Jeg ble
bortadoptert 1 minutt gammel, og mine adopsjonsforeldre fortalte meg det fra den
dagen jeg kunne forstå. Jeg kunne neppe valgt bedre foreldre, men likevel: I
førti år lurte jeg nesten daglig på hvor jeg kom fra. Hvem var mamma? Hvem var
pappa? Hadde jeg søsken som liknet på meg? Hvor var de? Og ikke minst: Hvorfor
ble jeg adoptert bort?
Da jeg selv tok initiativet til å finne sannheten,
fikk jeg vite at jeg ikke var enebarn, men hadde tre søstre. De hadde alltid
visst om broren sin, men i likhet med moren, kunne de ikke søke meg opp. Min mor
gikk rettens vei for å få meg tilbake, men tapte. Jeg var allerede lovet bort
til et nytt hjem.
I 27 år lengtet hun etter meg, frem til hun døde av kreft.
Hennes siste ønske var at døtrene hennes skulle treffe sin storebror.
Det ble
et følelsesladd øyeblikk da jeg fikk møte min biologiske familie. Ikke bare
hadde jeg søsken, men en stor og flott slekt. I dag er jeg så heldig å ha to
familier. Jeg fikk en grav å gå til, men har stadig ett spørsmål tilbake, som
jeg kanskje aldri får svaret på: Hvem er pappa?
Skulle Tore Strømøy komme og
banke på døra mi med ham, så ville jeg bli svært lykkelig. I en verden av
klissete realitykonsepter har denne programserien sterke og flotte temaer, og
reportasjen mellom møtet med en mor i Korea og en sønn i Norge, var sterkt å se.
Strømøy har åpenbart holdt seg innenfor alle etiske retningslinjer, og jeg håper
inderlig at han ikke lar seg slå ut av kritikken.
Ærlighet og åpenhet er et
absolutt must i forbindelse med adopsjon, og jeg tror ikke et øyeblikk på at
adopterte ikke innerst inne skulle ha et ønske om å vite om, og møte, biologisk
familie. Da er det snarere adoptivforeldrene som ikke vil vite av
virkeligheten.
(innlegget ble nettpublisert i en dagbladet-debatt i forlengelsen av et Tore-på-sporet - program, og gjengies her med Kyrre Fjeldviks tillatelse)