Nerdrum den 12.12.08
Forum for Menn og Omsorg:
www.krisesenter.org
Høringsuttalelse til Barne- og
likestillingsdepartementets Høringsnotat av 23.10.08 om:
Forslag til endringer i barnevernloven
http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Høringer/2008/Hoering_barnevernloven/Høringsnotat%20-%20Forslag%20til%20endring%20i%20lov%2017%20%20juli%201992%20nr%20%20100%20om%20barnevernstjenester.pdf
Forum for Menn og Omsorg (heretter FMO) er et
nettverksinitiativ som vesentlig befatter seg med fedres muligheter for å følge
opp sine barn etter skilsmisse/samlivsbrudd. Vi følger mange forvaltningssaker
og rettslige prosesser på nært hold, vesentlig barnefordelingssaker, men også
noen barnevernssaker på ulike stadier.
Vi er kjent med hvordan bruk av bekymringsmeldinger fungerer
konfliktdrivende, og vil i denne høringsuttalelsen kommentere kapittel
4 om tilbakemelding til melder. Høringsnotatets øvrige punkter blir
ikke kommentert. FMOs tidligere avgitte høringsuttalelser til spørsmål som
berører forholdet mellom foreldre og barn finnes på denne linken:
http://www.krisesenter.org/menu_horingsuttalelser.htm
På generelt grunnlag:
FMO er motstander av anonyme meldinger og vil som
utgangspunkt anse alle meldinger som ikke er signert slik at opplysninger kan
tilbakeføres til opphavsmann/kvinne, som usaklige. Alle meldinger må således
være åpent tilgjengelige for berørte parter, gies dokumentnr. Og i prinsippet
være gjenstand for etterprøving. Å inngi falske meldinger må være forbundet med
straffbarhet på samme måte som for falske politianmeldelser.
Barnevernet har FMO bekjent ingen former for kvalitetssikring
som ettergår substansen i meldinger – uansett hvem de kommer fra. Ideen om
tilbakemelding er ikke dum, men må omfatte alle meldinger, også de som betegnes
”sjikanemeldinger”. Kvalitetssikringen må også inneholde rutiner for
ansvarliggjøring av meldere – uansett seriøsitet – samt redegjørelse for
kildekritisk bruk av opplysninger, bevistema og vitneplikt.
FMO tiltror ikke dagens barnevern kompetanse til å håndtere
ulik informasjon basert på meldere, iallfall ikke når det ikke i systemet er innebygde
krav til verifisering. Det er ikke utviklet standardiserte normer for hva som
kan betegnes begrunnet bekymring av ulik art. Dermed risikerer man et for stort
og mangfoldig tilfang av ”bekymringer” som ikke blir forsøkt systematisert. Med
mulighet for læring av erfaring.
Om bakgrunnen for BLDs forslag:
BLD understreker betydningen av tillit som motiverende for å
gi melder tilbakemelding. Men mangel på systematikk og kvalitetssikring i alle
ledd, kan ikke gi tillit – uansett hvem melderen er, hva melderen melder, og evt
senere måtte ha med barnevernet å bestille. Det kan synes som om barnevernet
ønsker seg enda flere meldinger – som om det var store mørke tall for uavdekket
omsorgsvikt ute i samfunnet – men forsømmer å skape det grunnlaget for tillit
som et gjennomført kvalitetssikringsystem innebærer.
BLD forsøker å gi inntrykk av et barnevern som er
systematisk og ryddig. Og tillitsskapende. Men realiteten er ikke slik.
Barnevernet sliter med en enorm legitimitetskrise hvor det mangler empiri for
hvordan tiltak og vedtak fungerer i praksis – for alle berørte parter.
Statsråden og andre aktørers oppfordring til å melde – som om disse var synske
og vet at det fins mye uavdekket omsorgssvikt – er i struktur ikke ulik
overgrepshysteri som uten belegg hevder at det er store mørketall for
voldtekter, incest og andre seksuelle overgrep, familievold og annen styggedom
som rammer kvinner og barn – begått av menn/fedre.
FMO advarer mot ukritisk bruk av bekymringsmeldinger når det
ikke stilles krav til barnevernets utredningsmetodikk og til måten informasjon
blir brukt. FMO er kjent med at bekymringsmeldinger brukes strategisk for å
ramme motparten på ulike stadier i barnefordeling, også fedre benytter seg av
slike metoder, noe vi selvsagt tar like sterk avstand fra – på linje med mødres
falske volds- og overgrepsbeskyldnigner på egne og barnas vegne. FMO savner
strategier fra barnevernet mht verifisering og ansvarliggjøring. Vi har sett
nok mange eksempler på at beviskrav unndras.
Barnevernets rolle i barnefordelings- og samværssaker er
ofte uklar. Dels velger man å si at Barneloven er rett virkemiddel, dels griper
man inn med trusler om omsorgsovertakelse hvis ikke den ene (eller begge!)
parten(e) gjør som barnevernet sier. Fravær av metode og beviskrav viser seg
også i ”Veileder om barnevernets rolle
ved mistanke om overgrep under samvær” – Veileder Q-1121 B, juli 2006. Hvis
mistanke er basert på bekymringsmelding kan denne være usubstansiert og meget
farlig for rettssikkerheten. Og viktigst: være direkte truende for kontakten
mellom far og barn da det oftest er denne relasjonen som rammes.
FMO ser ikke bort fra at forslaget om å gi visse meldere
begrenset tilbakemelding kun er ment som forsøk på å skape falsk tillit. FMO
velger å se denne strategien i sammenheng med det øvrige volds- overgreps- og
omsorgssvikthysteriet som kan spores i myndighetenes valg av politikk og
oppmerksomhet til avledning for barnevernets grunnleggende
legitimitetsproblemer. Vi må ikke få et angiversamfunn hvor store krefter
bindes opp for å håndtere meldinger av ulik seriøsitet. Også offentlige etater
og institusjoner kan være tilbøyelige til å levere falske meldinger, som vi
skal se eksempler på.
Uten krav til metode og kvalitetssikring i alle ledd og på
alle nivåer i saksbehandlings- og beslutningsprosessen i rett og forvaltning,
vil man heller ikke kunne utvikle kunnskap hvor bekymringsmeldinger får sin
plass som variabel. FMO advarer mot ”angiversamfunnet”, jf denne kronikken: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/angiversamfunnet.htm
Vi advarer også mot fagfolk som misbruker sine akademiske
posisjoner til å fremme ugrunnet hysteri, i dette tilfellet førsteamanuensis
Inge Kvaran ved Høgskulen i Trøndelag: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/barnevernets_bekymringer.htm
En konkret kasusillustrasjon
FMO blir kontaktet av mange fedre som blir påviselig usaklig
motarbeidet av både mødre og myndigheter, samt organisasjoner/hjelpeinstanser
som f.eks Krisesenter og som i det følgende eksempelet Alternativ til Vold (ATV). Faren vant etter hvert i retten og fikk
daglig omsorg for barnet. Men moren ville ikke gi seg og benyttet seg av et
tilbud hos ATV kalt ”partnervoldterapi”. Her kom hun opplagt med en del
påstander om både faren og forholdene under farens omsorg som ATV fant å måtte
bringe videre, muligens iht deres meldeplikt.
Bekymringsmeldinger og saksgang er dokumentert på denne
linken (et stykke ned på siden): http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/index.htm
Dokumentene er scannede originaler men sladdet for å
anonymisere foreldre og barn. Aktuelle fagfolk som navngitte psykologer ved ATV
er imidlertid ikke anonymisert da deres opptreden kan stå som skrekk og
advarsel mot misbruk av bekymringsmeldinger. Etter 3-tre meldinger fra ATV –
utelukkende med en temmelig opplagt ubalansert mor som eneste kilde – ble maset
så vidt eksplisitt at ATV fant å klage til Fylkesmann og departement for å få
fortgang i undersøkelsessak. Det lokale barnevern hadde sett på saken men
henlagt. Men når Fylkesmannen krever undersøkelse måtte barnevernet på hjemmebesøk
og hele pakka, noe som endte med full ”frikjennelse” for faren.
Tilbake skulle man kan hende tro at ATV viste en smule
ydmykhet overfor faren og mindre imøtekommenhet overfor morens ugrunnede beskyldninger
som de hadde videreformidlet med fare for å øke konfliktnivået i saken. Men ATV
fortsatte med bekymringsmeldinger også etter at barnevernet hadde undersøkt og
ikke funnet noe som helst klanderverdig ved farens omsorgsregime. Faren følte
seg med rette forfulgt av ATV og klaget 5-fem navngitte psykologer ved ATV inn
for Statens Helsetilsyn og fikk delvis medhold for 4 av de 5. Også etter dette
fortsatte ATV med bekymringsmelding på det samme tvilsomme grunnlag.
Psykologene som har behandlet moren for noe hun ikke har
opplevd – partnervold – og i tillegg bygd ukritisk på forutsetninger om at
faren er voldsmann og bruker vold overfor barnet, har ikke usannsynlig kun fått
forsterket sine vrangforestillinger om familievolden. Barnevernet opptrådte i
denne saken korrekt, og det kunne vært ønskelig om barnevernet tok seg bryet
med å melde tilbake til ATV at slike sjikanemeldinger vil man ikke ha mer av.
Men ATV lever av voldsbeskyldninger, og barnevernet lever tilsvarende av
bekymringsmeldinger.
Vårt case er forhåpentligvis ikke representativt for en større
mengde av saker. Men den illustrerer like fullt at ukritisk bruk av
bekymringsmeldinger er belastende for dem det gjelder, og virker minst av alt
tillitvekkende for det systemet som skal forvalte vår nye angiverkultur. ATV
burde opplagt vært satt på plass, med en strengere tilbakemeldingspraksis fra
barnevernets side er det ikke bare private meldere som kan risikere å bli
ansvarliggjort, men også institusjoner som ATV.
Det hører også med til historien at ATV sendte kopi av
meldinger til Krisesenteret – en fullstendig uvedkommende instans – som i sin
tur forøkte å pushe saken inn i aviser som Dagsavisen og VG med overskrifter
som ”Voldelig far fikk omsorgen”.
Misbruk av meldinger bør være forbundet med straffansvar. I vårt case burde de
behandlende psykologene ved ATV ha fått tilbakemelding fra barnevernet om at
man ikke kan fortsette å levere sjikanemeldinger etter at saken er grundig
behandlet. Tilbakemelding må altså handle om mer enn status for sakens
utredning, også konsekvenser for usaklige meldinger.
Kommentar til lovforslaget
Barnevernets plikt til å melde tilbake må være absolutt, dvs
gjelde alle former for melding. Tilbakemeldingen må inneholde opplysninger om
straffansvar, om hvordan meldingen potensielt kan brukes i bevisøyemed,
vitneplikt for melder, og en kort vurdering av alvorlighetsgrad uten
stillingtagen. Hensikten med en slik tilbakemldingsprosedyre er å gjøre melder
oppmerksom på alvoret i situasjonen.
FMO tenker seg at det må utarbeides mer differensierte
statistikker for hvordan bekymrngsmeldinger håndteres i barnevernet, og ikke
minst i hvilken grad meldinger får konkrete konsekvenser for tiltak og vedtak –
som bevismidler. FMO anbefaler barnevernet å utarbeide instrukser for bruk av
bekymringsmeldinger som inneholder rutiner for tilbakemelding i flere stadier
eventuelt.
Det bør i prinsippet ikke gjøres forskjell på meldere, men
stilles strengere krav til profesjeonelle aktører i justis, rett og
forvaltning, skole og helseinstitusjoner med hensyn til ansvar og krav til
verifisering. Forhold som ikke kan bevises eller sannsynliggjøres med
dokumentasjon tilgjengelig for etterprøving, må anses som usubstansierte – i
betydningen ubegrunnede. En mistanke som ikke kan underbygges bevismessig må
avvises.
Ved gjentakelse av bekymringsmeldinger fra samme melder må
det opprettes eget register for melder slik at man kan studere om det er et
mønster – i både positiv og negativ forstand. For alle typer av meldinger må
det systematiseres erfaringer med hvordan både oppfølging og tilbakemelding
blir håndtert. Denne systematiseringen må underkastes vitenskapelig prøving og
bør danne grunnlag for offentlig tilgjengelige statistikker, og som
læringspotensiale.
FMO gjentar avslutningsvis at kilden for bekymringsmelding
alltid må være åpen – også for den eller de personer som er gjenstand for
mistanke om omsorgssvikt. Sjikanemedlinger må sanksjoneres, akkurat som falske
volds- og overgrepsbeskyldinger i andre familiesaker. Barnevernet trenger
grunnopplæring i kritisk utredningsmetodikk. FMO stiller gjerne sin kompetanse
til rådighet
Vi vil også rette oppmerksomheten mot uvitenskapelig bruk av
store omgangstall for påstått vold mot barn, slik nyhetene de siste dagene
formidler ukritisk. Sammen med volds- og overgrepshysteri skaper omsorgssvikt
hysteri grobunn for falske beskyldninger under henvisninger til store mørketall
og påståtte tabuer. For berørte parter er falske beskyldninger belastninger som
går på liv og helse løs. De reelt utsatte blir ikke bedre beskyttet av
hysteriet.
Forum for Menn og
Omsorg:
Ole Texmo
Nerdrum 12. desember
2008