Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 7:

Rettens bemerkninger

 

Oslo tingrett ga meg oppmøterett, men ikke noe annet, så påstandene jeg hadde nedlagt måtte ha gyldighet, selv om resultatet alltid ville bli at statsfeminismen vant på alle viktige punkter, det var det det var lagt opp til.

Dommeren åpnet med å si at det er et konsekvent standpunkt fra statsfeminismens side at en anerkjennelse av dommen fra adoptivgiverlandet ville innebære at adopsjonsbevillingen som ble gitt mor etter vedtaket også da måtte anses som ugyldig. Dommeren mener at dette på en rekke punkter ikke er en nødvendig premiss for statsfeminismens standpunkt, sier han.

Han sier videre at retten ikke er enig med statsfeminismen i at medhold for meg på dette punktet nødvendigvis fører til at den adopsjonsbevillingen mor fikk blir opphevd. Videre når det gjelder anerkjennelse av dommen fra adoptivgiverlandet, at han heller ikke kan se at det kommer i motstrid med det forhold at mor allerede har fått adopsjonsbevilling. At rettsvirkningene ved at adopsjoner som er foretatt i Norge også følger av en stadfestelse av en utenlands dom, endrer ikke på noen punkt de forhold som allerede er fastlagt ved den norske adopsjonen, bortsett fra at Cecilia vil få en arverett og en rett til forsørgelse også av saksøker, (meg), konkluderer han.

Han går videre i denne argumentasjonen hva gjelder om jeg har rett til å reise de to påstandene jeg har reist, og sier at vedtaket fra 4. september 1987 (det endelige eneadoptantsvedtaket til mor fra BFD, min anf.) tar stilling til flere forhold. Det tar standpunkt til en klage, ( skrevet av min advokat, min bem.), om at det skulle vært gitt en felles adopsjon. Det tar standpunkt til at norske myndigheter ikke vil legge dommen fra adoptivgiverlandet til grunn. Og det tar standpunkt til at når det bare var adgang til å gi en av partene adopsjonsbevilling, så ble dette gitt til mor.

Han sier så at det første av disse spørsmålene er egentlig drøftet ovenfor i forbindelse med min påstand om anerkjennelse av dommen fra adoptivgiverlandet. Også, sier han videre, om  dette skjer ved en ugyldighetsdom som opphever vedtaket fordi statsfeminismen plikter å legge dommen fra adoptivgiverlandet til grunn, så er det bare mulig å kjenne vedtaket ugyldig for saksøker, mens mors adopsjon står fast.

Også hvis retten skulle komme til at BFD ikke skulle avslått felles adopsjonsbevilling til saksøker (meg) og mor, sier han, gir dette bare grunnlag for å oppheve vedtaket så vidt gjelder saksøker. En felles adopsjon ville gitt saksøker en annen rettslig posisjon ovenfor mor og barnet, men det ville ikke ha endret mor og barnets rettslige forhold til hverandre, verken direkte eller i deres relasjon med offentlige myndigheter eller mors familie, avslutter han argumentasjonen med i dette kapittelet.

Det var det jeg fikk: Oppmøterett og rett til anførsler, jeg kunne få kreve en fastsettelsesdom av dommen i adoptivgiverlandet og jeg kunne få kreve vedtaket i BFD som gav mor aleneadopsjon kjent ugyldig, men så var det også slutt. Ingen av mine anførsler for at dette skulle skje ville ha noen betydning, det var blitt klargjort i god tid før hovedforhandlingen startet. Fra nå av kunne det altså bare gå nedover for meg.

Dommeren slår dette raskt fast i neste kapittel som gjelder ugyldighet som kunne føre til at mors aleneadopsjon bortfaller. Han sier at om jeg skulle få medhold i at det foreligger ugyldighet fordi det er begått saksbehandlingsfeil i en vurdering av om jeg eller mor alene skulle få adopsjonsbevilling, så vil dommen måtte føre til at BFD’s vedtak blir kjent ugyldig. Han sier så at ” Retten finner det hevet over tvil at slik situasjonen er i dag, (min uth.) ville ingen av de feil saksøker har påberopt kunne føre til slik ugyldighet.

Med ”slik situasjonen er i dag,” mener dommeren at mor er mest naturlige eneadoptant slik situasjonen nå engang har blitt. Vi er, igjen og igjen, tilbake ved israelpolitikken, mor røvet ulovlig til seg barnet, fikk far til å flykte med trusler om at hun og vennene blant psykologene skulle få kastet ham i fengsel på grunnlag av falske anklager, og flyttet ved hjelp av venner blant psykologene, ”verge”, kvinnerett og statsfeminisme i årene som gikk grensene for stadig å bli sikrere på en alenemorsadopsjon.

 

Dommeren bemerker så at retten er enig med statsfeminismen i at en feil ved et forvaltningsvedtak ikke automatisk skal føre til ugyldighet, og ”at dette kan gjelde selv om feilen kan ha virket inn på vedtakets innhold.

Her kommer arbeidsfordelingen mellom statsfeminisme og rett fram. Rettens oppgave var bare å være sandpåstrøingsorgan for førstnevntes bestemmelser. Det sies rett ut. Uansett hvilke feil som er gjort av statsfeminismen i forbindelse med å få gitt mor en aleneadopsjon, så kan ikke noen av disse føre til at vedtaket kjennes ugyldig.

Retten er videre enig med statsfeminismen i at adopsjonsvedtak står i en særstilling i så måte. (Altså i forhold til at saksbehandlingsfeil ikke kan ha noen betydning for vedtaket, selv hvor de spiller inn på dets innhold, min forkl.) Dommeren fortsetter med å si ”at for det første er det et vedtak som gjelder svært mange relasjoner, og hvor partene og tredjemenn derfor i stor grad retter seg etter vedtaket”.

 Hva dommeren ønsker si her er det samme som statsfeminismen sa i sine anførsler, dommen er i sin helhet en gjentagelse av disse. Det at mor var gitt et alenemorsvedtak for 3 og et halvt år siden måtte veie meget tungt. Selv om dette vedtak var påanket og ikke rettskraftig. Samtidig sier statsfeminisme og dommer implisitt her at det at far i elleve år hadde forholdt seg til et gyldig og rettskraftig forhåndsamtykke overhodet ikke kan legges vekt på. I hvert fall ikke såpass at det nevnes i denne sammenhengen. Men her brytes logikken, hos statsfeminisme som hos rett, for hvis det hadde slik stor betydning hvem som lengst forholdt seg til et gyldig styrende dokument i saken, forhåndssamtykket, så sto da jeg nærmere en eneadopsjon enn mor, om dette argumentet skal brukes.

Sånn fungerte jussen her, den kan tydeligvis brukes som det passer makta, og om argumentasjonen ikke fører dit makta vil, så bryter man bare logikken, uten å bry seg stort om det. Her er det retten som bryter logikken og er enig med statsfeminismen som i sine anførsler hadde brutt logikken med de samme argumenter.

 

For det andre, bemerker dommeren i sin argumentasjonsrekke over hvorfor adopsjonsvedtak står i en særstilling: ”Er det et vedtak som under normale forhold er forutsatt å vare uendret i de berørtes livstid, og hvor dette er vesentlig for hele rettsinstituttet, idet det er viktig at adoptivbarn likestilles med biologiske barn”.  

Vi har vært igjennom også dette før. Statsfeminismen står på at adoptivbarn med far er en anomali som ikke er bra generelt og strider mot norske moralske og sosiale oppfatninger, folkemening og rettsorden. Dette er jo ikke overraskende.

Derimot må det sies å være overraskende at dommeren, som her påkaller hele det norske rettsinstituttet, er så hjertens enig i dette synet. Her i saken sto nettopp striden om at statsfeminismen hadde unnlatt å gi adopsjon til begge foreldrene mens den kunne, men hadde unnlatt å gjøre dette for å splitte familien og dekke bordet for en alenemorsadopsjon. Man fikk dermed en konstruert situasjon hvor barnet bare hadde en mor, noe som nettopp ikke var å likestille adoptivbarn og biologiske barn. Cecilia ble dermed diskriminert i forhold til biologiske barn, som har rett på også en far etter skilsmisse. At statsfeminismens forkvaklede syn på relasjonen barn-far skal få spille rollen som folkemeningen her, og at dommeren drar inn hele rettsinstitusjonen og sier at den har samme mening, hvilket selv jeg, som av grunner som skulle være åpenbare ikke er noen spesiell fans av den, har vanskelig for å tro, gjør jo det hele helt makabert.

Ærede dommer, her synes jeg faktisk at du kunne ha holdt litt avstand til statsfeminismen. Så hadde du ikke trengt å måttet holde narr med den alminnelig norske mann og kvinnes rettsoppfatning og normer, og med hele rettsinstituttet.

 

Dommeren sier videre, og her er det også mye å kommentere, at i den foreliggende sak er det ingen opplysninger som tyder på annet enn at barnet har godt av at en videre tilknytning til mor fortsetter både faktisk og rettslig. Dette er forøvrig ikke bestridt av saksøker, skriver dommeren, idet han også primært ikke ønsker å rive opp i dette forholdet. 

Hva gjelder mors omsorgsevner så er jo dette også en måte å si det på. Da anklagene kom opp 8 år tidligere ble det skrevet en lang rekke skriv til adopsjonsmyndighetene hvor vår part beklaget på det sterkeste at mor fikk ture fram med falske anklager mot far, og måten hun ulovlig holdt ham borte fra barnet. Det ble skrevet rundt 300 tettskrevne sider. Hadde ikke dommeren lest noen av våre prosesskrift og brev i saken? Mye kan tyde på det når han sier at det ikke finnes opplysninger om at Cecilia ikke har godt av denne mortilknytningen, og at dette ikke var nevnt av vår part. Det fantes opplysninger om at mor slett ikke oppførte seg som noen god mor, men her som overalt ellers i sakene så ble det underlagsmaterialet som makta i sakene, våre motpart, ikke ville skulle komme fram, bevisst utelatt. 

For det andre, hva gjelder at jeg primært ikke ønsket å bryte forbindelsen mor-barn, så vet dommeren også forbannet godt hvorfor, men han holder det han vet bevisst utenfor det han skriver i dommen. Mitt eneste håp, slik saken sto, var at dommen i adoptivgiverlandet ble anerkjent også her i Norge. Å tro på at retten skulle ha mot nok til å gå mot statsfeminismen og kjenne deres vedtak om en enemorsadopsjon ugyldig, var jo, etter hva som så langt hadde skjedd i saken, synonymt med å tro på julenissen. Dommen gav adopsjon til begge foreldrene, og det ville være feil av meg å kreve at dommerne der over igjen kom sammen og deretter ga adopsjon til meg alene når de hadde fått alle sakens detaljer på bordet. Det ville aldri komme til å skje, såpass skjønte jeg også. De ville fortsette å stå på det standpunkt at en fellesadopsjon var best, samme syn som landets konsul.

Videre var dommeren også vel informert om at hvis jeg fikk tilbake adopsjonsretten så ville jeg ta opp igjen saken om beskyldningen og få renvasket meg for dem, en av grunnene til at jeg var i retten var jo nettopp for å få tilbake adopsjonsretten som gav meg denne muligheten. Og denne toforelderdommen gav meg tilbake denne retten.

 

Dommeren skriver videre at retten viser til et meget sterkt vern mot endringer i adopsjonsvedtak (Her gjelder stadig det ennå ikke rettskraftige enemorsadopsjonsvedtaket, min bem.) er anerkjent i rettspraksis. Han viser til en sak ved Borgarting Lagmannsrett fra 2001 hvor lignende, dog ikke så grov og så gjennomarbeidet som i vår sak, ulovligheter fra myndighetenes side, ble premiert av rettssystemet. Denne saken skulle gjelde som presedens for min sak. Det dreide seg om en sak fra byen vi bodde i, og var godt kjent der. En mor hadde på det tidspunkt da barnet var nyfødt ulovlig blitt fratatt barnet av barnevernet, og barnet ble plassert i fosterhjem. I dom ved EMK ble det sagt at det forutgående vedtaket for at barnet kunne taes fra mor var i strid med art 8 i kommisjonens bestemmelser, men suverene Norge, i denne forbindelse Borgarting Lagmannsrett, nektet å anerkjenne EMK’ s avgjørelse, og Høyesterett fulgte opp med å drite faen den også i EMK. (Har norsk sjølråderett noen gang godtatt en avgjørelse som gikk imot den i EMK? )

Saken hadde noen likhetspunkter med denne. Norsk barnevern gjør klare lovbrudd, i dette tilfellet påvist av EMK. Dette må det da premieres for, slik fungerer åpenbart norsk rettsvesen. Aldri tør den å straffe myndighetene, og det blir den svake part som lider og som mister barna sine.

Om dette er noe å skryte av er en annen sak. Det er forøvrig også andre saker som nå er gående innen norsk rettsvesen hvor norske barnevernsmyndighet og psykologer har gjort ulovlige ting, spesielt er de flinke til å røve barnet fra en far, på oppdrag fra mor, for siden å si at barnets eneste omsorgsperson nå er mor, og hvor de nesten uten unntak, sammen med mor, også har blitt premiert av retten.

  

Dommeren oppsummerer så dette kapittelet om grunner som kan føre til bortfall av vedtaket om alenemorsadopsjon med å si, at på denne bakgrunn, han mener vel her sin argumentasjon ovenfor, som ikke kan sies å være særlig betryggende for folk som er oppe i lignende saker. Så finner retten at uansett om noen av de saksbehandlingsfeil som jeg påberopte statsfeminismen hadde gjort, så, repeterer han for den, kommer det ikke på tale å kjenne vedtaket ugyldig forsåvidt gjelder mor. Og som så ofte hender i rettssakene i slike saker så følger da deretter maktens tautologi, etter en premissleveranse som tjener de store maktsystemene, som for eksempel Helse og sosial, statsfeminisme og rettssystemet, men sjelden holder mål i noen form for logisk, symmetrisk argumentasjon hvor også den lille mann og deres barn har rettigheter, nemlig at, sier dommeren: ”Retten trenger derfor ikke å gå nærmere inn på anførsler som forutsetter at vedtaket i sin helhet kjennes ugyldig”.

God dag mann økseskaft. Hvorfor bruke mange villedende, logisk helt usammenhengende ord og setninger for å si det som står med med store bokstaver her, at makt er rett, og tautologien, dette trenges ikke å begrunnes. At systemene lukker seg sammen og nekter å ha noe med rett og galt, skyld og uskyld, å gjøre, bare ser til at systemvold fra store systemer pent dekkes til og premieres.

Dommeren synes han må understreke dette spesielt når han avslutter dette kap. med å si at ingen, absolutt ingen, av de anførsler jeg kommer med som knytter seg til at BFD burde gitt adopsjon til meg alene, og ikke til mor alene, gjelder, like lite anførsler knyttet til saksbehandlingen da mor ble vurdert som eneadoptant. ( Da det ble holdt narr med § 16 e i Adoposjonsloven. Det er ikke slik som skrives her at mor ble vurdert som adoptant i det hele tatt, som eneste adopsjonssøker i verden slapp hun unna enhver vurdering slik de er nedfelt i de forskjellige lands adopsjonslover og adopsjonskonvensjonen. Det er helt utrolig at statsfeminisert rett forholder seg så løsaktig til lover som i første rekke skal garantere adoptivbarns rettigheter.)

 

Dommeren går så over på dommen fra adoptivgiverlandet og spørsmålet om det var riktig av adopsjonsmyndigheten å avvise den, og sier at han forstår meg slik at jeg ikke fremsetter noe krav om at statsfeminismen skal fatte vedtak om at denne dommen skal gjelde, ei heller at retten skal fatte en beslutning som gjør at den begynner å gjelde. Det er med andre ord ikke et krav om et norsk vedtak. Jeg har simpelthen fremsatt et krav om en fastsettelsesdom for å få fastslått en rettstilstand som automatisk inntrådte da adoptivgiverlandet dom ble avsagt. Han sier så at retten finner at dette er et krav som saksøker må kunne kreve en realitetsavgjørelse av.

Dommeren bemerker at ordlyden i adopsjonsloven gir en regel om automatisk virkning for utenlandske adopsjoner hvis forhåndssamtykket er gitt i samsvar med adopsjonsloven § 22: ”Når samtykke er gitt i medhold av paragraf 16e, gjelder den utenlandske adopsjonen her i riket. Departementet kan bestemme at den har samme rettsvirkning som en norsk adopsjon,”

Dommeren bemerker til denne delen i adopsjonsloven om at umiddelbar virkning av en utenlands adopsjon må følge av et gyldig samtykke, og går over på å diskutere om samtykket kunne anses som gyldig da dommen falt. Man ser her at dommeren, som SAK tidligere, legger vekten på å få underminert forhåndssamtykket for å få vekk dommen. Og følg spesielt med, for her følger virkelig mye selsom juss:

Retten bemerker innledningsvis at formuleringen i samtykket i seg selv er noe uklar (min uth.) da forbeholdene om endring gjelder i tiden fra søknaden om adopsjon og til tildeling av barn har funnet sted. (dommerens uth.) Dette kan leses slik at forbeholdet om endring bare gjelder tidsrommet fra søknaden til norske myndigheter er innlevert og til tildeling av barnet skjer i utlandet. Det er språklig mer fjerntliggende å tolke den slik at den gjelder i tidsrommet fra søknaden er innlevert i Norge og til adopsjonen er gjennomført i utlandet. I motsetning til lovteksten (min uth.) må imidlertid teksten i forhåndssamtykket leses ut i fra at det er hensynet til barnets beste i den konkrete sak som skal ivaretas, og det er gode grunner for at forbeholdene skulle gjelde helt fram til en gyldig adopsjon er kommet i stand. Nettopp hvis adopsjonsloven § 22 leses slik at den utenlandske adopsjonen uten videre er gjeldende også for rettsforholdene i Norge, tilsier dette i sterk grad at vilkårene for forhåndssamtykket leses på denne måten.

«Retten har funnet at samtykket ikke lenger gjaldt da den (adoptivgiverlandets) dommen ble avsagt. Dette skyldes en rekke forhold som hver for seg kan føre til det samme resultat, og som samlet gjør resultatet helt utvilsomt. Dette er følgende forhold:

Saksøker og (mor) var blitt skilt, hvilket utvilsomt var en endring i familiens sosiale situasjon.

Det pågikk tvist mellom saksøker og (mor) om samvær med Cecilia, hvilket også utvilsomt var en endring i familiens sosiale situasjon.

( Mor) hadde trukket tilbake søknaden om felles adopsjon, hvilket helt endret premissene for søknaden

Det var fattet et vedtak av statens adopsjonskontor om at Cecilia var adoptert av (mor), hvilket gjorde poenget med en adopsjon i utlandet var falt bort, og forhåndssamtykket derfor ikke lenger var aktuelt.

Staten må frifinnes for påstand 1.

(Med det siste menes min påstand om at dommen måtte anerkjennes, min anf.)

Avslutningsvis i denne delen om forhåndssamtykket var gyldig, sier retten, som jeg har sitert i sin helhet fra hva gjelder dette punktet: ” Da samtykket anses bortfalt i og med endringene, trenger ikke retten å gå nærmere inn på spørsmålet om det er adgang til å tilbakekalle et forhåndssamtykke med tilbakevirkende kraft.

 

Det er mye å kommentere her, og jeg skal prøve å ikke bli for ironisk. Dommeren sier at samtykket er noe uklart, men hva uklarheten skulle bestå i skjønner vel ingen. Samtykket var krystallklart, det sier at forbeholdene om endring gjelder i tiden fra søknaden og til tildeling av barn har funnet sted. Hvis endringer skjer i dette tidsrommet kan adopsjonen ikke sluttføres. Det hadde ikke skjedd endringer i dette tidsrommet. Det viktigste poenget her er at jeg i elleve år på dette tidspunkt hadde forholdt meg til dette samtykket, etter dets ordlyd, hvilket betød at Cecilia var min adoptivdatter, vi ventet bare på at adopsjonen ble avsluttet. Jeg visste at samtykket var gyldig, også da dommen falt, og at dommen dermed heller ikke kunne gjøres ugyldig, om man da skulle følge loven, men åpenbart i denne sak, det skulle man ikke.

Så følger en rar argumentasjon av dommeren. Innledningsvis synes han også å mene at ordlyden er klar, og at det synes ”mere fjerntliggende”, som han sier, å tolke den slik at endringene gjelder over et lengre tidsrom, helt fram til adopsjonen er gjennomført i utlandet. Jo, ikke bare er dette mere fjerntliggende, det er en helt ny lov, og ikke bare angjeldende forhåndssamtykket, men også lovene § 22 og 16 i adopsjonsloven måtte  omskrives, i det minste, om samtykket skulle tenkes og omskrives slik dommeren forfølger sitt resonnement. Naturligvis et resonnement slik statsfeminismen gjerne ser det utført for å tjene sine interesser

Så ombestemmer han seg plutselig, ikke bare litt, men han gjør hel kuvending og stiller seg i motsetning til loven. Nå sier han videre ” i motsetning til lovteksten”, at det må være barnets beste det taes mest hensyn til, og da er det gode grunner for å mene at det ville være best om det sto i forhåndssamtykket at forbeholdene skulle gjelde helt fram til adopsjonen var fullt gjennomført i utlandet. Dette kan jeg i og for seg være enig med ham i, noe jeg også ga uttrykk for i retten, det ville sikre adoptivbarns rettigheter på en bedre måte, poenget er imidlertid at samtykket nå engang er skrevet slik det er skrevet, og det er ikke opp til den enkelte dommer i den enkelte rettsal å omskrive det, slik en dommer i den enkelte rettssal ikke generelt kan spille rollen som den som lager nye, eller omskriver gamle, lover. Slike roller tilfaller andre. Samtykket var gyldig det, dermed var også dommen gyldig.

 

Med denne ”nye loven”, den ”ulovlige loven,” kan vi vel si, siden lovverket ikke vet noe om den, i hånd, kommer så dommeren inn på hvorfor forhåndssamtykket ikke lenger gjaldt da dommen falt. Men ifølge den virkelige skrevne, rettskraftige loven, så finner alle de endringer han påpeker i familien, og som skulle føre til ugyldigjørelse av samtykket, sted lenge etter at tildeling av barnet fant sted, altså er de alle ugyldige i forhold til den lovlige loven.

Det mest interessante her for meg var det han skriver til slutt om at SAK hadde allerede fattet et vedtak om at Cecilia var adoptert av mor, (han tenker på hasteadopsjonsvedtaket, det første, som kom to måneder etter dommen, min anf.) og sier at poenget med en utenlandsadopsjon da var falt bort, og at forhåndssamtykket derfor ikke lenger var aktuelt.

Katta slippes ut av sekken igjen, og retten bekrefter mine antagelser om at dette hastevedtaket ble gjort for å gjøre dommen fra adoptivgiverlandet virkningsløs, at dermed også SAK og BFD visste om dommen da vedtaket falt. Før dette ble skrevet i dommen var dette bare sterke antagelser fra min side, basert på hvordan statsfeminismen hadde ført saken hele tiden for å hjelpe mor, fra nå av ble antagelsene til bekreftede sannheter, avsagt i en dom.

Men de juridiske realitetene står fast. Dommen falt før hastevedtaket som skulle anulere den, og dommen var gyldig basert på et gyldig forhåndssamtykke. Til slutt slår da dommeren to fluer i en smekk, mener han, og sier at med den nye, nylig omskrevne, ulovlige ”loven” i hånd, trenger ikke retten å gå nærmere inn på spørsmålet om det er adgang til å tilbakekalle et forhåndssamtykke med tilbakevirkende kraft.

Det er i dette øyeblikk at jeg strekker armene over hodet og sier at jeg gir meg. Med så mye ”logikk” imot meg som dommeren her har vist i argumentasjonen, så sier jeg også at dette forhåndsamtykket aldri var verdt papiret det var skrevet på. 

 

Neste kapittel i rettens bemerkninger gjelder BFD sitt avslag i forhold til felles adopsjon. Innledningsvis sier dommeren at saken her gjelder overprøving av et forvaltningsvedtak. Spørsmålet, sier han, om det skal gies en adopsjonsbevilling er en typisk skjønnsmessig avgjørelse. Retten har ikke kompetanse til å overprøve det skjønn forvaltningen har gjort, bare til å vurdere om det foreligger en ugyldighetsgrunn. Dette innebærer også at hvis det er tatt andre hensyn av forvaltningen enn hensynet til barnets beste, så kan det være en feil som fører til ugyldighet. Det er hverken omstridt eller tvilsomt at dette er det eneste relevante hensyn ved adopsjon. Men hvis forvaltningen har latt hensynet til barnets beste være avgjørende, men forvaltningen og retten er uenige i vurderingen av hva som er best for barnet, har ikke retten noen adgang til å tilsidesette forvaltningens vurdering, sier han.

Forvaltningen er jo her statsfeminismen. Retten klargjør igjen at den er totalt underlagt den og har ingen rett til en selvstendig vurdering. Selv om den er av en annen oppfatning enn statsfeminismen av hva som er til barnets beste, så kan den allikevel ikke ha denne oppfatningen og tilsidesette statsfeminismens vurdering. Jeg hadde fått oppmøterett, men selv om retten skulle være enig med meg i bedømmelse av at barnets interesser her ikke var ivaretatt av statsfeminismen, det var det bare morsinteressene som var blitt, så skulle altså det ikke få forandret på noe som helst. Retten har ingen rett til å ivareta barns interesser.

 

Retten skriver om adgangen til felles adopsjon at hvis statsfeminismen får medhold i at det overhodet ikke er noen adgang til å gi felles adopsjon etter skilsmissetidspunktet, vil BFD sitt vedtak på dette punkt være gyldig uansett feil forvaltningen skulle ha begått, som også var statsfeminismens syn. Hvis denne løsning heller ikke gir rom for tvil, er det ingen grunn for retten til å gå nærmere inn på øvrige feil som er anført, står det.

Dommeren skriver videre rundt muligheten til å fravike regelen i adopsjonslovens § 5 annet ledd, som sier at bare ektepar kan adoptere sammen, at denne ordlyden samsvarer med bestemmelsene i de fleste land og er klart innenfor det som må godtas etter EMK artikkel 8, nevnt ovenfor. Det er ingen avvikende forståelse i teorien, sier dommeren. Han nevner også at i kommentarer til adopsjonsloven er det blitt drøftet om i hvilke tilfeller felles adopsjon unntaksvis bør innvilges i separasjonsperioden, (i denne sak burde før det allerede BFD nektet mor å søke om separasjon for å skaffe seg aleneadopsjon og kvitte seg med far. Min bem.), med en implisitt holdning om at problemstillingen ikke engang er aktuell og verdt å drøfte for tiden etter skilsmissen.

Han fortsetter med å si at det på den annen side er to sterke argumenter for at denne lovforståelsen er for snever. For det første synes det klart urimelig, og også uforsvarlig i forhold til hensynet til barnet, hvis forvaltningen etter skilsmissen ikke har anledning til å rette opp en feil begått før skilsmissen, sier han.

Sjokk, sjokk, tenker vel leseren nå. Her synes dommeren tydeligvis å fa falt ned på den svake parts side, lille far sin side. Vår part hadde siden 1995 argumentert med at adopsjon burde gies før skilsmissen. Hvis ikke dette ble gjort,-som i seg selv var et materielt juridisk vedtak,- ville det at barnet mistet sin ene forelder, og en forelder mistet sitt barn, være et brudd med art. 8 i EMK. Adopsjonslovens § 5, som er underlagt EMK sine lover, måtte da tolkes i lys av denne første handling som var et brudd på EMK, slik at det også var adgang til en felles adopsjon etter skilsmissen. Altså, slik dommeren sier, at det ville være klart urimelig, og også uforsvarlig i forhold til hensynet til barnet, hvis forvaltningen etter skilsmissen ikke hadde anledning til å rette opp sin feil som var begått før skilsmissen.

 

Så jeg ventet meg støtte her, at han fulgte opp sin argumentasjon og i forlengelsen av den støttet meg i at fellesadopsjon meget vel også kunne bli gitt etter skilsmissen, men dommeren synes plutselig å glemme hele poenget, og han går ikke noe videre i sine vurderinger. Kanskje ble han selv forferdet over det han hadde skrevet og oppdaget rekkevidden av det, nemlig at her måtte han for en gangs skyld støtte meg, og ikke bare, helt uten motforestillinger, alltid støtte statsfeminismen

Han går i stedet raskt videre og påpeker at argumentet med å sammenligne med lovgivningen i andre land har mindre relevans i disse tilfellene. Dette som grunn nummer to for at lovforståelsen i § 5 andre ledd , som sier at bare ektefeller kan adoptere sammen, iblant kan fortolkes for snevert. Noen har liberale regler, andre mere restriktive, noen godkjenner f. eks. samboerskap som gyldige for adopsjon, andre ikke.

Jeg skyter inn her at Norge har en av de aller mest liberale adopsjonslovene, hvor det  gies alenemorsadopsjoner. Likeledes hadde vi allerede i 2002 da denne rettssaken gikk en debatt om ikke også homofile/lesbiske samboerpar skulle få adoptere. Senere, under rettsaken i Lagmannsretten, bedyret, nærmest sverget regjeringsadvokaten ovenfor retten, at det  ikke ville komme nye lover i Norge som gav andre enn ektepar rett til å adoptere sammen. Jeg har bodd i utlandet de siste 6 årene, så jeg vet ikke om homofile samboerpar nå kan adoptere, men jeg tror ikke det. I så fall er det naturlig å tro at denne saken førte til at deres krav om rett til adopsjon ble ofret på de militante kvinneinteressenes alter. Så mye for de homofile sin tilnærming til de militante kvinnegruppene, stol ikke et øyeblikk på dem må bli lærdommen.  

 

Jeg skjønte ikke da jeg leste dommen første gang, og jeg har enda mindre skjønt det siden hva dommeren egentlig vil si i avsnittet om muligheten for en fellesadopsjon i vår sak. Avslutningsvis sier han at retten er på denne bakgrunn usikker på om det kan tenkes tilfeller i forbindelse med skilsmisse hvor det vil være adgang til å tolke reglen i adopsjonsloven § 5 annet ledd mindre absolutt. Altså at andre enn ektefeller kan adoptere sammen.

Men her motsier han  seg selv. Selv om han lar vurderingen bli hengende i luften, så hadde han ovenfor nettopp påpekt at forvaltningen, når en feil var begått før skilsmissen, måtte ha anledning til å rette opp dette, dvs, gi fellesadopsjon også etter dette tidspunkt.

Men, sier han, og her kjenner vi hans ”argumentasjon” så alt for godt igjen: ”Retten trenger ikke å komme til noen endelig konklusjon om dette generelle spørsmålet, i det det av grunner som er redegjort for i avsnittet, finner at det i hvert fall ikke var adgang til felles adopsjon etter skilsmissen i den foreliggende sak.” (Etter at han selv nettopp har vist at det var det muligheter for.)

 

Argumentasjonen avbrytes igjen når argumentene peker i en retning som ikke passer ham og statsfeminismen, det er det dommeren forstår med argumentasjon. Man avbryter argumentasjonsrekken når den nærmer seg den slutning at det beste i saken hadde vært en fellesadopsjon. Og at dette hadde vært mulig. I denne debatten burde naturligvis også dommeren, om han hadde vært ærlig, trukket fram at konsulen i Norge for adoptivgiverlandet hadde lagt seg på den liberale linjen at han gikk for en felles adopsjon tross skilsmissen, fortalte han meg, og jeg fortalte retten dette hans syn; at dette likevel ikke skal føre til at adoptivbarn diskrimineres i forhold til biologiske barn. Men ingen av hans synspunkter passet jo å ta med. Her ble Cecilia, helt unødvendig, diskriminert i forhold til biologiske barn, noe som var et brudd på artikkel 14 i EMK om forbud mot diskriminering. Også kunne man meget vel anerkjenne adoptivgiverlandsdommen, lovene gav adgang til det, slik kunne man  også rette opp feilen rundt det faktum at statsfeminismen hadde ventet med å gi fellesadopsjon før skilsmissen inntraff, for å hjelpe mor fram til en alenemorsadopsjon. Og feilen da den godtok mors separasjonssøknad. Men da måtte dommeren tørre å gå mot statsfeminismens egoistiske kvinneinteresser, og det var tydeligvis utenkelig.

  

Neste kapittel i rettens bemerkninger gjelder om felles adopsjon er mulig når den ene part nekter, og mor i denne saken hadde allerede trukket sin søknad om felles adopsjon i separasjonsperioden, skriver dommeren.

Han sier videre, i motsetning til det ovenfor stående i dommen og det som skulle bli domsslutningen, at retten ikke er i tvil om at en felles adopsjon ville vært den generelt beste løsningen, selv om partene hadde flyttet fra hverandre og senere også blitt separert. Dette ville nettopp ha sikret Cecilia det vern om hennes familierettigheter som et ekteskap og en familie gir, sier han. Alle parter, inkludert Cecilia, ville også vært sikret en grundig domstolsbehandling av spørsmålet om Cecilia burde ha noe å gjøre med saksøker (Her sier dommeren at det beste ville vært om samværssaken fikk gå for relevant rettsvesen, ikke at BFD grep inn og avgjorde spørsmålet om samvær, min anf.) Dette ville med andre ord brakt Cecilia nærmest den situasjon som ansees ønskelig, nemlig situasjonen til biologiske barn født i ekteskap, sier han

Vi ser altså her at dommeren gir meg rett i hele min argumentasjon, men konklusjonen hans blir allikevel den motsatte, at det er riktig det som statsfeminismen gjorde, gi alenemorsadopsjon. Det hele blir totalt uforståelig. BFD hadde jo nettopp anledning til å gi fellesadopsjon før skilsmisssen, og det både kunne og burde ha nektet å godta mors separasjonsøknad, men unnlot å gjøre det for å hjelpe mor fram mot eneadopsjon. På grunn av disse statsfeministiske handlinger ble Cecilia diskriminert i forhold til biologisk fødte barn som har rett på to foreldre.

 

Dommeren skriver videre: ”På den annen side innvilges adopsjon etter søknad, og det synes å være full adgang for den som søker, til å trekke sin søknad tilbake på ethvert tidspunkt i prosessen frem til adopsjonsbevilling gis. Hvis dette ikke var tilfelle måtte det være lovbestemt, eller det måtte foreligge en uttrykkelig forpliktelse ved søknaden om ikke å trekke den tilbake. Generelt hensyn til forhold til barn som adopteres tilsier at adopsjoner ikke skal kunne gjennomtvinges mot en tidligere søker som motsetter seg dette.”

 Man er sikkert forundret over mye av denne argumentasjonen som åpner nettopp for en klar svekkelse av rettighetene til adoptivbarn ved at andre implisertes interesser ved adopsjonen får klar prioritet over deres, nemlig en mors egoistiske interesser.

Dommeren sier at hvis det var så at den ene part ikke under adopsjonsprosessen hadde rett til å trekke sin søknad om fellesadopsjon så ville dette vært lovbestemt. Nå er det en rekke av artiklene i den internasjonale adopsjonskonvensjon fra 1993, som Norge har underskrevet, som sikrer, i hvertfall på papiret, rike adopsjonsmottakerland, så som Norge, synes å drite jamt faen i hva som står der, informasjon om situasjonen i adopsjonsfamiliene under adopsjonsprosessen gang.

Om noen trekker sin søknad skal altså adoptivgiverlandene bli orientert om dette, og resultatet ville bli at myndigheter derfra grep inn. Sannsynligvis, nesten med hundre prosent sikkerhet, ville de forlange at vedkommende som ville trekke sin søknad, ikke gjorde dette og kreve at ekteskapet fortsatte for å få innvilget avsluttet adopsjon. Det er altså nok av lover som forhindrer at slikt kan skje. At statsfeminismen i Norge bryter disse lovene, endrer ikke en tøddel ved dette juridiske faktum.

Om det er naturlig, som dommeren sier, at det spesifikt ville, eller skulle, vært lovbestemt i Norge at en søker ikke kan trekke tilbake søknaden om en fellesadopsjon under adopsjonsprosessen, så er ikke dette så naturlig for meg. Ute i verden, og vel ikke engang i Norge hvor militant feminisme står sterkt, er det jo vanlig at kvinner som mor her går frem på denne måten. Og enda mere lite vanlig er det at de blir hjulpet av statlige adopsjonsmyndigheter som bryter nasjonale og internasjonale lover for å sikre den aktuelle kvinnen en alenemorsadopsjon. At de som laget disse lovene skulle kunne forutse det som skjedde i denne saken har jeg vanskelig for å tro, de er ikke så fantasifulle, det er vel knapt noen, at jeg tror de kunne forutsi en slik situasjon som vi hadde i denne saken, og lage lover deretter som sikret barn og far mot den galskap av ulovligheter fra mor og statsfeminismens side som vi var oppe i.

 

Dommeren avslutter dette kapittelet med å si at: ”I den foreliggende sak gav dette imidlertid (mor) en mulighet til å selv å styre saken uten at verken saksøker eller staten fikk noen reell anledning til annet enn å følge hennes ønsker. Dette skyldtes den helt ekstraordinære situasjonen at Cecilia allerede hadde bodd hos henne og saksøker, og tilknyttet seg dem, samtidig som hun hadde beholdt omsorgen for Cecilia alene etter samlivsbruddet. Mens en tilbaketrekking av den felles søknad, og en ny søknad alene om adopsjon normalt ville gitt en person i denne situasjonen sikkerhet for at forvaltningen ville innvilge den nye adopsjonssøknaden, var den faktiske situasjonen for (mor) at hun kunne være nær helt sikker på å få det resultatet hun ønsket. Saksøker har således rett i at (mor) fikk utmanøvrert ham, og at Cecilia mistet muligheten for også en farstilknytning ved adopsjonen. Dette betyr imidlertid ikke at vurderingen av Statens Adopsjonskontor ikke var fullt forsvarlig når de i denne tvangssituasjonen (min uth) fant at det beste for Cecilia var å gjennomføre adopsjonen med (mor) alene. Og det betyr heller ikke at det forelå noen rettslig adgang til å foreta en felles adopsjon etter at (mor) hadde trukket den felles søknad. I hvert fall ville en slik rettslig adgang også før skilsmissen vært svært tvilsom.”

 

Nei, dommer, dette holder ikke. Å opphøye en enslig mor til den som kan turnere internasjonale adopsjoner slik hun vil, blir for voldsomt.

Dessuten er det ikke riktig at mor kunne turnere saken slik hun ville uten en overaktiv innsats fra SAK og BFD. Det er ikke sant at mor alene kunne styre på som hun ville og lure alle, barn, far, rett, statsfeminisme, adoptivgiverland, adopsjonskonvensjon osv, etter som hennes luner passet henne. OPPSUMMERT: Uten at statsfeminismen hadde grepet ulovlig inn i samværsaken for å hjelpe mor. Uten at den hadde godtatt en av mors psykologvenninner å innta rollen som ”sakkyndig” i adopsjonssaken for å hjelpe mor. Uten at den hadde misinformert, ikke informert og løyet for adoptivgiverlandet og dets konsul for å hjelpe mor. Uten at den hadde brutt en rekke artikler i adopsjonskonvensjonen for å hjelpe mor. Uten at den hadde feilveiledet og misinformert vår part på sentrale punkter for å hjelpe mor. Uten at den hadde ventet til etter skilsmissen med å avslutte adopsjonen for å hjelpe mor. Uten at den hadde nektet å anerkjenne en gyldig dom fra adoptivgiverlandet for å hjelpe mor. Uten at den hadde ulovlig trukket tilbake det gyldige forhåndssamtykket fra 1991 for å hjelpe mor. Uten at den hadde støttet mors selvtektshandling da hun ”søkte” om separasjon uten å nevne Cecilia for å smugle henne ulovlig inn i landet som utelukkende adoptert av henne, for å hjelpe mor. Uten at den hadde latt mor adoptere Cecilia alene uten å måtte søke om det for å hjelpe mor. Uten at den hadde satt til side høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse fra nov. -96 som sikret meg et rettslig farsforhold til Cecilia også selv om det skjedde samlivsbrudd i perioden før endelig avsluttet adopsjon, for å hjelpe mor. Uten at den hadde løyet for min advokat for å få gitt mor skilsmisse før avsluttet fellesadopsjon for å hjelpe mor. Uten at den ulovlig hadde sendt falske rapporter med falsk underskrift fra meg over til adopsjonsgiverlandet, for å hjelpe mor. Uten disse ulovlige kvinnepolitiske handlingene ville vi aldri kommet i den posisjonen at mor fikk adoptere alene.

Bare for å nevne noen få ting, de som leser dette vet det er mange andre punkter som kan taes opp, som at adopsjonsmyndigheten helt nektet å snakke med meg for å få oppklart en rekke ting i saken, og at den prøvde å hemmeligholde dommen fra adoptivgiverlandet for meg. Uten alle disse ”saksbehandlingsfeilene” hadde mor aldri kunnet bli eneadoptant.

Så tilsammen snakker vi her om noe mer enn mors luner og selvtekter. Vi snakker også om den militante statsfeminismens luner og selvtekter. Fullstendig uten kompetanse blander den seg inn i saker den ikke har noe med, den ”dømmer” og overprøver rettslige avgjørelser i øst og vest og den holder fullstendig harselas med alle slags lover. Dommeren kan godt stikke hodet i sanden og late som at alt dette vet han ikke noe om. Men det er ikke spesielt troverdig.

 

Retten la seg flat for statsfeminismen og støttet alle ulovlige handlinger den rettet mot barn og far.  Vår ”forbrytelse” var aldri noen gang noen annen enn at barnet hadde en far og far et barn. For denne ”forbrytelsen” måtte vi begge straffes på hardest tenkelige måte. Ved at barnet ble frarøvet sin far for resten av livet; at far ble frarøvet sin datter for resten av livet.

 

Avsnittet som følger omhandler om det var mulig med en godkjennelse av dommen i adoptivgiverlandet etter § 19 i adopsjonsloven.

 I 3. ledd av samme lov sies at: ”Departementet kan i det enkelte tilfelle avgjøre om en utenlands adopsjon gjelder her i riket.”

Retten bemerker innledningsvis, sier dommeren, at det er tvilsomt om det forelå rettslig adgang til å gjøre dette, i og med at et slikt vedtak muligens kunne sees som en endring av det tidligere vedtak om å innvilge adopsjon til (mor) alene, sier han. Forøvrig et synspunkt han sterkt hadde gått imot i sine innledende kommentarer i sine bemerkninger til statsfeminismens påstander, så her motsier han seg selv igjen i sin dom. Det er tvilsomt, sier han videre, om BFD hadde noen adgang til å anerkjenne dommen, når verken (mor) eller Cecilia ved setteverge, ønsket noen slik godkjennelse.

Igjen masse å kommentere. Først og viktigst, at det i artikkel 24 i den internasjonale adopsjonskonvensjonen sies uttrykkelig: ”En kontraherende stat kan bare nekte å anerkjenne en adopsjon dersom den åpenbart strider mot statens rettsorden (ordre public), i det det skal taes hensyn til barnet”. Og da betyr det, siden konvensjonen står over det enkelte lands adopsjonslov, at § 19 i adopsjonsloven, uansett hvordan man nå ser på den, og hvilken måte man vil bruke den på, den kan her klart brukes til å anerkjenne  dommen, så er den helt uaktuell i denne forbindelse. Det eneste som kan hindre dommen fra adoptivgiverlandet i å bli godkjent, er at den strider mot statens, vår rettsorden. Siden dommen ga Cecilia både en far og en mor, må statsfeminismen da vurdere det slik at det strider mot norsk rettsorden at barn i Norge får ha to foreldre av ulikt kjønn. Men statsfeminismen, med retten, på slep, ville neppe få mange med seg i et slikt forvridd syn på familie og foreldre.

For det andre, det var naturligvis bare adoptivgiverlandet som kunne omgjøre sin egen dom, Norge hadde ikke noe med det. Dette etter at det hadde fått alle relevante opplysninger på bordet, opplysninger som norske myndigheter bevisst hadde løyet for det om, eller holdt borte fra det. Det får da være måte på norsk juridisk sjølråderett.

Videre at mor og Cecilias setteverge, her må menes mors bestevenninne, hun var den eneste som gikk under den betegnelsen, og som da her liksom skal snakke på vegne av Cecilia- ikke ville like at dommen ble anerkjent, er nå en selvsagt sak, men det er nå ikke de som bestemmer verdens adopsjonspolitikk! Dommeren åpner jo for det totale anarki han, hvor hver enkelt mor og deres venninner bestemmer alt ved adopsjoner. Med fare for å repetere meg selv i det uendelige, så må jeg allikevel få bemerke at det finnes nasjonale og internasjonale lover som styrer utenlandske adopsjoner. 

Eller var man så redd for hva mor/statsfeminismen kunne stille opp med om lille far også skulle få adoptere at man rett og slett ikke turde å la det bli sluttresultatet. Det virker sånn. At dommeren ikke turde sette seg opp mot statsfeminismen/mor, at de helt hadde skremt vannet av ham slik at han nå var villig til å godta de mest tøvete argumenter fra dem om at de enkelt mødre involverte styrte alt innen adopsjonsverdenen, og under trusler om at hvis dommen her kom til  å gi far adopsjonsrett ved en anerkjennelse av dommen fra adoptivgiverlandet, så ville statsfeminismen slå tilbake med alle midler, og huttemegtu hva den kunne finne på da.  

 

Og så kommer også dommeren inn på ordre public loven, § 20 i adopsjonsloven, og sier at en godkjennelse av dommen kunne stride mot den. Altså at om barnet fikk også en far, som var domsresultatet i adoptivgiverlandet, så ville det stride mot aksepterte normer, den gjengse moral og rettsoppfatning i Norge. Noe utenfor allfarvei, sier han så, at ordre public loven kunne være brutt fordi viktige opplysninger var holdt tilbake for domstolen i adoptivgiverlandet.

Hva er det nå han mener her da? Det er naturligvis ulovlig å holde tilbake viktige opplysninger for adoptivgiverlandet, slik SAK og BFD gjorde. De brøt med mange lover i adopsjonskonvensjonen. Men at dette i og for seg skal ha noe spesielt å gjøre med Ordre public loven kan i hvert fall ikke jeg se, fordi den,- det ligger i dens navn, skal lovlegge andre forhold. Hvis den har det så må jo det føre til at skurkene som holdt opplysninger tilbake for domstolen i adoptivgiverlandet for å hjelpe mor til en eneadopsjon blir holdt rettslig ansvarlige fordi deres arbeid for en alenemorsadopsjon her stred mot offentlig norsk moral og rettsorden, greit nok, det burde bli resultatet naturligvis, men poenget er at dommen, som i alle tilfelle er gyldig ut fra et gyldig forhåndssamtykke, står, hvis Ordre public skal brukes, enda sterkere, fordi den i hvert fall tar hensyn til barnets beste, og ikke styres av ulovlige kvinneinteressehandlinger. Og at gjengs moral, retts og normsystem i Norge, som sier at det er bare bra at barn får ha både en far og en mor, nettopp sammenfaller med dommen i adoptivgiverlandet, som derfor er uomstøtelig ifølge lovverket, slik det er nedfelt i denne Ordre public loven.

Som en liten parantes til dommeren: Følg opp i forlengelsen av det du sier og sett igang en rettsak mot de innen SAK og BFD som forholdt seg så ulovlig ovenfor adoptivgiverlandet. Jeg venter i spenning på ditt første tiltak som modig dommer som tør å sparke litt oppover i systemene også. Det er alt for lite av slikt innen rettsvesenet.

 

Dommeren sier så at adopsjonssøkerne, uansett om de allerede er blitt  barnets fosterforeldre, ikke kan opparbeide seg noen rett til å adoptere, samtidig sier han forut for dette at en adopsjon utløser en rekke plikter og rettigheter. Videre sier han at på dette punktet skiller for så vidt ikke saksøkers (min) situasjon seg radikalt fra situasjonen til andre fosterforeldre som forventer en adopsjon, men hvor konfliktlinjen går mellom biologiske foreldre og fosterforeldre, ikke mellom to fosterforeldre.

Noen bemerkninger. Dommeren snakker om plikter og rettigheter. Hva gjelder plikter så hadde jeg oppfylt alle mine plikter slik de var nedfelt i forhåndssamtykket og i de skriv vi underskrev i Norge og i adoptivgiverlandet. (Inklusive at jeg hadde betalt 43 000 kr. til adopsjonsmyndighetene til utgifter ved adopsjonen.) Hva gjaldt rettighetene mine så var de nedfelt i et gyldig forhåndssamtykke, som fungerte som lov i saken, et samtykke jeg hadde forholdt meg lydig til i 11 år. Bare en ulovlig handling fra statsfeminismen, -og her under rettsaken skulle det vise seg retten ikke var det døyt bedre, hadde gjort det ”ugyldig”. Vel kan man ikke opparbeide seg rett til å adoptere, som dommeren sier, men man kan vel heller ikke diskvalifisere seg ved å følge lovene? 

Det kan vel heller ikke være slik at en provokativ, lovløs, statsfeministisk kvinnepolitikk i stedet kan kvalifisere til rett til enemorsadopsjon? Eller? Ting blir her fullstendig snudd på hodet og adopsjonsinstituttets statutter sammen med rettsinstituttet statutter gjort til latter.

Hva gjelder om fosterforeldre ender eller ikke ender opp med adopsjon under konflikt med biologiske foreldre, så ender de i hvert fall aldri med at bare en av dem blir adopsjonsforeldre, så sammenligningen synes å bortfalle.

 

Dommeren går videre og sier at retten antar at den meget vidtgående adgang forvaltningen har til å avslå en adopsjon også uten å begrunne det, er så vidt godt forankret i generelle hensyn for å beskytte barn ved adopsjon, at dette må være godt innenfor de rammer EMK art. 8 trekker opp.  

Kommentar: Ja, jeg vil vel si, i det minste, etter mange år i strid med SAK og BFD, at dette er meget lite betryggende for spesielt adoptivbarn. At en slik politikk generelt også er lite betryggende i alle sammenhenger, den at forvaltningsvedtak kan være uten begrunnelse. Dette smaker for mye av hemmeligholdelse og udemokratiske, lukkede systemer for meg, og jeg antar, tvert imot hva dommeren tror, at dette neppe er innenfor rammene som EMK’s artikkel 8 trekker opp. Jeg har i hvert fall ikke lest om noe slikt verken i selve denne artikkelen eller i kommentarene til den. Min erfaring er at det innen forvaltningen i SAK og BFD først og fremst er de militante kvinneinteressene som styrer butikken, at barna ofte er salderingsposter, derfor, nettopp derfor, trenges vedtakene å komme offentligheten for kjennskap og kunne bli motgått, med muligheter for å bli omgjort. 

En annen ting er at det dreier seg om utenlandske adopsjoner hvor også et adoptivgiverland er involvert. Skal da norske avslag tilsendt dem også være ubegrunnede? I så fall er dette i strid med alle sentrale artikler i Den internasjonale adopsjonskonvensjonen.

Nei, her er jeg uenig med dommeren/statsfeminismen. Nettopp fordi adoptivbarn er så svake juridisk sett i utgangspunktet, nettopp fordi de blir brakt til andre land og forhold uten noen anledning til å påvirke, må det være full åpenhet i disse sakene.

Men følelsen hos meg, en voksende følelse etter som årene gikk, nemlig at hver av de to rettsakene utelukkende skulle brukes til å ”legalisere” ulovligheter fra de mektiges side ovenfor de svake partene i sakene, som så ofte skjer i prinsipielle saker, -les: der hvor den rådende makt og orden skal styrkes og utvides, lokalt som globalt; vi snakker altså her om det som blir presedenser i rettshistorien- forsterket seg kraftig når jeg leste dette punktet i dommen. Etter hvert som denne adopsjonssaken utviklet seg ble det klart at den ble sett på som en stor juridisk ”kampsak”, at den skulle brukes til lage en presedens som ikke bare åpnet det norske ”lovverket” slik at adoptivbarn også i framtiden kunne ulovlig røves til landet som enemorsadopterte, men samtidig skulle adoptivfedre gjøres rettsløse. I tillegg skulle adoptivgiverlandenes rettsikkerhet nulles og adopsjonskonvensjonen gjøres verdiløs.

En siste ting er at jeg ikke engang har fått dette avslaget, selv om det var ubegrunnet, på mitt subsidiære ønske om å få adoptere Cecilia alene.

 

Dommeren avslutter sine bemerkninger ved å komme inn på de øvrige saksbehandlingsfeilene påpekt av meg. Han sier at på bakgrunn av den overstående drøftelsen er det klart at BFD’s vedtak skal opprettholdes som gyldig, uansett om det er foregått saksbehandlingsfeil, i det disse ikke ville hatt noen virkning på vedtakets innhold. Igjen og igjen og igjen repeterer altså retten at den bare skal fungere som er sandpåstrøingsorgan for alle de ulovligheter statsfeminismen fant på.

Det er et drøyt stykke når dommeren skriver at disse feilene ikke ville ha noen virkning på vedtakets innhold, virkelig. Tenk bare på disse misveiledningene SAK og BFD gav vår part bare for å hjelpe mor nærmere en adopsjon alene, og fjerne far mer og mere fra å kunne få adoptere Cecilia. Ta bare som eksempel denne misveiledningen vi fikk om ikke å gå til sak mot det faktum at BFD ventet med å gi oss fellesadopsjon før skilsmissene, fordi BFD på et møte løy for min advokat og ga det inntrykk til ham at saken skulle løse seg til det beste for begge parter, for så å få se at BFD ventet til etter skilsmissen for å hjelpe mor til en aleneadopsjon. Om vi hadde gått til sak mot BFD så hadde saken fått en helt annen utvikling, men BFD lurte oss altså bevisst igjen med sine misveiledninger til oss. Denne misveiledningen innvirket på det endelige vedtakets innhold absolutt hundre prosent, dommer. Uten den hadde vedtaket som avsluttet saken rundt adopsjon av Cecilia nødvendigvis måttet bli et ganske annet! Eller grovere: at BFD godkjente en separasjonssøknad fra mor der Cecilia ikke eksisterte for å lure henne inn i landet og siden late som hun bare var adoptert av mor.  Hadde ikke den blitt godkjent måtte det nødvendigvis ført til en fellesadopsjon.

Ellers viser jeg til de punkt for punkt, tyvetalls viktigste ulovlighetene som statsfeminismen gjorde under sin ”saksbehandling” for å få fabrikert fram en enemorsadopsjon, nevnt i avsnittet hvor dommeren vil forvrenge sakens virkelighet til at mor var den som hadde satt BFD i en tvangssituasjon. Her er nok saksbehandlingsfeil og ulovligheter, til å fylle en egen bok.

Dommeren sier til slutt at det at min advokat ikke fikk anledning til å svare på brevet fra SAK før det første hastevedtaket fra dette kontoret som skulle annulere dommen fra adoptivgiverlandet sin virkning, var en saksbehandlingsfeil, men sier at denne feilen hadde særdeles liten betydning for rettens avgjørelse. For det første, gjentar han igjen, som om noen ikke hadde skjønt det nå, har retten slått fast at det uansett feil som måtte hefte ved vedtaket, under ingen omstendighet, er aktuelt å statuere en ugyldighet som bygger på at saksøker skal vurderes for adopsjon alene.

For det andre, sier dommeren i siste setning før domsslutningen, så hefter feilen ved vedtaket i førsteinstansen, mens rettens avgjørelse gjelder BFD’s vedtak.

Min sluttkommentar er at dette første vedtaket la sterke føringer for saken. Dette hastevedtaket ble gjort for å hindre at dommen fra adopsjonsgiverlandet fikk noen virkning, noe dommeren selv bekrefter før i sin argumentasjon rundt om forhåndssamtykket var gyldig eller ikke. En annen saksbehandlingsfeil jeg hadde påpekt ved førsteinstansvedtaket hos SAK var at mors psykologvenninne var blitt ”sakkyndig” i adopsjonssaken, hun siteres også i sluttvedtaket.  Her sist nevnt gjaldt det å beskrive barnet som hjelpetrengende etter overgrep fra far, og vise at mor var en god omsorgsperson, to av grunnlagene for alenemorsadopsjonen. Og så skal ikke feil i vedtak i underliggende instanser ha noen betydning! Bare det nevnt ovenfor skulle vise med all tydelighet at de la uriktige føringer inn mot sluttvedtaket

 

Så var det slutt. Dommeren sier jeg har tapt saken på alle punkter, og jeg plikter å betale saksomkostninger på 31 400 kr. Rettsgebyret jeg måtte betale kom på noen og tyve tusen.

 

Jeg har syntes det har vært vanskelig å skrive dette kapittelet. I og med at jeg fikk bare oppmøterett i rettsalen, taleretten ble reelt fratatt meg i og med at jeg verken kunne snakke om det som virkelig hadde skjedd og som førte opp til alenemorsadopsjonen, eller at noen av de grunner jeg nevnte for at vedtaket skulle kjennes ugyldig skulle ha den minste betydning, heller ikke det jeg påviste av samarbeid mellom statsfeminismen og mor for å få fabrikert frem en alenemorsadopsjon, og ingen andre juridiske rettigheter var meg tildelt, så kom jeg i en situasjon hvor statsfeminismen alene rådde grunnen, og den fikk forklare hvorfor mor fremsto som den som naturlig fikk adoptere alene. Dommeren fortalte så dens historie i dommen. Jeg måtte da kjempe for at den virkelige historien, den sanne historien, kom fram. Jeg trosset dermed delvis de påbud statsfeminisme/rett hadde pålagt meg, selv om jeg naturligvis ikke fikk lov av dem til å gå virkelig reelt inn på de handlinger mor og støttegruppen hennes både i samværssaken og adopsjonssaken, de ekstremt radikale kvinnene og statsfeminismen, hadde gjort. 

De samme spørsmål som etter samværssaken i byretten i vår by reiser seg mye også her. Var dette en rettsak, eller bare en simulasjon av en slik, et simulakra hvor makta rådde uansett? Fikk begge parter anledning til å legge fram alle relevante sider ved saken? Ble alle relevante anførsler, fra begge parter, tillagt samme vekt? Fremla dommeren saken på en slik måte at det gav en fyldestgjørende oppsummering av sakens fakta? Eller skrev han bare av sakens fakta slik statsfeminismen ville ha den fremlagt? Og var denne fremstillingen i pakt med sannheten? Ble lovene tolket på riktig måte, eller bare slik statsfeminismen så de best ble tolket? Ble konklusjonen dommeren kom til riktige, eller var det slik at redselen for makta/statsfeminismen skygget for hans vurderingsevne? Ble utelatelser, løgner og forvrengninger gjort for å tekkes makta, og førte det til feile konklusjoner?  Og mange andre lignende spørsmål.