Aftenposten avslører
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg
I flerfoldige avisoppslag og A-magasin-artikler i januar
2011 har Aftenposten skrevet om sakkyndige i norske rettssaker. Til dels
tåredryppende beretninger om overkjørte klienter og farløse barn etter ”sakkyndig-feil”. Men aldri med fokus på
systembetingelser og formale nivåer som oppnevnelse og mandat, eller krav til
relevant utredningskompetanse. Langt mindre med informasjon om viktige skiller
mellom kvalitetskontroll og kvalitetssikring.
Det kan virke som om Aftenpostens mange medarbeidere har
kost seg litt for meget i selvbevisstheten om at de har funnet et hett omtråde
å lage oppslag om. I flere oppslag er det uklart hvorvidt det siktes til bruk
av sakkyndige i straffesaker eller sivilsaker. Når Aftenposten skal feire seg
selv, jf leder 23.01.11, har avisen ”dokumentert bekymringsverdige utslag av
sakkyndiges bindinger, og hvordan alle forsøk på reform av ordningen med
sakkyndige i beste fall går svært tregt”.
De viktigste bindingene – til retten og til betingelsene for
oppnevning – er ikke nevnt i det hele tatt. Aftenposten har mottatt mange henvendelser,
men ingen har hittil fått supplere avisens forsømmelser. Elementære kompetansekrav
knyttet til relevant og holdbar informasjonsinnhenting er ikke nevnt. Heller
ikke de mest brukte former for sakkyndighet i sivile familiesaker (barnevern og
barnefordeling) er viet oppmerksomhet.
Avisens mange oppslag er blottet for kritikk mot retten som
faktisk har mulighet til å sette standard. Man har heller ikke tatt for seg
fagmiljøenes svikt i å skolere for utredningsformål. Fokus på bukk- og
havresekknettverkene blant norske toneangivende psykologer kunne gitt avisen
cred for uavhengig journalistikk. I stedet dekker man over en rekke tvilsomme
forhold, og ender opp med en form for selvskryt som av store grupper av
klienter her ute oppleves som ytterligere trakassering på toppen av
rettshavariene.
Kvalitetssikring betyr systematisk feilkildesøk med
tilhørende tilbakemeldingsrutiner og oppdatering. Når Aftenposten avslører, skyfles
sentrale problemstillinger og begrepsskiller vekk. Sakkyndige i norsk rett
brukes mer for beviskjedemessige formål enn for dokumentert kompetanse.
Saksopplysning og beviskrav er sentrale temaer hvor det må stilles grunnleggende
spørsmål om hva sakkyndige skal utrede. Det grunnleggende strukturproblemet er
rettens ansvarsfraskrivelse og manglende interesse for feilkildenivåer. Aftenpostens
mange oppslag forsterker denne tendensen.