Justisdepartementet lot barnebortfører slippe unna

Guttene Timothy og Joachim, ble bortført fra Norge til Slovakia av sin mor i 2005. Både norsk og slovakisk rett kom fram til at barnas far, Tommy Hoholm var best skikket til å ha daglig omsorg for de to sønnene.

I februar 2009 reiste guttenes mor alene på ferie til sin søster i London. Moren ble tatt i forvaring av britisk politi for barnebortføring. Da Norge har en utleveringsavtale med England kunne man nå forvente et gjennombrudd i saken, men Justisdepartementet lot være å reagere. Hvorfor? Kjersti Berg Sand, førstekonsulent i Justisdepartementet, har skrevet en masteroppgave i rettsvitenskap, hvor det avsløres hvorfor moren slapp unna.

"De strafferettslige aspekter ved en omsorgsunndragelse - med særlig vekt på barnets beste og internasjonale forhold" - er tittelen på avhandlingen som kan leses i sin helhet her

I Kjersti Berg Sands avhandling gjøres det rede for vilkårene for at det skal foreligge en straffbar omsorgsunndragelse etter straffeloven § 216. Paragraf 216 er spesielt viktig i barnebortføringssaker, fordi det her står at det er straffbart for foreldre uten daglig omsorg å bortføre barna. For foreldre med daglig er ikke straffbart, og politiet tar derfor ikke mot anmeldelser for slike forhold. I tillegg sender regjeringen tvetydige signaler til politiet: På den ene siden går Justisdepartementet, i samråd med Barne- og likestillingsdepartementet, inn for ikke å utvide straffeansvaret for omsorgsunndragelser. På den andre siden utaler statssekretær Astrid Aas-Hansen at: "Politiet skal ta imot alle anmeldelser. Saker som gjelder barnebortføring er alvorlige og skal være høyt prioritert." Dagbladet 14.07.10.

Er det mulig at regjeringen slik bevisst fører pressen bak lyset, samtidig som de gir politiet instruks om å nedprioritere barnebortføring og samværssabotasje?

Justisdepartementets forsømmelser i Tommy Hoholms sak

I tilfellet Tommy Hoholm, forsøker Kjersti Berg Sand å anonymisere saken ved å bruk betegnelsen barnet, i entall, mens det i realiteten dreier seg om to barn. Sand skriver at: "Pågripelsen innebærer at barnet formelt er uten omsorgsperson, noe som helt klart ikke er bra for barnet." Dette betyr at Justisdepartementet valgte å la barnebortføreren gå fri, fordi de syntes at det var til barnas beste. Dette til tross for at norsk rett allerede har sagt at det var til barnas beste å bo hos faren. Justisdepartementets saksbehandlere setter slik norske rettsavgjørelser tilside, og lar barnebortføreren gå fri.

På toppen av det hele kom det fram i rettssakene i Slovakia at barna slett ikke bor sammen med moren. Timothy og Joachim Hoholm bor hos besteforeldrene i småbyen Liptovský Peter mens moren bor noen mil unna. Faktum er at barnebidragene som Tommy Hoholm er tvunget til å betale, er så en verdifull valuta i lavkostlandet Slovakia at det gir Martine og storfamilien en levestandard de ellers bare kunne drømme om.

Bør samværssabotasje og barnebortføring være straffbart?

De aller fleste barn bortføres av sine mødre. Disse mødrene får utbetalt barnebidrag, og som det ikke er nok foreslår Kjersti Berg Sand at de også bør slippe påtale, angivelig for at flere barn skal returneres. Jeg siterer fra Kjersti Berg avhandling, hvor hun sier at hun er: "av den oppfatning at betinget påtaleunnlatelse bør brukes mer aktivt i arbeidet med å få bortførte barn tilbakeført til Norge." Et slikt resonnement er ikke tuftet på logikk. Når man belønner barnebortføringer med barnebidrag, samtidig som man unnlater å påtale forbrytelsen, blir resultatet det vi i dag registrerer; en økning i antall barnebortføringer. Da hjelper det ikke at Knut Storberget registrerer barnebortføringer året etter de skjer for slik å skjule hva som egentlig pågår.

Mastergrad i pludring og synsing

Drøftingene i Kjersti Berg Sands avhandling er i liten grad tuftet på fakta. Avhandlingen er gjennomsyret av intetsigende uttrykk som; "jeg har valgt å legge vekt på" og "jeg vil derfor anta at dersom".

Storbergets kreative statistikk, som viser en tilsynelatende tilbakegang i antall barnebortføringer, drøftes av Berg Sand, men fremfor å søke etter en årsak nøyer hun seg med å konstantere at: "Det er umulig å si noe om årsaken til denne tilbakegangen."

For oss som ikke er sysselsatt i Justisdepartementet virker dette som alt annet enn uforklarlig.