Nerdrum den 12.12.08

Forum for Menn og Omsorg:

www.krisesenter.org

Høringsuttalelse til Barne- og likestillingsdepartementets Høringsnotat av 23.10.08 om:

Forslag til endringer i barnevernloven

http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Høringer/2008/Hoering_barnevernloven/Høringsnotat%20-%20Forslag%20til%20endring%20i%20lov%2017%20%20juli%201992%20nr%20%20100%20om%20barnevernstjenester.pdf

Forum for Menn og Omsorg (heretter FMO) er et nettverksinitiativ som vesentlig befatter seg med fedres muligheter for å følge opp sine barn etter skilsmisse/samlivsbrudd. Vi følger mange forvaltningssaker og rettslige prosesser på nært hold, vesentlig barnefordelingssaker, men også noen barnevernssaker på ulike stadier.

Vi er kjent med hvordan bruk av bekymringsmeldinger fungerer konfliktdrivende, og vil i denne høringsuttalelsen kommentere kapittel 4 om tilbakemelding til melder. Høringsnotatets øvrige punkter blir ikke kommentert. FMOs tidligere avgitte høringsuttalelser til spørsmål som berører forholdet mellom foreldre og barn finnes på denne linken:

http://www.krisesenter.org/menu_horingsuttalelser.htm

På generelt grunnlag:

FMO er motstander av anonyme meldinger og vil som utgangspunkt anse alle meldinger som ikke er signert slik at opplysninger kan tilbakeføres til opphavsmann/kvinne, som usaklige. Alle meldinger må således være åpent tilgjengelige for berørte parter, gies dokumentnr. Og i prinsippet være gjenstand for etterprøving. Å inngi falske meldinger må være forbundet med straffbarhet på samme måte som for falske politianmeldelser.

Barnevernet har FMO bekjent ingen former for kvalitetssikring som ettergår substansen i meldinger – uansett hvem de kommer fra. Ideen om tilbakemelding er ikke dum, men må omfatte alle meldinger, også de som betegnes ”sjikanemeldinger”. Kvalitetssikringen må også inneholde rutiner for ansvarliggjøring av meldere – uansett seriøsitet – samt redegjørelse for kildekritisk bruk av opplysninger, bevistema og vitneplikt.

FMO tiltror ikke dagens barnevern kompetanse til å håndtere ulik informasjon basert på meldere, iallfall ikke når det ikke i systemet er innebygde krav til verifisering. Det er ikke utviklet standardiserte normer for hva som kan betegnes begrunnet bekymring av ulik art. Dermed risikerer man et for stort og mangfoldig tilfang av ”bekymringer” som ikke blir forsøkt systematisert. Med mulighet for læring av erfaring.

Om bakgrunnen for BLDs forslag:

BLD understreker betydningen av tillit som motiverende for å gi melder tilbakemelding. Men mangel på systematikk og kvalitetssikring i alle ledd, kan ikke gi tillit – uansett hvem melderen er, hva melderen melder, og evt senere måtte ha med barnevernet å bestille. Det kan synes som om barnevernet ønsker seg enda flere meldinger – som om det var store mørke tall for uavdekket omsorgsvikt ute i samfunnet – men forsømmer å skape det grunnlaget for tillit som et gjennomført kvalitetssikringsystem innebærer.

BLD forsøker å gi inntrykk av et barnevern som er systematisk og ryddig. Og tillitsskapende. Men realiteten er ikke slik. Barnevernet sliter med en enorm legitimitetskrise hvor det mangler empiri for hvordan tiltak og vedtak fungerer i praksis – for alle berørte parter. Statsråden og andre aktørers oppfordring til å melde – som om disse var synske og vet at det fins mye uavdekket omsorgssvikt – er i struktur ikke ulik overgrepshysteri som uten belegg hevder at det er store mørketall for voldtekter, incest og andre seksuelle overgrep, familievold og annen styggedom som rammer kvinner og barn – begått av menn/fedre.

FMO advarer mot ukritisk bruk av bekymringsmeldinger når det ikke stilles krav til barnevernets utredningsmetodikk og til måten informasjon blir brukt. FMO er kjent med at bekymringsmeldinger brukes strategisk for å ramme motparten på ulike stadier i barnefordeling, også fedre benytter seg av slike metoder, noe vi selvsagt tar like sterk avstand fra – på linje med mødres falske volds- og overgrepsbeskyldnigner på egne og barnas vegne. FMO savner strategier fra barnevernet mht verifisering og ansvarliggjøring. Vi har sett nok mange eksempler på at beviskrav unndras.

Barnevernets rolle i barnefordelings- og samværssaker er ofte uklar. Dels velger man å si at Barneloven er rett virkemiddel, dels griper man inn med trusler om omsorgsovertakelse hvis ikke den ene (eller begge!) parten(e) gjør som barnevernet sier. Fravær av metode og beviskrav viser seg også i ”Veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær” – Veileder Q-1121 B, juli 2006. Hvis mistanke er basert på bekymringsmelding kan denne være usubstansiert og meget farlig for rettssikkerheten. Og viktigst: være direkte truende for kontakten mellom far og barn da det oftest er denne relasjonen som rammes.

FMO ser ikke bort fra at forslaget om å gi visse meldere begrenset tilbakemelding kun er ment som forsøk på å skape falsk tillit. FMO velger å se denne strategien i sammenheng med det øvrige volds- overgreps- og omsorgssvikthysteriet som kan spores i myndighetenes valg av politikk og oppmerksomhet til avledning for barnevernets grunnleggende legitimitetsproblemer. Vi må ikke få et angiversamfunn hvor store krefter bindes opp for å håndtere meldinger av ulik seriøsitet. Også offentlige etater og institusjoner kan være tilbøyelige til å levere falske meldinger, som vi skal se eksempler på.

Uten krav til metode og kvalitetssikring i alle ledd og på alle nivåer i saksbehandlings- og beslutningsprosessen i rett og forvaltning, vil man heller ikke kunne utvikle kunnskap hvor bekymringsmeldinger får sin plass som variabel. FMO advarer mot ”angiversamfunnet”, jf denne kronikken: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/angiversamfunnet.htm

Vi advarer også mot fagfolk som misbruker sine akademiske posisjoner til å fremme ugrunnet hysteri, i dette tilfellet førsteamanuensis Inge Kvaran ved Høgskulen i Trøndelag: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/barnevernets_bekymringer.htm

En konkret kasusillustrasjon

FMO blir kontaktet av mange fedre som blir påviselig usaklig motarbeidet av både mødre og myndigheter, samt organisasjoner/hjelpeinstanser som f.eks Krisesenter og som i det følgende eksempelet Alternativ til Vold (ATV). Faren vant etter hvert i retten og fikk daglig omsorg for barnet. Men moren ville ikke gi seg og benyttet seg av et tilbud hos ATV kalt ”partnervoldterapi”. Her kom hun opplagt med en del påstander om både faren og forholdene under farens omsorg som ATV fant å måtte bringe videre, muligens iht deres meldeplikt.

Bekymringsmeldinger og saksgang er dokumentert på denne linken (et stykke ned på siden): http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/index.htm

Dokumentene er scannede originaler men sladdet for å anonymisere foreldre og barn. Aktuelle fagfolk som navngitte psykologer ved ATV er imidlertid ikke anonymisert da deres opptreden kan stå som skrekk og advarsel mot misbruk av bekymringsmeldinger. Etter 3-tre meldinger fra ATV – utelukkende med en temmelig opplagt ubalansert mor som eneste kilde – ble maset så vidt eksplisitt at ATV fant å klage til Fylkesmann og departement for å få fortgang i undersøkelsessak. Det lokale barnevern hadde sett på saken men henlagt. Men når Fylkesmannen krever undersøkelse måtte barnevernet på hjemmebesøk og hele pakka, noe som endte med full ”frikjennelse” for faren.

Tilbake skulle man kan hende tro at ATV viste en smule ydmykhet overfor faren og mindre imøtekommenhet overfor morens ugrunnede beskyldninger som de hadde videreformidlet med fare for å øke konfliktnivået i saken. Men ATV fortsatte med bekymringsmeldinger også etter at barnevernet hadde undersøkt og ikke funnet noe som helst klanderverdig ved farens omsorgsregime. Faren følte seg med rette forfulgt av ATV og klaget 5-fem navngitte psykologer ved ATV inn for Statens Helsetilsyn og fikk delvis medhold for 4 av de 5. Også etter dette fortsatte ATV med bekymringsmelding på det samme tvilsomme grunnlag.

Psykologene som har behandlet moren for noe hun ikke har opplevd – partnervold – og i tillegg bygd ukritisk på forutsetninger om at faren er voldsmann og bruker vold overfor barnet, har ikke usannsynlig kun fått forsterket sine vrangforestillinger om familievolden. Barnevernet opptrådte i denne saken korrekt, og det kunne vært ønskelig om barnevernet tok seg bryet med å melde tilbake til ATV at slike sjikanemeldinger vil man ikke ha mer av. Men ATV lever av voldsbeskyldninger, og barnevernet lever tilsvarende av bekymringsmeldinger.

Vårt case er forhåpentligvis ikke representativt for en større mengde av saker. Men den illustrerer like fullt at ukritisk bruk av bekymringsmeldinger er belastende for dem det gjelder, og virker minst av alt tillitvekkende for det systemet som skal forvalte vår nye angiverkultur. ATV burde opplagt vært satt på plass, med en strengere tilbakemeldingspraksis fra barnevernets side er det ikke bare private meldere som kan risikere å bli ansvarliggjort, men også institusjoner som ATV.

Det hører også med til historien at ATV sendte kopi av meldinger til Krisesenteret – en fullstendig uvedkommende instans – som i sin tur forøkte å pushe saken inn i aviser som Dagsavisen og VG med overskrifter som ”Voldelig far fikk omsorgen”. Misbruk av meldinger bør være forbundet med straffansvar. I vårt case burde de behandlende psykologene ved ATV ha fått tilbakemelding fra barnevernet om at man ikke kan fortsette å levere sjikanemeldinger etter at saken er grundig behandlet. Tilbakemelding må altså handle om mer enn status for sakens utredning, også konsekvenser for usaklige meldinger.

Kommentar til lovforslaget

Barnevernets plikt til å melde tilbake må være absolutt, dvs gjelde alle former for melding. Tilbakemeldingen må inneholde opplysninger om straffansvar, om hvordan meldingen potensielt kan brukes i bevisøyemed, vitneplikt for melder, og en kort vurdering av alvorlighetsgrad uten stillingtagen. Hensikten med en slik tilbakemldingsprosedyre er å gjøre melder oppmerksom på alvoret i situasjonen.

FMO tenker seg at det må utarbeides mer differensierte statistikker for hvordan bekymrngsmeldinger håndteres i barnevernet, og ikke minst i hvilken grad meldinger får konkrete konsekvenser for tiltak og vedtak – som bevismidler. FMO anbefaler barnevernet å utarbeide instrukser for bruk av bekymringsmeldinger som inneholder rutiner for tilbakemelding i flere stadier eventuelt.

Det bør i prinsippet ikke gjøres forskjell på meldere, men stilles strengere krav til profesjeonelle aktører i justis, rett og forvaltning, skole og helseinstitusjoner med hensyn til ansvar og krav til verifisering. Forhold som ikke kan bevises eller sannsynliggjøres med dokumentasjon tilgjengelig for etterprøving, må anses som usubstansierte – i betydningen ubegrunnede. En mistanke som ikke kan underbygges bevismessig må avvises.

Ved gjentakelse av bekymringsmeldinger fra samme melder må det opprettes eget register for melder slik at man kan studere om det er et mønster – i både positiv og negativ forstand. For alle typer av meldinger må det systematiseres erfaringer med hvordan både oppfølging og tilbakemelding blir håndtert. Denne systematiseringen må underkastes vitenskapelig prøving og bør danne grunnlag for offentlig tilgjengelige statistikker, og som læringspotensiale.

FMO gjentar avslutningsvis at kilden for bekymringsmelding alltid må være åpen – også for den eller de personer som er gjenstand for mistanke om omsorgssvikt. Sjikanemedlinger må sanksjoneres, akkurat som falske volds- og overgrepsbeskyldinger i andre familiesaker. Barnevernet trenger grunnopplæring i kritisk utredningsmetodikk. FMO stiller gjerne sin kompetanse til rådighet

Vi vil også rette oppmerksomheten mot uvitenskapelig bruk av store omgangstall for påstått vold mot barn, slik nyhetene de siste dagene formidler ukritisk. Sammen med volds- og overgrepshysteri skaper omsorgssvikt hysteri grobunn for falske beskyldninger under henvisninger til store mørketall og påståtte tabuer. For berørte parter er falske beskyldninger belastninger som går på liv og helse løs. De reelt utsatte blir ikke bedre beskyttet av hysteriet.

Forum for Menn og Omsorg:

Ole Texmo

Nerdrum 12. desember 2008