Ola
Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 8:
Siste
akt
For at dette ikke skal bli alt for langt ser jeg meg
nå nødt til bare kort gå igjennom hva som skjedde under forberedelsene til
saken da den ble anket opp til Borgarting Lagmannsrett, og også bare kort komme
innom dommen. Sistnevnte er veldig kort, resultatet det samme som ved tingretten,
med en begrunnelse på bare et par sider. Egentlig kan man vel ikke si at dette
er noen dom, dommerne bare virker det som har sett litt på maktforholdet og funnet
ut at jeg ikke hadde noen makt overhodet, mens motparten var representert med
alle de viktigste systemer Norge kunne stille med, og resultatet sa da seg
selv, det var derfor ikke nødvendig med noen gjennomarbeidet begrunnelse her.
Tanten til Cecilia var nytt vitne, men hoveddommeren var raskt ute med å gi
henne beskjed om at hun ikke kunne få si noe om hva som virkelig hadde skjedd.
Til selve forberedelsene til hovedforhandlingen ble
det også sendt til retten en del prosesskrift. Jeg har bare plass til å ta fram
ett punkt her som viser hvor lite verdt et barn kan være innen norsk
rettsvesen.
Jeg hadde også i mine prosesskrift til
Lagmannsretten lagt vekt på at saken med de falske beskyldningene hadde spilt
inn på BFD’s vedtak om alenemorsadopsjon, og regjeringsadvokaten svarer meg på
dette punktet i sitt siste prosesskrift før saken kom opp for hovedforhandling
følgende: ”Man var kjent med at det
forelå beskyldninger om incest, men i og med at saken hadde blitt henlagt under
henvisning til at intet straffbart forhold var funnet bevist så man ingen grunn
til å undersøke disse forholdene nærmere. I forbindelse med ankeforhandlingen
om gyldigheten av adopsjonsvedtaket vil ikke staten gå nærmere inn på
incestanklagene, rett og slett fordi disse aldri har vært relevante for det
vedtak som er fattet. Staten har ingen forutsetninger for å uttale seg om
riktigheten av eventuelle beskyldninger i noen retning, og kan ikke annet enn å
opprettholde at anmeldelsen og eventuelle beskyldninger ikke har påvirket adopsjonsbeslutningen”
Som man ser går regjeringsadvokaten et skritt videre
her fra hva som var hans posisjon under tingretten. I den uttrykte han at selv
om det nå var så at mor i saken hadde kommet med falske beskyldninger om
seksuelle overgrep mot barnet, så måtte hun allikevel få adoptere alene og
prioriteres foran far når det ble slik at foreldrenes skikkethet for
aleneadopsjon ble satt opp mot hverandre. Men tross alt var det et visst ”selv
om” her, nå hos Lagmannsretten sier statsfeminismen at man ikke har noen innsigelser
mot politiets henleggelse og dets kode, man var altså enig i at mor hadde
fremsatt falske beskyldninger mot meg.
Vi sto nå ovenfor følgende situasjon. Jeg var blitt
frifunnet for disse anklagene før av politi og barnevern, og nå sto også
BFD/statsfeminismen, som hadde fått fratatt meg samværsretten og ”dømt” meg til
seksualovergriper, fram, og sa at den hadde tatt feil og sluttet seg til
politiets avgjørelse. Følgene av de falske anklagene sto i sakspapirene: Mor
hadde trukket inn psykologvenner av seg som sammen med henne presset meg bort
fra barnet på grunnlag av disse falske anklagene, slik at mor fikk
eiendomsretten alene over barnet. Og disse ulovlige handlingene førte til at
mor fikk eneadopsjon fordi hun hadde eneomsorgen for barnet.
Så man får det til. Ofrene for disse mors sprelske
ulovlige adferd, nemlig barnet og far i saken, blir de skadelidende, mens den
som initierte ulovlighetene ved å komme med falske anklager, og siden fikk
hjelp av psykologer, kvinnerett og statsfeminisme til å få gjennomført et
ulovlig barnerov ved hjelp av disse falske anklagene, som også førte til psykisk
tortur av barnet, blir den som premieres. Det må bli den eneste mulige
konklusjonen som kan trekkes etter å ha lest hva regjeringsadvokaten skriver.
Grove ulovligheter ovenfor barn må bare lønne seg, sier regjeringsadvokaten, og
fikk alltid støtte av rettene for dette sitt lovløse syn.
Hva gjelder hva han videre sier om at staten ikke
hadde noen forutsetninger for å uttale seg om riktigheten av beskyldningen i
noen retning, så viser dette hvilken selektiv hukommelse rettsmennesker gjerne
har. For nå synes han nå helt å ha glemt at for noen få år tilbake var det
statsfeminisme ved BFD som påtok seg den totale kompetanse å dømme meg til
seksualovergriper, i det den stoppet samværssaken for Lagmannsretten slik at
dommen ved stedets byrett ble rettsgyldig, hvor det nettopp ble påpekt dette
punkt; jeg fikk ikke samværsrett fordi jeg hadde forgrepet meg seksuelt på
Cecilia, ble det sagt i dommen. Ved å gi mor aleneadopsjon fikk statsfeminismen
til dette kunststykket i rettshistorien. Og denne dommen ble inappelabel, nok
en juridisk perle.
Som toppen på kransekaken, blir så dette at jeg ikke
har samværsrett, ordnet av BFD selv, brukt som det viktigste middelet til også
å ta fra meg farsretten. Men alt dette har altså ikke skjedd, ifølge
statsadvokaten, som helt har slettet virkeligheten ut av sitt hode. Så man får
det til, skamløst driver man narr med alle Cecilias og mine rettigheter, og man
ender opp med å støtte falske anklager, ulovlig fordrivelse av far, psykisk
tortur av barnet, gjøre relasjonen barn-far totalt rettsløs og støtte alle de
ulovlige sprell mor og hennes kamerater innen helse og sosial, kvinnerett og
statsfeminisme kunne finne på. Og de var mange. Og så skal man liksom ha
”barnets beste” for øyet, når man åpent sier at mor kan bare komme med falske
anklager hun, hun kan ulovlig fordrive far, hun kan ulovlig frata Cecilia også
retten til en adoptivfar, osv, alt dette må mor premieres for? Men om dette er
til barnets beste, hva er det da som ikke er til barnets beste, må man da
virkelig kunne spørre seg om? At barnet fikk ha en far som ikke hadde
kriminelle tilbøyeligheter, og som på alle måter hadde vært en god og trygg far
for det? Men dit var vi altså kommet. Den norske statsfeminismen stiller seg
åpent på barnemishandlernes side. Så lenge det er en mor er det greit. Også for
rettene.
Jeg har dessverre også bare plass til kort å komme
inn på dommen ved Borgarting Lagmannsrett. Som sagt var den så kort at den
nesten ikke sier noen ting. Statsfeminismens viktigste usannheter av
saksframstillingen blir bare gjentatt og får full støtte fra retten. Som hos
Tingretten så kan man si at denne dommen kunne statsfeminismen godt ha skrevet
selv. Kanskje gjorde den det også. Eller de skrev den sammen. Under hele
saksprosessen rundt da jeg prøvde å få kjent alenemorsadopsjonen ugyldig og få
godkjent dommen fra adoptivgiverlandet, en prosess som tok 4 og et halvt år,
holdt statsfeminisme og rett sammen i tykt og tynt. Bedre, det virket som
statsfeminismen var ute på tur med puddelen sin på armen, hvor den hvisket den
i øret hva den ville ha skrevet inn i dommene.
Et punkt må framheves. Det gjelder igjen det at det
var mulig å gjøre forhåndssamtykket ugyldig fra SAK og BFD’ side. Som kjent var
forhåndssamtykket helt gyldig helt etter sin bokstav hele veien, så i
Tingretten ble det nødvendig å skrive det om for å gjøre det verdiløst. Denne
samme politikken la Lagmannsretten seg på. Det heter seg derfor nå i dommen av
30 sept. 2003 fra Lagmannsretten: ”Forhåndssamtykket
ble avgitt på vilkår om at det ikke oppsto endringer i den sosiale situasjon
for far og mor i tiden fram til endelig tildeling ble gitt, se vedtakets siste
avsnitt. Ved separasjon og senere skilsmisse i 1996, slo vilkåret til.”
Som vi ser prøver retten her ved tilleggsordet
«endelig», som her betyr avsluttet adopsjon i adoptivgiverlandet, å få det til
å se ut som om at endringene som skjedde ved separasjonen og skilsmissen hadde
betydning for om vi begge kunne få adoptere, men slik er det ikke, som forklart
mange ganger før. Som man nå godt vet så finnes ikke ordet endelig i delen som
omtaler samtykkets vilkår.
Anken min førte altså ikke fram på noe punkt, bare
til 55 000 kr. i nye utgifter for meg. Etter dette tok jeg tilbake min første
advokat som skrev en anke til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Jeg hadde hele
tiden vært klar over at systemene kom til å holde sammen helt til the bitter
end i denne saken. Og at samme leksa ville gjenta seg hos Høyesterett. I disse
systemene var det maktmennesker med svære symbolske titler som tydeligvis sto
langt over lov og rett. Vi har også våre hellige kyr. Så saken måtte
nødvendigvis gå til EMK.
Når jeg valgte å ta tilbake min advokat, var det
fordi jeg ville avslutte saken på høyeste rettslige nivå i Norge med en
fullmektig, innen rettssystemet er symbolske titler og makt det eneste som
betyr noe, og som nevnt før var det blitt gjort forsøk fra dommernes side på å
nedvurdere min evne til å forklare saken. Selv om dette bare var tullprat og
åpenbart et forsøk på å ta fra meg motet til å føre saken videre, så jeg meg likevel
best tjent med at en advokat jeg stolte på som førte saken videre for meg
ovenfor Høyesterett og EMK.
Han skrev en anke til Høyesterett, men den førte
naturligvis ikke fram. Høyesteretts Kjæremålsutvalg fant enstemmig at anken
burde nektes fremmet for Høyesterett, uten å gi noen begrunnelse. Dette
avslaget kom 7. januar 2004. Min advokat hadde sendt anken rett før jul, og med
helg etter nyttår hadde dette kjæremålsutvalget hatt bare et par dager til å se
over en sak hvor rettslige stridigheter hadde pågått i et tyvetalls år, så det
blir jo bare komisk når et slikt avslag kommer etter at utvalget tydeligvis
ikke engang har tatt seg tid til å se på saken. Men skulle den det så måtte den
arbeide litt også, og det kom vel ikke på tale. Her gjaldt det rettighetene til
en liten adoptivjente bare, og hennes far fra arbeiderklassen, så da gadd man
ikke å se på saken.
Min advokat gikk derfor videre og klaget saken inn
for EMK. Jeg tar ikke med anken til høyesterett her, for denne klagen som ble
sendt EMK inneholder alle de viktigste punktene som var i anken også. Etter at
min advokat hadde fremstilt sakens fakta slik de virkelig var, vedlagt alle dommer
og slutninger i samværssaken, og alle dommer og vedtak i adopsjonssaken, gikk
han over på selve klagen som jeg her siterer i sin helhet idet den inneholder
alle våre klagepunkter over saksbehandlingen:
Klager anfører at vedtaket fattet av Statens adopsjonskontor
den 7. februar 1997, og som er stadfestet av overordnet klageorgan, krenker den
Europeiske Menneskerettskonvensjonen (heretter EMK) artikkel 8, artikkel 14 og
tilleggsprotokoll 7 artikkel 5 og artikkel 6.1. Det anføres at de
rettssikkerhetsgarantier EMK art 8, 14 og tilleggsprotokoll 7 artikkel 5 og
art. 6.1 ivaretar er brutt.
EMK art. 8
I henhold til EMK art. 8 har enhver rett til vern av
sitt privat- og familieliv mot inngrep fra myndighetene side. I dette ligger
det både et forbud mot myndighetenes inngripen i familieforhold samt en plikt
for myndighetene til å sikre retten til familieliv.
EMK art 8 nr. 1
Det anføres at den norske stat v/ Statens
adopsjonskontor gjennom sin saksbehandling og sine vedtak har krenket EMK art.
8. Statens adopsjonskontor har i stedet for å sikre en rett til etablert
familieliv, hindret far fortsatt familietilhørighet og å etablere formelle
familiebånd med Cecilia. Cecilia er på sin side fratatt en rett til et formelt
familiebånd til sin fosterfar, som har hatt daglig omsorg for Cecilia frem til
1994, og samværsrett i 1995. (Min advokat mener her ”besøksretten”, min anf.)
Etter (adoptivgiverlandets) rett foreligger det et
familieforhold mellom Cecilia og far i følge nevnte dom (vedlegg b) og
innføring i folkeregisteret (vedlegges).
Norske myndigheters manglende anerkjennelse av den
(adoptivgiverlandets) adopsjonsbevillingen, er en krenkelse av familielivet.
Norske myndigheters plikt til å rette seg etter
denne gyldige adopsjonsbevillingen følger av norsk lov om adopsjon av 28.
februar 1986 nr. 8 § 22 samt Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved
internasjonale adopsjoner av 29. mai 1993 (Den internasjonale
adopsjonskonvensjonen) art. 24
Cecilia er uten noen som helst form for mulighet for
egen påvirkning, hentet til Norge basert på medvirkning fra både norske og
(adoptivgiverlandets) myndigheter. Cecilia må derfor i Norge ha de samme
rettigheter etter EMK art. 8 og barneloven som alle andre barn i Norge har.
Det anføres at retten til en far, er en
grunnleggende menneskerettighet som myndighetene har plikt til å respektere og
sikre. Det skal tungtveiende grunner til for å frata et barn retten til en far.
I gjeldende sak hadde Cecilia, som nevnt, etablert et familiebånd til både en
adoptivmor og en adoptivfar. (Adoptivgiverlandets) myndigheter hadde ved dom
gitt adopsjonsbevilling.
Far hadde på sin side faktisk sett vært en far for
Cecilia i flere år. Dette er også bekreftet i rettslig forstand ved at far før
skilsmisse reiste søksmål om samværsrett med Cecilia. Søksmålet ble forsøkt
forhindret fra (mors) side ved at det ble påstått at far ikke hadde
tilstrekkelig rettslig interesse til å reise et slikt søksmål. Høyesteretts
kjæremålsutvalg avgjorde den 22. november 1996 (jfr. Vedlegg c) at far hadde anledning
til å reise samværssak. Adopsjonsvedtaket som gikk ut på at det kun var (mor) som
fikk adoptere Cecilia, førte imidlertid
til at far i rettslig forstand mistet den rettslige tilknytningen til Cecilia,
og førte til at samværssaken ikke kunne føres videre.
Norske myndigheters vedtak om å nekte far /(mor) å
adoptere Cecilia i felleskap og i stedet beslutte at (mor) skulle få adoptere
Cecilia alene, representerer et brudd på EMK art. 8 nr. 1 såvel som norsk
adopsjonslovgivning og den internasjonale adopsjonskonvensjonen.
Norske myndigheters saksbehandling hvor det ikke ble
tatt standpunkt til adopsjon før skilsmisse var et faktum innebærer i seg selv
en krenkelse av familielivet. Å unnlate å ta standpunkt til adopsjonen før
skilsmisse var et faktum, innebærer på grunn av adopsjonslovens § 5 i
realiteten at det er fattet et materielt vedtak om at far ikke skal adoptere
Cecilia. Etter at skilsmissen var et faktum, var det ikke anledning etter
adopsjonslovens § 5 å beslutte at to som ikke er gift med hverandre, kan
adoptere samme barn. Det synes som om norske myndigheter har lagt vekt på de
grunnløse beskyldningene om seksuelle overgrep fra (mor) og støttet (mor)
subjektive ønske om å adoptere Cecilia alene. Dette kan også begrunnes med at
de øvrige sakene som berørte adopsjoner fra (adoptivgiverlandet), ble avgjort
før skilsmissen mellom (mor) og far var et faktum.
EMK art 8. nr. 2
Videre anføres at myndigheten har gjort inngrep i
utøvelsen av retten til familieliv, uten at det var i samsvar med norsk lov, jf
EMK art. 8 nr. 2
Statens Adopsjonskontor hadde gitt far/(mor) et
forhåndssamtykke til å adoptere. Dette må anses som et forpliktende samtykke
som bare kan fravikes dersom vilkårene i godkjennelsen ikke blir oppfylt.
Forhåndsgodkjennelsen forutsatte at adopsjonen ble
gyldig gjennomført i (adoptivgiverlandet). I desember 1996 gav Høyere Domstol i
(navn på provins og adoptivgiverland) adopsjonsbevilling til (mor)/far. Denne
avgjørelsen er en gyldig adopsjonsbevilling, som må respekteres av norske
myndigheter inntil avgjørelse eventuelt omgjøres av (adoptivgiverlandets)
rettsinstans.
I henhold adopsjonskonvensjonen art. 24 kan en
kontraherende stat bare nekte å anerkjenne en adopsjon dersom den åpenbart strider
mot statens rettsorden (ordre public), i det det skal tas hensyn til barnets
beste. Ordre Public regelen kommer bare til anvendelse i unntakstilfeller, hvor
det er sterk motstrid mellom den utenlandske avgjørelsen og vår etiske og/eller
sosiale oppfatning. I gjeldende sak, hvor spørsmålet gjelder et barns rett til
en contra to adoptivforeldre, i et land hvor mange barn vokser opp med to
skilte foreldre, kan det åpenbart ikke stride mot etiske og sosiale
oppfatninger å anerkjenne den (adopsjonsgiverlandets) adopsjonsbevilling.
Norske myndigheter har heller ikke gjort noe forsøk på å avklare om endrede
faktiske forhold etter tildelingen av barnet ville medføre et endret
adopsjonsvedtak i (adoptivgiverlandet)
Forhåndsgodkjennelsens vilkår var således oppfylt.
Statens adopsjonskontors omgjørelse av forhåndsgodkjennelsen kan således ikke
sies å være i samsvar med norsk lov og heller ikke i samsvar med EMK art. 8.
Norske myndigheters ensidige tilsidesettelse av
adopsjonskonvensjonens bestemmelser viser at det foreligger en kritikkverdig
saksbehandling, hvor hensynet til retten til familieliv ikke er ivaretatt. Det
var diplomatiske hensyn i forholdet mellom den norske og (adoptivgiverlandets)
stat som ble anført som begrunnelse for at adopsjonsvedtak ikke ble truffet.
Dette er hensyn som ikke er i samsvar med EMK art. 8 eller den internasjonale
adopsjonskonvensjonens formål.
Videre var det på tidspunktet for tildeling av
adoptivbarn ikke skjedd endringer i familien (mor)/fars økonomiske, sosiale
eller helsemessige situasjon. Endring i fars/(mors) ekteskap skjedde på et
langt senere tidspunkt.
Under enhver omstendighet anføres at vedtaket om å
nekte far/(mor) adopsjonsbevilling ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn
av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden,
helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Cecilia rett til en mor og en far, er en
grunnleggende menneskerettighet som ikke må frarøves henne. Far må være fullt
berettiget til å ta dette opp også på vegne av Cecilia i tillegg til sine egne
vegne ettersom retten til familieliv er en gjensidig relasjon. I og med at
Cecilia ikke gis samme rettigheter i Norge som andre barn, innebære det at hun
diskrimineres som adoptiv-/fosterbarn.
Likeså er det en grunnleggende menneskerett for far
å bli adopsjonsfar for Cecilia, etter forhåndsgodkjennelse fra norske
myndigheter, flere år som fosterfar og en gyldig adopsjonsbevilling fra (adopsjonsgiverlandet).
Det representerer ingen trussel mot demokratiet å anerkjenne et barns rett til
både en adoptivmor og en adoptivfar.
Det innebærer også et brudd på retten til familieliv
fra norske myndigheters side at adopsjonsinstituttet er benyttet som middel til
å avklare forhold som reguleres av andre lover. (Mors) beskyldninger mot far og
det forhold at det oppsto en separasjon og en skilsmisse, er regulert av
barnelov, barnevernslov og straffelov og skulle vært behandlet i henhold til
disse. I stedet har norske myndigheter benyttet adopsjonsinstituttet som middel
til å forhindre enhver fremtidig tilhørighet og samvær mellom Cecilia og far.
Det anføres at dette har resultert i en vilkårlighet i beslutningsfasen for
adopsjonsvedtaket som medfører at grunnleggende menneskerettigheter er
tilsidesatt.
EMK art. 14 og tilleggsprotokoll 7 art. 5.
(Denne artikkel og tilleggsprotokoll sier følgende: Ektefeller skal i sitt innbyrdes forhold til
sine barn ha like rettigheter og likt ansvar av privatrettslig art med hensyn
til ekteskap, under ekteskapet og i tilfelle av oppløsning av ekteskap. Denne
artikkel skal ikke hindre statene i å treffe tiltak som er nødvendige av hensyn
til barnets interesser. Min anf. Klagen fortsetter):
Videre anføres at myndighetenes vedtak om å gi (mor)
adopsjonsbevilling alene representerer en urimelig forskjellbehandling mellom
ektefellene. Det anføres at far hadde samme interesse som (mor) i å få adoptere
Cecilia. Myndigheten har begrunnet vedtaket med hensynet til Cecilias behov for
stabilitet, oppfølging mv. Disse hensynene kunne blitt ivaretatt i forbindelse
med fastsettelse av adoptivforeldrenes samværsrett etter norsk lov om barn og
foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven).
Norske myndigheter informerte ikke
(adoptivgiverlandets) myndigheter om at den opprinnelige forhåndsgodkjennelsen
opphørte og ble erstattet med en godkjennelse til fordel for (mor) alene. Dette
er brudd på Den internasjonale adopsjonskonvensjonens art. 21 1.b.
Det anføres at Norske adopsjonsmyndigheter ikke har
utvist den balanse og objektivitet som kreves, og som for øvrig ble vist fra
politi og barnevernsmyndigheters side. De sistnevnte myndigheter vurderte
beskyldningene fra (mor) mot far om seksuelle overgrep mot Cecilia og øvrige
bevis som forelå, og begge fant det bevist at det ikke var grunnlag for
beskyldningene. Til tross for dette, har norske adopsjonsmyndigheter valgt (mors)
side i sin saksbehandling. Dette innebærer brudd på EMK art. 14
(Diskrimineringsartikkelen, min anf.) og tilleggsprotokoll 7 art. 5.
EMK art. 6.1
(Denne loven sier i første setning: For å få avgjort sine borgerlige rettigheter
og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig
og offentlig rettergang innen rimelig tid og ved en uavhengig og upartisk
domstol opprettet ved lov. Min anf.)
Videre anføres at EMK artikkel 6.1 er krenket som
følge av den langvarige saksbehandlingstiden for avgjørelse av
adopsjonsvedtaket. Den lange saksbehandlingstiden medførte at far/(mor) ble
formelt skilt før adopsjonsvedtaket ble fattet. Myndighetenes
saksbehandlingstid var således avgjørende for omgjøring av
adopsjonsgodkjennelsen. Dette representerer en vilkårlighet i saksbehandlingen
som tilsidesetter grunnleggende rettsgarantier.
Min advokat anfører så til slutt at jeg også skal ha
rett til å adoptere Cecilia, blant annet at dette kan gjøres ved å anerkjenne
dommen fra hennes opprinnelsesland.
Denne klagen ble sendt på vårparten 2004. Først i
des. 2005 fikk jeg beskjed på min e-post fra min advokat om at klagen ikke
hadde blitt tatt inn til behandling ved domstolen. Jeg hadde på den tiden
flyttet til utlandet. Saken hadde bare kommet til sekretærstadiet ved
domstolen, og ingen kompetente aktører hadde sett på den. Fra dette nivået ble
det sagt at det ikke kunne se at statsfeminismen hadde begått noen feil, så da
så. Men så klart, dette var også materielt sett en dom, som gav presedens for at
adoptivbarn og deres opprinnelsesland kunne gjøres juridisk rettsløse.
Jeg var skuffet, men kanskje innerst inne ikke så
overrasket over denne beslutningen.
Dette var en global sak, en adopsjonssak som involverte barn og stater
på andre kontinenter enn det europeiske. Domstolen ble i dette tilfelle en
lokal europeisk rett som, som blant flere punkter i klagen, også måtte ta
stilling til om rike vestlige adopsjonsmottagende land oppførte seg som de
skulle ovenfor fattige adoptivgiverland, og domstolen kunne vanskelig bli sett
på som nøytral i den sammenheng. En dom til fordel for meg ville ha kunnet rettet
opp noe av den maktasymmetrien som er i adopsjonssaker mellom det rike vesten
og fattige giverland, og det ble vel for mye for domstolen. For alltid innen
rettsvesenet gjelder at might makes right, også i saker hvor flere stater er
involvert. For eks. så kan Den internasjonale straffedomstolen gjerne holde på
å dømme politiske og militære skurker for sine ugjerninger på Balkan, men
naturligvis kan den ikke dømme vestlige ledere som Bush og Blair for deres
krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Det skulle tatt seg ut.
Og en ting kunne jeg i alle fall trøste meg med. Om
nå domstolen i Strasbourg hadde tatt inn saken og den endelige dommen hadde
gått til fordel for meg, så kan du banne på at statsfeminismen og puddelen
deres, rettssystemet, aldri ville ha anerkjent et slikt resultat. Det skal
koste å sette seg opp mot systemene, og systemene hadde reagert på meg med mer
og mer sinne, vantro, surhet, mutthet, forakt og arroganse etter som jeg bet
meg fast i halen deres og ikke ville la slipp på Cecilias og mine rettigheter.
Så aldri ville de ha akseptert at også jeg fikk adoptere Cecilia, så mye
prestisje la de etterhvert i dette. For at barnet også fikk ha en far.
Dermed var altså saken over innen ”rettssystemet”.
Ulovlighetene hadde seiret på alle fronter, uskyldige adoptivbarn hadde tapt.
Ulovlighetene hadde seiret, kampen mot barnemishandling hadde tapt.
Ulovlighetene hadde seiret, adoptivgiverland hadde tapt. Løgner, selvtekter og
forvrengninger hadde seiret, sannheten hadde tapt. Makta og de store systemene
hadde seiret, lovene hadde tapt. Makta og systemene hadde seiret, et uskyldig
barn hadde tapt. Makta og systemene hadde seiret, relasjonen barn-far hadde
tapt. De store systemene seiret, dermed seiret lovløsheten, mens
rettferdigheten, sannheten, og de som sto for å forsvare dem, alltid tapte.