Barna Norge glemmer


Av Kjell Schevig, redaktør av bortført.no

Internasjonal barnebortføring øker dramatisk – uten at norske myndighetene har noen strategi for å motvirke utviklingen. NAV gir kvinner som bortfører norske menns barn rett til langt høyere underholdningsbidrag enn om de hadde blitt værende i Norge.

Velferd for lovbrytere

Lugano-konvensjonen skulle sikre levebrød til kvinner med barn, etterlatt av norske sjømenn. Konvensjonen har en presumsjon om at bidragsmottaker alltid er den svakeste part og derfor ikke skal tvinges til å gå til søksmål i motpartens land. All norsk lovgivning settes til side og fedrene dømmes etter utenlandske lover. Selv om bidragene overgår fedrenes betalingsevne så har de ingen rettsbeskyttelse i Norge.

Barnas velferd?

NAV har en naiv forestilling om at så lenge mødre får penger – så vil barna ha det godt. Ingen undersøker hvordan disse barna egentlig har det. NAV taushetsbelegger destinasjonen for pengene. Mange kulturer er lite inkluderende ovenfor barn i fra brutte ekteskap. Om mødrene etablerer seg med ny mann, kan barna havne hos besteforeldre, slektninger eller på barnehjem. Barna risikerer å ende opp som økonomiske vinningsobjekter – uten at deres skolegang eller velferd ivaretaes i tilstrekkelig grad.

Kjønnsnøytralt lovverk?

Tenk om en norsk kvinne opplevde at hennes tyrkiske eksmann unnlot å returnere i fra ferie med barna. Så krever NAV barnebidrag. Når moren ikke kan eller vil betale trekker NAV innkrevingssentral hennes lønn og oversender pengene til Tyrkia. Vår barne- og bidragslovgivning er kjønnsnøytral. Likevel er det bare menn som kreves for bidrag. Likestillings- og diskrimineringsombudet gransker nå NAV for mistanke om systematisk kjønnsdiskriminering.

Hullet i lovverket som gir kvinner som bortfører rett til bidrag, er en systemfeil som har vært kjent i flere år. Mange hevder at Barne- og likestillingsdepartementet er en den sterkeste feministbastionen. Kanskje er det internasjonale feministiske søsterskapet sterkere enn hensynet til norske fedre? Stoppes bidragene, så rammes først og fremst kvinnene, som står for 8 av 10 av bortføringene. Feminister ser det som en grunnleggende rett – at kvinner skal kunne flytte fritt – med barna som inntektskilde.

Feminister og homofile styrer skuta

En av få menn med innflytelse i Barne- og likestillingsdepartementet er statssekretær Kjell Erik Øie, tidligere leder av det norske forbundet av 1948. Øie har stuvet problematikken med barnebortføring vekk i arkivet. Feministene har lenge dyrket bånd til homofile og lesbiske. Nå ser vi resultatet av den statsfeministiske og homofile alliansen. Fedres status svekkes i barneloven, bioteknologiloven og i adopsjonsloven.

De rødgrønne ønsker i ny ekteskapslov at barn kan fratas sin grunnleggende rett til en far og en mor. Man vil tillate assistert befruktning uten at barnet får en far.. Barneombud Reidar Hjermann var kritisk til at homofile par skulle få adopsjonsrett – han fikk sparken.

Er tilstedeværende fedre viktig?

Familiepolitikken på 90 tallet har i stor grad dreid seg om å få fedrene hjem mens barna er små. Men har fedre en selvstendig verdi?  Mener man at far er viktig for barna? Eller er det viktigste at kvinner får avlastning og frihet til å følge opp egne ambisjoner?

Etter samlivsbrudd ser fedre ut til å miste samfunnets interesse. Stadig flere fedre ønsker delt omsorg, men de slipper ikke til uten at mor ønsker en slik løsning.  Fedres status som forelder – er helt avhengig av at de er sammen med barnas mor. Nå skal barnas rett til sin biologiske far svekkes ytterligere – til fordel for feminister og homofile.

Annenrangs foreldre

Barnebortføringssaker viser hvor lav status fedre har i det norske samfunnet. Når fedre blir frarøvet sine barn, får de lite eller ingen hjelp i fra politiet, de må dekke alle rettsomkostninger i utlandet selv, samtidig som de betaler høye bidrag til motparten. Er det underlig at nesten ingen norske menn lykkes med å få barna sine tilbake?