Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 8:

Siste akt

For at dette ikke skal bli alt for langt ser jeg meg nå nødt til bare kort gå igjennom hva som skjedde under forberedelsene til saken da den ble anket opp til Borgarting Lagmannsrett, og også bare kort komme innom dommen. Sistnevnte er veldig kort, resultatet det samme som ved tingretten, med en begrunnelse på bare et par sider. Egentlig kan man vel ikke si at dette er noen dom, dommerne bare virker det som har sett litt på maktforholdet og funnet ut at jeg ikke hadde noen makt overhodet, mens motparten var representert med alle de viktigste systemer Norge kunne stille med, og resultatet sa da seg selv, det var derfor ikke nødvendig med noen gjennomarbeidet begrunnelse her. Tanten til Cecilia var nytt vitne, men hoveddommeren var raskt ute med å gi henne beskjed om at hun ikke kunne få si noe om hva som virkelig hadde skjedd.

Til selve forberedelsene til hovedforhandlingen ble det også sendt til retten en del prosesskrift. Jeg har bare plass til å ta fram ett punkt her som viser hvor lite verdt et barn kan være innen norsk rettsvesen.

Jeg hadde også i mine prosesskrift til Lagmannsretten lagt vekt på at saken med de falske beskyldningene hadde spilt inn på BFD’s vedtak om alenemorsadopsjon, og regjeringsadvokaten svarer meg på dette punktet i sitt siste prosesskrift før saken kom opp for hovedforhandling følgende: ”Man var kjent med at det forelå beskyldninger om incest, men i og med at saken hadde blitt henlagt under henvisning til at intet straffbart forhold var funnet bevist så man ingen grunn til å undersøke disse forholdene nærmere. I forbindelse med ankeforhandlingen om gyldigheten av adopsjonsvedtaket vil ikke staten gå nærmere inn på incestanklagene, rett og slett fordi disse aldri har vært relevante for det vedtak som er fattet. Staten har ingen forutsetninger for å uttale seg om riktigheten av eventuelle beskyldninger i noen retning, og kan ikke annet enn å opprettholde at anmeldelsen og eventuelle beskyldninger ikke har påvirket adopsjonsbeslutningen”

Som man ser går regjeringsadvokaten et skritt videre her fra hva som var hans posisjon under tingretten. I den uttrykte han at selv om det nå var så at mor i saken hadde kommet med falske beskyldninger om seksuelle overgrep mot barnet, så måtte hun allikevel få adoptere alene og prioriteres foran far når det ble slik at foreldrenes skikkethet for aleneadopsjon ble satt opp mot hverandre. Men tross alt var det et visst ”selv om” her, nå hos Lagmannsretten sier statsfeminismen at man ikke har noen innsigelser mot politiets henleggelse og dets kode, man var altså enig i at mor hadde fremsatt falske beskyldninger mot meg.

Vi sto nå ovenfor følgende situasjon. Jeg var blitt frifunnet for disse anklagene før av politi og barnevern, og nå sto også BFD/statsfeminismen, som hadde fått fratatt meg samværsretten og ”dømt” meg til seksualovergriper, fram, og sa at den hadde tatt feil og sluttet seg til politiets avgjørelse. Følgene av de falske anklagene sto i sakspapirene: Mor hadde trukket inn psykologvenner av seg som sammen med henne presset meg bort fra barnet på grunnlag av disse falske anklagene, slik at mor fikk eiendomsretten alene over barnet. Og disse ulovlige handlingene førte til at mor fikk eneadopsjon fordi hun hadde eneomsorgen for barnet.

Så man får det til. Ofrene for disse mors sprelske ulovlige adferd, nemlig barnet og far i saken, blir de skadelidende, mens den som initierte ulovlighetene ved å komme med falske anklager, og siden fikk hjelp av psykologer, kvinnerett og statsfeminisme til å få gjennomført et ulovlig barnerov ved hjelp av disse falske anklagene, som også førte til psykisk tortur av barnet, blir den som premieres. Det må bli den eneste mulige konklusjonen som kan trekkes etter å ha lest hva regjeringsadvokaten skriver. Grove ulovligheter ovenfor barn må bare lønne seg, sier regjeringsadvokaten, og fikk alltid støtte av rettene for dette sitt lovløse syn.

Hva gjelder hva han videre sier om at staten ikke hadde noen forutsetninger for å uttale seg om riktigheten av beskyldningen i noen retning, så viser dette hvilken selektiv hukommelse rettsmennesker gjerne har. For nå synes han nå helt å ha glemt at for noen få år tilbake var det statsfeminisme ved BFD som påtok seg den totale kompetanse å dømme meg til seksualovergriper, i det den stoppet samværssaken for Lagmannsretten slik at dommen ved stedets byrett ble rettsgyldig, hvor det nettopp ble påpekt dette punkt; jeg fikk ikke samværsrett fordi jeg hadde forgrepet meg seksuelt på Cecilia, ble det sagt i dommen. Ved å gi mor aleneadopsjon fikk statsfeminismen til dette kunststykket i rettshistorien. Og denne dommen ble inappelabel, nok en juridisk perle.

Som toppen på kransekaken, blir så dette at jeg ikke har samværsrett, ordnet av BFD selv, brukt som det viktigste middelet til også å ta fra meg farsretten. Men alt dette har altså ikke skjedd, ifølge statsadvokaten, som helt har slettet virkeligheten ut av sitt hode. Så man får det til, skamløst driver man narr med alle Cecilias og mine rettigheter, og man ender opp med å støtte falske anklager, ulovlig fordrivelse av far, psykisk tortur av barnet, gjøre relasjonen barn-far totalt rettsløs og støtte alle de ulovlige sprell mor og hennes kamerater innen helse og sosial, kvinnerett og statsfeminisme kunne finne på. Og de var mange. Og så skal man liksom ha ”barnets beste” for øyet, når man åpent sier at mor kan bare komme med falske anklager hun, hun kan ulovlig fordrive far, hun kan ulovlig frata Cecilia også retten til en adoptivfar, osv, alt dette må mor premieres for? Men om dette er til barnets beste, hva er det da som ikke er til barnets beste, må man da virkelig kunne spørre seg om? At barnet fikk ha en far som ikke hadde kriminelle tilbøyeligheter, og som på alle måter hadde vært en god og trygg far for det? Men dit var vi altså kommet. Den norske statsfeminismen stiller seg åpent på barnemishandlernes side. Så lenge det er en mor er det greit. Også for rettene.

Jeg har dessverre også bare plass til kort å komme inn på dommen ved Borgarting Lagmannsrett. Som sagt var den så kort at den nesten ikke sier noen ting. Statsfeminismens viktigste usannheter av saksframstillingen blir bare gjentatt og får full støtte fra retten. Som hos Tingretten så kan man si at denne dommen kunne statsfeminismen godt ha skrevet selv. Kanskje gjorde den det også. Eller de skrev den sammen. Under hele saksprosessen rundt da jeg prøvde å få kjent alenemorsadopsjonen ugyldig og få godkjent dommen fra adoptivgiverlandet, en prosess som tok 4 og et halvt år, holdt statsfeminisme og rett sammen i tykt og tynt. Bedre, det virket som statsfeminismen var ute på tur med puddelen sin på armen, hvor den hvisket den i øret hva den ville ha skrevet inn i dommene.

Et punkt må framheves. Det gjelder igjen det at det var mulig å gjøre forhåndssamtykket ugyldig fra SAK og BFD’ side. Som kjent var forhåndssamtykket helt gyldig helt etter sin bokstav hele veien, så i Tingretten ble det nødvendig å skrive det om for å gjøre det verdiløst. Denne samme politikken la Lagmannsretten seg på. Det heter seg derfor nå i dommen av 30 sept. 2003 fra Lagmannsretten: ”Forhåndssamtykket ble avgitt på vilkår om at det ikke oppsto endringer i den sosiale situasjon for far og mor i tiden fram til endelig tildeling ble gitt, se vedtakets siste avsnitt. Ved separasjon og senere skilsmisse i 1996, slo vilkåret til.”

Som vi ser prøver retten her ved tilleggsordet «endelig», som her betyr avsluttet adopsjon i adoptivgiverlandet, å få det til å se ut som om at endringene som skjedde ved separasjonen og skilsmissen hadde betydning for om vi begge kunne få adoptere, men slik er det ikke, som forklart mange ganger før. Som man nå godt vet så finnes ikke ordet endelig i delen som omtaler samtykkets vilkår. 

Anken min førte altså ikke fram på noe punkt, bare til 55 000 kr. i nye utgifter for meg. Etter dette tok jeg tilbake min første advokat som skrev en anke til Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Jeg hadde hele tiden vært klar over at systemene kom til å holde sammen helt til the bitter end i denne saken. Og at samme leksa ville gjenta seg hos Høyesterett. I disse systemene var det maktmennesker med svære symbolske titler som tydeligvis sto langt over lov og rett. Vi har også våre hellige kyr. Så saken måtte nødvendigvis gå til EMK.

Når jeg valgte å ta tilbake min advokat, var det fordi jeg ville avslutte saken på høyeste rettslige nivå i Norge med en fullmektig, innen rettssystemet er symbolske titler og makt det eneste som betyr noe, og som nevnt før var det blitt gjort forsøk fra dommernes side på å nedvurdere min evne til å forklare saken. Selv om dette bare var tullprat og åpenbart et forsøk på å ta fra meg motet til å føre saken videre, så jeg meg likevel best tjent med at en advokat jeg stolte på som førte saken videre for meg ovenfor Høyesterett og EMK.

Han skrev en anke til Høyesterett, men den førte naturligvis ikke fram. Høyesteretts Kjæremålsutvalg fant enstemmig at anken burde nektes fremmet for Høyesterett, uten å gi noen begrunnelse. Dette avslaget kom 7. januar 2004. Min advokat hadde sendt anken rett før jul, og med helg etter nyttår hadde dette kjæremålsutvalget hatt bare et par dager til å se over en sak hvor rettslige stridigheter hadde pågått i et tyvetalls år, så det blir jo bare komisk når et slikt avslag kommer etter at utvalget tydeligvis ikke engang har tatt seg tid til å se på saken. Men skulle den det så måtte den arbeide litt også, og det kom vel ikke på tale. Her gjaldt det rettighetene til en liten adoptivjente bare, og hennes far fra arbeiderklassen, så da gadd man ikke å se på saken.

Min advokat gikk derfor videre og klaget saken inn for EMK. Jeg tar ikke med anken til høyesterett her, for denne klagen som ble sendt EMK inneholder alle de viktigste punktene som var i anken også. Etter at min advokat hadde fremstilt sakens fakta slik de virkelig var, vedlagt alle dommer og slutninger i samværssaken, og alle dommer og vedtak i adopsjonssaken, gikk han over på selve klagen som jeg her siterer i sin helhet idet den inneholder alle våre klagepunkter over saksbehandlingen:

Klager anfører at vedtaket fattet av Statens adopsjonskontor den 7. februar 1997, og som er stadfestet av overordnet klageorgan, krenker den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (heretter EMK) artikkel 8, artikkel 14 og tilleggsprotokoll 7 artikkel 5 og artikkel 6.1. Det anføres at de rettssikkerhetsgarantier EMK art 8, 14 og tilleggsprotokoll 7 artikkel 5 og art. 6.1 ivaretar er brutt.

EMK art. 8

I henhold til EMK art. 8 har enhver rett til vern av sitt privat- og familieliv mot inngrep fra myndighetene side. I dette ligger det både et forbud mot myndighetenes inngripen i familieforhold samt en plikt for myndighetene til å sikre retten til familieliv.

EMK art 8 nr. 1

Det anføres at den norske stat v/ Statens adopsjonskontor gjennom sin saksbehandling og sine vedtak har krenket EMK art. 8. Statens adopsjonskontor har i stedet for å sikre en rett til etablert familieliv, hindret far fortsatt familietilhørighet og å etablere formelle familiebånd med Cecilia. Cecilia er på sin side fratatt en rett til et formelt familiebånd til sin fosterfar, som har hatt daglig omsorg for Cecilia frem til 1994, og samværsrett i 1995. (Min advokat mener her ”besøksretten”, min anf.)

Etter (adoptivgiverlandets) rett foreligger det et familieforhold mellom Cecilia og far i følge nevnte dom (vedlegg b) og innføring i folkeregisteret (vedlegges).

Norske myndigheters manglende anerkjennelse av den (adoptivgiverlandets) adopsjonsbevillingen, er en krenkelse av familielivet.

Norske myndigheters plikt til å rette seg etter denne gyldige adopsjonsbevillingen følger av norsk lov om adopsjon av 28. februar 1986 nr. 8 § 22 samt Haag-konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner av 29. mai 1993 (Den internasjonale adopsjonskonvensjonen) art. 24

Cecilia er uten noen som helst form for mulighet for egen påvirkning, hentet til Norge basert på medvirkning fra både norske og (adoptivgiverlandets) myndigheter. Cecilia må derfor i Norge ha de samme rettigheter etter EMK art. 8 og barneloven som alle andre barn i Norge har.

Det anføres at retten til en far, er en grunnleggende menneskerettighet som myndighetene har plikt til å respektere og sikre. Det skal tungtveiende grunner til for å frata et barn retten til en far. I gjeldende sak hadde Cecilia, som nevnt, etablert et familiebånd til både en adoptivmor og en adoptivfar. (Adoptivgiverlandets) myndigheter hadde ved dom gitt adopsjonsbevilling.

Far hadde på sin side faktisk sett vært en far for Cecilia i flere år. Dette er også bekreftet i rettslig forstand ved at far før skilsmisse reiste søksmål om samværsrett med Cecilia. Søksmålet ble forsøkt forhindret fra (mors) side ved at det ble påstått at far ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse til å reise et slikt søksmål. Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde den 22. november 1996 (jfr. Vedlegg c) at far hadde anledning til å reise samværssak. Adopsjonsvedtaket som gikk ut på at det kun var (mor) som fikk adoptere Cecilia,  førte imidlertid til at far i rettslig forstand mistet den rettslige tilknytningen til Cecilia, og førte til at samværssaken ikke kunne føres videre.

Norske myndigheters vedtak om å nekte far /(mor) å adoptere Cecilia i felleskap og i stedet beslutte at (mor) skulle få adoptere Cecilia alene, representerer et brudd på EMK art. 8 nr. 1 såvel som norsk adopsjonslovgivning og den internasjonale adopsjonskonvensjonen.

Norske myndigheters saksbehandling hvor det ikke ble tatt standpunkt til adopsjon før skilsmisse var et faktum innebærer i seg selv en krenkelse av familielivet. Å unnlate å ta standpunkt til adopsjonen før skilsmisse var et faktum, innebærer på grunn av adopsjonslovens § 5 i realiteten at det er fattet et materielt vedtak om at far ikke skal adoptere Cecilia. Etter at skilsmissen var et faktum, var det ikke anledning etter adopsjonslovens § 5 å beslutte at to som ikke er gift med hverandre, kan adoptere samme barn. Det synes som om norske myndigheter har lagt vekt på de grunnløse beskyldningene om seksuelle overgrep fra (mor) og støttet (mor) subjektive ønske om å adoptere Cecilia alene. Dette kan også begrunnes med at de øvrige sakene som berørte adopsjoner fra (adoptivgiverlandet), ble avgjort før skilsmissen mellom (mor) og far var et faktum.

EMK art 8. nr. 2

Videre anføres at myndigheten har gjort inngrep i utøvelsen av retten til familieliv, uten at det var i samsvar med norsk lov, jf EMK art. 8 nr. 2

Statens Adopsjonskontor hadde gitt far/(mor) et forhåndssamtykke til å adoptere. Dette må anses som et forpliktende samtykke som bare kan fravikes dersom vilkårene i godkjennelsen ikke blir oppfylt.

Forhåndsgodkjennelsen forutsatte at adopsjonen ble gyldig gjennomført i (adoptivgiverlandet). I desember 1996 gav Høyere Domstol i (navn på provins og adoptivgiverland) adopsjonsbevilling til (mor)/far. Denne avgjørelsen er en gyldig adopsjonsbevilling, som må respekteres av norske myndigheter inntil avgjørelse eventuelt omgjøres av (adoptivgiverlandets) rettsinstans.

I henhold adopsjonskonvensjonen art. 24 kan en kontraherende stat bare nekte å anerkjenne en adopsjon dersom den åpenbart strider mot statens rettsorden (ordre public), i det det skal tas hensyn til barnets beste. Ordre Public regelen kommer bare til anvendelse i unntakstilfeller, hvor det er sterk motstrid mellom den utenlandske avgjørelsen og vår etiske og/eller sosiale oppfatning. I gjeldende sak, hvor spørsmålet gjelder et barns rett til en contra to adoptivforeldre, i et land hvor mange barn vokser opp med to skilte foreldre, kan det åpenbart ikke stride mot etiske og sosiale oppfatninger å anerkjenne den (adopsjonsgiverlandets) adopsjonsbevilling. Norske myndigheter har heller ikke gjort noe forsøk på å avklare om endrede faktiske forhold etter tildelingen av barnet ville medføre et endret adopsjonsvedtak i (adoptivgiverlandet) 

Forhåndsgodkjennelsens vilkår var således oppfylt. Statens adopsjonskontors omgjørelse av forhåndsgodkjennelsen kan således ikke sies å være i samsvar med norsk lov og heller ikke i samsvar med EMK art. 8.

Norske myndigheters ensidige tilsidesettelse av adopsjonskonvensjonens bestemmelser viser at det foreligger en kritikkverdig saksbehandling, hvor hensynet til retten til familieliv ikke er ivaretatt. Det var diplomatiske hensyn i forholdet mellom den norske og (adoptivgiverlandets) stat som ble anført som begrunnelse for at adopsjonsvedtak ikke ble truffet. Dette er hensyn som ikke er i samsvar med EMK art. 8 eller den internasjonale adopsjonskonvensjonens formål.

Videre var det på tidspunktet for tildeling av adoptivbarn ikke skjedd endringer i familien (mor)/fars økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon. Endring i fars/(mors) ekteskap skjedde på et langt senere tidspunkt.

Under enhver omstendighet anføres at vedtaket om å nekte far/(mor) adopsjonsbevilling ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Cecilia rett til en mor og en far, er en grunnleggende menneskerettighet som ikke må frarøves henne. Far må være fullt berettiget til å ta dette opp også på vegne av Cecilia i tillegg til sine egne vegne ettersom retten til familieliv er en gjensidig relasjon. I og med at Cecilia ikke gis samme rettigheter i Norge som andre barn, innebære det at hun diskrimineres som adoptiv-/fosterbarn.

Likeså er det en grunnleggende menneskerett for far å bli adopsjonsfar for Cecilia, etter forhåndsgodkjennelse fra norske myndigheter, flere år som fosterfar og en gyldig adopsjonsbevilling fra (adopsjonsgiverlandet). Det representerer ingen trussel mot demokratiet å anerkjenne et barns rett til både en adoptivmor og en adoptivfar.

Det innebærer også et brudd på retten til familieliv fra norske myndigheters side at adopsjonsinstituttet er benyttet som middel til å avklare forhold som reguleres av andre lover. (Mors) beskyldninger mot far og det forhold at det oppsto en separasjon og en skilsmisse, er regulert av barnelov, barnevernslov og straffelov og skulle vært behandlet i henhold til disse. I stedet har norske myndigheter benyttet adopsjonsinstituttet som middel til å forhindre enhver fremtidig tilhørighet og samvær mellom Cecilia og far. Det anføres at dette har resultert i en vilkårlighet i beslutningsfasen for adopsjonsvedtaket som medfører at grunnleggende menneskerettigheter er tilsidesatt.

EMK art. 14 og tilleggsprotokoll 7 art. 5.

(Denne artikkel og tilleggsprotokoll sier følgende: Ektefeller skal i sitt innbyrdes forhold til sine barn ha like rettigheter og likt ansvar av privatrettslig art med hensyn til ekteskap, under ekteskapet og i tilfelle av oppløsning av ekteskap. Denne artikkel skal ikke hindre statene i å treffe tiltak som er nødvendige av hensyn til barnets interesser. Min anf. Klagen fortsetter):

Videre anføres at myndighetenes vedtak om å gi (mor) adopsjonsbevilling alene representerer en urimelig forskjellbehandling mellom ektefellene. Det anføres at far hadde samme interesse som (mor) i å få adoptere Cecilia. Myndigheten har begrunnet vedtaket med hensynet til Cecilias behov for stabilitet, oppfølging mv. Disse hensynene kunne blitt ivaretatt i forbindelse med fastsettelse av adoptivforeldrenes samværsrett etter norsk lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven).

Norske myndigheter informerte ikke (adoptivgiverlandets) myndigheter om at den opprinnelige forhåndsgodkjennelsen opphørte og ble erstattet med en godkjennelse til fordel for (mor) alene. Dette er brudd på Den internasjonale adopsjonskonvensjonens art. 21 1.b.

Det anføres at Norske adopsjonsmyndigheter ikke har utvist den balanse og objektivitet som kreves, og som for øvrig ble vist fra politi og barnevernsmyndigheters side. De sistnevnte myndigheter vurderte beskyldningene fra (mor) mot far om seksuelle overgrep mot Cecilia og øvrige bevis som forelå, og begge fant det bevist at det ikke var grunnlag for beskyldningene. Til tross for dette, har norske adopsjonsmyndigheter valgt (mors) side i sin saksbehandling. Dette innebærer brudd på EMK art. 14 (Diskrimineringsartikkelen, min anf.) og tilleggsprotokoll 7 art. 5.

EMK art. 6.1

(Denne loven sier i første setning: For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid og ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Min anf.)

Videre anføres at EMK artikkel 6.1 er krenket som følge av den langvarige saksbehandlingstiden for avgjørelse av adopsjonsvedtaket. Den lange saksbehandlingstiden medførte at far/(mor) ble formelt skilt før adopsjonsvedtaket ble fattet. Myndighetenes saksbehandlingstid var således avgjørende for omgjøring av adopsjonsgodkjennelsen. Dette representerer en vilkårlighet i saksbehandlingen som tilsidesetter grunnleggende rettsgarantier.

Min advokat anfører så til slutt at jeg også skal ha rett til å adoptere Cecilia, blant annet at dette kan gjøres ved å anerkjenne dommen fra hennes opprinnelsesland.

Denne klagen ble sendt på vårparten 2004. Først i des. 2005 fikk jeg beskjed på min e-post fra min advokat om at klagen ikke hadde blitt tatt inn til behandling ved domstolen. Jeg hadde på den tiden flyttet til utlandet. Saken hadde bare kommet til sekretærstadiet ved domstolen, og ingen kompetente aktører hadde sett på den. Fra dette nivået ble det sagt at det ikke kunne se at statsfeminismen hadde begått noen feil, så da så. Men så klart, dette var også materielt sett en dom, som gav presedens for at adoptivbarn og deres opprinnelsesland kunne gjøres juridisk rettsløse.

Jeg var skuffet, men kanskje innerst inne ikke så overrasket over denne beslutningen.  Dette var en global sak, en adopsjonssak som involverte barn og stater på andre kontinenter enn det europeiske. Domstolen ble i dette tilfelle en lokal europeisk rett som, som blant flere punkter i klagen, også måtte ta stilling til om rike vestlige adopsjonsmottagende land oppførte seg som de skulle ovenfor fattige adoptivgiverland, og domstolen kunne vanskelig bli sett på som nøytral i den sammenheng. En dom til fordel for meg ville ha kunnet rettet opp noe av den maktasymmetrien som er i adopsjonssaker mellom det rike vesten og fattige giverland, og det ble vel for mye for domstolen. For alltid innen rettsvesenet gjelder at might makes right, også i saker hvor flere stater er involvert. For eks. så kan Den internasjonale straffedomstolen gjerne holde på å dømme politiske og militære skurker for sine ugjerninger på Balkan, men naturligvis kan den ikke dømme vestlige ledere som Bush og Blair for deres krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Det skulle tatt seg ut.

Og en ting kunne jeg i alle fall trøste meg med. Om nå domstolen i Strasbourg hadde tatt inn saken og den endelige dommen hadde gått til fordel for meg, så kan du banne på at statsfeminismen og puddelen deres, rettssystemet, aldri ville ha anerkjent et slikt resultat. Det skal koste å sette seg opp mot systemene, og systemene hadde reagert på meg med mer og mer sinne, vantro, surhet, mutthet, forakt og arroganse etter som jeg bet meg fast i halen deres og ikke ville la slipp på Cecilias og mine rettigheter. Så aldri ville de ha akseptert at også jeg fikk adoptere Cecilia, så mye prestisje la de etterhvert i dette. For at barnet også fikk ha en far.

Dermed var altså saken over innen ”rettssystemet”. Ulovlighetene hadde seiret på alle fronter, uskyldige adoptivbarn hadde tapt. Ulovlighetene hadde seiret, kampen mot barnemishandling hadde tapt. Ulovlighetene hadde seiret, adoptivgiverland hadde tapt. Løgner, selvtekter og forvrengninger hadde seiret, sannheten hadde tapt. Makta og de store systemene hadde seiret, lovene hadde tapt. Makta og systemene hadde seiret, et uskyldig barn hadde tapt. Makta og systemene hadde seiret, relasjonen barn-far hadde tapt. De store systemene seiret, dermed seiret lovløsheten, mens rettferdigheten, sannheten, og de som sto for å forsvare dem, alltid tapte.