Dagbladet foran og bistandsadvokaten bak


Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg


På kvelden fredag 3. April 2009 meldte Dagbladet.no: ”Juryen i Borgarting lagmannsrett kjente i dag en likestillingsforsker i 30-årene skyldig i svært grov mishandling av sin tidligere tenåringsbrud,som var mindreårig på voldstidspunktet”. Juryens kjennelse kom kl 19.30, ca 2 timer før Dagbladets nettpublisering. Verken Dagbladet eller andre medier var tilstede under den mer enn 2 uker lange rettssaken. Kilden må derfor være fornærmedes bistandsadvokat. Dagbladet har tidligere publisert flere siders lange oppslag med dramatisk innhold, særlig 12. og 13. April 2007 under tingrettssaken i første runde. Fornærmede og tiltalte kommer fra Bangladesh og inngikk i sin tid et arrangert ekteskap. Fornærmedes alder er neddatert av norsk myndighet. At den angivelige ”torturlignende mishandlingen” ikke kan tidfestes, og at forklaringene fra fornærmede og sentrale vitner spriker, kommer ikke frem i Dagbladet.

Tatt i betraktning av at avisen ikke har fulgt siste runde av saken, kan det være på sin plass med noen kommentarer til prosessen og hva som kan ha motivert juryens kjennelse. I den stadig pågående debatten om juryordningen kan det samtidig være interessant å reflektere over konsekvenser av manglende begrunnelseskrav og den ”frie bevisbedømmelse”. I denne saken som i andre saker, legger både rettsbelæring og aktoratets strategi til rette for at enkeltbevis, kjeding og sammenhenger mellom sentrale vitnebevis ikke trenger å kvalifiseres. I denne konkrete saken ble mannen kraftig forhåndsdømt, i særlig grad gjennom et famøst oppslag hos Human Rights Service (HRS) høsten 2006, med bistandsadvokaten som primærkilde, også for den forlengede mediedramaturgien. Saken er fremstilt som symbolsak for å skjerpe straffen for familievold.

Det har ikke latt seg gjøre å bevise uten tvil at grov mishandling har funnet sted. Mannen ble første gang dømt i Borgarting i Oktober 2007 (Dagbladets illustrasjoner er fra tingretten April 2007). Etter anke til Høyesterett fikk mannen medhold i påviselig saksbehandlingsfeil ved at rekonstruksjon av påstått torturlignende mishandling ikke ble foretatt. Tilbake i lagmannsretten Mars 2009 unnlot politiet å gjennomføre rekonstruksjon utfra fornærmedes forklaringer, slik man måtte forutsette at Høyesterett har ment som premiss for å kunne oppheve en dom og sende den tilbake for ny behandling. Etterprøving av beviser som potensielt kunne frikjenne mannen ble dermed undergravd. I stedet fikk fornærmede anledning til å justere sine forklaringer, samt tilpasse deler av rekonstruksjonen ad hoc. Konkret skal kvinnen ha blitt hengt opp i en takbjelke i flere timer.

Rekonstruksjon av denne hendelse lot seg ikke gjennomføre. Politiets forsøk var i beste fall halvhjertede da fornærmede fikk lov til å føye til nye gjenstander som bord og stol og et sjal hun skulle ha brukt for å heise seg opp slik at hun fikk frigjort kroppen fra en rem hun angivelig ble hengt opp med. Opphengning etter hender og føtter skal ha skjedd ved flere anledninger, både i hjemmet og hos mannens ekskone. Forklaringer om mishandlingen er strategisk tilpasset sannsynlige feilkilder, eksempelvis andre aktører som har villet bruke fornærmede for sine formål. Alternative forklaringer og hypoteser, samt tiltaltes egne forklaringer, har aldri blitt etterforsket eller utredet. Heller ikke med tanke på fornærmedes psykiske belastninger, stressreaksjoner og eventuelle traumer.

Det har derfor blitt forsvarerens oppgave å presentere kvinnens mulige motiver for å fremsette uriktige eller sogar falske påstander for å sikre seg oppholdtillatelse etter at mannen ville skilles. Terskelen for å mistenke kvinners motiver er høy. Forsvarer har hatt nok å gjøre, ikke bare med å tilbakevise rasjonalene i påtalemaktens bevisførsel og tilpassede strategier, en omfattende og for juryen ikke usannsynlig tidtrøttende oppgave i seg selv. Men kanskje viktigst med å sannsynliggjøre at enkelte kvinner i pressede situasjoner kan være tilbøyelige til å fremsette omfattende påstander om gjentatt grov mishandling ”av torturlignende karakter”. Påberopte traumer kan like gjerne stamme fra presset fra aktive”gode hjelpere” som utfra ideologisk korrekt velmenthet ikke levner påstander om vold den minste tvil, og som mer enn gjerne plusser på begivenhetene.

Jo flere handlinger, jo mer utflytende blir bevisvurderingen. Mannen ble også dømt for vitnepåvirkning etter straffelovens § 132a. Det kan koste å forsøke å frifinne seg selv overfor de involverte. Skal man forstå hvordan saken har kommet ut av kontroll for noen og enhver, også tiltalte selv som har gjort noen strategiske tabber i iveren etter å renvaske seg, kan det være interessant å se på enkelte rasjonaler påtalemyndigheten opplagt må ha vunnet frem med. Mannen er dømt for å ha truet både fornærmede og sin ekskone, aktors kronvitne, til å endre forklaring. Først blir han dømt for noe han nekter for å ha gjort; deretter blir han dømt for å ha forsøkt å overbevise sentrale aktører om sin uskyld under sakens gang. Ekskonens forklaringer om frykt og trusselbilde er ulogiske tatt i betraktning hvem som styrte informasjonen mens mannen under tiden var delvis intetanende om sin status.

Fornærmedes usammenhengende og innbyrdes selvmotsigende forklaringer tilskrives symptomer på mishandling. Her ligger kan hende kjernen i dette mulige justismordet. Aktor prosederte på at hukommelse svekkes av påførte traumer. Men sammenhenger mellom hukommelse og stress, traumer og evne til gjengivelse av opplevde katastrofer er mer nyansert enn som så. På ett punkt husket fornærmede særdeles godt på rettssakens dag 2. Episoden hvor hun møtte sin mann etter at han var sluppet løs fra varetekt. I detalj beskriver hun hvordan han forsøkte å få henne til trekke tilbake påstandene. Fornærmede er så opplagt og husker så godt at aktor bekymret over hennes iver, må be retten om en pause: ”Nå syns jeg du ser veldig sliten ut”. Kvinnen forklarer seg formodentlig korrekt og sammenhengende om noe som er ekte og sant.

Mannen prøvde å overtale henne, ikke usannsynlig med pågående og insisterende ordbruk all den tid hans egen skjebne stod på spill. Om de massive grove overgrepene husker fornærmede ingenting. Bistandsadvokaten har holdt seg taus på bakerste benk under hele rettssaken. Men da forsvareren dokumenterte bistandsadvokatens rolle som kilde for HRS, samrøre med krisesenter og voldsmottak, våknet bistandsadvokaten og ville protestere. Bistandsadvokaten har også fungert som informant for mannens ekskone som ut fra egne utsagn i retten ufrivillig viser hvordan hun har konspirert for å utmanøvrere mannen. Også i forhold til deres felles barn som i ettertid etter års adskillelse fra sin far nå fremstilles som vitne til vold. Før blekket på juryens kjennelse har tørket, er bistandsadvokaten på farten igjen. Dagbladet burde kan hende ha sjekket sine kilder bedre. Av respekt også for det lesende publikum som ikke var tilstede i åpen rett.