Bevis vs troverdighet
Av Ole Texmo
Torsdag 19.03.09 kommer Norges hittil største familievoldsak
opp på nytt i Borgarting lagmannsrett. En norsk statsborger av asiatisk
opprinnelse ble først dømt for mishandling av sin kone, men en anke til
Høyesterett førte frem. Dommen ble opphevet og henvist til ny behandling. Den
sentrale påstanden ble ikke gjenstand for rekonstruksjon i lagmannretten,
dermed ble mannen dømt på feilaktig grunnlag. En rekonstruksjon ville
nødvendigvis vist at det alvorligste tilfellet av mishandling rent fysisk var
umulig å gjennomføre. Mannen skulle ha hengt opp sin kone i en takbjelke etter
en reim, og deretter slått henne med en stokk når hun ikke holdt fred.
Saken fikk stor oppmerksomhet. Kampen mot familievold fikk
sin symbolsak, strafferammen skulle prøves fullt ut. Men i likhet med mange andre
volds- og overgrepssaker rettet mot menn for angivelig mishandling av kvinner
og barn, er bevissituasjonen mer enn tvilsom. Ikke bare for de fysiske
bevisene, men like mye for forklaringene. Fornærmedes troverdighet må aldri krenkes
er devisen i slike saker: ”kvinner og
barn lyver aldri om overgrep”. Men når forklaringer ikke er konsistente med
kartlagte fysiske funn og omstendigheter, hendelsesforløp og andre vitneutsagn,
oppstår et troverdighetsproblem.
Det sentrale beviset ikke til å komme utenom år mannen får
sin sak behandlet på nytt. Kan den fornærmede kvinnen ha blitt hengt opp og slått
slik hun beskriver? I anken til Høyesterett la mannens forsvarer frem en
SINTEF-rapport som tok for seg fysiske muligheter og umuligheter. Sammen med en
medisinsk partssakkyndig som har vurdert fysiske menneskelige reaksjoner under
ulike scenarier samt dødsrisiko for den beskrevne situasjon. Prestisjekampen
som vil finne sted i Borgarting lagmannsretts frem til påske, vil i høy grad
dreie seg om hvordan de ulike sakkyndige som leverer sine bidrag, kan troverdiggjøre
sine fag med tilhørende metodisk prøving.
En kvinnelig overlege har som oppnevnt sakkyndig fått
påvirke utfallet. Uten klart definert mandat og redegjørelse for metodiske
tilnærminger har. I tillegg til å ha utarbeidet veiledning for den
Rettsmedisinske kommisjon, har hun vært fornærmedes lege. Rollesammenblanding er
ikke det viktigste her, heller hvordan kvinnelegens svake rapporter ikke tar høyde
for at sporsikringsfunn og forklaringer ikke er konsistente. Rapportene mangler
alternative forklaringer på skader og merker. Utsagn som ikke stemmer med funn
er imidlertid ikke vektlagt, all den tid man har festet lit til fornærmede.
Selv om hennes fremstilling ikke kan være riktig.
Rettsmedisinsk kommisjon har sviktet når rapportenes faglige
svikt ikke er påpekt. Som ekstern kvalitetskontroll fungerer Kommisjonen bare hvis
den er uavhengig og baserer seg på vitenskap og logikk. Også legens interne kvalitetssikring
må ha sviktet når ikke alternative årsak–virkningsforhold er kartlagt.
Fornærmedes troverdighet må nødvendigvis svekkes når fysiske funn og realiteter
verken stemmer med hennes forklaringer eller påberopt medisinsk ekspertise. Sviktende
utredningsmetodisk kompetanse er ikke uvanlig. Både i straffesaker og sivile
saker. I familiesaker hvor sakkyndige psykologer og psykiatere benyttes i stort
omfang, har man foreslått en kommisjon a la den rettsmedisinske. Uten
begrepsbevissthet om kvalitetssikring; uten metode for kildekritisk kartlegging
av informasjonstilfanget for relevant faktagrunnlag.
Vold, overgrep og omsorgssvikt er blitt store vekstnæringer.
Ministre sitter med alvorlig mine og snakker om store mørketall. Media følger
lydig opp. Krav til logikk og kildekritikk hører vi lite om. I den aktuelle
saken har fornærmedes alder vært et moment i mediebildet, kan det være tale om
en ”barnebrudsak”? Jo verre, jo
bedre. At mannen er akademiker og visstnok skal ha undervist i likestilling
trekkes frem for å fremheve sakens alvorlighetsgrad. Media har vist liten
interesse for bevissituasjonen. Kanskje fordi en grundigere oppmerksomhet ville
vist at påtalemyndigheten har en dårlig sak. En dårlig symbolsak. Fornærmede
har fått mulighet til å justere sine forklaringer. Som om dette grepet øker
hennes troverdighet.
Saken har flere interessante sider og aktører.
Krisesenterets rolle er viktig for så vidt som man kan mistenke dem for å ha
instruert fornærmede i hvordan hun skal fremstille samlivet med mannen som
preget av gjentatt trakassering og vold. Det begynner etterhvert å bli noen
familievoldsaker hvor kvinnenes forklaringer til forveksling ligner hverandre
på en prikk. Som om de hadde vært på det samme kurs for innvandrerkvinner som
fordi de har blitt dumpet av sine menn trenger oppholdstillatlese etter
utlendingsforskriftens § 37, 6.ledd. I så måte er denne saken klassisk. Det var
mannen som ville ha skilsmisse. Kvinnen fryktet utsendelse.
Skal man vurdere slike kvinners troverdighet må deres økologi
og nettverk kartlegges opp mot utsagn og motiver. Til det trengs uhildete
sakkyndige, fri for kjønnsideologisk ballast. Kvinners troverdighet skal helst
ikke setter spørsmål ved. I saker hvor bevisene er svake, typisk for mange
volds- og overgrepssaker, foretar man ikke sjelden grep som skyver
oppmerksomheten vekk fra bevisvurderingen. Slik at troverdigheten blir avgjørende.
Krav til å vurdere troverdighet kom inn i straffeloven i 1992 på et tidspunkt
hvor seksuelle overgrep mot barn var på topp med hensyn til hysteri og
omfangsestimater. Omfanget av vold mot kvinner anslås til å være 100 000 i
et lite og oversiktlig land som Norge. Uten redegjørelse for metode og
beregningsgrunnlag.
Ofre må finnes og ditto overgripere siktes, tiltales og
dømmes skal rasjonalene gå opp. At svekkede bevis, f.eks sviktende logikk i
forholdet mellom funn og forklaringer, ikke uten videre kan dreie fokuset mot
troverdighet hos påstått offer, ser ikke ut til å ha nådd inn. I den konkrete
saken som skal opp nå driver politiet med sine konstruksjoner for å få saken
til å se troverdig ut. Fornærmede har alliert seg med en tidligere kone av
mannen. Krisesenter stiller ventelig med vitner som skal troverdiggjøre at
mange kvinner blir utsatt for vedvarende overgrep, utenlandske kvinner holdes
skjult, får ikke lov å gå ut. Samtidig viser forklaringer og vitneobservasjoner
aktive utegående kvinner uten restriksjoner.
Kvinners motiver for å anmelde påstått vold og mishandling må
før eller senere under lupen. I denne konkrete saken skal kvinnen ha hengt opp
ned i fire timer. Medisinske eksperter vil uttale seg om muligheten for at
fornærmede i så fall ville vært død. Etter maks en halv time. Fysikere vil si at
mannen ikke hadde klart å henge kvinnen opp slik hun har beskrevet i sine
forklaringer. På grunn av tyngdeloven. Men straffeloven har andre vilkår. Saksforhold
kan snus på hodet. Holder ikke bevisene blir troverdigheten bestemmende. Selv
om troverdigheten er svekket på grunn av bevisets stilling, kan kvinnen
fremdeles betraktes som troverdig. Fordi hun er kvinne. Sirkulær juristisk logikk
og kjønnsideologi ligger til grunn for mange justismord.