Barnefordeling og gisseldrama

-Hvem har ansvaret?

Av Frida Buschmann, Bærum - 16.05.2000

Gisseldramaet i Hjelmeland den 15. mai vakte oppsikt over hele landet. En mann hadde ”møtt den offentlige veggen” i sine langvarige anstrengelser for å få omsorg for og samvær med sine egne barn. Som et siste, desperat forsøk på å få saken belyst fra alle sider, valgte han å gå til en straffbar handling. Nå blir fokus satt på det som var ”synlig”, nemlig gisseldramaet, mens selve saken blir oversett og dysset ned. Det gjelder jo barnefordeling. Nå blir gjerningsmannen på ny observert og vurdert. Var han tilregnelig? Kan det finnes noe galt ved mannen? Alle er febrilsk opptatt av å fremstille ham som brutal og voldelig. Der kan dere se! Ikke sant? Slik er det! Det er også helt typisk at man nå ser på hvordan barnehager kan beskyttes mot gisseltagere, mens spørsmålet om rettferdig barnefordeling ”til barnets beste” blir dysset ned. Men nå er det viktig å ikke rette baker for smed. Kanskje mannen er en høyst alminnelig mann, som etter årelang kamp for retten til å være far for sine barn, har møtt taushet og motstand (eventuelt trakassering) på offentlige kontorer, og plutselig, som han selv sa, har fått nok. Hvor mye av mannens psykiske utbrenthet skyldes myndighetene? Nå bør søkelyset rettes mot offentlige myndigheter som steller med barnefordeling. Problemer ved barnefordeling etter oppløsning av ekteskap er ikke enestående for Hjelmeland. Kanskje de finnes rett for øynene på oss i våre bygder og byer? Finnes det også andre steder foreldre (far eller mor) som ikke får se eller være sammen med sine barn? Og som gjør alt de kan innenfor lovens rammer for å oppnå omsorg og samvær med sine barn i henhold til Barneloven? Men, som hele tiden møter veggen!

De spørsmål som naturlig reiser seg, er bl. a: - Er offentlige kontorer og myndigheter objektive og upartiske når de behandler saker om barnefordeling? Hva med barnevernet, sosialkontoret, politiet og rettsvesenet? Kan alle med god samvittighet si at de opptrer upartisk til barnets beste – eller sniker det seg inn personlige eller andre motiver for å behandle en av partene dårligere enn den andre? Er det blitt nærmest offentlig vedtatt at den ene part hele tiden skal behandles som en potensiell forbryter mens den annen part automatisk blir martyr? Det kunne jo tenkes at det var omvendt, men hvem bryr seg om det? Det er tidligere påpekt i (A&B Budstikke 4. mai) at Krisesenteret innebærer en stor fare for rettsikkerheten. Er de offentlige innstanser som behandler barnefordelingssaker villige til å gå inn i sakene for å finne sannheten – før de fatter sine vedtak? Eller er det mer behagelig å sove på gamle myter? Og hva betyr det for barna? Blir de mer eller mindre systematisk barnefordeling opplært til å se på den ene av sine to foreldre som dårligere enn den andre? Innser noen at det er til stor skade for barn å få den av sine foreldre fremstilt som mindreverdig – eventuelt voldelig  person? Og hva om det baserer seg på offentlig vedtatte myter – og ikke er sant? Det ser ut til å være et nærmest enstemmig ønske om å stemple ham som kriminell eller pasient. Dermed kan man unngå å behandle ham som reell part i en barnefordelingssak.            Dette er noen av de spørsmål  som fortjener å bli belyst i kjølvannet av gisseldramaet i Hjelmeland., ikke som ledd i en straffesak men gjennom en særskilt granskning. Nå gjelder det å rette søkelyset på offentlige myndigheters behandling av partene i barnefordelingssaker.