Bevis vs troverdighet

Av Ole Texmo

Torsdag 19.03.09 kommer Norges hittil største familievoldsak opp på nytt i Borgarting lagmannsrett. En norsk statsborger av asiatisk opprinnelse ble først dømt for mishandling av sin kone, men en anke til Høyesterett førte frem. Dommen ble opphevet og henvist til ny behandling. Den sentrale påstanden ble ikke gjenstand for rekonstruksjon i lagmannretten, dermed ble mannen dømt på feilaktig grunnlag. En rekonstruksjon ville nødvendigvis vist at det alvorligste tilfellet av mishandling rent fysisk var umulig å gjennomføre. Mannen skulle ha hengt opp sin kone i en takbjelke etter en reim, og deretter slått henne med en stokk når hun ikke holdt fred.

Saken fikk stor oppmerksomhet. Kampen mot familievold fikk sin symbolsak, strafferammen skulle prøves fullt ut. Men i likhet med mange andre volds- og overgrepssaker rettet mot menn for angivelig mishandling av kvinner og barn, er bevissituasjonen mer enn tvilsom. Ikke bare for de fysiske bevisene, men like mye for forklaringene. Fornærmedes troverdighet må aldri krenkes er devisen i slike saker: ”kvinner og barn lyver aldri om overgrep”. Men når forklaringer ikke er konsistente med kartlagte fysiske funn og omstendigheter, hendelsesforløp og andre vitneutsagn, oppstår et troverdighetsproblem.

Det sentrale beviset ikke til å komme utenom år mannen får sin sak behandlet på nytt. Kan den fornærmede kvinnen ha blitt hengt opp og slått slik hun beskriver? I anken til Høyesterett la mannens forsvarer frem en SINTEF-rapport som tok for seg fysiske muligheter og umuligheter. Sammen med en medisinsk partssakkyndig som har vurdert fysiske menneskelige reaksjoner under ulike scenarier samt dødsrisiko for den beskrevne situasjon. Prestisjekampen som vil finne sted i Borgarting lagmannsretts frem til påske, vil i høy grad dreie seg om hvordan de ulike sakkyndige som leverer sine bidrag, kan troverdiggjøre sine fag med tilhørende metodisk prøving.

En kvinnelig overlege har som oppnevnt sakkyndig fått påvirke utfallet. Uten klart definert mandat og redegjørelse for metodiske tilnærminger har. I tillegg til å ha utarbeidet veiledning for den Rettsmedisinske kommisjon, har hun vært fornærmedes lege. Rollesammenblanding er ikke det viktigste her, heller hvordan kvinnelegens svake rapporter ikke tar høyde for at sporsikringsfunn og forklaringer ikke er konsistente. Rapportene mangler alternative forklaringer på skader og merker. Utsagn som ikke stemmer med funn er imidlertid ikke vektlagt, all den tid man har festet lit til fornærmede. Selv om hennes fremstilling ikke kan være riktig.

Rettsmedisinsk kommisjon har sviktet når rapportenes faglige svikt ikke er påpekt. Som ekstern kvalitetskontroll fungerer Kommisjonen bare hvis den er uavhengig og baserer seg på vitenskap og logikk. Også legens interne kvalitetssikring må ha sviktet når ikke alternative årsak–virkningsforhold er kartlagt. Fornærmedes troverdighet må nødvendigvis svekkes når fysiske funn og realiteter verken stemmer med hennes forklaringer eller påberopt medisinsk ekspertise. Sviktende utredningsmetodisk kompetanse er ikke uvanlig. Både i straffesaker og sivile saker. I familiesaker hvor sakkyndige psykologer og psykiatere benyttes i stort omfang, har man foreslått en kommisjon a la den rettsmedisinske. Uten begrepsbevissthet om kvalitetssikring; uten metode for kildekritisk kartlegging av informasjonstilfanget for relevant faktagrunnlag.

Vold, overgrep og omsorgssvikt er blitt store vekstnæringer. Ministre sitter med alvorlig mine og snakker om store mørketall. Media følger lydig opp. Krav til logikk og kildekritikk hører vi lite om. I den aktuelle saken har fornærmedes alder vært et moment i mediebildet, kan det være tale om en ”barnebrudsak”? Jo verre, jo bedre. At mannen er akademiker og visstnok skal ha undervist i likestilling trekkes frem for å fremheve sakens alvorlighetsgrad. Media har vist liten interesse for bevissituasjonen. Kanskje fordi en grundigere oppmerksomhet ville vist at påtalemyndigheten har en dårlig sak. En dårlig symbolsak. Fornærmede har fått mulighet til å justere sine forklaringer. Som om dette grepet øker hennes troverdighet.

Saken har flere interessante sider og aktører. Krisesenterets rolle er viktig for så vidt som man kan mistenke dem for å ha instruert fornærmede i hvordan hun skal fremstille samlivet med mannen som preget av gjentatt trakassering og vold. Det begynner etterhvert å bli noen familievoldsaker hvor kvinnenes forklaringer til forveksling ligner hverandre på en prikk. Som om de hadde vært på det samme kurs for innvandrerkvinner som fordi de har blitt dumpet av sine menn trenger oppholdstillatlese etter utlendingsforskriftens § 37, 6.ledd. I så måte er denne saken klassisk. Det var mannen som ville ha skilsmisse. Kvinnen fryktet utsendelse.

Skal man vurdere slike kvinners troverdighet må deres økologi og nettverk kartlegges opp mot utsagn og motiver. Til det trengs uhildete sakkyndige, fri for kjønnsideologisk ballast. Kvinners troverdighet skal helst ikke setter spørsmål ved. I saker hvor bevisene er svake, typisk for mange volds- og overgrepssaker, foretar man ikke sjelden grep som skyver oppmerksomheten vekk fra bevisvurderingen. Slik at troverdigheten blir avgjørende. Krav til å vurdere troverdighet kom inn i straffeloven i 1992 på et tidspunkt hvor seksuelle overgrep mot barn var på topp med hensyn til hysteri og omfangsestimater. Omfanget av vold mot kvinner anslås til å være 100 000 i et lite og oversiktlig land som Norge. Uten redegjørelse for metode og beregningsgrunnlag.

Ofre må finnes og ditto overgripere siktes, tiltales og dømmes skal rasjonalene gå opp. At svekkede bevis, f.eks sviktende logikk i forholdet mellom funn og forklaringer, ikke uten videre kan dreie fokuset mot troverdighet hos påstått offer, ser ikke ut til å ha nådd inn. I den konkrete saken som skal opp nå driver politiet med sine konstruksjoner for å få saken til å se troverdig ut. Fornærmede har alliert seg med en tidligere kone av mannen. Krisesenter stiller ventelig med vitner som skal troverdiggjøre at mange kvinner blir utsatt for vedvarende overgrep, utenlandske kvinner holdes skjult, får ikke lov å gå ut. Samtidig viser forklaringer og vitneobservasjoner aktive utegående kvinner uten restriksjoner.

Kvinners motiver for å anmelde påstått vold og mishandling må før eller senere under lupen. I denne konkrete saken skal kvinnen ha hengt opp ned i fire timer. Medisinske eksperter vil uttale seg om muligheten for at fornærmede i så fall ville vært død. Etter maks en halv time. Fysikere vil si at mannen ikke hadde klart å henge kvinnen opp slik hun har beskrevet i sine forklaringer. På grunn av tyngdeloven. Men straffeloven har andre vilkår. Saksforhold kan snus på hodet. Holder ikke bevisene blir troverdigheten bestemmende. Selv om troverdigheten er svekket på grunn av bevisets stilling, kan kvinnen fremdeles betraktes som troverdig. Fordi hun er kvinne. Sirkulær juristisk logikk og kjønnsideologi ligger til grunn for mange justismord.