Barnevernets ansikt og masker.

Omtale av Faktaserien om Garnes-saken ”Når sannheten blir for tøff” av frilansjournalist Jan Hansen

 
Av Ole Texmo

Så vidt inn i det nye årtusenet begynte de virkelig store avsløringene av overgrep på norske barnehjem å komme. Flere historier fulgte i mer og mindre systematisert fremstilling fra enkeltskjebner og grupper av nå godt voksne barnehjemsbarn. En av de som bidro sterkt til å avdekke disse mørke kapitlene om norsk barnevern og velferdsstat, er frilansjournalisten Jan Hansen som i Samfunnsmagasinet har publisert en serie på 12 deler om egne opplevelser på Bergen guttehjem på Garnes: http://www.sfm.no/GARNESSAKEN/Indeks-Garnessaken.htm

Sannheten har vært mer enn tøff nok for forfatteren som beskriver uutholdelige tilstander ca 50 år tilbake i tid, og etterslepene. Serien balanserer mellom konkrete beskrivelser av grufulle tildragelser mot gutten Jan, som ble holdt ulovlig på guttehjemmet fra 9 til 14 års alder, og den voksne Jan som har gjort store anstrengelser i solid journalistisk og kildekritisk ånd for å skaffe tilveie dokumentasjon på hvilke betingelser han selv og mange andre barn ble anbragt og mishandlet under barnevernets omsorg. Serien er sterk lesning. Mildest talt.

Jan Hansen avslørte barnehjemsskandalen i Bergen i 2001. Som gammel barnehjemsgutt hadde han førstehånds kjennskap til forholdene. Som journalist hadde han dessuten samlet dokumentasjon på forholdene i lang tid, også om de forholdene som barnevern og andre offentlige myndigheter bevisst hadde forsøkt å underslå eller forfalske, bl.a hans egen journaler om skole og helse. Men man avslører ikke slike skandaler ustraffet. Dette er et viktig bakenforliggende forhold for å forstå fullt ut hvordan et helt samfunnssystem kan bruke store ressurser på først å tilrettelgge for overgrep i omsorgens navn, for deretter å bruke ressurser på tildekking, og noe vi skal komme tilbake til: Forfølgelse av de som protesterer.

Serien begynner med noen anekdoter om visse familieforhold hos Jan som ikke usannsynlig har hatt betydning for senere begivenheter. Foreldrene ble skilt mens Jan var liten gutt. Moren hadde flere barn å ta seg av og opplevde i likhet med andre alenemødre å bli sliten, trengende til avlastning for omsorgen for barna. Her begynner elendigheten: En i utgangspunktet triviell historie om en overarbeidet selvforsørgende mor som trenger avlastning. Hva har man ellers barnevernet til? Først blir Jan sendt til noen ”snille mennesker på landet” som raskt viser seg å være alt annet enn snille. Jan rømmer.

Jan blir så plassert på et guttehjem, kun for en kortere periode ble det sagt. Seriens mest hjerteskjærende sekvenser er når Jan blir fulgt på Garnes av sin mor, og møtet med en despotisk vold-avler-vold kultur de ansatte gjør sitt for å opprettholde med egne metoder og ved å se gjennom fingrene med de eldre guttenes terrorregimer overfor de yngre. Jan vet ikke at oppholdet på Garnes skulle vare i 5 år, han ble forespeiltet noen måneder til moren hadde kommet i orden. Savnet av moren i et sammenhengende systembeskyttet omsorgshelvete med jevnlige overgrep og trakasserier er kjernen i faktaserien. Man kan prøve å forestille seg hvordan og hvorfor de beskrevne opplevelsene sitter i. 50 år etter.

Som faktaserie betraktet, dokumenterer serien delvis et opphold i ”ruinene og sporene etter nazistenes regime 1940-45”. Bokstavelig talt. Øvrig dokumentasjon presentert gjennom seriens til sammen 12 deler dreier seg vesentlig om hvordan barnevernet har villet dekke over skandalen, ødelegge viktige deler av Jans livshistorie, samt hvordan systemets svikere senere når det ble på tale med erstatningssak gjorde hva de kunne for å ødelegge mulighetene for sakens opplysning og behandling verdig en rettsstat. Denne delen av serien er ikke mindre viktig enn Jans egne beskrivelser av elendigheten på Garnes. Dokumentasjonen i form av linker og scannede skriv er mer enn overbevisende. I tillegg får vi gjengitt enkelte talende uttrykk som f.eks advokaten som ”ikke liker å tape på foreldelse” <sic>

Svikeradvokatens posisjon settes i sammenheng med øvrige aktørnettverk, og vi forstår at det var meget viktig for domstol og forvaltning å forhindre at Jan og andre barnehjemsbarn fikk dokumentert overgrepene fullt ut. Myndighetsspillet i kjølvannet av avsløringene er grundig beskrevet, likeledes det institusjonelle bedrageriet, løgnen og fortielsen – med uskyldige barn som innsatsfaktorer. Serien dokumenterer bl.a hvordan guttehjemmene brukte barnas arbeidsinnsats for å berike seg, samtidig som regnskapene viste solid nettofortjeneste på overføringene til drift og kosthold. Barnevernet har alltid vært butikk.

De som behandler barn instrumentelt for egen vinning er fremdeles beskyttet, derfor trengs slike serier mer enn noensinne. I prinsippet har ingenting blitt forandret ser vi på grunnstrukturene. I forlengelsen av beskrivelsen av Jans enkeltskjebne og erfaringer i arbeidet med å avdekke misforholdene, er dette seriens kanskje viktigste budskap: Den fordoblede nedverdigelse. Symbolsk og reelt eksemplifisert med historien om sengevetingen: Som fersking på Garnes blir Jan ydmyket ved savnet av sin mor, han gråter seg i søvn og må i tillegg utstå trakasseriet når vokterne i barnefengselet ser resultatet av sin terror. Både i struktur og innhold er denne tildragelsen betegnende for systemets umenneskelighet.

Slike beskrivelser har også overføringsverdi til andre prosesser om barn og foreldres tilkortkommenhet overfor rett og forvaltning i familiesaker. En annen anekdote forteller om hvordan Jans historie som uskyldig barnehjemsgutt blir brukt mot ham. Som voksen og etter hvert som familiefar opplever Jan også at barnevernets fangarmer i systemet forsøker å vanskeliggjøre omsorgen for hans egne små barn gjennom fortsatt forfølgelse av Jans familie. Fordoblet nedverdigelse. Serien dokumenterer også hvordan andre nå voksne barnehjemsbarn er blitt brukt og har latt seg bruke. Overgrep setter sine spor, også når det kommer til demoralisering av offerkulturen. Noen som kjenner seg igjen i våre grupper og stiftelser?

Seriens 12 deler hopper litt frem og tilbake i tid, hvilket ikke trenger virke forstyrrende for lesningen. Det vil uansett være lurt å porsjonere ut lesningen, gjerne lese litt frem og tilbake for å få både deler og helhet på plass. Avsløringen av barnehjemsskandalen har sin egen mer og mindre planlagte dramaturgi seriens ulike deler gir oss innblikk i. Ulike detaljnivåer viser også at det er hårfine grenseoppganger mellom juss og juks på den ene siden, og politiske hensyn på den andre. Granskningen av barnehjemsakene var og er forbudet med stor prestisje.

Dokumentasjongrunnlag for tilkjenning av erstatning er et eget kapittel som kunne omfattet en egen serie, ikke minst hvordan enkelte aktører (f.eks tapergeneral Ola Ødegård) selger ut barnevernsofre til stykkpris.Rettsprosessene er et studium verdt. Vi skal ikke foregripe begivenhetene i denne kontekst, kun antyde at forholdet mellom fakta og juss lider under juristenes systembeskyttede uredelighetskultur også i saker denne serien beskriver. Det har kostet mye å skrive serien, men arbeidet med dokumentasjon, avsløring og produksjonen av serien skal ikke være forgjeves. Les og bli berørt; les og bli klok.