Barnefordeling, kunnskapsgrunnlag og feilkilder

Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

I en artikkel i Lov og Rett 2014 s89-108 hevder forfatterne Trude Haugli og Grethe Nordhelle (heretter H og N) om foreldreparter i barnefordelingssaker at: «I denne gruppen av foreldre er det høyst sannsynlig en overrepresentasjon av foreldre som ikke fungerer tilfredsstillende som omsorgspersoner, der minst en av dem ikke primært er opptatt av hva som er best for barna.»

Premissene i utsagnet er ikke underbygget. Verken «sannsynlig», «overrepresentasjon», «fungerer», «tilfredsstillende» eller «hva som er best for barna» er gjort rede for metodisk eller argumentativt. Hvis artikkelforfatternes oppfatning legges til grunn, implisitt eller eksplisitt, av dommere i norsk rett, har vi ikke med en demokratisk rettsstat å bestille, men med en fordømmende og stigmatiserende holdning til deler av det mer og mindre frivillig rettssøkende publikum. En holdning som strengt tatt burde diskvalifisere dommerne og ikke foreldrepartene.

Trude Haugli er professor dr. juris og Grethe Nordhelle er advokat og psykolog. Noen vil finne forfatteropplysningene imponerende og betryggende. Men titler og formell kompetanse er ingen garanti for reell kompetanse. Iallfall ikke på et område som ikke utmerker seg med etterrettelig vitenskapelig basert kunnskapsgrunnlag, men hvor ansvarsprojisering og delvise kjønnsfordommer får fylle tomme områder for sviktende fokus på systeminnretninger, konkret søksmåls- og bevisproblematikk. «Barnets beste» er ikke nødvendigvis en meningsbærende størrelse. I senere års lovrevisjoner er åpnet for sammenblandinger av prosessuelle og materielle vilkårsbedømmelser med henvisning til denne rettslige standard. Effektivitet i rettspleien kan synes å gå foran hensyn til parter og tredjeparter barna. Omfattende ankesiling basert på enistansbehandling med skråsikre dommere og sakkyndige er den siste trenden.

Hva skjer med en foreldrepart som opplever seg forsøksvis stigmatisert av i tur og orden motparten og hans eller hennes prosessfullmektig, rettens oppnevnte sakkyndige, og kan hende også av administrator som muligens har lest H og Ns artikkel. Kan en foreldrepart kreve svar på hvordan dommeren forholder seg til H og Ns dogme, om dommeren har vært på kurs og lært at foreldre som ikke klarer å bli enige, slik det heter, «ofte har klare personlighetsforstyrrelser» slik en mye brukt sakkyndig uttaler til Aftenposten (6.7.13)? Vil en part som ikke finner seg i å bli stigmatisert og risikere forhåndsdømming, bli behandlet som annet enn en kverulant om hun eller han etterspør de profesjonelle aktørenes reelle kompetanse med tilhørende metodeforutsetninger?

I H og Ns artikkel vises til en undersøkelse fra psykolog Katrin Koch jeg kommenterte i et innlegg i Rett på Sak nr 4 2011. («Demokratisk underskudd» med referanse til feilforutsetninger i Koch: «Når far og mor møtes i retten», NOVA rapport 13/2000). I mitt innlegg hevder jeg at undersøkelsens påstander om omfattende negativ score på fenomener som rus, psykiatri, barnevern og politi ikke er metodisk beleggbare. Koch oppgir ingen referanse til verifiserte anførsler eller bevisprøving. Psykolog Katrin Kochs mange roller som «forsker», ansvarlig for psykologforeningens utdanning av sakkyndige, som utøvende sakkyndig selv, som medlem av sakkyndigutvalg, og som premissgiver gjennom ikkebeleggbare synspunkter i media, burde mane til en viss skepsis med å tillegge henne for stor autoritet. Grunnleggende kunnskapssvikt kan motivere sakkyndigstanden til å ville dekke over, f.eks hva den mye brukte betegnelsen «kvalitetssikring» betyr, men som ingen fagpersoner hittil har kunnet definere i termer av metodisk feilkildesøk.

Påstander om foreldreparters uskikkethet sitter løst hos profesjonelle aktører så lenge man kan stole på beskyttelseskulturens immuniserende effekt (les: Fagetisk råd i psykologforeningen), eller man som dommer får muligheten til å uttale seg autoritativt uten risiko for kildekritiske spørsmål. Lagdommer Iver Huitfeldt har i flere riksmedier uimotsagt fått hevde at de ca 80 % av sakene som avsluttes med forlik kunne og burde vært forlikt før de kom til retten. Utsagnet er ikke underbygget med fakta fra representative utvalgsundersøkelser og kontrollgrupper. Det tas ikke forbehold for hva forlikene betyr og avstedkommer, for retten og partene. Langt mindre for lovtekniske svakheter og profesjonelle aktørers holdninger som fremavler prosesser. Psykolog Katrin Koch (Vårt Land 2008) og dommer Erling Agder (NRK Puls 2008) har uten motforestillinger hevdet at tilgang på gratis og dyktige psykologer har senket terskelen for å gå til sak om barnefordeling <sic>.

Huitfeldt har i VG 2.3.12 hevdet at barnefordelingssaker er «misbruk av dommertid» med lignende utsagn i Aftenposten og NRK. Huitfeldt anliggende er muligens at «Det er ingen juss i disse sakene», hans eget uttrykk. Men hva betyr det i så fall at det det for en sakstype som fyller opp ca 15-20 % av volumet i tingrettene ikke «er noen juss»? Det er lite juss i H og Ns artikkel «Om barn, sakkyndighet og rettssikkerhet». Uttrykket kvalitetssikring er ikke tillempet juridisk-rettslige diskurser, men fremstilles som et mantra uten behov for kvalifisering. Det er ikke feil å være kritiske til bruk av sakkyndige, retten kan mistenkes for å bruke sakkyndige kun for argumentkjedemessige formål, og ikke for dokumenterbare kunnskaper. Men hvem skal unngjelde for påviselig kunnskapssvikt og fagfolks manglende evne og vilje til å gå sine egne fordommer etter i sømmene? Jussens metode er så vidt jeg forstår rettskildelæren. Hvis fagartikler med ukvalifiserte referanser til metodisk uetterrettelige lovforarbeider som f.eks utsagn fra BLD om at «psykisk vold er ifølge nyere forskning et langt mer utbredt fenomen enn tidligere antatt» får implisitt innflytelse på rettspraksis, kan Norge før eller senere risikere å bli felt i Strasbourg, slik man ble i 2007 uten å ha realitetsbehandlet udokumenterte påstander om overgrep.