Hvor mange foreldre blir egentlig enige etter ”Konflikt- og forsoningsmodellen”?

Hva dreier uenighetene seg om, og hva kan konsekvensene bli?

 Av Heidi Renate Bahr

Hvilke saker egner seg ikke til å løses etter ”Konflikt- og forsoningsmodellen” ?

Det finnes dessverre ingen nøyaktige tall tilgjengelig, men skal man gå ut fra den informasjonen som finnes må tallet på saker som ikke egner seg til å forsøkes løst etter ”Konflikt- og forsoningsmodellen” estimeres til 20 %. Vi snakker da om risikosaker hvor en eller begge foreldrene har en rus-, volds -, og/eller personforankret problematikk, eller det foreligger påstand om vold/ overgrep på det tidspunktet saken blir behandlet i retten.

Tallene er hentet fra psykolog Knut Rønbecks egne uttalelser i henholdsvis Domstolsadministrasjonens rapportserie 1/2006 ”Rettsmøter under saksforberedelsen i barnefordelingssaker” s. 9 og artikkelen ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” I Aftenposten.no 07.12.08.

Enighet i 80 % av sakene?

Psykolog Knut Rønbeck hevder at 4 av 5 foreldrepar blir enige, og at det derved i 80 % av sakene inngås rettsforlik. 80 % av barnefordelingssakene dreier seg med andre ord om at normaltfungerende, skikkede foreldre må forlikes om en skjevdelsløsning av omsorgen for barnet fordi loven i utgangspunktet ikke anerkjenner foreldrene på likeverdig grunnlag, mens 20 % dreier seg som om saker som krever grundig tverrfaglig utredning.

Imidlertid rapporterer mange foreldre om at forlik er inngått under press, noe det er advart mot å gjøre, og derved blir det ikke riktig å hevde at det blir enighet i 4 av 5 barnekrangler. – Mange rettsforlik viser seg ikke å være holdbare, og sakene kommer derfor relativt raskt tilbake som en endringssak – hvorfor det?

Den rettsoppnevnte psykologen vet kanskje at retten ikke har mulighet til å idømme delt fast bosted mot den enes vilje, og det er derfor ikke utenkelig at vedkommende velger den ene forelderen som ”kilde” for det videre arbeidet. Og uten egentlig å ha fått grep om hva konflikten egentlig dreier seg om skal altså barnet høres. Hvis den sakkyndige da benytter såkalt ”hypotetisk spørreform”, som er en manipulerende måte å få frem svar som kan tolkes i en bestemt retning, (Jf. for eksempel Bjugn saken), vil selvsagt barnets svar omformes til å passe inn i den retningen den sakkyndige har bestemt at saken skal ta.

Et eksempel på hypotetisk spørreform kan være:

Den sakkyndige:     ”Trives du på skolen, da”?
Barnet:                                  ”Ja”
Den sakkyndige:     ”Og der har du venner som du trives med”?
Barnet:                                  ”Ja”
Den sakkyndige:     ”Hvis du kunne velge hvor du ville bo fast, hva ville du velge da”?
Barnet:                                  ”Jeg ville helst ha bodd like mye hos hver, jeg”
Den sakkyndige:     ”Det skjønner jeg godt. Men hvis du ikke kunne bodd like mye hos hver, da.
                                   Synes du det er greit sånn som det er nå”?
Barnet:                                  ”Jaa…”

Den sakkyndige kan deretter si at barnet ønsker å bli boende der det bor, fordi det trives på skolen og har mange venner. – Ikke barnets egentlige ønske, og heller ikke fullstendig galt, men en løsning som passer inn i systemet. I følge statistikken er det om lag 2000 foreldre som skiller lag hvert år, hvorav ca. 10 % av disse får en rettslig behandling av barnefordelingstvisten. Vi snakker da statistisk om ca. 200 saker hvert år. Dersom det hadde blitt inngått holdbare forlik i 80 %, og avsagt dommer i 20 % av disse sakene, ville tallet på antall barnefordelingssaker holdt seg mer eller mindre konstant på 200.

I artikkelen ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” fremgår det at Trondheim tingrett pr. desember 2008 hadde fått inn 77 barnefordelingssaker. Det er 68 tingretter i Norge, og hvis man antar at det i gjennomsnittlig behandles 60 barnefordelingssaker i hver tingrett pr. år, utgjør dette 4080 barnefordelingssaker i året. Altså over 20 ganger så mange saker som statistikk og psykolog Knut Rønbecks påstander skulle tilsi. Hvilket nødvendigvis må bety at det slett ikke blir enighet i 4 av 5 barnekrangler. – Økonomiske motiver, manglende sanksjoner mot samværssabotasje og falske påstander om vold/ overgrep er konfliktårsaker som peker seg ut.

Konsekvenser av foreldrenes ulike verdi

Vi har dessverre også vært rystet av ”Christoffer – saken”, hvor samværssabotasjen fikk døden til følge, både fordi faren ble nektet samvær og det offentlige varslingssystemet sviktet fundamentalt.
Foreldre/ verger er barnets beste sikkerhetsnett, og i dette konkrete tilfellet mistet altså gutten sitt beste (og kanskje eneste) sikkerhetsnett fordi faren ble nektet samvær uten at noen reagerte.
Hvis man skal spekulere i et motiv i ”Christoffer – saken” kan man tenke seg følgende hypotese:

Moren og/eller stefaren ønsket å starte med blanke ark, uten bindinger til fortiden. Christoffer var biologisk bundet til sin far, og var derved et hinder som måtte bort.

Hvis man følger denne hypotesen på en annen måte, vil samværssabotasje også kunne resultere i foreldrefiendtliggjøring. I disse tilfellene er det imidlertid ekspartneren, og ikke barnet som er til hinder for å kunne starte med blanke ark, og ergo er det forelderen som må bort. Samværssabotasje i kombinasjon med manipulerende adferd ovenfor barnet, vil i så måte være en utmerket måte å få barnet til å ta avstand fra samværsforelderen på.

Det hevdes at antallet barnefordelingssaker hos norske domstoler økte med 50 % fra 2001 – 2006.    Psykologekspert Katrin Koch har på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet gjennomført en evaluering av de nye saksbehandlingsreglene. I rapporten som ble fremlagt den 11.02.08 hevdes det at halvparten av økningen sannsynligvis skyldes de nye saksbehandlingsreglene. Mindre mekling og flere fedre som krever sin rett, blir også trukket frem som årsaker til økningen. - Og hvis denne trenden fortsetter vil kapasiteten hos den enkelte domstol om kort tid være sprengt.

Når så mange barnefordelingssaker skal behandles innenfor en akseptabel tidsperiode, og så mange saker raskt kommer tilbake i rettssystemet, er det logisk å trekke den slutningen at det arbeidet som gjøres er av så dårlig kvalitet, både hva gjelder sakkyndig utredning, samt psykologfaglig og juridisk kvalitetssikring, at det går på rettssikkerheten løs.

En økonomisk og human løsning

Hensikten med å innføre ”Konflikt- og forsoningsmodellen” var fordi det er bred faglig enighet om at barn tar skade av foreldrenes langvarige konflikt om dem. Men så lenge vi har en lov om foreldre og barn som i utgangspunktet ikke anerkjenner foreldrene på likeverdig grunnlag, vil barnet kunne brukes som maktbrikke og inntektskilde – til stor skade for både barn, foreldre og samfunnet som helhet.

Dagens lov om foreldre og barn er ikke til barnets beste, og ikke i samsvar med FNs barnekonvensjon. Dersom utgangspunktet var at begge foreldrene ble anerkjent på likeverdig grunnlag, ville man kunne redusere antall barnefordelingssaker med ca. 80 %, og konsentrert seg om at ”barnets beste” faktisk ble ivaretatt i de resterende 20 % - hvilket hadde blitt en økonomisk og mental gevinst for familien, det offentlige og rettsapparatet. Og hva er det da logisk å endre først: Loven eller det enkelte menneskes holdninger og adferd?