Khalid Skah sakens absurditeter
Av Ole Texmo,
Forum for menn og omsorg
I boken ”Hvis jeg
roper høyt nok; en mors kamp for sine barn” Av Marte Svarstad Brodtkorb og
Anne Cecilie Hopstock (Kagge 2010), står det på side 147: ”Mandag 5. januar 2009, Marte oversender dommen til statsadvokaten”.
Dommen er fra barnefordelingssaken, datert 22.12.08. Statsadvokaten som håndterer
straffesaker hadde sagt seg interessert i utfallet av sivilsaken. Beviskrav i
sivilsaker er tilnærmet null, og kan altså bli lagt til grunn i
straffesaksbehandlingen. Så mye om rettsikkerheten.
Dommen og saken ble omtalt i Dagbladet 31.12.08: ”Idrettsstjerne kidnappet barna”. På et
tidspunkt hvor verken sivil eller strafferettslige spørsmå var ferdigbehandlet.
Retten distribuerer ikke uoppfordret dommer i barnefordelingssaker til media. Kilden
må altså være mor.
I boken heter det videre på side 147: ”Når en dom felles i en sak, sier loven
at dommen ikke er rettskraftig før den har blitt forkynt for motparten”.
Utsagnet er riv ruskende galt: en dom blir ikke rettskraftig før ankemulighetene
er uttømt, ankefrist begynner å løpe når dom i underinstans anses forkynt.
Medforfatter Brodtkorb og forlegger Erling Kagge er begge utdannet jurister og
burde vite bedre. Feiloppfatninger er aldri helt tilfeldige. Moren tok kontakt med NRK Brennpunkt i juni 2008. I begynnelsen
av mars 2009 er dokumentaren ferdig. Advokat Brodtkorb melder godkjent. NRK
bygger på oppfatningen om at barna er blitt bortført fra Norge.
Saken og mediafremstillingene har mange absurditeter. Jeg
har fulgt med på barnefordeling og barnebortføring med og uten mediedekning siden
lenge før Anne Cecilie Hopstock for egen del fant ut at hun ikke ville bo i
Marokko lenger sammen med mann og barn. Jeg har lest rettsavgjørelsene i denne
saken. og jeg har som man forstår også lest boken Kagge forlag sender ut på
markedet uten å sjekke substansen i innholdet som formidles. Motsatt Geir E.
Garø (Dagsavisen 26.01.10) er jeg ikke ”fetter
og venn av Anne Cecilie Hopstock”. Men jeg kjenner sakens relevante fakta
og relevante juss. Det gjør neppe Garø som kun bidrar til å sause den hotteste
myten enda mer til: at ”Det var heller
ikke mor i denne saken som gikk til pressen”
Garø må gjerne hevde seg spesielt meningsberettiget under
henvisning til at han ”i tillegg står
(..) nær den personen som i dette tilfellet er mor og kvinne”, men slik han
uttrykker seg, risikerer han å ødelegge det imaget moren og hennes advokat med
aktiv bruk av media har bygget opp. Hvis de to kvinnene og forfatterne ikke allerede
har ødelagt sin troverdighet gjennom ensidig motiverte mediainnslag hvor ingen
motforestillinger når inn. De som leser boken, vil undre seg over at så mye
etterrasjonalisering ikke har ført til mer reflektert motivering av
fremstillingsgrep. For ikke å nevne en mer vettug mediestrategi. NRKs
dokumentar var ferdig i februar/mars, men ble ikke sendt før i begynnelsen av
august. Etter aktiv forhåndsreklame. Med mor og advokat i hovedrollene.