Kyrre skrev i ett debattinnlegg under artikkelen Tore Strømøy får kjeft:

Skrevet 29.09.2008 - anbefalt 97 ganger
Mitt liv som adoptert

Jeg ble bortadoptert 1 minutt gammel, og mine adopsjonsforeldre fortalte meg det fra den dagen jeg kunne forstå. Jeg kunne neppe valgt bedre foreldre, men likevel: I førti år lurte jeg nesten daglig på hvor jeg kom fra. Hvem var mamma? Hvem var pappa? Hadde jeg søsken som liknet på meg? Hvor var de? Og ikke minst: Hvorfor ble jeg adoptert bort?
Da jeg selv tok initiativet til å finne sannheten, fikk jeg vite at jeg ikke var enebarn, men hadde tre søstre. De hadde alltid visst om broren sin, men i likhet med moren, kunne de ikke søke meg opp. Min mor gikk rettens vei for å få meg tilbake, men tapte. Jeg var allerede lovet bort til et nytt hjem.
I 27 år lengtet hun etter meg, frem til hun døde av kreft. Hennes siste ønske var at døtrene hennes skulle treffe sin storebror.
Det ble et følelsesladd øyeblikk da jeg fikk møte min biologiske familie. Ikke bare hadde jeg søsken, men en stor og flott slekt. I dag er jeg så heldig å ha to familier. Jeg fikk en grav å gå til, men har stadig ett spørsmål tilbake, som jeg kanskje aldri får svaret på: Hvem er pappa?
Skulle Tore Strømøy komme og banke på døra mi med ham, så ville jeg bli svært lykkelig. I en verden av klissete realitykonsepter har denne programserien sterke og flotte temaer, og reportasjen mellom møtet med en mor i Korea og en sønn i Norge, var sterkt å se. Strømøy har åpenbart holdt seg innenfor alle etiske retningslinjer, og jeg håper inderlig at han ikke lar seg slå ut av kritikken.
Ærlighet og åpenhet er et absolutt must i forbindelse med adopsjon, og jeg tror ikke et øyeblikk på at adopterte ikke innerst inne skulle ha et ønske om å vite om, og møte, biologisk familie. Da er det snarere adoptivforeldrene som ikke vil vite av virkeligheten.

(innlegget ble nettpublisert i en dagbladet-debatt i forlengelsen av et Tore-på-sporet - program, og gjengies her med Kyrre Fjeldviks tillatelse)