Arbeiderpartidomstolen

Av Kjell Schevig, redaktør av http://bortført.no/

I skolen lærer vi om maktfordelingsprinsippet der domstolen er en uavhengig statsmakt og at alle er like for loven. Men dersom dette er riktig - hvorfor vinner da staten som regel over private i norske domstoler?

Høyesterett for den sterke

Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs skriver at staten i gjennomsnitt vinner 60 prosent av alle høyesterettssaker (Advokatbladet mars 2007). Fagernæs forklarer at statens overlegenhet er et utslag av ressursulikhet; staten har oftest mer ressurser enn privatpersoner og småbedrifter. Bare de aller største næringslivsaktørene har tilsvarende ressurser, og oppnår tilnærmet jevnbyrdighet, noe som betyr at mindre ressurssterke motstandere vil oppleve en tilsvarende større ulikhet.

Utrolig nok mener Fagernæs at staten burde vinne oftere: Han hevder at ”de mer overordnede felleskapshensyn – og i det hele tatt generell og prinsipiell rettestenkning – har tapt i forhold til betydningen av den konkrete og individuelle rimelighet.” Fagernæs synes at generelle prinsipper i lengden er mer rettferdige, og at domstolen bør legge mindre vekt på ”den konkrete rimelighet i den enkelte sak.”  Med andre ord: Hensynet til individet bør vike. Fagernes ønsker seg en fremtid der ”pendelen vil bevege seg noe tilbake fra det individuelle mot en sterkere felleskapstenkning.” Er dette i tråd med hva en bør forvente av siviliserte rettsstater? Og er det dessuten riktig at partenes pengemakt skal avgjøre utfallet av rettssakene?

Juss eller ideologi?

I et forskningsprosjekt utført av statsviter og professor ved Universitetet i Bergen Gunnar Grendstad, i samarbeid med to amerikanske professorer, har man funnet at Høyesterettsavgjørelser kan være farget av dommernes politiske og ideologiske holdninger: dommere utnevnt av Arbeiderpartiet har nemlig en klar tendens til å dømme til fordel for offentlig sektor. Kanskje deler disse høyesterettsdommerne regjeringsadvokat Fagernæs sin forestilling om at staten alltid vil oss vel, og at fellesskapet i lengden vil tjene på at hensynet til individet settes til side?

Grendstad forteller at så lenge vi snakker om fordelinger og goder og straff er egentlig det meste av virksomheten i Høyesterett politisk. Han gir eksempler som: Sørheimdommen (Rt-2007-1308) om prisfastsettelse ved tomteinnløsing og Boot Boysdommen (Rt-2002-1618) hvor flertallet konkluderte med at ytringsfrihet er viktigere enn beskyttelse fra nedsettende uttalelser om innvandrere og jøder. Det ferskeste eksemplet er Høyesteretts avgjørelse hvor rederiene så vidt slapp å betale 21 milliarder i skatt. Seks dommere utgjorde flertallet, mens alle de fem dommerne som ville belaste rederne med skatt er utnevnt av Ap-statsråder, altså et klart politisk skille hvor rederne ble reddet av et knapt borgerlig flertall.

I Aftenposten 10.10.09 kommenterer jussprofessor Asbjørn Kjønstad valg av dommere slik: ”Man søker i utgangspunktet juridisk kvalitet, men det er nok slik at man synes de som står sine egne oppfatninger nærmest er de ’flinkeste’, og dermed ofte velges.” Valgforsker og statsviter Frank Aarebrot sier til Aftenposten at: ”funnene til Grendstad og hans kolleger bringer inn noe nytt, og påviser at også norsk Høyesterett driver med politikk.” Frank Aarebrot sier videre at den nye kunnskapen bør få konsekvenser.

En for ensidig rekruttering fra det offentlige, øker faren for at dommere løper statens ærend i retten, fremfor å ta vare på enkeltmenneskets rettsikkerhet. Mange hevder at politikerne gradvis mister innflytelse, fordi stadig mer av samfunnets beslutninger blir tatt i domstolene. Men denne forestillingen forutsetter at domstolene opptrer uavhengig av politiske strømninger, noe Grendstad viser at de ikke gjør. Slik styrer politikere også gjennom rettssalene, selv om både lærebøker og Norges Grunnlov forsikrer oss om det motsatte.

”Slik må det være”

Høyesterettsdommere utnevnes av Regjeringen, men hva vet vi om rekruttering av dommere til Tingrett og Lagmannsrett? Og hva er avgjørende her; meritter eller partibok?  Vel, det vet bare Innstillingsrådet, som velger ut dommere i en lukket prosess, men Innstillingsrådet er i sin tur oppnevnt av Justisdepartementet, som styres politisk. I tillegg vet vi at majoriteten av dommere rekrutteres fra statsapparatet, og Justisdepartementet i særdeleshet.

Jeg sakser fra domstolsadministrasjonens nettside under Praksis og policy for Innstillingsrådet for dommere; ”innstillinger og vedtak, blir gjort kjent utad, men ikke begrunnelsene. Slik må det være”. ’Slik må det være’?  Hva slags begrunnelse er det, og hvorfor må det være slik? Burde ikke et moderne demokrati ha full åpenhet og innsyn i hvilke begrunnelser som gjelder for rekruttering av dommere? 

Staten er en ubarmhjertig vinner og listen med rettshavarister er lang: Feilbehandlede pasienter, trafikkskadde, invalidiserte soldater, soldater med posttraumatisk stress, nordsjødykkere, naturvernere, fedre med bortførte barn, pensjonister snytt for tjenestepensjon etc.  På toppen av det hele statuerer gjerne staten et eksempel ved å ilegge taperen ruinerende saksomkostninger. Det skal koste å yppe seg mot staten, og slik oppfylles også Matteusprinsippet: ”For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har” (Matt. 25; 29).

Kvalitetssikring?

Grendstads forskning viser at høyesterettsdommere dømmer ut fra politisk overbevisning, og statistikken viser tydelig at jo mindre velstående man er, dess mindre er mulighetene for å vinne.  Også dommere i Tingrett og Lagmannsrett velges ut gjennom hemmelige og politisk styrte prosesser. Som om det ikke var nok er rettsystemet vårt heller ikke kvalitetssikret.  Bare svært sjelden brukes rettsstenografer og lydopptak, og slik er det nærmest umulig å dokumentere rettsovergrep og dermed også å vinne frem med anker, klager og gjenopptakelser. Vitneutsagn, argumentasjon og sakkyndiges uttalelser viskes ut som skrift i sanden straks rettssaken avsluttes.

Norske dommerne er enevoldskonger som hersker uten verken kontroll eller konsekvenser for egne handlinger.  Men ”slik må det være”, som de selv så gåtefullt uttrykker det, hvis målet er å svekke privatpersoners stilling i forhold til staten, uten at velgerne oppdager det. I 1999 omtalte daværende svenske näringsminister Björn Rosengren at ”Norge er den siste Sovjetstaten”. Rosengren var indignert over hvor håpløst det var å gjøre foretninger med nordmenn, årsaken han oppga: ”Alt er politikk i Norge”. Rosengren hadde rett, trolig i et større omfang enn han da ante, fordi alt er politikk i Norge – også rettsvesenet. Grunnlovsbrudd og maktovergrep er neppe hendelige uhell, men heller en beviste grep fra Arbeiderpartiets side, og her ser vi at Arbeiderpartiet nok en gang svikter sine demokratiske idealer.