Forum
for menn og omsorg
Asker 9.10.2015
Høringsuttalelse til Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementets Høringsnotat
Forslag
til endringer i barneloven for å fremme likestilt foreldreskap
Forum for menn og omsorg (heretter FMO) leverer herved vår høringsuttalelse etter
godkjent utsettelse. Det vises til svarmail fra Gitte Gulbrandsen av 30.09.15.
Da vi ikke fant «den grønne knappen» på departementets hjemmeside sendes
høringsuttalelsen som vedlegg til mail.
Vår høringsuttalelse svarer først på de konkrete
alternativene/forslagene (1-4) departementet (heretter BLID) ber om uttalelse
til.
Deretter (5-6) kommer for å antyde noen sammenhenger
i synet på barnelovsystemets funksjonalitet noen refleksjoner om Lov- og
begrepslogikk, kunnskapsgrunnlag og erfaringstilfang, og ikke minst hvordan man
bør tilstrebe å unngå å gjøre barn til taps- og vinningsobjekter
1.
Foreldreansvaret
FMO støtter tanken om at f.ansv bør være likt
distribuert i utgangspunktet. Imidlertid bør det gjøres endringer i andre deler
av barneloven hvor pater-est regelen erstattes av en regel som tilskriver
foreldrestatus på biologisk grunnlag (automatisk DNA-test som hovedregel) slik
at mor og far defineres på det samme grunnlag. FMO er selvsagt klar over at
dette innebærer mer dyptgripende endringer i lovstrukturene, men for å
instituere såkalt likestilt foreldreskap er vårt forslag mest logisk og det som
reduserer og i beste fall eliminerer feilkildenivåene som følger av potensielt
og reellt falsk erkjennelse og fastsetting av farskap slik tilstanden er i
dagens system.
Når det gjelder mor og fars respektive mulighet til
å hevde innsigelse mot delt foreldreansvar eller å fraskrive seg ansvaret
(foreslått nytt § 35 annet ledd) mener FMO det mest logiske er at den som vil
endre utgangspunktet i loven bør ha byrden med å gå til sak som etter FMOs
oppfatning bør behandles av domstol og ikke av forvaltningsorgan. FMO finner
det i strid med intensjonene om såkalt likestilt foreldreskap om den ene
forelderen (mor) kun ved å henvende seg til folkeregisteret skal kunne kibbe ut
den andre (far) om hun vil ha f.ansv og dermed myndigheten for seg selv.
I vår tenkning ligger det også at det skal koste noe
for far å si fra seg ansvaret. Vår holdning er at fedre må stille opp og være
seg sitt ansvar bevisst. Når og hvis fedre automatisk regnes som likeverdige
vil forhåpentligvis færrest mulig benytte seg av muligheten til å fraskrive seg
sin status.
For et barn kan det være tungt å vå vite at en far
har valgt en slik mulighet, men det kan også være bedre å ha på det rene
hvorfor og hvordan den biologiske faren eventuelt forsvant ut av barnets liv.
Det skaper mer ryddigere forhold. Kan hende vil en far som pådrar seg et ikke
planlagt barn måtte tenke seg bedre om og at krav om at han må ta rettslige
skritt i beste fall ansvarliggjøre ham slik at han ombestemmer seg. FMO mener
det tilsvarende er riktig å høre mors syn i en slik potensiell sak, slik det er
riktig å høre fars syn når mor vil ha foreldreansvaret alene. At domstolene kan
risikere å få noen flere saker til behandling bør ikke bety noe negativt, tvert
imot vil domstolene gjennom erfaring med slike potensielle saker få et bedre
tilfang av kunnskap og prinsippforståelse om hva foreldreansvar innebærer, ikke
bare formelt men også i praksis.
FMO har erfaring for at mange fedre som har vært
gift og hatt minst halvparten av omsorgen for sine barn, etter prosesser i
domstolene har mistet del i foreldreansvaret under henvisning til såkalt «høyt
konfliktnivå» eller annet som tilslører mors uvilje.
Det er på tide at ulike myndighetsområder ser mer
kritisk på egen virksomhet når det gjelder hvordan foreldreansvaret som
barnelovens overordnede begrep distribueres og praktiseres. Når det gjelder
rett til opplysninger om barnet, erfarer FMO at altfor mange
instanser/institusjoner med eller uten hjemmel hindrer fedre i å få relevante
opplysninger om barnet, enten far har del i f.ansv eller ei. Spørsmålet om
hvordan loven bør utformes er også et spørsmål om hvilke typer av opplysninger
det er tale om.
FMOs erfaringstilfang på dette punkt dreier seg mest
om fedres kontakt med helsestasjon, skole, SFO og barnehage hvor de ansatte
synes instruert i å «beskytte» mors regime. Journaler/logger mv utformes gjerne
slik at hvis mor er nevnt, f.eks som grunn til barns fravær skole mv eller i
forbindelse med sykdom, får ikke far slike opplysninger under henvisning til
Forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt. Etter at far har måttet gå
hele runden med kommuneadvokat og mors advokat.
En fars mer og mindre begrunnede bekymring for sitt
barns helse og fungering under mors regime oppfattes i regelen som insinuant:
Opplysningsnekt om barnets forhold bidrar til å dekke til forhold som kunne
vært avklart. I den ene eller andre forelderens «favør», og forutsetningsvis
«til barnets beste».
FMO imøteser en grundigere gjennomgang av både
hvordan foreldreansvar fungerer i praksis og hvordan f.ansv tenkes som
normdannende for likestilt foreldreskap. I det opprinnelige barnelovforslaget i
NOU 1977:35 ble det i mandats form erklært at det nye begrepet (til erstatning
for tidligere begrep/uttrykksmåter som foreldremakt og –myndighet) ville
innebære en anerkjennelse av begge foreldrenes komplementære status gjennom
utøvelse av Omsorgsplikten og Bestemmelsesretten. Denne komplementariteten er
reversert gjennom flere barnelovrevisjoner og i praksis undergravd gjennom en
relativ og absolutt styrking av bestemmelsesretten på bekostning av omsorgsplikten.
Konkret gjelder dette innføring av nytt begrep/uttrykk Bosted som vektlegger makt/bestemmelse
heller enn omsorg.
2.
Barnets
bosted/delt bosted
Med forbehold om at FMO anser bosted som et
uegnet/uhensiktsmessig begrep, er FMOs grunnleggende syn at delt bosted (som
heller burde vært benevnt delt omsorg) må være lovens utgangspunkt, altså
tilslutning til alternativ 2. FMO er imidlertid ikke enig i måten «vilkårene» i
foreslått lovtekst er formulert eller at vilkårene slik de er formulert bør
være lovfestet. FMO har tidligere stilt spørsmål ved måten barn presses til å
velge bosted/samværsfrekvens mv, og er grunnleggende skeptisk til å gi barn
lovhjemlet rett til å bestemme slike forhold, iallfall under 12 år.
At en 7åring kan få vetorett i et slikt spørsmål er
misforstått, og man trenger ikke mye fantasi eller kjennskap til
barnelovvirkeligheten for å se hvordan barn utsettes for press til å velge det
ene eller det annet alternativ for bosted/samværsregime utfra skiftende motiver.
FMO er klar over at reglene for høring av barn ikke er medtatt i nærværende
høringsrunde, men melder likevel tilbake til BLID bekymring for at tanken om å
gi barn for stort ansvar kan være meget uheldig og dertil konfliktskapende og
demoraliserende på foreldrepartene i en potensiell og reell uenighet.
For retten er det ikke særlig meningsbærende å vise
til et barns syn på delt bosted så lenge retten ikke sørger for å sikre at
lovkriteriene om modenhet og selvstendighet er oppfylt. Slik rettstilstanden er
for tiden er det blitt en verkebyll å høre barn ned til under 7 år: Å gi barn
vetorett i delt bosted – saker er mildest talt uheldig. Stryk derfor setningen som
omhandler dette. Stryk også siste setning som omtaler «fare for voldsutsatthet».
Slik tilstanden er i dag med haugesvis av saker som ikke blir
realitetsbehandlet for sine volds- og overgrepspåstander er en slik
setning/vilkår innbydelse til å fremme påstander. Retten mangler grunnleggende
kompetanse på risikovurdering.
Hvorvidt foreldrene tidligere må ha praktisert delt
omsorg i enkjernefamilien er ikke nevnt som vilkår men det antas kan hende som
gitt når og hvis foreldrene har bodd sammen. Imidlertid er dette er interessant
moment da partenes gjensidige oppfatning av den annens omsorgsinnsats kan variere,
selv hvor det bevismessig synes klart at foreldrene har delt på omsorgen på
tilnærmet likt grunnlag. FMO erfarer at fedres innsats og omsorg under
enkjernefamilien ikke har betydning for hvordan barnefordelingssaker behandles
og hvordan utfall av bosted- og samvær reguleres. Denne trenden er påfallende
da det ellers gis inntrykk av at dette momentet (tidligere omsorgsinnsats) er
et moment som vektlegges.
FMO ser mange eksempler på at nettopp fedre som tatt
halvparten av omsorgen og vel så det squeeses av både sakkyndige som ikke
nevner denne vesentlige del av barnets omsorgshistorie i sine rapporter, og i
sin tur av retten som synes mest opptatt av å gi legitimitet til påpekning av
«høyt konfliktnivå» som argument for å begrense eller avvikle barnets
samvær/kontakt med far. Som overgangstilstand mellom sivilstandsregimene er
dokumenterbar delt omsorgs – praksis et moment som med fordel bør vektlegges/videreføres.
I bruddfasen begås imidlertid en del selvtekter som umuliggjør at delte
omsorgspraksiser opprettholdes.
Et mulig lovkriterium som ikke utelukker andre
praksiserfaringer for å bli bedømt som egnede for delt omsorg/bosted, kunne
f.eks være at «dersom foreldra har
praktisert tilnærma likedelt omsorg medan dei budde saman med borna, skal det
takast omsyn til når det må takast avgjerd om fastsetting av omsorg/samver».
Og i samme slengen: «Høgt konfliktnivå
som påberopa anførsel kan ikkje føra fram om det vert påvisa at det er skapt
konflikt frå ein av partane gjenom tvilsamt grunna påstander om vald og
overgrep». Likedelt omsorg idømt av nøytral instans som gjennomskuer
strategiene bør kunne virke konfliktdempende.
FMO etterlyser er bredere utredningsgrunnlag fra
BLID. På dette punkt om mulig legal tilrettelegging for delt bosted/omsorg,
savner vi referanser til rettspraksis, i særlig grad saker hvor de såkalte «særlige grunner» er vurdert i den ene
eller annen retning. Slik kunnskap vil kunne gi myndigheter, profesjonelle
aktører og det rettssøkende publikum informasjon om «hvor landet ligger» og om
kart og terreng er samsvarende, ikke minst hva som skal til for å skyve
rettstilstanden i riktig retning med klare veiledende rettsavgjørelser for å
skille de egnede fra de mindre egnede sakene fra hverandre.
3.
Bestemmelser
om flytting
Det savnes grunnleggende metodisk etterrettelig
kunnskap om hvordan «varslingsplikten»
fungerer i praksis, og om den har noen virkning overhodet, som forebyggende for
f.eks samværshindring eller også som faktor for etablering/økning av
konfliktnivå. Er det sanksjoner mot mislighold av varslingsplikt? FMO har sett
få eller noen eksempler på at såkalt varslingsplikt blir tatt alvorlig av
retten eller av den flyttende part. Man kan like gjerne fjerne hele
«varslingsinstituttet»
For alternativ 1 er ingen av de foreslåtte tilføyelser/endringer
hensiktsmessige. Å innføre krav til mekling er ikke bare unødvendig men også
tidsødende da familievernkontorene har lange køer. Dertil kommer at disse
kontorene ikke nødvendigvis har noe positiv innvirkning på prosessen, snarere
tvert imot. BLIDs naive tro på meklingsinstituttet (og bruk av sakkyndige)
representerer en svakhet ved flere av BLIDs forslag.
Hvis hensikten med lovforslag er å dempe/forebygge
konflikt bør man for ordens skyld skaffe empirisk underlag for at f.eks mekling
virker konfliktdempende og ikke tvert imot. Holdningene fedre møter på disse
kontorene er ikke oppløftende. Stort sett er det kvinnelige sosionomer i 50-60
årene med negativ innstilling til menn/fedre. At denne yrkesgruppen er
interessert i å høre begge parter, har formodningen mot seg, likeledes at
meklere setter mødre som tar seg til rette og fremmer falske overgrepsanklager
for å legitimere sine selvtekter på plass.
FMO avviser alternativ 1 i sin helhet. Endringssak
kan reises utfra eksisterende bestemmelser.
Alternativ 2 gjelder deler av utøvelsen av
foreldreansvaret og bør derfor vurderes nøyere. Her stiller FMO seg noe mer
positiv til en ny §40a slik den er formulert.
Det som savnes er imidlertid presisering av hvem av
partene som har søksmålsbyrde hvis det kommer til sak. FMOs holdning er at den
som ønsker en endring bør ha søksmålsbyrden med tilhørende
bevis/argumentasjonsbyrde. Dette innebærer at det ikke kan flyttes før saken er
retts/tvangskraftig avgjort. For barnet handler det delvis også om kontinuitet
i tilknytning til nærmiljø, skole og utvidet foreldrenettverk mv.
Flytting for en forelder som har foreldreansvaret
alene, hvor det ikke pågår sak, og hvor samværsretten er regulert,
ikke-eksisterende og ikke lider under flyttingen bør allikevel kommuniseres,
men ikke som et lovkriterium når dette opplagt ikke har noen betydning eller
kan sanksjoneres ved brudd.
4.
Tvangsgjennomføring
av samvær
FMO har ved gjentatte anledninger i høringsrunder
bl.a presisert at man må ha på plass et begrepslogisk innrettet lovverk for å
få bukt med samværshindring. FMO betegner ellers, i tråd med vanlig språkbruk
samværshindring som henholdsvis sabotasje og skulk. For å kunne sanksjonere
begge typer av hindring av barnets samværsrett er det viktig at loven likestiller
foreldreregimene formelt, ikke i henhold til «samværsbrøken» men i henhold til
lovhjemmelsgrunnlaget. Ettersom samværsretten er tofolds, en rett for barnet og
en rett for den av foreldrene som ikke bor fast sammen med barnet, oppstår det
surr, ikke bare i forståelsen av hvilke hensyn som skal vektes, men også hvilke
momenter retten anser som relevante.
FMO etterlyser mer opplysende og ferskere drøfting
av rettspraksis som evner å skille mellom behandlingen av de ulike
bestemmelsene. Tendensen synes å være at samværsretten står svakere og svakere.
En grunn er opplagt at samværsretten både for barn og fedre er ubeskyttet. En
annen grunn kan være den kampanjen myndighetene har drevet for å svekke
samværsretten under henvisning til usubstansierte påstander om vold og overgrep
som i sin tur skaper det moderne mantraet om «høyt konfliktnivå». Svekking/utnulling av beviskrav og dreining av
søksmålsbyrde er initierte systemfeil som har forverret tilstandene.
En systemfeil av eldre dato det har vært rik
anledning til å avvikle er «umulighetskriteriet».
At kriteriet er hjemlet i generell lov om tvangsfullbyrding kan muligens være
en årsak til at umulighetene har fått ballet på seg også i barnelovrelaterte
saker hvor «umulighet» fungerer som fluepapir på foreldre som vil påvirke barna
til ikke å ville til samvær. Umulighetskriteriet fungerer som en oppfordring
til saboterende foreldre da man kan regne med at namsmyndigheten lett gir opp å
hente et barn til samvær. Dette er også hva som skjer i praksis: et
selvoppfyllende profeti som styrker oppfatningen om barnelovsystemet som et
ubrukelig og konfliktskapende system som sørger for å demoralisere alle parter,
de profesjonelle aktørene inkludert. Samværsretten er ikke respektert. Hvis
hensikten med nærværende lovforslag er å hindre at samværsretten blir utvannet
ytterligere, og under headingen «for å
fremme likestilt foreldreskap», må umulighetskriteriet undermineres.
FMO avviser forslagene til §§ 65 og ny 65a. Å
forsterke en systemfeil er ikke særlig klokt. I tråd med hva vi erfarer om
press overfor barn fraråder vi også å involvere barna gjennom høring i denne
type saker. Bruk av meklere/sakkyndige er definitivt ingen løsning. Disse
yrkesgruppene er i utgangspunktet ikke særlig positive til samværsretten og kan
mistenkes for å ville undergrave samværsmulighetene ytterligere.
Når det gjelder BLIDs bemerkninger om at namsretten
skal kunne gjøre endringer i de materielle betingelsene er FMO sterkt i mot
dette. Ordinære barnelovsaker og tvangssaker følger delvis ulike regler og
rasjonaler og det er uheldig om en namsrettinstans på laveste nivå skal kunne
overprøve en tingrett/lagmannsrett/eller sogar høyesterettsavgjørelse. Slike
innretninger undergraver respekten for lov og rett og skaper usikkerhet om hva
som gjelder.
5.
Lov-
og begrepslogikk, herunder barnelovens forhold til annen lovgivning
Konsekvensen av FMOs tenkning basert på et mangeårig
og omfattende erfaringstilfang, hvori inkludert oppfølging av en rekke saker (i
løpet av de siste årene har også en del mødre henvendt seg til oss og vi
registrerer interessant nok at mange av de samme systemfeilene som formodentlig
rammer fedre i større grad, også rammer mødre i posisjonen som samværsforeldre,
hvilket underbygger vår antagelse av at det også er system det er noe galt med,
ikke bare «kranglete» foreldrene slik det ofte fremstilles av myndigheter og
media) og dermed nærkontakt med ulike sider av barnelovsystemet, er at mange av
de etablerte lovinnretningene og begrepene må totalrevideres eller fjernes.
Kortversjonen av denne tenkningen er at uttrykket
(og dermed også bestemmelsene som omhandler uttrykket/størrelsen) SAMVÆR bør
avvikles slik at all kontakt mellom foreldre og barn kalles OMSORG, avledet
lovlogisk av det overordnede begrepet FORELDREANSVAR som har to søyler kalt
omsorgsplikt og bestemmelsesrett, jf den opprinnelige lovintensjonen i NOU 1977:35
(som også ville avvikle pater-estregelen, noe vi anser som en fordel, jf våre
meknader til spm om foreldreansvar og tilskriving av foreldrestatus på
likestilt grunnlag).
I dette rasjonalet ligger det en forutsetning om at
det som hittil har vært kalt samvær, som vi kan kalle delomsorg, er forbundet
med plikt som kan sanksjoneres når det svikter, eksempelvis det vi i dagens
språk kaller samværsskulk – på linje med annen omsorgsunndragelse. Det siste er
logisk følgeriktig i forhold det eneste lovsystemet som har reelle
sanksjonsmuligheter, nemlig strafferetten. FMO ønsker seg en lovutvikling hvor
barne- og foreldrerettslige emner harmoneres med strafferettslige, da disse er
mer dynamiske og underlagt beviskrav. Strafferetten har også differensiert statistikk
og kontinuerlig lovarbeid. Barneloven blir flikket på nå og da, og sjelden
eller aldri underkastet helhetsanalyser. Hittil har imidlertid BLID og andre
myndighetsnivåer gjort meget for å undergrave mulighetene for å harmonere
lovforståelsen mellom barne- og straffeloven, ikke minst for å unngå at mødre
som stikker av med barna og tar seg til rette kan straffes etter strl § 216
(etter revisjonen 261). Å anse brudd på 216 som ulovlig men ikke straffbart har
vært det nærmeste lovmakere har villet innrømme, men å forfølge slike saker har
vært mildest talt nedprioritert, selv i internasjonale barnebortføringssaker.
Som svar på hvordan samværshindring best kan
forebygges er FMO ikke mye i tvil om at reelle sanksjoner/straff bør prøves ut.
Å forhindre kontakt mellom barn og foreldre bør kunne klassifiseres som
straffbart, men da må samfunnet også anerkjenne fedre som førsterangs og
fullverdige foreldre på linje med mødre. Det er det et stykke igjen til at
f.eks fagfolk som psykologer og sosionomer vil gjøre da disse baserer seg på
ideologiske forestillinger om at barn har kun en psykologisk forelder (og det
er ikke far om noen skulle lure), på utbyttbarhetsdogmet (at foreldre kan
byttes ut med andre såkalte «omsorgspersoner, ikke ulikt rasjonalene i deler av
rettspleien hvor argumentene byttes ut over tid til foreldrebarnkontakten er
forvitret helt) og på et tilknytningshierarki som selvsagt setter mor øverst og
krever at alt som underordnes anser morbarnsymbiosen som det eneste hellig
ukrenkelige.
FMO finner BLIDs forslag om bruk av
meklere/sakkyndige påfallende uklok. Det fins pr i dag ingen som helst grunn
til å anta at disse bidrar til å sikre samværsutøvelse, heller at den
kontinuiteten som har vært mellom far og barn brytes, «for å skape ro» for å gi
mor ytterligere særstatus. Dette scenariet er dessverre ikke karikert.
Mor har gjennom pater-est regelen, ikke utelukkende
dens symbolfunksjon, mulighet til å stenge far ute fra barnets liv. I praksis
har dagens samværspraksis ingen beskyttelse. Så lenge far ikke har selvstendig
status i barns liv (kan oppnåes ved å fjerne pater-est og erstatte med
DNA-basert sikker fastsettelse) vil myndighetene ikke kunne oppnå såkalt
likestilt foreldreskap. Fars status er i dag avlede mors, ikke hans direkte
forhold til barnet. Biologisk basert foreldrestatustilskriving synes mest
logisk og ikke så far fetched som f.eks Farskapsutvalget forutsatte uten å ha
utredet spørsmålet.
På et annet område, utenfor barneloven, gjelder
dette også tilskriving av selvstendig opptjeningsrett til
foreldrepermisjonspenger. FMO er selvsagt klar over at disse betraktningene
ikke berører nærværende høringsrunde direkte, men velger allikevel å nevne
slike forhold da det er langt igjen til det er reell likestilling mellom mor og
far. I dette ligger at barn skal ideelt kunne vokse opp med en erfaring om at
foreldrene er like mye verdt. Slik er den norske barnelovvirkeligheten langt ifra.
Delt omsorg ser ut til å bli mer og mer vanlig, slik
de av oss med fartstid 20 år bakover i tid og vel så det hevdet og forutså
allerede ved høringen ifm Høringsnotatet av 1995. Den gang hevdet daværende
Barne- og familiedepartement (BFD) at det var mer i overensstemmelse med «folks normale språkfølelse» at uttrykket
omsorg ble erstattet med bosted. BFD presenterte ingen sosiolingvistisk
undersøkelse med representativt utvalg til støtte for sitt grep som omforente
forståelsen av et sentralt element i lovgivningen så vel som i praksis. Slik
ble omsorgen mer og mindre bortadministrert.
Bostedsformalia er ikke det samme som omsorg. FMO
har erfaring for at et delsystem som Folkeregisteret med sine forskrifter kan
undergrave barneloven, uten bevisprøving i rettslige kontekster hvor
kontradiksjon og likeverd mellom partene («equality of arms») kan tilstrebes.
Hvis barneloven skal bli vettug må man tilstrebe at delsystemene ikke influerer
på gjennomføringen av omsorgen for barna.
I dagens system kan samværssabotasje legitimeres
under henvisning til falske overgrepsanklager beskyttet av krisesenternettverk
som med folkeregisterforskift som hjemmel kan gi sine klienter «døgnhvile»
utenfor den lov og rett som skal regulerer forholdet mellom foreldre og barn.
Å tilstrebe harmonisering mellom barnelov og
straffelov løser neppe alle problemer, men når det gjelder f.eks vurdering av
nødvergerettslige forhold (f.eks i de tilfellene hvor en mor mener å ha grunn
til frykt for seg og sitt barn) vil det være mer ryddig om strafferetten sier
sitt og at sivilretten forholder seg til bevismidlene fremlagt i
strafferettslige kontekster heller enn å spekulere i forhold man ingen begreper
har om risiko, sannsynlighet og troverdighet.
For foreldre som reelt opplever fare for eget og
barns helse fins det nok av muligheter til å søke ly. Men å gi disse amnesti
når det kommer til søksmåls- og bevisbyrde er helt feil. Har de en «god sak»
vinner de frem, og de fedre som ikke er skikket har null tjangs i et system som
krever bevis, enda mindre enn i de tilfellene hvor de er skikkede får vi tro. I
dette rasjonalet ligger også at beviskrav ikke må forvaltes så forskjellig som
det i dag er mellom sivil- og strafferett.
Det klassiske eksemplet er når anmeldelser for
påstått vold og overgrep henlegges av politi (ikke sjelden med gunstigste kode
for far «intet straffbart forhold anses bevist») men hvor hissige advokater
påberoper seg lavere bevisterskel for å fortsatt fremme de falske påstandene i
håp om at retten idetminste vil lande på «høyt konfliktnivå» som grunn til
avskjæring av kontakt mellom far og barn. Skal man komme samværshindringen til
livs. Må man begynne å nøste i flere tråder. En tråd er å motarbeide tendensen
til sanksjonsfri vidløftiggjøring, ved å slå ned på bruken av tvilsomt funderte
overgrepsanklager.
FMO vil også nevne at vi har blitt kontaktet av
mødre som forteller at deres eks-menn har tatt med seg fellesbarn på
krisesenter og på den måten forhindret kontakt mellom mor og barn.
Problemstillingen er ikke ukjent, det var slike typetilfeller – med mødre som
misbrukte krisesentrene og legitimerte omsorgsunndragelse med henvisning til
falsk nødrett – som i sin tid dannet grunnlaget for FMO og vårt domene www.krisesenter.org
hvis navn vi har fått mye kjeft for. Våre problemer har imidlertid vært reelle
og i dag er krisesenterloven kjønnsnøytral. Med de muligheter for misbruk det
innebærer. FMO har advart mot tendensen til at også demoraliserte fedre tar i
bruk uheldige strategier når lovsystemene ikke fungerer og anledningen byr seg.
FMO forsvarer ikke slike fedre, men minner om alt vi har advart mot når loven
ikke henger på greipp. Mødrene som kontakter oss med slike historier har vår
sympati, men det er lite vi kan gjøre annet enn å kritisere systembetingelsene.
Som et siste moment i refleksjonene om lovlogikk og
systembetingelser, vil FMO nevne en type formalia som kan hende har vært
underkommunisert og som ikke helt usannsynlig kan ha bidratt til å forskyve
enkelte problemstillinger. Det gjelder hvilket verneting en sak skal høre under
når en av partene flytter uten at den andre er informert. Mest logisk bør det
vernetinget som foreldreparet hørte til med felles adresse gjelde, men i
praksis ser vi at mange mødre får favør ved at vernetinget der de flytter
gjelder. For FMO virker dette som en legitimering av flytting uten rettslig
prøving. FMO ser gjerne at denne problemstilling tas opp av BLID ved en
passende anledning.
6.
Barn
som menneskelige og økonomiske taps- og vinningsobjekter
Under kapittelet om Tiltak mot samværshindring er
det i Høringsnotatet forsøksvis utredet konsekvenser av sanksjoner basert på
stans i bidrag. Før eller senere må BLID reflektere inn hvorvidt det overhodet
er tjenlig for et samfunn å ha slike innretninger som ikke bare kan oppfattes
som dårlig skjulte overføringer av penger fra menn til kvinner
(«konspirasjonsteorivarianten»), men som helt opplagt gjør barn til økonomiske
taps og vinningsobjekter. FMO har bred erfaring for at samværsbrøken blir
forsøkt justert av bostedsforelderen for å oppnå mer i bidrag.
I tråd med det som er sagt over om at andre
delsystemer ikke må få influere på reguleringen av barnelovstørrelser som
omsorg og samvær, kan nevnes at instanser som barnevern og NAV ser ut til å
bistå mødre i bostedsforelderposisjon for dels å legitimere samværshindring med
den doble effekt å øke bidragene. BLID er inne på problemstillingen et par
ganger i sitt høringsnotat, men ser ikke ut til å ta problemet helt på alvor.
Til illustrasjon nevner vi et ferskt eksempel som
rant inn til FMO pr tlf i løpet av ferdigstillelsen av denne høringsuttalelsen.
Problemet er ikke nytt.
En far forteller at moren har nektet samvær en
stund, en situasjonsbeskrivelse som jevnlig tikker inn hos FMO. Det nye for
denne faren når han kontakter oss er at nå har NAV og etter hva man sier på det
hold også barnevernet engasjert seg på morens side for at hun skal få mer
bidrag hvis hun holder barnet tilbake og bidragsbrøken endres. I praksis vil
det si null samvær for denne faren som er selvstendig næringsdrivende i en
bransje med solid inntjening. FMO har ikke sett tallene, men dokumentasjon fra
faren om at NAV/barnevern virkelig er aktører som stiller seg på morens side.
På spørsmål fra FMO om det er overgrepspåstander
(det hyppigst forekommende i de mange henvendelsene vi får) svarer faren nei!
men mor har visst dårlig råd tiltross for relativt stort bidrag. Mye vil ha
mer. NAV har fortalt henne at om hun nekter samvær helt vil hun få mer i
bidrag. Hvordan barnevernet er inne i bildet er uklart, men erfaring fra andre
i utgangspunktet «trivielle» foreldrekonflikter uten verken vold eller
påstander om vold, kan tyde på at om det er «registrert» en foreldrekonflikt,
dvs en uenighet om f.eks bidrag, har instanser som NAV plikt på seg til å melde
inn bekymring til barnevernet. Unnlatelse av å melde hva som helst som kan
rubriseres som «omsorgssvikt» er visstnok straffbart.
Slikt er altså straffbart, men ikke
omsorgsunndragelse/samværssabo! Sådant er systemet innrettet. Dette er ingen
karikert fremstilling. Dessverre.
Det siste FMO hørte fra denne faren tidlige i dag
var at han nå (på FMOs oppfordring) ville sikre seg skriftlig en bekreftelse på
at NAV virkelig kunne overprøve, slik han oppfattet at man mente, lov og dom på
samvær av et visst omfang. Rettskraftig idømt samvær på f.eks utvidet samvær
(ca 40 %) kan hvis det bildet som her tegnes (dokumentasjonen vil uansett
foreligge når kravet kommer og samværet uteblir, men det hadde selvsagt vært
interessant om NAVbyråkraten eksplisitt erklærte at han eller hun glatt kunne
overprøve en tingrettsdom) stemmer, overprøves uten rettslig behandling.
FMO har sett og hørt lignende tilfeller ved flere
anledninger. Vårt poeng er lett å annamme:
Det er riv ruskende galt at en samværsrett ikke bare
er totalt ubeskyttet, men samtidig kan undergraves for at mødre skal få mer
penger fra en far som ikke har gjort annet galt enn å ville ha jevnlig og
forutsigbar kontakt med sitt barn og har rettens ord på sin skikkethet og sin
samværsrett, av moren selv og om ikke moren er smart nok til å vite hvordan hun
skal tyne far får effektiv hjelp fra samfunnets lønnede byråkrater.
Denne problemstillingen er reell og understreker
hvor viktig det er med et solid kunnskapsgrunnlag for å kartlegge, identifisere
og aller helst eliminere feilkilder, f.eks kilder til konflikt. Bidragssystemet
er et slikt system.
Barnelovsystemet har mange slike konfliktgenererende
feilkildenivåer, hvorav noen kan avleses på begrepslogikknivå (f.eks definisjon
av far: «som far reknast osb. ..» mens andre først oppdages og registreres når
feilene akkumulerer seg på systemhold. Domstolene er i dag oversvømt av
barnelovsaker. At mange av disse sakene kunne vært stanset før de kom til
retten får så være, det fins også en sorts profesjonelle aktører kalt advokater
som skor seg på foreldreuenighet. Men når saken først har kommet til retten,
bør både mor og far ha krav på at saken behandles etter et vettugt lovverk.
Hvis den ene parten, i prinsippet er det likegyldig
om det er mor eller far, kan unndra seg loven og krenke den annen parts rett
uten å måtte står til rette for det, er det noe galt med lov og rett. Dette er
helt elementært.
Høringsnotatet av 25. juni 2015 har flere positive
elementer, men trenger å suppleres med relevant kunnskap, bl.a om
rettstilstanden og en mer grundigere forståelse av begrepenes egnethet. Notatet
viser gjennomgående til Strandbakken-utvalget (NOU 2008:9) hvor man kun
overfladisk drøftet om enkelte sentrale begreper som bosted og samvær var
«kjønnede». Svaret fra utvalget var selvsagt at loven er kjønnsnøytral, men ett
begrep man unnlot å drøfte, også med hensyn til hensiktsmessighet, var
uttrykksmåten «barnets beste». Før eller senere må dette begrepet under lupen.
Helst før.
FMO vedlegger til slutt vår høringsuttalelse til NOU
2008:9, og håper våre bemerkninger og refleksjoner fra 2008 og nå i 2015 blir
lest og vurdert med tanke på arbeidet med en funksjonell barnelov.
Tilbakemeldinger fra brukere er alfa og omega for forståelse av lovens
dynamiske faktorer som en viktig del av kunnskapsgrunnlag/erfaringstilfang
http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/FMO_horingsuttalelse_NOU_2008_9.htm
Asker den 9. oktober 2015
Forum for menn og omsorg
Ole Texmo