Av Frida Buchmann, Bærum
Store avisoppslag i uke 31 forteller at tusener av fedre skylder til sammen millionbeløp i forfalte barnebidrag. Slik artiklene er utformet, kan de lett føre til gale slutninger. Derfor er det god grunn til å vurdere alternative forklaringer på at innbetalingene uteblir. For det første kan det tenkes at noen fedre med fullt overlegg lar være å betale bidrag til sitt avkom. Hvordan er dette i det hele tatt mulig? Dette er jo ikke på noen måte frivillig. Barnebidrag er en plikt som fedre (og i noen få tilfeller, mødre) pålegges av myndighetene. I de tilfeller der faren ikke etterkommer pålegget, kan bidragsfogden tvangsinndrive barnebidrag via arbeidsgiver eller eventuelt Lånekassen for Utdanning, og andre med eventuelt hjelp av politi, tvangsauksjon og lignende. For det annet blir det spørsmål om hvorvidt barnebidragene innebærer en så stor økonomisk belastning (i tillegg til at faren kanskje sitter med store lån i forbindelse med den familien som er gått i oppløsning) at faren selv tvinges til å leve på eksistens-minimum? For det tredje kan det tenkes at faren er syk (eventuelt psykisk nedbrutt av morens advokat), og av den grunn ikke kan betale. For det fjerde kan det tenkes at faren blir nektet samvær med barna sine. Reglene fra den forrige familieministeren virker jo slik at dersom moren klarer å hindre samvær mellom barn og far, så vil hans barnebidrag automatisk settes høyere.
Den nye barne- og familieministeren har lovet å rette på denne åpenbare urettferdighet – kanskje allerede i høst. Det gjenstår å se hvor stor rettferdigheten da blir. For det femte kan det tenkes at moren har skaffet seg en ny samboer som i praksis snylter på barnetrygd og barnebidrag. I slike tilfeller må man ha stor forståelse for fedre som ikke innser at de har noen plikt til å underhode snylteren – og av den grunn holder betalingene tilbake. Dersom man nå ser på kombinasjoner av ovenstående forklaringer, kan det tenkes at fedre som a) blir nektet samvær med sine barn, og b) samtidig observerer at moren utviser omsorgssvikt samt c) at en utenforstående mannsperson snylter på de midler som skal gå til barnets underhold, vil man antakelig kunne forstå de fedre som ganske enkelt melder seg ut. Det er ikke ukjent at noen menn er blitt lurt inn i farsroller (spesielt middelaldrende menn av yngre kvinner), og deretter blitt utsatt for falske beskyldninger og samværsnekt/sabotasje, samt blitt/blir utnyttet i den grad at deres egen livssituasjon blir ødelagt økonomisk, sosialt og psykisk. De fleste vil vel si seg enig at slike menn blir lite motivert til å innbetale store månedlige beløp gjennom årtier – spesielt om de ser at pengene ikke går til deres barns underhold. Dette problemet fortjener en grundig gjennomgang før fedrene blir ensidig fordømt. Hele lovverket er modent for en total revisjon til beste for barna.