker hvor ca. 20-30 mennesker ble henrettet. Dette er for å si det mildt mikroskopiske tall i forhold til hva som er historisk dokumentert på kontinentet forøvrig. Men Sverige hadde derimot i middelalderen sine heksejakter som er like berømte som andre kontinentale heksejaktsaker. Mest berømt er vel saken fra Mora i Dalarna i 1669 hvor 85 tiltalte ble brent på bålet etter å ha vært anklaget og funnet skyldig i å ha bortført 300 barn til Bloksberg. Vitnemålet kom her ifra de svenske barna selv. Barna fortalte her om bortførelser til heksesabbater hvor de hadde opplevd seksuelle overgrep fra demoner og dåp av Satan selv. Blant annet.

Hva har så dette med Bjugn-saken å gjøre, en sak som kom ca. 325 år etter? En god del, for her er paralellene mange. Mora-barnas fortellinger ble troverdighetsklarert av det kristne presteskapet og interessegrupper tilknyttet dem. Under Bjugn-saken hadde vi vår tids sekulære presteskap - psykologer, psykiatere, terapeuter og barnepedagoger - som fortalte oss gjennom aviser, radio og TV-debatter at Bjugn-barnas fortellinger måtte være sanne. "Barn lyver ikke om overgrep!". Javel, ja. Ettersom overgrep mot barn ikke er noe historisk nytt må vi tenke etter følgende perspektiv: hvis barn aldri lyver om overgrep, er vi oppe i en merkelig situasjon: det må bety at det kristne virkelighetsbegrep om Gud, Satan og skapelsesberetningen er sann. Dette fordi demoner og djevler da faktisk eksisterer, barn i middelalderen fortalte jo overgrepshistorier knyttet til vesener fra det hinsidige. Det er i så fall en merkelig situasjon hvor sekulære og politiske grupperinger (som mest av alt befinner seg på den politisk korrekte venstresiden) er med å gi troverdighet til en gruppe menneskers virkelighetsoppfatning, de fundamentalistkristne, som i USA sprenger abortklinikker i luften og dreper abortleger.

Skjønt, middelalderen var ikke så mørk som man kunne tro: en skeptisk kommentar angående Mora-saken fra 1669 kom fra en biskop Hutchinson som sa: "Er det ikke sannsynlig at folk hadde skremt barna sine med så mange fortellinger at de kunne ikke sove uten å drømme om Djevelen, og så fikk de de stakkars kvinnene i landsbyen til å tilstå det som barna hadde fortalt om dem?"(1). Med tanke på denne kommentaren er det pinlig å tenke på at den skeptiske motreaksjon kanskje var mer frittalende i middelalderen enn i vår moderne og såkalte opplyste tid. Det bør også være en kommentar til visse feminister som hevder å være en forskningsmessig avantgarde når det gjelder å sette seksuelle overgrep mot barn på dagsorden. Ifølge feministisk retorikk ble dette perspektivet først åpenbart på slutten av 1960-tallet da feminister påpekte dette problemet. Dette er historieløst og selvhevdende sprøyt. Historiske beviser peker på at det er ingenting som har vært mer kontroversielt, gjennomdebattert og jaktet på enn pedofili gjennom de virkelighetsfortolkninger som forskjellige historiske tidspunkt har hatt å fare med som referanserammer.

Norges Twin Peaks ble Bjugn-saken kalt mens den pågikk. Og det er neppe noen tilfeldighet for paralellene er mange. Twin Peaks-mytologien gikk opp i Bjugn-saken: etterforskningens siste del endte opp med at Ola Thune, Norges svar på en frilansende Dale Cooper, faktisk dro opp til Bjugn for å finne ut hva som hadde skjedd. Slik endte Bjugn-saken og slik begynte Twin Peaks. Såpeoperaen Twin Peaks psykologiske grep på seeren til å begynne med var den psykologiske tilfredsstillelse "at ingenting er hva det ser ut til å være". Men etter en stund ble det for mye av det gode hva såpeopera-komplikasjoner angikk og folk falt fra, serien ble tatt av plakaten før alle episodene var ferdigviste.

Bjugn-saken hadde en lignende utvikling. Den begynte også som en relativ enkel sak og utviklet seg i en mer og mer komplisert retning før riksadvokaten grep inn og tok av plakaten det som hadde utviklet seg til en overgreps-såpeopera. Men før det hadde saken et enormt potensial for videre fengslinger og flere overgrepsmistenkte. Politiet og hjelpeapparatet hevdet nemlig i Bjugn-sakens begynnelse at dette var en av Norges største sedelighetssaker noensinner med ca. 200 overgrepsutsatte barn og at ca. 30-35 voksne mennesker i Bjugn var mistenkte. Senere ble dette slanket ned til seks mistenkte overgripere og 10 barn som barnelegene mente de hadde klare medisinske bevis på å være overgrepsutsatte. Senere ble det bare en mistenkt som måtte møte i retten. Dette typiske og retoriske opp-som-en-løve-og-ned-som-en-skinnfell angrepsutspillet er et klassisk trekk fra middelalderens heksejakter hvor barn utpekte overgripere til å stå i ledtog med Satan og å være hekser. Det mest kjente eksemplet er heksejakten i Salem fra USA i 1692 hvor ca. 150-200 mennesker ble anklaget, men hvor senere tiltalen skrumpet inn til 30. Historien må altså få oss til å spørre oss om spurv kan skytes med kanoner.

Men i Bjugn-sakens tilfelle hadde allerede tvilen meldt seg og folk flest lurte på hva som egentlig foregikk - var dette fiksjon eller virkelighet? Enhver god film og TV-serie greier å lage det som på filmspråket henter suspense - et element av drama hvor seeren rives med i en serie av hendelser hvor seeren selv dikter seg inn i filmen. Tatt til sitt mest ekstreme er såpeoperaen et slikt medium hvor hver episode ender med en ufullstendig avslutning hvor seeren skal spekulere imellomtiden på hva som egentlig skjer. Men vi spørre oss: hvor fiktiv er fiksjonens verden? Tar ikke fiksjonens verden sin inspirasjon fra den virkelige verden? Eller er våre handling gjort under påvirkning fra en fiksjonens fantasiverden? Her er svaret på begge spørsmål et ubetinget ja. Hva som påvirker hva er vanskelig å si, men både fiksjon og virkelighet kan gjensidig bekrefte hverandre. Så fordi om Bjugn-saken hadde noe uvirkelig over seg, må man likevel være klar over at av og til kan det utrolige være sant, som f.eks. vist i en TV-dokumentar hvor FBI innfiltrerte pedofile miljøer i USA og man kom over mennesker som var interessert i å betale for å kunne få drepe barn med glødende sigaretter. Eller som avsløringen av den pedofile drapsligaen fra Belgia har vist oss : pedofili er big business og kan ha forgreninger opp til de høyeste og øverste sosiale og politiske maktsirkler i samfunnet.

Men av og til blandes kortene. Folklorister har avslørt hvordan vandresagn, urbane legender og myter ofte blir presentert i media som faktiske hendelser. Dette burde være en pekepinn om at den menneskelige psyke ikke er for rasjonell, men stiller seg villig til å tro på det meste. Man kan snakke om hvordan middelaldermenneskets sinn ble bombardert av kristen lære om arvesynd, demoner, djevler m.m. men hvor mye blir ikke det tyvende århundres menneske bombardert av elementer fra fiksjonens verden, fra film, bøker, reklame, m.m.? Det er et faktum at fiksjonens verden aldri har vært mer tilgjengelig enn nå med stor fritid og multi-media valg for det alminnelige menneske. Har derfor det moderne mennesket et større potensial for fiktiv tenking enn andre før oss?

Bjugn-saken er en påminnelse om hvor vanskelig det kan være i et høyteknologisk informasjonssamfunn å skille hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Har informasjonssamfunnet i det tyvende århundret bare har skapt en sekularisert pluralistisk versjon av den mørke middelalderen? I middelalderen mente man at hekser og jøder forgrep seg på barn på grunn av en satanisk inspirasjon. Men i en moderne verden hvor man ikke lenger tror på Satan som den inkarnerte ondskap, så blir han erstattet med forskjellige sosiale symboler; vår tids Satan er Den Pedofile og Helvete er Barneporno. I Twin Peaks-serien hadde man også innslag av okkultisme og oppfatninger av gjennomført ondskap. Den gjorde seg bruk av typiske hekseforestillinger hvori man finner bilder av onde mennesker som oppsøker og tiltrekker seg onde krefter for å bruke dette til personlig makt og vinning. Som i Twin Peaks-serien som endte i løse luften, hvor den etterlot seg flere spørsmål enn svar, slik endte Bjugn-saken. Twin Peaks sluttet med at Dale Cooper ble besatt av den samme ånd eller onde paranormale entitet som gjerningmannen hadde vært besatt av da han drepte Laura Palmer. FBI jaktet altså på ånder og paranormale krefter. Den samme følelsen må Ola Thune ha hatt i Bjugn, at han jaget spøkelser. Eller sagt slik: bortsett fra heimbrentapparatet i kjelleren og softpornoen på bensinstasjonen, hvor mange hemmeligheter kan et lite bygdesamfunn inneholde?

Bjugn-saken er ikke unik internasjonalt sett. Det har vært flere lignende saker både i USA og Europa hvor barn i barnehager har fortalt fantastiske fortellinger om rituelle overgrep. I de fleste tilfeller har man ikke greid å dokumentere dette. I ettertid har da også noen av fortellingene blitt avvist som fiktive. Det er også et faktum at noen av Bjugn-barnas fortellinger har direkte paralleller til McMartin-barnas fortellinger, en amerikansk barnehage-overgrepssak fra 1983 hvor alle tiltalte ble frikjente hvor også Astrid Heger var involvert som fagperson. Om disse spesifikke ritualene skjedde i Bjugn-saken, er spekulativt sett uinteressant. Dermed sagt, så er ikke rituelle overgrep nødvendigvis noen fiksjon.

Bjugn-saken kommer ikke til å bli glemt fordi den er en moderne horror-fortelling fra virkeligheten. Aktørene, handlingen og konteksten i Bjugn-saken er nok til å lage mange romaner og filmer av. Det er bare det sørgerlige faktum at mange slike filmer og romaner allerede er blitt laget. Nemlig fortellingen om det idylliske bygdesamfunnet som ikke er så idyllisk likevel, hvor en pen overflate skjuler et stygt indre. Mange filmer og bøker fra dette århundret, f.eks. noen av H. P. Lovecrafts romaner eller filmen "The Texas Chainsaw Massacre" handler om skjulte ting som foregår i avsidesliggende bygder. Dette er ingen kulturell tilfeldighet. I en verden som blir mer og mer urban, hvor bymennesket er adferdsmodellen, vil bygdesamfunnet bli noe sært, merkelig og fremmed. Og det fremmede har alltid blitt tolket som noe farlig. Derfor er det kanskje lettere å tro på en pedofil undergrunnsporno-ring i en umoderne kontekst av bedehus-dobbeltmoral, bensinstasjonskultur og bygdeparanoia enn i en moderne krets av urbane, hippe forstadsstrøk. Med det for øye så er det vel sannsynlig at når fortellingen om det siste norske tiåret - vårt etiske decennium - i dette århundre skal skrives må Bjugn-saken bli nevnt som overgrepssakenes svar på Bermuda-trianglet: alle vet hvor det er, men ingen vet hva som har skjedd der.

NOTER
1) se under "Mora Witches" side 348 i Rossell Hope Robbins: Encyclopedia Of Witchcraft & Demonology, Middlesex 1984.