Betydningen av fars nærvær i barns liv

 Omtale av boken ”Kjønnsnøytral ekteskapslov” med undertittel:
Pressgruppers prestisjeprosjekt og politikeres påvirkelighet

Av Ole Texmo

 
Hvordan var det mulig å få til ekteskapsreformen på så kort tid, når det ikke en gang var flertall for homoekteskap i valgåret 2005, og langt mindre flertall for kunstig befruktning av lesbiske?”. Slik spør forfatteren Øistein Åsen, koordinator av www.foreldrerett.no som gjorde seg bemerket med en annonsekampanje i VG i forkant av strotingets behandling av den nye ekteskapsloven.

Boken tar for seg viktige sider av norsk samfunnsliv, i særlig grad bruken av media og stat i homosakens tjeneste. Boken er skrevet i erkjennelse av at motstandere av den nye loven kom for sent på banen, men samtidig at vi nå kan lære noe om hvorfor og hvordan lovforslaget fikk gjennomslag. Det er hovedsakelig i dette perspektivet jeg leser boken som reflekterer forfatterens kristne bakgrunn og livvsyn, toleranse og demokratisk sinnelag.

Øistein Åsen er er en skarp observatør. I rollen som både deltaker og tilskuer har han registert en rekke interessante trekk ved de strategier tilhengerne av loven har benyttet seg av, samtidig som Åsen forklarer hvorfor og hvordan disse virker, ikke sjelden som lammende på vår fornuft og forstand. Boken viser ved konkrete eksempler hvordan argumentasjonen til homobevegelsen og deres politiske støttespillerer fungerer.

Åsen stod selv midt i striden da annonsekampanjen om ”Den farløse Eiliv” skapte reaksjoner. I et Dagsnytt 18 stilte Åsen spørsmål til Aps Gunn Karin Gjul om det ”betyr noe for et barn å vokse opp sammen med sin biologiske far, eller kan faren uten problemer byttes ut med en kvinnelig omsorgsperson?”. Gjuls svar og unnvikelsesmanøver er symptomatisk og bekrefter homoideologiens uvitenskapelige mantra: ”det som er viktig, er at barna for omsorg og kjærlighet.” Slik undergraves betydningen av biologisk familietilknytning.

Homobevegelsen, eller rettere Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH) får mye oppmerksomhet i boken, i særlig grad den nære samspillet med myndighetene (les: barne- og familiedepartementet, senere navneskifte har byttet ut ”familie” med ”likestilling”). Enkelte personer får også en del fokus på seg, særlig LLHs tidligere leder Jon Reidar Øyan. Denne karen har oversatt og tilrettelagt for norske forhold en bok om homo-sex og livsstil som burde fått Helsetilsynet til å reagere uoppfordret.

I vår bok gir Åsen en rekke eksempler på hvilken verdiformidling og risikoadferd Øyan og LLH står for og hvordan bl.a skolen som samfunnsarena er blitt nedsalgsfelt for homofisering, ikke bare i det offentlige rom hvor de toneangivende mediene var gjennomgående ensidige og homovennlige. Jeg oppfattter deler av boken som spesielt viktig fordi man kan studere på nært hold hvordan markedsføring og kynisk bruk av virkemidler – med statlig godkjennelse og støtte – har forledet offentligheten til å akeseptere et budskap som bryter med både natur og kultur. For ikke å nevne folkeskikk og sømmelighet.

Som nevnt er Åsen en skarp observatør. Han viser hvordan f.eks bruk av bilder og intervjuer med lesbiske mødre som viser sine søte små barn og forteller at de lever et normalt liv, at deres unger har det like bra som andre unger, gjør det vanskelig eller umulig å argumentere mot en mor med barn på armen. Videre er det heller ikke lett å argumentere mot homobevegelsens påberopelse av selvmord som følge av normale folks angivelge intoleranse. Slik lammes den frie meningsutveksling: ”Følelser tar over: prinsipper og saklighet må vike.”

Boken gir oeksempler på homobevegelsens totalitære grunntrekk, f.eks overfor anderledes tenkende og følende. Protestfestivalen i Kristiansand 2008 ble delvis rammet av denne homobevegelsens egen intolranse, med support fra velmenende kjendisers ureflekterte trusler om boikott. Også innen Akademia har røster som har hevet seg mot den nye loven, konkret adopsjonsretten, fått medfart av homo-protagonistene.

Med referanse til en meningsutveksling i Media (Dag og Tid 18.05.07 og Bergens Tidende 26.05.07) mellom Kari Wærness og Ingunn Mortensen, hvor sistnevnte virkelig tok i bruk det velkjente vokabularet, viser Åsen hvor vanskelig og umulig det er å få etablert saklige diskurser som nyanserer debattgrunnlaget. ”Homofobi og heteronormativitet” er de hotteste skjellsordene, Mortensen liker heller ikke hva hun kaller ”verdikonservatisme som befester heteroseksualiteten som en naturgitt norm” <sic>

Vedtakelse av den nye loven gir i realiteten legitimitet til ideene til en minoritet og deres hersketeknikker. Det politiske innholdet i boken er gjennomgripende og skal ikke gjentaes her. At loven er gal, ble vedtatt på uriktige premisser og at prioritering av å fremme denne loven reflektererer alt annet enn toleranse og demokratisk sinnelag, antar jeg forfatteren og undertegnede er enige om. Vi er formodentlig også enige om viktigheten av å lære av våre feil: viktigst at store deler av befolkningen – både aktive og passive motstandere – har unervurdert hvor sterk innflytelse homolobbyistene har hatt.

Øistein Åsen har samlet mange tråder i boken. Det er intet i veien for å følge opp med en utvidelse eller også forlengelse av enkelte kapitler for å kartlegge hvordan og hvorfor den nye ekteskapsloven kunne vedtaes. Da vil jeg forslå at Åsen eller den som føler seg kallet går enda nærmere inn på nettverk og enkeltpersoner i media og akademia. Det er her lovmakerne har vunnet de viktigste seirene. Tilretteleggingen av lovarbeidet er også et resultat av aktiv homolobbyisme blant departementets egne statsfeminister og likestillingsbyråkrater.

Her er flere interessante sammenhenger denne leser ser frem til å kunne diskutere i forlengelsen av boken. Boken egner seg som vekker for et slumrende folk som tror vi har et opplyst demokrati med oppegående politikere som prioriterer etter grundige overveielser. Boken er innholdsrik og godt redigert. For å forstå hvordan (media)samfunnet fungerer er det meget nyttig å følge slike saker som behandlingen av ekteskapsloven på nært hold. For en grundigere verdidebatt om grunnlaget for familien er det dessuten viktig å skaffe seg oversikt over diskursene, hvilket denne boken bidrar til.

Hvem har ”retten” til å kunne kalle seg diskriminert? Kampen om den nye ekteskapsloven er ikke over, før eller senere kommer det en omkamp. Da vil motstanderne forhåpentligvis ha lært en del mer om hvilke strategier som nytter, men uten å la seg demoralisere av skittent spill. Kampen om respekten for den biologiske kjernefamilie kan også bli en utfordring for en differensiert gruppe av motstander med ulik erfaringbakgrunn. Som skolering i hvilke utfordinger vi står overfor er denne boken en nyttig startpakke. Når omkampen kommer, står vi bedre rustet. Argumentene har vi, allerede godt strukturert av Øystein Åsen.