Åpent brev til justisminister Odd Einar Dørum

Det siste året av mitt liv har vært preget av samlivsbrudd. For ett år siden var jeg far med økonomisk ansvar for to barn, kona mi og meg sjøl. Etter at jeg søkte separasjon, har systemet satt meg grundig på plass: Jeg er med norsk retts velsignelse isolert fra sønnen min, fradømt retten til å bo i egen bolig og tvunget til å bruke halve årslønna mi på saksomkostninger. Og hva har jeg gjort? Ikke annet enn å være født med feil kjønn – jeg er mann.

Jeg vil i det følgende vise hvilke kjønnsdiskriminerende mekanismer i det norske samfunn som kan koples inn, dersom ei kvinne ikke ønsker et fredelig samlivsbrudd.

Og for at De ikke skal tro at jeg er en bygdetulling: Jeg er utdannet historiker, har arbeidet som journalist, redaktør, russisk-tolk, informasjonsoffiser i fredsstyrken i Kosovo – kort sagt er jeg en helt normal nordmann fra Vestlandet. Jeg har aldri hatt noe utestående med norske lov, og har arbeidet og betalt skatt siden jeg var seksten år gammel. Jeg har heller aldri mishandlet noen kvinne.

Jeg søkte separasjon i mars. Mindre enn en måned etter dette anmeldte kona mi meg for å ha mishandlet henne og truet med å drepe henne i tre år. Samtidig påstod hun at jeg var psykisk sjuk, trengte piller for å roe meg, og at det måtte nedlegges besøksforbud for meg, at jeg måtte fratas nøkkelen til min egen bolig og at hun måtte tildeles voldsalarm. Den dagen disse påstandene kom hadde hun ikke en skramme på kroppen og innrømmet sjøl overfor politiet at jeg ikke hadde rørt henne. Likevel insisterte hun på at jeg skulle siktes. På grunnlag av påstander som ikke kan bevises på noe som helst slags vis, ble jeg arrestert og satt i fengsel for første gang i mitt liv.

Jeg motanmeldte kona mi for legemsbeskadigelse (dokumentert med legeattest) og falsk forklaring. Dette fikk ingen konsekvenser for henne, hun ble ikke en gang avhørt, langt mindre siktet. Seinere har jeg fått vite at ”familievold” av Stortinget er definert som den vold menn utøver mot kvinner og barn i hjemmet. Vold ei kvinne utfører mot mannen sin eller barna er mao. ikke familievold i Norge. Hvor er logikken? Hvor er likestillinga? Hvor er rettferdigheten?

Etter at jeg ble siktet 20. april 2003, kunne jeg i verste fall blitt tiltalt for noe jeg ikke hadde gjort. Men politiet henla saken etter en måned. De fant ikke noe straffbart forhold, men saken ble likevel henlagt ”etter bevisets stilling”. Dermed blir man ikke egentlig reinvasket. I politiarkivet finnes fremdeles fingeravtrykkene mine og bilder i front og profil, som om jeg var en småkriminell kjeltring.

Jeg fikk forresten angstproblemer etter å ha blitt urettmessig kastet på glattcelle. Hvor er hjelpeapparatet for dem som opplever dette?

På grunn av den krisemaksimeringa kona mi og hennes advokat skapte, fikk hun bruksrett på min leilighet. Dette fikk hun ikke minst fordi hun hadde daglig omsorg for sønnen vår og et særkullsbarn, ei jente, som gikk på skole i nærheten av mitt bosted. Mao. må jeg altså miste min leilighet fordi kona mi liksom ikke er i stand til å skaffe seg et nytt bosted eller forsørge seg sjøl – men hun har daglig omsorg og ”barnets beste” kommer i første rekke. At jeg også ville ha daglig omsorg var uvesentlig.

Det var med vantro jeg etter hvert innså at i følge systemet er ”barnets beste” i et samlivsbrudd, at jeg som far forsvinner og etterlater meg alt mitt jordiske gods til kone og barn. Med andre ord betyr det ikke noe for retten at det er jeg som i alle år har forsørget hele familien, at leiligheten faktisk tilhører meg, at jeg har et stort lån på denne og at jeg ikke har mulighet til å skaffe meg noen annen plass å bo, når jeg samtidig må ha kostbar advokathjelp for å avkrefte de mange ubegrunnede påstandene og beskyldningene som blir slynget mot meg regelmessig av kona mi og hennes statssubsidierte advokat.

Bruksretten har hun seinere misligholdt: Hun betaler husleie en måned etter at jeg må dekke mine utgifter på leiligheten, hun nekter å betale det hun etter rettens avgjørelse skal (les: leieboeren bestemmer selv hva husleia skal være!), og hun driver ulovlig framleie av leiligheten etter å ha dratt tilbake til sitt hjemland, Russland, på ubestemt tid. I det siste har hun sluttet å betale noe i det hele tatt, men jeg får likevel ikke bo i min egen leilighet. Systemet fungerer slik at jeg ikke har noen sanksjonsmidler til rådighet for å bli kvitt en slik plagsom leietaker. Med en rettslig avgjørelse om bruksrett i handa, kan hun blåse i god takt og tone i leieforholdet og gjøre som hun selv vil. Jeg må ta alle økonomiske konsekvenser av dette.

Bruksretten er avgrenset til 31. mai 2004, men det mest nærliggende for systemet er selvsagt å forlenge den, og samtidig forlenge mine plager i forbindelse med samlivsbruddet. Hennes advokat har alt nedlagt påstand om forlenget bruksrett – til tross for at hun ikke har bodd der på et halvt år og det er uvisst når/om hun kommer tilbake.

Fordi kona mi ikke ønsker at barna hennes skal ha kontakt med fedrene sine, havnet hun i konflikt ikke bare med meg, men også med sin eks i Russland. Jeg begjærte selvsagt utreiseforbud for min sønn. Resultatet ble at kona mi forlot Norge for å hindre at hennes andre barn fikk samvær med sin far. Hun tok med sønnen min før retten tok en avgjørelse. Likevel: At kona mi forlot landet med min sønn uten mitt samtykke og brøt samværsavtalen etter at jeg hadde reist sak om omsorgsretten, ble godtatt av norsk rett!

Retten satte ikke noen som helst slags frist for når hun måtte komme tilbake, og overkjørte både sønnen min sin rett til samvær med meg, og min rett til samvær med min sønn. Hvordan er det mulig? Er det virkelig så dårlig stelt for oss som ikke har daglig omsorg (les: oss menn), at vi i praksis ikke har noen retter til garantert samvær med barna våre, dersom den som har daglig omsorg ikke vil eller det ikke passer vedkommende?

Min kones falske beskyldninger og totalt egoistiske holdning hva angår barnets rett til kontakt med far etter samlivsbrudd, fikk den konsekvens at jeg ikke lenger kunne ha samvær med min sønn – hvilket åpenbart har vært min kones hensikt siden konflikten startet, og hvilket hennes advokat sågar har formulert svart på hvitt. Min sønn er nå i praksis avskåret fra den gode kontakten han fra fødselen hadde med meg. Men systemet er ennå på hennes side, og godtar hennes handlinger.

Og jammen må jeg ikke bare bite i det sure eple og betale bidrag for sønnen min, som systemet altså godkjenner at jeg ikke trenger å ha kontakt med! Jeg dokumenterer at kona mi uten mitt samtykke har registrert sønnen min som fastboende i Russland, at hun har drevet trygdesvindel og mottatt barnetrygd for dattera både i Norge og Russland. Men får det konsekvenser? Nei da, den norske staten ved Årstad bydel trygdekontor fortsetter utbetalingene, og hun kan leve Herrens glade dager i Moskva på norske trygdeutbetalinger på opp mot 14.000 kroner i måneden for seg sjøl og to barn – som alle er registrert med fast bosted i Moskva!

I mellomtida hoper barnebidragsgjelda seg opp for meg: Jeg får truende brev fra Trygdeetatens innkrevingssentral om at jeg må betale bidragsgjeld på 26.000 kroner for en periode der jeg helt eller delvis dekket boutgiftene til kona – mottakeren av gjeldsutbetalingene! Med andre ord må jeg månedlig ut med alt fra ca. 4000 til 9000 kroner i bidrag. Når jeg dokumenterer for saksbehandler på Trygdeetatens innkrevingssentral at jeg har hatt ca. 10.000 kroner i saksomkostninger hver eneste måned, får jeg det lakoniske svaret at ”advokatutgifter har lavere prioritet enn barnebidrag” i statens skjema for livsnødvendige utgifter, og derfor ikke kan tas hensyn til når de regner ut min økonomiske situasjon!

Sanksjonsmidlene fra innkrevingssentralen er harde og effektive – dersom jeg ikke betaler, blir jeg automatisk trukket fra lønna mi. At kona mi presser meg økonomisk ved å nekte å betale det hun skal for bruksretten, blir ikke fanget opp av systemet noe sted. Regninga sendes til meg, som må betale ned lån og svare husleie til borettslaget for en leilighet jeg ikke får bruke! Systemet fungerer altså slik at jeg kan tvinges til å betale henne bidrag, men hun kan ikke tvinges til å betale meg husleie for bruksretten.

Jeg er den som har tatt økonomisk ansvar under samlivet og forsørget familien. Nå får jeg altså en møllestein om halsen av den person som har blitt forsørget av meg. Denne personen, som verken har tatt eller tar økonomisk ansvar for seg selv eller barna, blir klekkelig belønnet for dette av det norske systemet – med overgangsstønad, kontantstøtte, utvidet barnetrygd og barnebidrag. På slikt kan man håve inn 10.-14.000 kroner i måneden uten å svare et dagsverk, mens man gjør det man helst vil – man koser seg med barna sine! Det skulle jeg også gjerne gjort!

Jeg må dessverre bare innse at å være et arbeidende menneske i Norge lønner seg ikke i en samlivsbruddsprosess, fordi man står lagelig til for hogg. Å være en arbeidsløs person med daglig omsorg derimot, kan være temmelig innbringende!

Kona mi har ingen jobb eller lønn, men lever av trygd. Hun har utbetalt mindre enn 230.000 kroner i året, dermed kvalifiserer hun til fri rettshjelp. Jeg har mer enn 230.000 kroner i lønn i året, derfor kvalifiserer ikke jeg til fri rettshjelp i utgangspunktet. (Jeg må gå konkurs før jeg blir vurdert!) De praktiske konsekvensene av dette ble økonomisk ødeleggende for meg i den juridiske prosessen som et samlivsbrudd er:

Hennes advokat kan skrive timer i hytt og pine, og bruke lang og god tid på sin klients sak – han får betalt av den norske stat samme hva: Saken kan prioriteres, inntekta er sikret. Min advokat vil måtte vurdere min evne til å betale opp mot hvor mye arbeid han skal legge ned i saken: Saken blir ikke prioritert, fordi inntekta er usikker.

Slik det nå ofte fungerer, har fri rettshjelp-instituttet fått en annen funksjon enn det den var tenkt til. Fri rettshjelp verner ikke den økonomisk svake mot den økonomisk sterke, men bare snur forholdet på hodet. Den økonomisk sterke blir økonomisk svak, mens den økonomisk svake blir økonomisk sterk når det gjeld rettslige tvister.

Advokater vil også ha økonomisk interesse av at konflikten blir langvarig og omfattende. Dette har da også skjedd i min sak, der motpartens fakser og prosesskriv stort sett har vært ca. 2-3 ganger lengre en min prosessfullmektigs skriv.

Jeg saksøkte kona mi 7. mai 2003, fordi jeg etter hvert forstod at jeg ikke ville stå igjen med nåla i veggen, dersom jeg ikke gjorde formelt krav på mine retter. Saken er berammet til 10. mai 2004, så systemet gir meg altså god tid til å ruineres på saksomkostninger og andre ekstrakostnader.

De fleste av våre felles kjente vil kunne skrive under på at kona mi sine påstander ikke er troverdige, ingen vitne kan stadfeste noe av påstandene hennes om vold. De vil også kunne vitne om at jeg har et godt forhold til barn. Min tidligere kjæreste kan bekrefte at jeg ikke er noen voldelig mann. Den tidligere ektemannen til kona mi kan bekrefte at hun har vært voldelig i ekteskapet med ham, og at dette var bakgrunnen for at han ville skilles. Det rare er at systemet spør ikke de som kjenner oss, men sine egne saksbehandlere, som ikke kjenner noen av oss. Da blir overbevisningsevnen det avgjørende, mens sannhet og fakta kommer lengre bak i rekka.

Jeg var dum nok til å vende meg til Barnevernet for å få hjelp i den vanskelige situasjonen samlivsbruddet skapte. Det skulle jeg ikke gjort, for kona mi er mye flinkere å skylde på meg, enn jeg er å gi uttrykk for min uro for barna. Dermed kunne kona hente ut et skriv fra Barnevernet som skildret meg som en aggressiv, usympatisk far/stefar – et skriv som ikke var basert på fakta og undersøkinger, men synsing, og som ikke hadde noe annet formål enn å sverte meg. Vedkommende kurator som forfattet skrivet har møtt meg én gang, kona mi har hun truffet to ganger. Kuratoren hadde også fått tilgang på en psykiaterrapport om meg, som konkluderte med at jeg ikke har psykiske problemer, i motsetning til det kona mi påstod. Likevel følte barnevernskuratoren seg godt nok bevandret i psykiatrien til å overse en profesjonell psykiaters uttalelse og i stedet diagnostisere meg som ”psykisk ustabil” og beskylde meg for ikke å ha barnas beste i tankene. Hennes utsagn ble brukt for å vise hvor dårlig forelder jeg er!

Kona mi gikk også til Krisesenteret for kvinner i Bergen, for å skjule at hun hadde angrepet meg fysisk (hvilket jeg også har dokumentert med legeattest), for å holde sønnen min borte fra meg, og for å legge all skyld for problemene ved samlivsbruddet på meg og presse meg ut av leiligheten min. Heller ikke denne gangen hadde hun en skramme på kroppen, men kom med enda flere ubegrunnede påstander for å sverte meg. Likevel kunne en kvinnelig dagarbeider ved Krisesenteret skriftlig bekrefte at jeg er en voldsmann med psykopatiske trekk, og at kona mi har behov for både voldsalarm og besøksforbud. Dette kunne hun skrive etter ett døgns kjennskap til kona mi, uten å ha gjort noen slags bakgrunnsundersøkelser om henne eller meg, og uten å ha truffet meg i det hele tatt. Hun kunne sågar påstå at politiet ikke hadde tatt kona mi på alvor, til tross i at jeg var blitt både siktet og holdt i arrest i et døgn uten at det fantes et snev av bevis. Med en slik bekreftelse på et ark med Krisesenterets brevhode og sirlig underskrevet av vedkommende dagarbeider, kunne voldssaken mot meg påklages og kreves gjenopptatt – og nervene mine plages noen måneder til, før Riksadvokaten la bort saken endelig.

Etter at jeg stod fram med dette offentlig – fordi jeg ikke har noe å skjule – har jeg fått kontakt med en rekke menn som har opplevd lignende. Mange er redde for å stå fram fordi beskyldningene stigmatiserer dem, og en blir lett oppfattet som skyldig enten man er det eller ei. Det er i Norge anno 2004 nesten umulig å kjempe mot ei kvinne som bruker offer-rollen som hersketeknikk. Krisesenterets farlige motto om at ”kvinner lyver aldri om overgrep” sitter dypt i norske opinion, som har blitt vant med å høre denne påstanden. Reint logisk er ikke denne påstanden mer sann enn påstanden ”menn lyver aldri om sin uskyld”. Men i det norske systemet fungerer den første påstanden – den andre ikke.

Jeg er innkalt til HV-øvelse på Ulven i vår. Som mann er det min plikt å forsvare kvinner og barn – og det norske systemet som diskriminerer meg.

Jeg vil gjerne være motivert til å forsvare landet mitt, og ber derfor norske styresmakter å gripe fatt i de systemfeilene jeg har skissert ovenfor. Jeg tillater meg derfor å stille følgende spørsmål til justisministeren:

Hva vil justisministeren gjøre for å hindre at menns rettsikkerhet undergraves av kjønnsdiskriminerende lover og misbruk av krisesenter-ordningen?
Hva vil justisministeren gjøre for å sikre at barn kan få samvær med den av foreldrene som ikke har daglig omsorg, dersom dette motarbeides av den som har daglig omsorg?
Hva vil justisministeren gjøre for å bekjempe den mannsdiskrimineringen som loven og systemet legger opp til?
Hva vil justisministeren gjøre for å beskytte norske statsborgere mot utenlandske statsborgere som misbruker og utnytter norske velferds- og sikkerhetsordninger?
Hva vil justisministeren gjøre for å hindre at mindreårige norske statsborgere blir bortført til land det ikke finnes utvekslingsavtaler med?