Av Frida Buschmann, Bærum
(Gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse)
Debatten mellom psykolog Katrin Koch og justitiarius Arild Kjerschow (30/1) om ”Barnas beste i barnefordelingssaker” åpner et vindu inn i en verden som blir holdt hemmelig for vanlige mennesker, inkludert de berørte fedre. Koch hevder i sin presentasjon 23. januar (s. 6) at domstolene tar minst hensyn til barna. Det vil mange fedre og andre kunne underskrive på. Et inntrykk som gjør seg stadig mer gjeldende, er at domstolene er direkte farsfientlige. En mor skal være helt på sammenbruddets rand før en ansvarsbevisst far får innrømmet sin rett etter barneloven til å gi sitt barn forsvarlig omsorg. Rettsoppnevnte psykologer utgjør – sammen med gratisadvokater - en del av det apparat som sverter fedre foran og under rettssaker om barnefordeling. Advokat Herrem i Trondheim karakteriserte nylig fedre generelt som ”psykopater”. Noe tilsvarende kommer også til uttrykk i oppslaget om Koch, idet det hevdes at de som reiser barnefordelingssaker angivelig skal være kriminelt og psykisk belastet. Dette retter seg bl a mot ansvarsbevisste fedre, og er altfor generelt og tendensiøst. Fedre som etter at alle andre midler har vært forsøkt, ikke ser annen utvei enn kostbar rettssak for å vinne retten til å stå ved sine forpliktelser overfor sine barn som de er glad i, beskyldes for å skape konflikt, men det er feil. Konflikten skapes av den forelder som nekter barnet samvær med den andra.
Den 25. januar følger barneombud Waage opp med en stort oppslått erklæring om at Barnevernet skal sterkere inn i kampen om barna, men nevner ikke fedre. Det er en krigserklæring mot ansvarsbevisste fedre som kjemper om barns rett til å være sammen med far og nær familie på farssiden. Ved sin ensidighet markerer Barneombudet seg stadig som barnas fiende nr. 1. Derimot støttes fedre av Likestillingsombudet – ikke fordi far er sitt barns beste støtte i livet, men fordi det er ideologisk korrekt.
Når justitiarius Kjerschow (30/1) tar til motmæle mot Koch, er det åpenbart fordi hun tråkker på hans dommer-tær, og ikke primært fordi han innrømmer at den ene part – nemlig faren – konsekvent blir svertet og trakassert i rettssaker om barnefordeling. Når barn som elsker og savner sin kjente, trygge far, blir dømt til å leve med en mor som nekter, hindrer og saboterer samvær mellom barnet og faren, burde dette være et primært problem for både psykologer og dommere. Barn gråter fordi de med makt blir holdt vekk fra sin far. Men hvor er dommerne? Stoler de for mye på partiske psykologer?
Der hvor dagens foreldede lovverk ikke strekker til, bør usikre dommere ikke pleie sine personlige fordommer, men åpne for vanlig sunn fornuft.