Om relevansen av mannsforskning.

Øystein Gullvåg Holter har et innlegg rettet mot Preben Z. Møller i KK (dato). Møller får svare for seg selv, og jeg er ikke uten videre enig i hans standpunker. Men det en side ved Holters svar jeg vil kommentere på. Holter kritiserer Møller for å være ute etter feminismen. Jeg tror spørsmålet om menns liv i Norge i dag vanskelig kan stilles uten en feminismekritisk vinkling. Mannsdominans- og likestillingsperspektivet er legitime, men utilstrekkelige perspektiver. Dette fordi vi stadig ser en tendens til at offentligheten ukritisk plasserer kvinner i offerrollen og applauderer eller godtar adferd fra kvinner som ville betydd skarp kritikk om menn hadde gjort det samme. 

Et eksempel: Valerie Solanas kommenteres i dag som en interessant og fargerik figur, fremstilles i et teaterstykke, og averteres av Tronsmo. Slik jeg ser det representerer Solanas en type feministisk fascisme som setter kjønn i rasens sted. Hun er også en voldskvinne (hermed lanseres dette nye ordet!) – som prøvde å drepe Andy Warhol. Allikevel er hun på et forunderlig vis spiselig for norsk offentlighet. På det mer troskyldige plan applauderes det når Mira Craig stolt forteller at hun har slått til kjæresten sin. 

Ekteparet Nathanson og Young har skrevet flere interessante bøker om det de kaller det nye mannshatet (Nathanson,P. og Catherine Young (2006): Legalizing Misandry. From public Shame to Systemic Discrimination against men.) Deres utgangspunkt er at på samme måte som kvinner ble fremstilt stereotypt og nedatende i 50-tallets USA, er nå noe av det samme i ferd med å skje i forhold til menn. Og menn er ikke forberedt på å ta denne utfordringen. Dette er ekstremtilfeller, og som Holter sier er det avgjørende viktige hvordan menn og kvinner organiserer sitt samliv i en vanlig hverdag. En kan lese dette dit hen at en feminismekritisk vinkling er irrelevant i daglig samliv. 

Jeg tror dette er feil. For å ta forhold til barn som selvsagt er noe av det mest sentrale: statistikken viser at kvinner i veldig stor grad får omsorgsrett ved konflikter i barnefordelingssaker. Den viser også at 80% av de som bortfører barn i slike konflikter, altså ulovlig selvtekt, er kvinner. Dette er bare mulig i et samfunn der en tvilsom variant av feminismen har et visst hegemoni, for eksempel ved at ”kvinnene eier barna” (Et eksempel er Khalid Skah-saken der lanseringen av ”en mors kamp for sine barn”, med alle de kjønnsideologiske overtonene dette har, maktet å overkjøre alle juridiske og diplomatiske hensyn). Menn skal innen et slikt scenario ”hjelpe til”, ”mobiliseres” og ”påvirkes”, men uten noen selvstendig myndighet. Dette er en dårlig strategi for å reformere mannlige unnasluntrere.  Studiet av menns situasjon i et samfunn påvirket av en slik feminisme blir en viktig del av en mannsforskning som skal være relevant for menns liv.