Ahsan, kvinnevold og UDI

Av Einar Nyaas, Forum for Menn og Omsorg

 

Anooshe Sediq Ghulam ble skutt og drept av sin tidligere mann utenfor Tinghuset i Kristiansund der de skulle møtes i Retten i forbindelse med en barnefordelingsak. Aslam Ahsan tar fatt i en generell voldsproblematikk i sitt innlegg 24. mai når han setter søkelyset på vold som utøves mot kvinner og barn. Men når Ahsan forsøker å forklare dette i lys av kulturforskjeller og kjønnsrollemønstre fra andre kulturer, oppfatter jeg dette som at en vesentlig del av årsakskomplekset bak slike tragedier ikke blir tilstrekkelig belyst. Ahsan sier at krisesentrene representerer trygghet for kvinner. Det er jeg ikke ubetinget enig i.

I Anooshe-saken var Anooshes og barnas opphold på krisesenter et sentralt tema. Krisesenteret hindret Anooshes tidligere ektemann i å treffe barna, og satte seg opp mot hans selvfølgelige rett til å kreve dette all den tid han har rettsstilling som far og omsorgsperson. Anooshes advokat Elisabeth Tørresby sier til Dagbladet (2. mai): En ektemann som drapstruer mor, bør ikke ha foreldrerett eller samvær, og sammenblander barns behov i forhold til far med mors egne interesser og behov, og bidrar samtidig til opprettholdelse av myten om mor og barn som samme familiære enhet - en konfliktskapende myte. UiO-psykologen Evelin Gerda Lindner har studert vold og krig mellom etniske motsetninger, og har satt søkelyset på ydmykelsens rolle som drivkraft bak konflikter mellom folkegrupper. Hun karakteriserer ydmykelse som følelsenes atombombe. Disse erfaringer kan med fordel også brukes konstruktivt i arbeidet med å forstå mekanismene bak slike tragiske hendelser som blant annet Anooshe-saken representerer. Det er vanskelig å se hvordan økte offentlige bevilgninger til landets mange privatdrevne krisesentrene med slagord som ”kvinner for kvinner”, kan medvirke til å dempe konflikter i en barnefordelingssak, all den tid mannens rolle som far og i kraft av sitt kjønn blir motarbeidet av overgrepshysteriske forståsegpåere blant krisesentre, advokater, meklingskontorer og dommere.

Man er ikke nødvendigvis nødt til å være en troende muslim og komme fra et krigsherjet område for å få krigstraumer. Det klarer norske domstoler utmerket godt alene, uavhengig av etnisk eller religiøs tilhørighet blant partene. Uvitenhet og manglende interesse for menn som foreldre, en massiv stigmatisering av norske og fremmedkulturelle menn som overgripere, bidrar til opprettholdelsen av problematikken i stedet for å søke å motarbeide dens årsaker i sin opprinnelse. En ytterligere kompliserende faktor er at mange tilfeller av fremsatte påstander om overgrep er anklager fremsatt av taktiske årsaker for å posisjonere seg i en barnefordelingsak eller på grunn av et hevnmotiv (Politidirektoratet i Bergens Tidende 18. juli 2002). Dette gjør det vanskelig å skille mellom de tilfeller der politi og rettsvesen kan og skal treffe tiltak for å beskytte liv og helse, og de tilfeller der de kan bli brukt som ”nyttige idioter” i et helt annet og skittent spill; der den ene parten posisjonere seg ved å fremme anklager og den andre parten urettmessig blir utsatt for restriksjoner og straffeforfølgelse i tillegg til å miste sin rettstilling overfor egne barn. Det er vanskelig å ikke kunne se dette som en ydmykende opplevelse med sterke følelser i sving. Politiet har i dag en rekke virkemidler som er øremerket kvinners påståtte behov for beskyttelse – Straffeprosesslovens regler om besøksforbud i eget hjem, generelt besøksforbud og en egen ”familievoldskoordinator” ved samtlige av landets politidistrikter. Problemet er hvilke kriterier som skal tillegges vekt for at dette skal kunne være en funksjonell løsning. Utlendingsdirektoratet (UDI) har spesielle regler for utenlandske kvinner som kan innvilge opphold i Norge på et selvstendig grunnlag hvis de mener seg mishandlet. Det stilles ikke krav til objektive bevis om påstandens troverdighet. Likestillingsombudet mener at det ikke er brudd på Likestillingsloven at UDI skiller klart mellom kvinner og menn i sitt rundskriv UDI 99-44 - 97/3860 (Utlendingsforskriftens § 37). Det samme gjelder forelderpartsforholdet til barn født med norsk statsborgerskap. Mor kan få familiegjenforening med barnet og bli i Norge, far må tilfredsstille kravene til omfanget i barnelovens såkalte ”vanlig samvær” for å kunne bosette seg i landet i kraft av sitt farskap.

Denne praksis gjenspeiler godt myndighetens fordommer mot menn som foreldre og likeverdige aktører i barnas liv. Neppe noe oppleves så ubehagelig for norske dommere som nettopp barnefordelingssaker. Beviskravene er lave siden sakene behandles som sivile tvistemål, og de metoder og argumenter som benyttes av partene kan utvikle seg til den reneste skittkasting. Flere saker der menn er idømt straff for overgrep de ikke har begått er blitt rullet opp i den senere tid. Anklagene er ofte rettet fra mor som vet at slike anklager faktisk lønner seg for å oppnå fordeler i barnefordelingsaker. Krisesenterbevegelsens overgrepshysteri tar oss dessverre bort fra forståelsen av årsakene til at slike hendelser inntreffer, nemlig dagens barnelov og manglende forståelse for familiens bestående etter et samlivsbrudd med barn i bildet, om enn i en annen konstellasjon enn tidligere. Kanskje domstolene og lovgivere etter hvert innser at massive krenkelser av menn som foreldre ikke løser noen konflikter, og behandler foreldre av begge kjønn som likeverdige og likestilte i forhold til barna. Først da kan man si at man har tatt tak i problemenes forutsetninger, ulikeverd erstattes med likeverd og samfunnet slipper flere følelsenes atombomber i fri utfoldelse.