Barnelov og statsfeminisme

av Ole Texmo, free-lancer

I 1975 ble barnelovutvalget (NOU 1977:35) oppnevnt med et meget likestillingsradikalt mandat. Ett nytt begrep Foreldreansvar ble ved lov1981 vedtatt til erstatning for det avlegse Foreldremyndighet, men forslag om å gi begge foreldre del i Foreldreansvaret uavhengig av sivilstatus, ble nedstemt. Forslag om å oppheve Pater-est regelen som lar farens juridiske forhold til barnet gå gjennom hans sivile forhold til moren, ble heller ikke vedtatt.

Foreldreansvar og pater-est

Motivene for endring av det overordnede begrep Foredremyndighet til Foreldreansvar var av normativ art. Det nye begrepet skulle inneholde dimensjoner utover makt/myndighet som forbundet med ensidighet ga en negativ klang. Med ansvar var innbegrepet komplementaritet; en utfyllende funksjon mellom plikt og rett; mellom omsorg og bestemmelse. Fortidens opprinnelige pater-est -regelen sikret Mannen mot krav om å forsørge lausunger avlet på si. I dag kan pater-est brukes til å skjule kvinners utroskap. Fremfor alt er pater-est legitimering av tilretteleggingen for mulighetene til å gi barnet en løgn i fødselsgave.

Hvilke skjevheter ?

Før påvisning av skjevheter man ønsker oppmerksomhet om, bør utgangspunkt identifiseres og forankres. Mine valg av utgangs- eller også omdreiningspunkter er Foreldreansvar og Pater-est. Mener man derimot som Margunn Bjørnholt i Klassekampens kronikk 18.09.02 at kvinners handlingsrom må være det opplagte utgangspunkt, vil etthvert skritt i retning reell og juridisk-rettslig likestilling mellom mor og far nødvendigvis måtte regnes som kvinnefiendtlig. Bjørnholt og  statsfeministenes rasjonaler er logisk følgeriktige all den tid mor skal bestemme i ett og alt, også om far skal ha del i foreldreansvaret. Men deres rasjonaler tåler ikke kritikk, dvs kritikk forstått som undersøkelse av grunnforutsetningene. Ved regressiv analyse av rasjonalet i Bjørnholts kronikk koker alt ned til motstand mot at fedre skal ha likeverdige mulighetsbetingelser overfor sine barn - på linje med moren. Forslag om delt omsorg blir sett på som strategi for mannlig dominans. Bjørnholts oppheng på rom gir ingen mening da hun ikke har tatt seg bryet med å trekke linjene mellom punktene slik at også de flatene som danner grunnlag for rommene henger på greip.

Sammenblanding

Når feminister finner tanken på likestilling mellom mor og far suspekt, demonstrerer de ikke sjelden tankefeil som sammenblanding av omsorg og bestemmelse. Derfor evner de ikke identifisere krysningspunkt eller balansen mellom makt/kontroll/dominans og omsorgens mulighetsbetingelser. Fordobling av tankefeil, projisering, trussel- og fiendebilder  henter næring fra slike rasjonaler hvor motsatsen inneholdt i begrepet nulles ut. Endel fedre har kun plikter og ingen rettigheter; mødre kan omkostningsfritt nekte samvær. Grunnleggende er statsfeminismen sammenblanding på tre plan: av Kvinnesak og Likestilling; Kvinnesak og Forskning; Kvinnesak og hensynet til barns selvstendige behov. Legger jeg til at kvinnesosiologene med sine doktorgrader om kjernesprengning i familien med tilhørende selvoppfyllende stereotypier, hittil ikke har evnet å skille mellom Skilsmisse og Barnefordeling, har vi eksempler så det rekker.

Historie og systemfeil

For ca 100 år siden hadde ikke alle kvinner stemmerett. Før almen stemmerett ble innført var enkelte kvinners rett avledet av mannens posisjon, i struktur ikke ulik dagens fedre som ennå ikke kan heve omsorgslønn opptjent på eget lønnsgrunnlag. Pionerer som Johan Castberg og Katti Anker brukte lang tid på å få gjennomslag for endringer i (barne)lovgivning. Fremdeles må ugift far ha mors underskrift for å få del i foreldreansvaret. Er han samboende med mor regnes han som far, jf utvidet pater-est: en fordobling av grunnleggende systemfeil. Nettverksfeministene i Akademia, Forskningsråd, Likestillingssenter og Departementer setter neppe igang forskning om konsekvensene av dagens barnelovsystem. Da opprettholdes heller myter som at far må ha "kjærlig tvang" for å ta sin del av omsorgen.

Kunnskap og Myter

Bløffen er gitt en sorts forskningsmessig belegg gjennom rapporter fra kvinnesosiologer ved NTNU, men rakner med en gang man går metodisk og systematisk tilverks for å sjekke det empirisk-statistiske grunnlaget. Fedres motiver for å benytte seg av fedrekvoten er ukjent; ingen kontrollgruppe eller annet sammenligningsgrunnlag kan verifisere utgangshypotesen om at menn er uansvarlige og derfor må veiledes.  "Kjærlig tvang" - ideologien er falsk bevissthet av kvinneforskningens værste skuff. En annen myte er påstanden om at det største problemet er at fedre ikke stiller opp etter skilsmisse/samlivsbrudd. Empiri for slike påstander fins ikke i et land som Norge, hvor den såkalt kvalitative metode med sine mysteriøse dybdeintervjuer legger til rette for bekreftelsesfellen og andre metodefeil. Empiri bryr man seg ikke om; differensiert sivilrettsstatistikk er ikke forsøkt utarbeidet. Den eneste kvantitative studie som eksisterer (NIBR notat 1997:103) viser at fedre som har daglig omsorg, statistisk sett er mer tilbøyelig til å gi mødrene utvidet samvær og del i foreldreansvaret, enn mødre i tilsvarende situasjon.

Punkter, linjer, flater og rom

Mulighetsbetingelser er ulike for mødre og fedre. Det endimensjonale synet endel feminister står for begrenser muligheter til å se flatene hvor også fedre og barns frihet får større rom. Feministene vil ikke se komplementariteten av mor og far som gjensidig utfyllende i barns liv. Trekker man linje fra forelder til barn også uavhengig av den andre forelderen, vokser nyanserikdommen med antall selvstendige aktører. Studier av aktør- og strukturnivåer i barnelovsystemet er mangelvare. Dermed også mulighetene for å forstå såvel dynamikk som status quo; både på system- enkelsaksnivå. Hittil har statsfeminismen vært til hinder for intellektuelt redelig og stimulerende forskning om maktens og omsorgens mulighetsbetingelser på barnelovområdet.