Åpent brev om regjeringens forebygging mot barnebortføring


Trondheim 4. august 2008


Til: Statssekretær Astri Aas-Hansen, Justis- og Politidepartementet


I NRK programmet ”I kveld” 31. juli 2008 ble følgende sagt om barnebortføring: ”Fra regjeringas side er det da det aller viktigste å forebygge, altså å forhindre at dette i det hele tatt skjer.”

Fedre som bortfører norske barn blir møtt med allmennpreventive tiltak som fengselsstraff og erstatningskrav. Norske mødre tvinges ikke til å betale barnebidrag til fedre i utlandet.

Imidlertid settes ingen allmennpreventive tiltak inn for å forhindre at mødre bortfører norske menns barn. Mødre blir i praksis ikke straffet.  NAV Utland tvangsinndriver barnebidrag for ulovlig bortførte barn, selv om fedrene er tilkjent daglig omsorg av norsk rett. Som et resultat av dette begås 80 % prosent av borføringene fra Norge av mødre. Samt at tilbakeføringsraten for barn bortført av mødre er nærmest null.

På hvilken måte kan regjeringens arbeid betegnes som forebyggende, når 80 % av selvtektshandlingene belønnes med penger?

Nedgradering av norske domstoler

Arbeids- og velferdsdirektoratet legitimer mødres selvtektsregimer ved å definere taktisk omsorg som ”den faktiske omsorgen”. Selv om norsk domstol har gitt omsorgen til far, så mener Anita Mølmestad Siversen og Karl A. Jomark at bidrag skal sendes til den som har bortført barnet. De hevder at barnet eier pengene, men vanligvis disponeres pengene på barnets vegne av den barnet bor hos. På denne måten undergraver Arbeids og velferdsdirektoratet norsk lov og godkjenner barnebortførernes omsorg i strid med norske domsavgjørelser. Forestillingen om den ”den faktiske omsorgen” gjelder imidlertid ikke for utenlandske fedre som tilraner seg omsorgen. Arbeids- og velferdsdirektoratets utredning kan leses i sin helhet sin helhet på http://bortført.no/LDO.htm

Barnas beste i barnebortføringssaker

Så langt jeg vet, gjør Norges myndigheter ingen forsøk på å bringe til veie informasjon om norske bortførte barnas levekår i utlandet. Mange av barna lever i skjul for fedrene og barnas norske familie. Det eneste kontaktleddet mellom norske myndigheter og de bortførte barna er et bankkontonummer i utlandet. Mange kulturer er lite inkluderende ovenfor barn i fra brutte ekteskap. Om mødrene etablerer seg med ny mann, kan barna havne hos besteforeldre, slektninger eller på barnehjem. Barna risikerer å ende opp som økonomiske vinningsobjekter – uten at deres skolegang eller velferd ivaretas i tilstrekkelig grad.

Argumentasjon for å rettferdiggjøre bidragsutbetalinger som baserer seg på ”barnets beste” og en forestilling om at barnet ”eier” pengene gir ingen mening, så lenge man ikke vet noe om barnets faktiske livssituasjon.

Skal Luganokonvensjonen tilsidesette Barneloven og Likestillingsloven?

NAV Utland tillater kvinner som har bortført barn å oppjustere sine bidrag i utlandet ved hjelp av Luganokonvensjonen av 16. september 1988, som i henhold til lov av 1993 nr. 21 gjelder som lov i Norge. Disse kvinnene kan få langt høyere bidrag enn norske bidragssatser. Utenlandske domstoler tar ikke alltid hensyn til høye skatter og levekostnader i Norge. I de tilfellende hvor utenlandske bidragssatser overstiger fedrenes betalingsevne, så er norske fedre med bortførte barn ikke beskyttet av norsk lov.

Luganokonvensjonen har en presumsjon om at bidragsmottaker alltid er den svakeste part. Og slik NAV Utland praktiserer barnebortføringssaker, så er bidragsmottakere utelukkende kvinner. Jeg mener at dette er i strid med Likestillingsloven § 3 som forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling av menn og kvinner. NAV Utland og Arbeids- og velferdsdirektoratet mener imidlertid at Barneloven og Likestillingsloven tilsidesettes på grunn av Luganokonvensjonen. Dan Lofstad hos NAV Utland forklarte meg; at det spiller ingen rolle om mor i utlandet faktisk er mangemillionær – fordi Luganokonvensjonens presumsjon sier at mødre likevel er den svakeste part.

Hva mener Justis- og Politidepartementet om lovtolkningen med å tilsidesette Barneloven og Likestillingsloven på grunnlag av Luganokonvensjonen? Jeg ber om en redegjørelse fra Justis- og Politidepartementet om dette forholdet.

Fortvilelse og maktesløshet

I NRK programmet ”I kveld” 31. juli 2008 ble det også sagt: ”Sjøl som mor så er det vanskelig helt å forstå det enorme savnet og den fortvilelsen og maktesløsheten som en bortføring av sitt eget barn innebærer. Men vi skjønner jo langt på vei hvor vondt og vanskelig dette her er.”

Hva med oss fedre? Først må vi føle på savnet av å bli fratatt våre barn. Deretter får vi fortvilelsen og maktesløsheten ved at egne myndigheter, i stedet for å hjelpe, legger stein til byrden. Vi opplever å bli fratatt rettsvern i Norge og at skjebnen vår blir avgjort av domstoler i det landet barna er bortført til. Vi blir tvunget til å betale bidrag som ofte er over det dobbelte av norske satser, uten en gang å få skattefradrag.

Forstår dere hvor vondt og vanskelig det er å være fattig og rettsløs i eget land? Hvordan tror dere en slik behandling påvirker helsen til fedrene som rammes? Hva ønsker norske myndigheter å oppnå ved å behandle sine egne borgere på denne måten?

Mer vennlig hilsen

Kjell Schevig

for redaksjonen i http://bortført.no/