BJUGN-SAKEN, EPISODE NR. 666 - DEN OKKULTE VERSJONEN
Av Geir Levi Nilsen, demonolog
Vi lever i en merkelig verden hvor paradokset snart kan anses
for å være regelen for all virkelighetsforståelse.
Historien har vist oss dette gang på gang, eksempelvis som i
tilfellet med Jesus Kristus: Døden gjør deg
udødelig. Eller som Columbus viste oss: ved å seile
utenfor verden oppdaget han en ny verden. Likeledes er det med
historien: når en ting har nedfelt seg så dypt i folks
bevissthet at det har blitt et historisk faktum og derav kan anses for
å være dødt, så vil dette historiske fenomenet
leve sitt eget liv fremover. Slik er det med Bjugn-saken. Den er
avviklet og har blitt historie, men vil alltid dukke opp igjen og
igjen. Helt siden dens spede begynnelse for seks år siden og opp
til nå har utallige artikler, kronikker, forskningsrapporter og
bøker kommet ut om denne merkelige overgrepssaken. Den er en sak
som sent kommer til å gå i glemmeboken, mest på grunn
av de mange bisarre og uoppklarte aspektene som ennå ligger
kveilet som et spørsmålstegn rundt den.
Man er enige om at som overgrepssak var den en tragedie for alle
involverte parter. Slik et åpent sår blør i det
stille slik gjenspeiler den idag et sørgelig faktum: nemlig at
alle aktørene i denne merkelige saken er ofre. Barna som ble
utsatt for overgrep, de uskyldige som ble anklaget for å ha
vært deres overgripere, hjelpeapparatets amatørmessige
undersøkelser og politiets klossete etterforskning hvor de
diskrediterte seg selv og sine metoder - alle sto igjen med svarteper i
et spill hvor sluttsatsen var at ingen visste lenger hvem som hadde
delt ut kortene eller hvilket spill de hadde havnet oppi.
Bjugn-saken var en komplisert overgrepssak hvor objektiv og saklig
redegjørelse fra alle parter burde vært påkrevd, men
dengang ei. Alle involverte parter gikk langt ut over sine oppnevnte
referansepunkter. Foreldrene i saken drev sin private etterforskning
overfor barna, legene i saken gikk ut over sitt mandat og lekte
Sherlock Holmes istedet for å nøye seg med å gi
objektive medisinske fakta, barneombudet Trond Viggo Torgersen gikk ut
og sa at han trodde på barnas vitneforklaringer hvorpå han
var med på å demonisere mennesker hvis
spørsmål om skyld og straff ennå ikke hadde blitt
bevist. Og politiet som opprinnelig etterforsket saken havnet selv i
fengsel mistenkt for overgrep!
En så ekstrem sak som denne er farlig å ta opp igjen
offentlig fordi Bjugn-saken har blitt det motsatte av hva den var da
striden raste som verst: fra å være et hett media-tema i
perioden 92-94 har den i ettertid blitt media-anathema. Å
gå videre inn på Bjugn-saken nå er nesten like
sårbart og ømfiendtlig som striden rundt
nazi-revisjonismen. Uten sammenligning forøvrig. Ett tappert
forsøk på ny innsikt ble gjort av journalisten Hans
Kringstad i boken "Bjugn-Formelen" som utkom sent i 1997. Denne bokens
vektlegging på og kritikk av det medisinske materialet som ble
brukt som utgangspunkt for Bjugn-rettsaken, har gitt Bjugn-saken ny
juridisk aktualitet. Slik det ser ut nå pr. idag, april 98,
så ser det ut til å være en viss ny bevegelse i
Bjugn-saken. Går den nå mot en endelig oppklaring? Vil man
finne ut at Bjugn-saken var en en regelrett heksejakt? Eller hadde
politiet og hjelpeapparatet rett, at Bjugn må være en bygd
som er over-representert på Norgeskartet hva pedofile innbyggere
angår? Eller...?
Men det er en ting ved Bjugn-saken som aldri ble påpekt hverken
mens den raste eller i ettertid, nemlig det okkulte, nærmest
sataniske, trekket som saken hadde. Dette fordi Bjugn-saken er den
første overgrepssaken i Norge hvor man blander inn en rituell
kontekst. Barna fortalte om merkelige ritualer med bortførelse,
blodofringer (av dyr) og sære seksual-ritualer. Dette er i seg
selv ikke noe usannsynlig element av en overgrepshistorie. Men
når politiet og hjelpeapparatet i Bjugn-saken hevdet seg å
ha skuet inn i en skjult pedofil ring som praktiserte rituelle overgrep
så blandet man med en gang inn et okkult element inn i saken.
Hvis disse sex-overgrepene hadde skjedd i samsvar med blodritualer, er
man inne på den perverterte siden av seksualmagiens okkulte
verden.
Det finnes en god dokumentasjon både fra medisinens og
rettsprotokollenes verden på at slike overgrep som dette har
skjedd, både i USA og Europa, hvor en okkult kontekst eller en
satanistisk inspirasjon har vært utslagsgivende for ekstreme
overgrep mot kvinner og barn. Av noen eksempler kan vi nevne denne
saken: den 9 november 1982 ble engelske Malcolm Smith og hans
satanistsekt dømt til lange fengselsstraffer. Ringlederen,
Malcolm Smith selv, fikk fjorten års fengsel. Susan Smith, hans
kone, fikk to år fengsel for aktiv medhjelping. Susan's
søster, Carole, var gift med Albert Hickman. Disse to var
også med i Smiths satanistsekt. Carole Hickman fikk fem års
fengsel for voldtekt, sodomi og overfall og hennes mann fikk ti
års fengsel for samme type overgrep. Det ble avslørt i
retten hvordan disse fire satanistene hadde begått overgrep mot
massevis av barn over en lang periode. Det dreide seg om alt fra
spebarn til jenter og gutter opp i tenårene. Overgrepene hadde
vært særdeles brutale og seksualsadistiske. Bl.a. hadde
Malcolm Smith skjært inn omvendte kors i brystet og underlivet
på en mindreårig jente, etterpå hadde han varmet opp
en kniv over ilden og brennmerket den samme jenta i hennes vagina med
kniven. Dette var bare ett av de mange lignende overgrep denne
satanistsekten hadde dyrket sammen. Voldtekt av mindreårige ofre
var standard, hvor kvinnene hadde vært like aktive som mennene.
Overgrepene ble bevist i rettsalen i teknisk detalj, polititeknisk av
etterforskerne og medisinsk av legene som hadde saken. Det var ingen
tvil, utrolig som dette var, så hadde ofrene - de
mindreårige barna - snakket sant. Saken var i seg selv utrolig.
Malcolm Smith var stolt over sine gjerninger og fornektet seg ikke. I
fullt alvor hevdet han at han var inkarnasjonen av Satan på
jorden og kritiserte aktoratet og retten forøvrig for at de
brukte hans borgerlige navn. Han ville helst bli kalt Lucifer...
Det som var enda mer ekstremt var at søstrene Susan Smith og
Carole Hickman hadde vært tidligere kristne og hadde bakgrunn fra
Frelsesarmeen. Etterforskeren i saken, en David Cole, insisterte
på at den satanistiske/okkulte konteksten rundt de rituelle
overgrepene skulle vektlegges for å dokumentere overgrepenes
grove karakter. Men vektleggingen i Bjugn-saken på denne
implisitte konteksten av okkultisme ble noe som ingen var tjent med
fordi kjernen i saken - den empiriske dokumentasjon av overgrep - ble
mindre viktig i en hysterisk søken etter hvilken kontekst disse
overgrepene hadde skjedd i.
Men hvorfor denne troen på en skjult sammensvergende
undergrunns-barneporno-ring som dyrket merkelige ritualer? Slike ting
har skjedd før, ja, men da har man i ettertid kunne konstatert
slike fakta fra polititekniske bevis og fra overgripernes egne
tilståelser. I Bjugn-saken ble de antatte overgriperne fremstilt
som gjennomført onde mennesker mens saken pågikk uten at
de nødvendige fellende bevis var fremsatt. Slik sett må
man også ha det for øye at fordi om onde mennesker
eksisterer, så eksisterer også fortellinger om onde
mennesker som er en del av europeisk demonologi, om ondskap i
menneskeham som sammensverger seg mot samfunnets grunnleggende verdier
ved f.eks. angrep på barn. Dette er fortellinger som i skjult
form hentyder til og reflekterer moral og etikk i både tanke og
handling i sin samtid. Legender, sagn, folke-eventyr og myter forteller
ofte om dette i allegorisk og metaforisk form. Rødhette og Ulven
er ikke bare et eventyr.
Sett med dette for øye må vi spørre oss
følgende spørsmål: hvis politiet og hjelpeapparatet
var klar over at barna i Bjugn var blitt utsatt for rituelle overgrep,
hvorfor ble ikke disse opplysningene fulgt opp etterforskningsmessig
sett? Noen av barna fortalte at de hadde blitt bortført til en
gård hvor de hadde blitt utsatt for overgrep mens dyr hadde blitt
slaktet. Enhver person som har skåret seg selv engang i fingeren
vet at det skal ikke store stikket til før blodet fosser og
klærne oversprøytes av blod. Og her er det altså
snakk om ritualofringer av voksne dyr hvor blodmassen må
være betydelig større - hvorfor gikk ikke politiet inn
på dette materialet og prøvde å påvise dette
f.eks. ved alminnelig polititekniske kjemiske analyser? Hadde noen av
disse barnas klesplagg hatt store spor av dyreblod på seg
så ville dette vært en grundig dokumentasjon for
påstandene. Men dette gjorde ikke politiet. Hvorfor ikke? Dette
er isåfall toppen av ansvarsløshet for alle parter
involvert.
Politiet og hjelpeapparatet bare kastet frem påstander og lot dem
henge i lufta. Når de nå engang gjorde det, må man
spørre seg selv om motivet her bare var for å demonisere
de anklagede ytterligere?
Tankene går uvegelig til nazistene og deres demonisering av
jødene. Å hevde som Hitler gjorde at jødene gjennom
en internasjonale banksammensvergelse var skyld i Tysklands
økonomiske krise på 1930-tallet var noe han ikke trengte
å dokumentere. I det hardføre politiske klima som
Nazi-Tyskland befant seg i var dette ammunisjon god nok. I Bjugn-saken
derimot var påstandene om rituelle overgrep en form for
demoniserende ammunisjon som nok eksploderte i hendene på
politiet og hjelpeapparatet.
Men var da Bjugn-saken en heksejakt i stil med de forfølgelsene
som Europa opplevde i middelalderen? Hvis vi ser på det
religionshistoriske materialet er Norge et land som har liten tradisjon
for heksejakt. Det tilgjengelige materialet på historisk
heksejakt i Norge spenner fra 1592 (Oluf Gurdal-saken i Bergen) og
tilogmed 1684 og inkluderer bare ca. to dusin dokumenterte rettsaker
hvor ca. 20-30 mennesker ble henrettet. Dette er for å si det
mildt mikroskopiske tall i forhold til hva som er historisk dokumentert
på kontinentet forøvrig. Men Sverige hadde derimot i
middelalderen sine heksejakter som er like berømte som andre
kontinentale heksejaktsaker. Mest berømt er vel saken fra Mora i
Dalarna i 1669 hvor 85 tiltalte ble brent på bålet etter
å ha vært anklaget og funnet skyldig i å ha
bortført 300 barn til Bloksberg. Vitnemålet kom her ifra
de svenske barna selv. Barna fortalte her om bortførelser til
heksesabbater hvor de hadde opplevd seksuelle overgrep fra demoner og
dåp av Satan selv. Blant annet.
Hva har så dette med Bjugn-saken å gjøre, en sak som
kom ca. 325 år etter? En god del, for her er paralellene mange.
Mora-barnas fortellinger ble troverdighetsklarert av det kristne
presteskapet og interessegrupper tilknyttet dem. Under Bjugn-saken
hadde vi vår tids sekulære presteskap - psykologer,
psykiatere, terapeuter og barnepedagoger - som fortalte oss gjennom
aviser, radio og TV-debatter at Bjugn-barnas fortellinger måtte
være sanne. "Barn lyver ikke om overgrep!". Javel, ja. Ettersom
overgrep mot barn ikke er noe historisk nytt må vi tenke etter
følgende perspektiv: hvis barn aldri lyver om overgrep, er vi
oppe i en merkelig situasjon: det må bety at det kristne
virkelighetsbegrep om Gud, Satan og skapelsesberetningen er sann. Dette
fordi demoner og djevler da faktisk eksisterer, barn i middelalderen
fortalte jo overgrepshistorier knyttet til vesener fra det hinsidige.
Det er i så fall en merkelig situasjon hvor sekulære og
politiske grupperinger (som mest av alt befinner seg på den
politisk korrekte venstresiden) er med å gi troverdighet til en
gruppe menneskers virkelighetsoppfatning, de fundamentalistkristne, som
i USA sprenger abortklinikker i luften og dreper abortleger.
Skjønt, middelalderen var ikke så mørk som man
kunne tro: en skeptisk kommentar angående Mora-saken fra 1669 kom
fra en biskop Hutchinson som sa: "Er det ikke sannsynlig at folk hadde
skremt barna sine med så mange fortellinger at de kunne ikke sove
uten å drømme om Djevelen, og så fikk de de stakkars
kvinnene i landsbyen til å tilstå det som barna hadde
fortalt om dem?"(1). Med tanke på denne kommentaren er det pinlig
å tenke på at den skeptiske motreaksjon kanskje var mer
frittalende i middelalderen enn i vår moderne og såkalte
opplyste tid. Det bør også være en kommentar til
visse feminister som hevder å være en forskningsmessig
avantgarde når det gjelder å sette seksuelle overgrep mot
barn på dagsorden. Ifølge feministisk retorikk ble dette
perspektivet først åpenbart på slutten av
1960-tallet da feminister påpekte dette problemet. Dette er
historieløst og selvhevdende sprøyt. Historiske beviser
peker på at det er ingenting som har vært mer
kontroversielt, gjennomdebattert og jaktet på enn pedofili
gjennom de virkelighetsfortolkninger som forskjellige historiske
tidspunkt har hatt å fare med som referanserammer.
Norges Twin Peaks ble Bjugn-saken kalt mens den pågikk. Og det er
neppe noen tilfeldighet for paralellene er mange. Twin Peaks-mytologien
gikk opp i Bjugn-saken: etterforskningens siste del endte opp med at
Ola Thune, Norges svar på en frilansende Dale Cooper, faktisk dro
opp til Bjugn for å finne ut hva som hadde skjedd. Slik endte
Bjugn-saken og slik begynte Twin Peaks. Såpeoperaen Twin Peaks
psykologiske grep på seeren til å begynne med var den
psykologiske tilfredsstillelse "at ingenting er hva det ser ut til
å være". Men etter en stund ble det for mye av det gode hva
såpeopera-komplikasjoner angikk og folk falt fra, serien ble tatt
av plakaten før alle episodene var ferdigviste.
Bjugn-saken hadde en lignende utvikling. Den begynte også som en
relativ enkel sak og utviklet seg i en mer og mer komplisert retning
før riksadvokaten grep inn og tok av plakaten det som hadde
utviklet seg til en overgreps-såpeopera. Men før det hadde
saken et enormt potensial for videre fengslinger og flere
overgrepsmistenkte. Politiet og hjelpeapparatet hevdet nemlig i
Bjugn-sakens begynnelse at dette var en av Norges største
sedelighetssaker noensinner med ca. 200 overgrepsutsatte barn og at ca.
30-35 voksne mennesker i Bjugn var mistenkte. Senere ble dette slanket
ned til seks mistenkte overgripere og 10 barn som barnelegene mente de
hadde klare medisinske bevis på å være
overgrepsutsatte. Senere ble det bare en mistenkt som måtte
møte i retten. Dette typiske og retoriske
opp-som-en-løve-og-ned-som-en-skinnfell angrepsutspillet er et
klassisk trekk fra middelalderens heksejakter hvor barn utpekte
overgripere til å stå i ledtog med Satan og å
være hekser. Det mest kjente eksemplet er heksejakten i Salem fra
USA i 1692 hvor ca. 150-200 mennesker ble anklaget, men hvor senere
tiltalen skrumpet inn til 30. Historien må altså få
oss til å spørre oss om spurv kan skytes med kanoner.
Men i Bjugn-sakens tilfelle hadde allerede tvilen meldt seg og folk
flest lurte på hva som egentlig foregikk - var dette fiksjon
eller virkelighet? Enhver god film og TV-serie greier å lage det
som på filmspråket henter suspense - et element av drama
hvor seeren rives med i en serie av hendelser hvor seeren selv dikter
seg inn i filmen. Tatt til sitt mest ekstreme er såpeoperaen et
slikt medium hvor hver episode ender med en ufullstendig avslutning
hvor seeren skal spekulere imellomtiden på hva som egentlig
skjer. Men vi spørre oss: hvor fiktiv er fiksjonens verden? Tar
ikke fiksjonens verden sin inspirasjon fra den virkelige verden? Eller
er våre handling gjort under påvirkning fra en fiksjonens
fantasiverden? Her er svaret på begge spørsmål et
ubetinget ja. Hva som påvirker hva er vanskelig å si, men
både fiksjon og virkelighet kan gjensidig bekrefte hverandre.
Så fordi om Bjugn-saken hadde noe uvirkelig over seg, må
man likevel være klar over at av og til kan det utrolige
være sant, som f.eks. vist i en TV-dokumentar hvor FBI
innfiltrerte pedofile miljøer i USA og man kom over mennesker
som var interessert i å betale for å kunne få drepe
barn med glødende sigaretter. Eller som avsløringen av
den pedofile drapsligaen fra Belgia har vist oss : pedofili er big
business og kan ha forgreninger opp til de høyeste og
øverste sosiale og politiske maktsirkler i samfunnet.
Men av og til blandes kortene. Folklorister har avslørt hvordan
vandresagn, urbane legender og myter ofte blir presentert i media som
faktiske hendelser. Dette burde være en pekepinn om at den
menneskelige psyke ikke er for rasjonell, men stiller seg villig til
å tro på det meste. Man kan snakke om hvordan
middelaldermenneskets sinn ble bombardert av kristen lære om
arvesynd, demoner, djevler m.m. men hvor mye blir ikke det tyvende
århundres menneske bombardert av elementer fra fiksjonens verden,
fra film, bøker, reklame, m.m.? Det er et faktum at fiksjonens
verden aldri har vært mer tilgjengelig enn nå med stor
fritid og multi-media valg for det alminnelige menneske. Har derfor det
moderne mennesket et større potensial for fiktiv tenking enn
andre før oss?
Bjugn-saken er en påminnelse om hvor vanskelig det kan være
i et høyteknologisk informasjonssamfunn å skille hva som
er fiksjon og hva som er virkelighet. Har informasjonssamfunnet i det
tyvende århundret bare har skapt en sekularisert pluralistisk
versjon av den mørke middelalderen? I middelalderen mente man at
hekser og jøder forgrep seg på barn på grunn av en
satanisk inspirasjon. Men i en moderne verden hvor man ikke lenger tror
på Satan som den inkarnerte ondskap, så blir han erstattet
med forskjellige sosiale symboler; vår tids Satan er Den Pedofile
og Helvete er Barneporno. I Twin Peaks-serien hadde man også
innslag av okkultisme og oppfatninger av gjennomført ondskap.
Den gjorde seg bruk av typiske hekseforestillinger hvori man finner
bilder av onde mennesker som oppsøker og tiltrekker seg onde
krefter for å bruke dette til personlig makt og vinning. Som i
Twin Peaks-serien som endte i løse luften, hvor den etterlot seg
flere spørsmål enn svar, slik endte Bjugn-saken. Twin
Peaks sluttet med at Dale Cooper ble besatt av den samme ånd
eller onde paranormale entitet som gjerningmannen hadde vært
besatt av da han drepte Laura Palmer. FBI jaktet altså på
ånder og paranormale krefter. Den samme følelsen må
Ola Thune ha hatt i Bjugn, at han jaget spøkelser. Eller sagt
slik: bortsett fra heimbrentapparatet i kjelleren og softpornoen
på bensinstasjonen, hvor mange hemmeligheter kan et lite
bygdesamfunn inneholde?
Bjugn-saken er ikke unik internasjonalt sett. Det har vært flere
lignende saker både i USA og Europa hvor barn i barnehager har
fortalt fantastiske fortellinger om rituelle overgrep. I de fleste
tilfeller har man ikke greid å dokumentere dette. I ettertid har
da også noen av fortellingene blitt avvist som fiktive. Det er
også et faktum at noen av Bjugn-barnas fortellinger har direkte
paralleller til McMartin-barnas fortellinger, en amerikansk
barnehage-overgrepssak fra 1983 hvor alle tiltalte ble frikjente hvor
også Astrid Heger var involvert som fagperson. Om disse
spesifikke ritualene skjedde i Bjugn-saken, er spekulativt sett
uinteressant. Dermed sagt, så er ikke rituelle overgrep
nødvendigvis noen fiksjon.
Bjugn-saken kommer ikke til å bli glemt fordi den er en moderne
horror-fortelling fra virkeligheten. Aktørene, handlingen og
konteksten i Bjugn-saken er nok til å lage mange romaner og
filmer av. Det er bare det sørgerlige faktum at mange slike
filmer og romaner allerede er blitt laget. Nemlig fortellingen om det
idylliske bygdesamfunnet som ikke er så idyllisk likevel, hvor en
pen overflate skjuler et stygt indre. Mange filmer og bøker fra
dette århundret, f.eks. noen av H. P. Lovecrafts romaner eller
filmen "The Texas Chainsaw Massacre" handler om skjulte ting som
foregår i avsidesliggende bygder. Dette er ingen kulturell
tilfeldighet. I en verden som blir mer og mer urban, hvor bymennesket
er adferdsmodellen, vil bygdesamfunnet bli noe sært, merkelig og
fremmed. Og det fremmede har alltid blitt tolket som noe farlig. Derfor
er det kanskje lettere å tro på en pedofil
undergrunnsporno-ring i en umoderne kontekst av bedehus-dobbeltmoral,
bensinstasjonskultur og bygdeparanoia enn i en moderne krets av urbane,
hippe forstadsstrøk. Med det for øye så er det vel
sannsynlig at når fortellingen om det siste norske tiåret -
vårt etiske decennium - i dette århundre skal skrives
må Bjugn-saken bli nevnt som overgrepssakenes svar på
Bermuda-trianglet: alle vet hvor det er, men ingen vet hva som har
skjedd der.
NOTER
1) se under "Mora Witches" side 348 i Rossell Hope Robbins: Encyclopedia Of Witchcraft & Demonology, Middlesex 1984.