Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 6:

Sakens faktum

Jeg syntes ikke det var lett å skrive stevningen mot BFD som krevde deres vedtak om en alenemorsadopsjon kjent ugyldig. Jeg var på dette tidspunkt i saken en far med en institusjonell allianse imot meg som var ganske så mektig, nemlig staten/statsfeminismen, BFD, rettssystemet og mor, (med støttelag fra samværssaken, som fungerte som ”sakkyndige” også i adopsjonssaken), som arbeidet sammen. Jeg forkortet den til SBRM-alliansen: Målet hadde hele tiden vært en enemorsadopsjon, skulle det vise seg.

Det var ekstra vanskelig fordi denne alliansen så åpenlyst hadde ført denne jeg tidligere har kalt «Israelpolitikken» og flyttet grensene til dit mor ønsket dem satt, slik at det ble vanskeligere og vanskeligere for meg, som var palestineren i saken, og som måtte på en måte få reversert alt som hadde gått i min disfavør ved disse partiske avgjørelsene deres. Og nå, med de nye grensene satt, kunne så motparten bruke adopsjonsloven og forvaltningsloven og si at det var klart at det ” beste for barnet”, slik situasjonen nå engang sto,- var at mor adopterte alene. Alt arbeid som var gjort på forhånd for å få dette sammenfallet mellom lovene og ønskene til alliansen SBRM til, kom naturligvis aldri frem i verken vedtak eller dommer.

Alle punktene om hvordan saken hadde blitt turnert av de med makt innen ovenfor nevnte allianse, som er nevnt før i teksten her, ble også nevnt i stevningen. Jeg nevnte også anklagene og påpekte at de to sakene, av vår motpart, hadde blitt flettet sammen på en slik måte at argumenter i den ene saken virket inn på den andre. 

Mitt hovedargument for rett til å adoptere var basert på det som sto i art. 8 i EMK, og de sitater jeg har sitert derfra tidligere. Jeg påpekte at verken jeg eller Cecilia kunne belastes for at norske myndighetet satte diplomatiske interesser foran hensynet til familiens, inklusive barn og far, og ikke skulle måtte straffes på denne måten ved at deres relasjon ble brutt på grunn av slark og feilprioriteringer fra de samme myndigheter. Ved normal edruelig rettspraksis ville begge foreldrene fått adoptere lenge før bruddet i familien oppstod. Videre at jeg alltid hadde fulgt de forvaltende organers ( adopsjonsmyndighetenes ) opprinnelige veiledninger om ikke å gjøre konflikten ekstra vanskelig ved søknad om separasjon og påfølgende skilsmisse. Heller ikke hadde jeg presset på for aleneadopsjon, noe som også bare forverret den vanskelige juridiske situasjonen, tvert imot hadde jeg klart vært imot at saken skulle forvaltes slik at foreldrene kom i en konkurransesituasjon om hvem som skulle adoptere barnet, og jeg hadde gitt klart uttrykk for at jeg var imot at SAK/BFD fra- 95 arbeidet for at dette skulle bli resultatet.

Jeg la også vekt på at denne saken var helt unik i sitt slag, det som hadde skjedd i denne saken var så spesielt at de som i sin tid laget adopsjonsloven ikke hadde kunnet forutse de problemer som saken reiste, og at dens paragrafer ikke dekker lovmessig alle disse problemkomplekser. Adopsjonslovens § 5 kunne derfor ikke her tolkes etter sin bokstav, men det måtte tas hensyn til den historiske bakgrunnen som førte barnet og far opp i denne situasjonen.

Jeg la så ned som prinsipal påstand at forhåndssamtykket vi ble gitt i 1991 blir stående ved lag, at BFD’s endelige vedtak om aleneadopsjon for mor blir kjent ugyldig, og at jeg tilkjennes saksomkostninger. Subsidiært at jeg gis adopsjonsbevilling til å adoptere Cecilia alene, og at alenemorsvedtaket kjennes ugyldig. Stevningen ble sendt i slutten av april 1999.

I sitt første tilsvar går regjeringsadvokaten som nå forsvarte BFD/ staten sterkt ut mot meg og legger inn i saken alle papirer fra motparten som liksom skal bevise at jeg er en seksualforbryter som slett ikke må få adoptere. Jeg måtte altså begynne fra scratch igjen å forsvare meg mot disse. Etter å ha skrevet en omlag 50 sider om hva som hadde skjedd så langt i saken får denne advokaten reisepass og en ny regjeringsadvokat kommer inn i saken. Denne nye legger seg på en ny politikk om at anklagene ikke overhodet har spilt inn på BFD sitt vedtak om å gi mor en aleneadopsjon, noe det vel er vanskelig for alle å tro på. I mars 2000 ble det så arrangert et rettsmøte hvor partene møttes. Retten og regjeringsadvokaten sto der sammen steilt på den linjen at alt som hadde skjedd i saken så langt ikke hadde skjedd. Dvs: Anklagene, anmeldelsen, mors bruk av sine venner og kolleger psykologene for å få meg fjernet fra Cecilia ved bruk av nye og stadig mere grove anklager, og det at man tilslutt nektet meg samvær med Cecilia da BFD stoppet vår apellasjon i samværssaken, for så å bruke mitt fravær som argument for å nekte meg farsrett i adopsjonssaken; alt dette hadde ingen betydning var retten og regjeringsadvokaten/BFD blitt enige om.

Vi forflytter oss nå fram til hovedforhandlingen ved Oslo Tingrett. Det var nå gått 3 år siden jeg sendte inn stevningen. Vår sak var igjen prioritert nederst på lista. Jeg skal ikke gå så nøye igjennom hva som skjedde i rettsalen, men legge vekten på dommerens ”faktaframstilling” og på statens anførsler slik de står i dommen. Det var kommet inn i saken som regjeringsadvokat enda en ny, tredje advokat, som nå skulle forsvare BFD. Første dag gikk diskusjonen på om jeg skulle få prosedere saken selv, eller om saken måtte avvises på nytt. Jeg argumenterte jo for det første alternativet, nye utsettelser ville bare føre til at tiden gikk uten at jeg fikk ha kontakt med Cecilia, og BFD hadde allerede brukt dette som et viktig argument for at jeg ikke skulle få adoptere. Til slutt gikk så retten med på at jeg prosederte saken selv.

Dommeren slo så fast at det ikke var lov å fortelle noe om det som hadde skjedd i saken med anklagene, det var det viktigste poenget for staten/statsfeminismen og retten nå, også slo han fast at alt som hadde med saksbehandlingsfeil fra staten sin side under sakens gang heller ikke hadde noen betydning og ikke kunne gjøre vedtaket fra BFD ugyldig. Kort sagt sa han at jeg hadde fått oppmøterett, men ingen rett til å få forandret på noe som helst. Jeg var gjort juridisk rettsløs.

Det var to vitner. Saksbehandleren hos BFD var første. Hun innrømmet åpent hun at saken med anklagene hadde spilt inn på resultatet av BFD-vedtaket i adopsjonssaken. ”Bl.a. hadde vi da dommen fra byretten hvor paret bodde”, sa hun, og der ble jeg jo stemplet som seksualovergriper. Det var ikke ”riktig” at hun skulle si dette naturligvis, men hun plumpet nå ut med det, uten, åpenbart, å forstå rekkevidden av det hun sa. BFD og retten, som nå var satt til å forsvare mor, hadde jo jobbet som besatt for at alt som virkelig hadde skjedd i saken med anklagene skulle feies under teppet, men her sto nå saksbehandleren frem og sa at disse falske anklagene hadde spilt inn på adopsjonsvedtaket som gav adopsjon til bare mor. Men slike feilskjær kunne man koste på seg, de skulle ikke få noen innflytelse på resultatet.

Også seniorrådgiver hos SAK vitnet, og han kunne forklare at alle sakene fra adoptivgiverlandet var blitt ordnet i tidens løp. På spørsmål fra meg om ikke man da ikke også kunne ha ventet med å gi adopsjon til bare mor til også vår sak var ordnet, slik at Cecilia fikk ha to foreldre, fikk jeg ikke noe svar, noe som ofte skjedde fra motparten når de ble svar skyldig, i begge hovedsakene, de lukket bare munnen og holdt kjeft, så du kom aldri i noen demokratisk debatt med dem, og dommerne presset dem ikke akkurat til å svare på spørsmålene. Men jeg hadde da fått frem det poeng at BFD forserte saken for å gitt mor en alenemorsadopsjon før forventet dom falt i adoptivgiverlandet som gav adopsjon til begge foreldrene.

Jeg går over på dommen nå, og kommenter først forløpende dommerens ”faktaframstilling”. Jeg vil skjerpe kritikken av hvordan systemene fortsatte å fare fram med usannheter i dommene, den mest brukte metode for å få dette til var svært bevisste utelatelser av underlagsmaterialet, men også hvordan retten bevisst og åpenlyst vrengte og vridde på sannheten og prøvde å fremstille alle sakens hovedsider på en måte som ensidig forsvarte mor, og dermed også statsfeminismen i BFD.

Under rettssakens innledning endret jeg mine påstander noe. Mine påstander kom nå til å gå på at både mor og jeg var å anse som adoptivforeldre for Cecilia i samsvar med dommen fra adoptivgiverlandet. Videre at BFD’s vedtak om å gi mor aleneadopsjon ble kjent ugyldig.

Etter å ha påpekt disse forandringene i påstandene går dommeren i dommen over på fremstillingen av sakens faktum. Sakens faktum sett fra rettens perspektiv er naturligvis helt motsatt av hva jeg betraktet som sakens faktum, som er det jeg har skrevet så langt her i boken. ”Fakta” i dommen blir utelukkende slik staten vil ha den framstilt. Dommeren åpner dette kapittelet med å si at det har vært og er fremdeles en sterk motstrid mellom saksøker og tidligere hustru om oppfatningen av en rekke faktiske begivenheter i saken. (Han mener de falske anklagene). Han går videre med å si, sitat: ” For den delen av faktum som er relevant for den foreliggende sak, foreligger det imidlertid ikke særlig strid om faktum mellom saksøker og staten, idet staten uttrykkelig har unnlatt å ta standpunkt til en rekke av disse omstridte forhold.”

Vi er allerede inne ved sakens kjerne. Når dommeren sier det ikke er noen særlig strid om faktum mellom saksøker og staten, så er ikke dette riktig. Jeg hadde hele tiden påpekt at disse anklagene spilte inn på adopsjonssakens diverse vedtak fra SAK og BFD. Min advokat hadde påpekt det, og jeg hadde påpekt det senere, over en periode på nå 8 år. Vi mente bevist at hva som skjedde i den ene saken influerte på den andre.

Ta bare selve adopsjonsvedtaket som nå var oppe til bedømmelse i denne sak. Avslutningsvis i det sies fra tredje siste setning i argumentasjonen for at mor er en god omsorgsperson, sitat: ”Hun (mor) har hatt eneomsorgen for barnet siden 1994. Barnet har derfor sin hovedtilknytning til (mor). Det legges også vekt på at far ikke har hatt samvær med Cecilia siden sommeren 1995”.

 Så staten/BFD har ikke tatt standpunkt? Staten tar jo ikke bare standpunkt her, men farer med usannheter for å få støttet mor. Vi har vært gjennom dette før. Sakens virkelige faktum var at jeg ble drevet vekk fra hjemmet på grunn av falske anklager om overgrep. Slik ble barnet røvet fra meg. Besøksordningen jeg hadde ble stoppet av mor og psykologene A og B. Slik brøt de den lille kontakten jeg hadde igjen med Cecilia. Og hva gjelder at jeg ikke hadde samvær i saken, så var det fordi BFD selv hadde gått inn og stoppet samværssaken. Unikt i ethvert lands rettshistorie. 

For alle som ikke levde med hodet stukket ned i sanden var det klinkende klart at adopsjonsmyndigheten ikke bare løy for å støtte mor om sannheten hva gjaldt sakens virkelige fakta, men at de også var dypt impliserte i å bruke de falske anklagene til å turnere saken på en slik måte at den bare tjente mors interesser. De var aktive tjenere for mor, og ingen nøytral instans. Og så sier dommeren at staten har unnlatt å ta standpunkt! En stat, eller bedre, en militant, hardtslående statsfeminisme, som aldri ett sekund la skjul på at alle deres avgjørelser, i samværssaken som i adopsjonssaken, utelukkende hadde til hensikt å hjelpe mor til eneadopsjon. 

Jeg kan godt gå videre for å forsterke mitt poeng her, og igjen sitere fra selve det endelige vedtaket hos BFD som gir mor alenadopsjon. Det heter seg ovenfor det før  siterte i vedtaket i kapittelet der BFD vil vise at mor er en god omsorgsperson, sitat: ” Cecilia har ifølge saken opplysninger spesielle behov. ( Mor ) har siden partenes separasjon i juli 1995 hatt løpende kontakt med hjelpetjenesten vedrørende barnets behov for omsorg og oppfølging, og Cecilia har vist en god utvikling. Det legges derfor særlig vekt på at ( mor ) har vært en god omsorgsperson for Cecilia, sitat slutt.

Hva står det så her. Sitater fra A’s ”sakkyndighetsuttalelser.” Hvilke spesielle behov er det Cecilia har? Mor tar henne med til ”hjelpetjenesten”, står det. For hva? Ifølge hva den samme hjelpetjenesten sier i sine relevante rapporter, for å få henne til å si at hun er misbrukt seksuelt av sin adoptivfar. Til det bruker de visse metoder lik psykisk tortur, også beskrevet i de samme rapporter. Mor får skryt fordi hun gjør dette, og det gjør henne til en særlig god omsorgsperson, sier BFD i vedtaket, derfor bør hun få adoptere alene. A var som kjent inne på mors lag hva gjaldt de falske anklagene hele veien. En sakkyndig som vel ikke engang staten selv ville finne på å si var nøytral. Men nå fantes det en annen side ved saken også, selv om den aldri kom frem, nemlig vår parts side, den at det aldri hadde foregått noe overgrep, og der hadde vi politiet og barnevernet med oss, selv om det ikke kunne komme frem i noe vedtak/dom.

Det enkle poeng er at igjen vises det at BFD i sitt vedtak, etter å ha lest motpartens papirer rundt det som skjedde i saken med de falske anklagene, tar stilling for mor og A og deres beskrivelse, og bare den, av hva som har skjedd rundt påståtte overgrep.  BFD foretar en selektiv vurdering av sakens fakta, som dommeren så godtar- som er den vurdering mor og motparten gir. Og det uten en eneste motforestilling.

For dommeren hadde stukket hodet i sanden og ville ikke se det han ikke ville se. Ifølge ham, i dommen, hadde ikke BFD tatt noe standpunkt verken for far eller mor, de hadde opptrådt helt nøytrale de og ikke latt seg påvirke av disse anklagene, det ble liksom bare tilfeldigvis slik at alle mors ulovlige selvtekter måtte alltid premieres av adopsjonsmyndighetene, hennes politikk med først å røve til seg barnet for seg alene, og siden stadig flytte grensene og øke avstanden mellom far og barn, godt støttet av psykologer og kvinnerett, en politikk BFD og SAK synes er bare vel og bra og som hun får skryt for, og som gjør det umulig for far å få ha videre kontakt med barnet, alt dette kan liksom da tilfeldigvis brukes mot far og barn, og til fordel for mor. Hennes selvtekter blir også i denne saken hennes juveler. 

Men om leseren går tilbake til enemorsadopsjonsvedtaket  av 4. sept. 1998 vil hun se at BFD’s begrunnelse i vedtaket for å gi mor aleneadopsjon 100 % linker de to sakene sammen, og de falske anklagene med påfølgende fordrivelse av far var de som førte til at det kunne fabrikeres en alenemorsadopsjon.

Forvirret leser? Jo, saken ble ført på en slik måte at jeg selv ble litt forvirret iblant. Men på en måte måtte dette bli utfallet også, når dommeren og statsfeminismen blir enige om at saken med de falske anklagene skal feies under teppet, der må den befinne seg om mor skal få den støtte hun trenger. Og da har dommeren vel ikke fått lov til å lese noe av det vår part hadde skrevet i våre prosesskrift, så han vet rett og slett ikke hvordan de to sakene hang sammen som erteris, og han må bare bøye seg for statsfeminismens tale om at slik er det ikke, og han tør ikke opplyse seg om hvordan statsfeminismen har turnet saken sammen med mor for å fabrikere denne alenemorsadopsjonen. 

Det som åpenbart skjedde under hele sakens gang var at statsfeminismen innen SAK og BFD ikke gadd å lese det vår part sendte av informasjon. Aldri fikk min advokat noe svar tilbake når han krevde at det gav adopsjon før skilsmisse for å sikre Cecilia to foreldre. Og på møter med ham løy de ham rett opp i ansiktet for å hjelpe mor, og når jeg ville ha et møte med BFD ble jeg avvist. Vår part var i samme situasjon som ”Bror min” hos Aukrust, som ristende av dårlige nerver ba til sin Gud hver gang foran fotballkampen om at Alvdal måtte vinne over naboen Tynset, men, som Aukrust sier: ”han ble sjelden hørt”. Med den forskjell at vi ble aldri hørt. Det eneste de ville bli opplyst om var de ønsker mor fremsatte og hvordan hun og hennes offisielle advokat, pluss ”verge, m.m.”, pluss A, mente man burde gå frem for å få disse hennes ønsker raskest mulig oppfylt. For at så BFD og SAK kunne oppfylle dem på mest pliktskyldigste måte, selv om det betød å gå over barne- og farslik.

På den måten de ”leste” saken, åpenbart bare ved å lese det motparten sendte av informasjon, så fremsto kanskje i deres øyne som helt troverdig alt det mor og det hennes kolleger og venner innen psykologstanden fortalte. Derfor dette merkelige materielle vedtaket å vente med å avslutte vår adopsjonssak til etter skilsmissen, for å dekke bordet for en alenemorsadopsjon. Bedre å være føre var, tenkte vel BFD, og ikke få med seg en mulig seksualforbryter inn som forelder for Cecilia. Og enda bedre da at han ikke får noen sjanse i rettsvesenet til å få bevist noen uskyld, det får vi sørge for, og samtidig sørger vi  også i samme slengen for at mor styrker sine sjanser til eneadopsjon. 

I og for seg trengte ikke noe av dette å bevises heller, for her i rettsrommet kommer BFD’s saksbehandler og sier at jo, anklagene hadde spilt inn. Sov dommeren under dette vitneprovet? Eller var det slik, som så ofte skjer hos dommere, at hånden som førte pennen som tok notater plutselig ikke ville lystre, slik at det som ikke passet å ta med når man skulle hjelpe makta i saken, da heller ikke kom med. Man sørget derfor for at når staten ble tatt med buksene nede, så ble dette tatt ut av saken. 

Man undrer seg sikkert over at jeg bruker uttrykket staten iblant, og synes det er rart at den norske stat kunne oppføre seg som den gjorde, og leseren har rett på en måte, det korrekte uttrykket er statsfeminismen, en liten sekt av de mest militante kvinnene som hadde tatt over makten innen BFD og SAK og som bare tenkte kvinneinteresser og som helt kjørte over over interessene til barn og far. Og ingen tvil om det. På toppen av systemkjeden i denne adopsjonssaken satt denne militante, hardtslående statsfeminismen og styrte alt. I Oslo skulle rettene være sandpåstrøingsorganene som skulle gi legitimitet og legalitet til alle deres lovløse handlinger for å hjelpe en systemkollega i nød.  Jeg bruker derfor fra nå av bare det korrekte uttrykket statsfeminismen, utenom i direkte sitatet fra dommene hvor utrykket staten brukes.

Dommeren fortsetter sin fremstilling av ”sakens fakta”, slik statsfeminismen åpenbart har fortalt ham de er. Han kommer bl.a inn på hvorfor behandlingen av sakene fra adoptivgiverlandet hadde stoppet opp. Det heter seg i dommerens fremstilling at det ble rettet kritikk mot utenlandsadopsjoner fra dette landet i hovedstadspressen der, og Adopsjonsforum ble spesielt sterkt kritisert. Jeg hadde tidligere skrevet til UD og bedt om å få se papirene hvor dette ble bevist, men dette ble jeg nektet. Jeg stilte meg derfor tvilende til om dette hadde skjedd, jeg trodde det bare var usannheter og falske unnskyldninger for å dekke til det klare rot og slarv fra norske myndigheter, og det at de hadde satt diplomatiske interesser foran rettsvernet til familiene det gjaldt, og som sluttresultat altså i vår sak hadde blitt at barnet mistet en far og far sitt barn, som lå bak at man la all skyld på adoptivgiverlandet. Det at jeg ikke fikk se papirene gjorde meg vel ganske sikker på at det var saken.

Punktet var viktig for meg fordi en del av min argumentasjon for å få kjent vedtaket om alenemorsadopsjon ugyldig var at en part i saken, vår part, som hadde forholdt seg lojalt til forhåndssamtykket som hele tiden hadde vært gyldig, ikke kunne gjøres skadelidende når det var lapsus fra myndighetene (de norske), som dannet utgangspunktet for omgjørelsen av forhåndssamtykket, som alenemorsvedtaket i BFD sier bortfaller fra skilsmissetidspunktet. Juristen Frihagen sier i en kommentar til dette punktet at når så er tilfellet, bør det føres en restriktiv linje, og at omgjørelse i liten grad bør skje.

Ved å skylde på adoptivgiverlandet, slik at hovedskylden for problemene ble lagt på det, kunne statsfeminismen komme unna med at det var dets skyld at vår sak ble utsatt og utsatt å ta en avgjørelse i, noe som kom til å ødelegge familien totalt. Spesielt barnet ble voldsomt skadelidende.

Under dommerens videre forklaring av ”sakens fakta” om det som skjedde fra sommeren 1994 da de første anklagene kom opp flyter det helt over med forvrengninger av fakta, ”fakta” her er så åpenbart den statsfeminismen vil ha frem, og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det heter seg at beskyldningene førte til at saksøker, altså meg, flyttet ganske umiddelbart ut av hjemmet. Hva som ikke står er at mors psykologvenner ble trukket inn i saken, at de psykisk torturerte barnet ved forskjellige ”metoder” for å få det til å si det var misbrukt av meg, at mor ved bønner og gråt fikk meg tilbake på besøk i huset, for å bruke disse besøkene til å dikte opp nye falske historier om overgrep.

Så hvilken mulighet hadde jeg, dommer, til bli i huset mens mor og hennes støtteapparat blant psykologer fabrikerte opp en hel haug med falske anklager mot meg? Jeg har skrevet utførlig om dette tidligere, om hvordan jeg ble presset bort fra hjemmet under alle slags trusler. Dette jeg hadde skrevet lå også i sakspapirene dommeren hadde. Men hadde han lest dem da? Neppe, det kom fra den parten som ikke skulle ha lov til å uttale seg om det som virkelig hadde skjedd i saken om de falske anklagene, for sannheten ville skade mor, og det skulle man ikke ha noe av, det var statsfeminismen og retten blitt enige om. Så når det i kapittelet i dommen kalt ”sakens faktum” står at jeg liksom bare ”flyttet” fra hjemmet, så blir det nok en forvrengning av sannheten. Alt riktig underlagsmateriale tas vekk.

Det sies så i dommens ”faktafremstilling” at ekteparet ble separert den 6. juli 1995. Men det står naturligvis ikke noe om at jeg ikke skrev under på separasjonssøknaden til mor, og at min advokat ba BFD kjenne den ugyldig, heller ikke at SAK hadde rådet oss noen mnd. før fra å separere oss, fordi det ville sette Cecilia, først og fremst, i en vanskelig juridisk situasjon i og med at adopsjonen ikke var avsluttet. Alle skjønte jo at denne selvtektshandlingen fra mor utelukkende var gjort for å skaffe seg en aleneadopsjon. Denne falske veiledningen fra BFD utnyttet så det og mor siden for å få hjulpet mor fram mot eneneadopsjon.

Det står så videre i ”faktaframstillingen” at omtrent på denne tiden så opphørte saksøkers, mitt, samvær med Cecilia, han må mene den såkalte besøksordningen. Men igjen, det står naturligvis ikke noe om at det var mor og hennes psykologvenner som presset dette igjennom, og det mens politiet var helt i begynnelsen av sin etterforskning. Da brøt de forbindelsen mellom barn og far, og enhver kan jo tenke seg at da fikk de fritt spillerom til å sette barnet opp mot far.  Det var viktig for motparten å bryte båndene mellom far og barn uten at jeg fikk anledning til å fortelle barnet hva som hadde skjedd, jeg ble bare borte fra det, og så klart det såret det, og det ble lettere for dem å gi inntrykk ovenfor barnet at det hadde en far det ikke kunne stole på. Ulovlig naturligvis å gjøre slikt under etterforskningen, uten at politiet vet noe om det, men skitt au, her skulle jo allslags ulovligheter premieres.

Videre sier dommeren at politiet henla saken med anklagene, men naturligvis står ikke koden for henleggelse, at intet straffbart forhold er bevist, det sies bare at saken henlegges. Videre skriver han at jeg gikk til byretten og krevde samværsrett, hvor jeg fikk medhold i at jeg hadde rettslig interesse, men at jeg tapte saken om rett til samvær. Og så kommer rosinen i pølsa, det sies videre, sitat: ” Han anket saken til Lagmannsretten, hvor det før adopsjonsvedtaket ble fattet, ble fastslått at han hadde rettslig interesse. Men realiteten var ikke kommet opp til behandling da adopsjonsvedtaket for (mor) ble fattet, og saksøker mistet sin rettslige interesse.” Sitat slutt

Det var altså BFD som ble brukt for å stoppe samværssaken, det innrømmes i hvert fall her. Og siden bruker så BFD dette at jeg ikke har samvær som argument for at jeg heller ikke skal få farsrett. Men ikke at resultatet i den ene saken har virket inn på avgjørelsen i den andre.

Denne oppsummeringen av ”sakens fakta”, mest fra det som skjedde i forbindelse med saken med anklagene, et kapittel på 13 linjer, viser med all tydelighet hvordan dommeren vred og vrengte på sannheten for å få saken til å fremstå mest mulig slik statsfeminismen ville ha det. Hva den og retten ville fortelle var at barnet bare hadde kontakt med mor, det som måtte skyves under teppet var alle de ulovlige sprell som var nødvendige for å få dette til. Med denne falske historien som bakgrunn, -som var dødsviktig å få presset igjennom som ”sannheten” av disse systemene-, kan man så trekke de ”riktige” slutningene, så som at slik saken nå engang sto, så var eneste mulighet at mor fikk adoptere alene.

Dommeren går så over på å fortelle om ”sakens fakta” spesielt i adopsjonssaken og sier at adopsjonsmyndighetene var fullt ut orientert om begivenhetene. Han sier at BFD var bekymret for at Cecilia skulle bli krevd tilbakeført til adoptivgiverlandet om myndighetene der fikk vite om separasjonen. Hva det ikke står noe om er at BFD ble bedt av vår part om å kjenne separasjonssøknaden fra mor for ugyldig fordi den satte Cecilias juridiske rettigheter i fare, og nettopp fordi alle skjønte den var et taktisk spill for å hjelpe mor til en aleneadopsjon, men at BFD valgte å proritere mors interesser fremfor rettsikkerheten til Cecilia, og gjorde ingenting for at mor ikke skulle få sin ønskede separasjon og senere skilsmisse. 

En annen sak er at det aldri var aktuelt at Cecilia kunne bli sendt tilbake til adoptivgiverlandet, dette hadde vår part avklart med SAK allerede høsten -94. Men fra sommeren -95 hadde tydeligvis de statsfeministiske kreftene tatt over saken, SAK og BFD skiftet taktikk, og i sine vedtak fortsetter de nå å messe på dette mantraet at Cecilia kunne bli sendt tilbake, et syn jeg tror aldri engang var på tale å drøfte i adoptivgiverlandet, som er et mye større kulturland enn Norge, og ikke et slags folk av underutviklede bøller og tontos, tullinger, som norske myndigheter prøvde å fremstille dem som, som kidnapper barn tilbake til sitt land. Det hadde blitt en bevisst politikk dette fra statsfeminismen i SAK og BFD at man slengte på bordet alltid denne verst tenkelige, men også klart mest usannsynlige, løsningen i vår sak. Man brukte så dette argumentet for alt hva det var verdt, så som at de ikke kunne informere adoptivgiverlandet om det som skjedde i saken, for da kunne Cecilia bli sendt tilbake. Men alle skjønte jo at dette var bare taktikk for å hjelpe mor. 

Enda en rosin i pølsa kommer fram når dommeren mot slutten av sin fremstilling av ”saken fakta” forteller hva adopsjonsmyndighetene gjorde i saken: ”Norske myndigheter besluttet derfor at rapportene (de rapportene vi sendte relevante adopsjonsmyndigheter i adoptivgiverlandet om Cecilias utvikling og ellers vår sosiale utvikling sammen. Disse rapportene, også måtte det sendes med bilder av familien, var obligatoriske å sende i perioden vi skulle fungere som fosterforelder for Cecilia, fram til adopsjonen ble avsluttet. Min bemerkning), fremdeles skulle sendes til (adoptivgiverlandet), men uten at separasjonen eller beskyldningene ble nevnt.”

Det hadde altså kommet dit. Jeg hadde nektet å skrive under på en slik rapport allerede høsten -94, etter at bruddet i familien kom i og med anklagene, noe som helt var utelatt nevnt i rapporten. Jeg ville ikke lyve for dette landet. Rapporten var i hendene på mor. Nå viser det seg altså at det ble sendt flere løgnaktige rapporter til adoptivgiverlandet. Alt dette mens SAK og BFD arbeidet for denne ønskede alenemorsadopsjonen. Og ganske sikkert ble dette ulovlige arbeidet gjort sammen med mor, hvor det ble beskrevet hvor fint familien hadde det sammen, og hvor det måtte ha blitt vedlagt gamle bilder som viste hele familien lykkelige sammen. Blant drøssevis av ulovlige handlinger betydde dette også at min signatur måtte falsifiseres når rapportene ble underskrevet.  

Dommeren kommer så inn på at vår part hadde mast under hele separasjonsperioden på det måtte bli gitt adopsjons ensidig fra norsk side før skilsmissen inntraff, og at adopsjon ble gitt til begge foreldrene. Vår motpart hadde det motsatte syn, at adopsjonsvedtaket måtte utstå til etter skilsmissen, dermed ville Cecilia miste en forelder, og man satset på at mor ville få adoptere siden barnet bodde hos henne.

Dommeren avslutter dette kapitelet i dommen med å si at SAK fattet vedtak om adopsjon i de tre andre gjenstående adopsjonssakene fra dette landet. Men altså ikke vår, den ble ikke avsluttet før mor hadde fått sin skilsmisse. Denne kvinnepolitiske handlingen fra BFD unngår dommeren nennsomt å komme inn på.    

Neste kapittel i oppsummeringen av ”sakens fakta” omhandler så de tre adopsjonsvedtakene som SAK og BFD kom med. Jeg har allerede gått grundig igjennom disse og sitert fra dem, så jeg skal ikke repetere her. Dommeren siterer stort sett fra siste og endelige vedtak i BFD, de samme sitater jeg har sitert før her i boken.

Som konklusjon på hele dette kapittelet ”sakens faktum” i dommen, så ser vi at dommeren altså, ved selektiv bruk og utelatelser av underlagsmaterialet, rene usannheter og bevisste forvrengninger, og en bevisst bruk av jusspråket, får fremstilt sakens bakgrunn utelukkende slik statsfeminismen vil ha den fremstilt, og svært forskjellig fra det som var de virkelige fakta i saken.

Dommen går så over på å skrive om mine anførsler. Jeg velger å hoppe over dem her, de var de samme som er fremkommet i boken. Saken gikk også som klagesak over BFD’s vedtak, hvor, i tillegg, alle min advokats synspunkter var innlagt. Dommeren synes å ”forstå meg dithen”, som han sier, både her og der på en måte som har lite sammenheng med det jeg sa. Jeg viser derfor til neste kapittel, hvor mine virkelige anførsler mere blir satt opp mot dommerens.

Vi har da kommet fram til statsfeminismens anførsler i saken slik de fremkommer i dommen. Prinsipalt hevdet den at det ikke var begått noen feil i forbindelse med BFD’s vedtak i saken.  Subsidiært hevder den at uansett om det er begått saksbehandlingsfeil, så skal allikevel ikke dette føre til ugyldighet.

Så kommer det litt Israelpolitikk. Det at barnet siden sept. 1998, da det endelige alenemorsadopsjonsvedtaket fra BFD kom, hadde bodd alene med mor, blir et tungtveiende argument i seg selv for å ikke omgjøre vedtaket nå.

Naturligvis står det ikke noe her heller om at far i saken hadde forholdt seg lydig til et gyldig forhåndssamtykke siden 1991. Heller ikke noe om hvordan mor hadde fått meg presset vekk fra hjemmet, røvet til seg barnet, og hvordan statsfeminismen hadde brukt dette, okkupasjonen av barnet ved hjelp av falske beskyldninger mot far, som Israel bruker det at de til stadighet okkuperer illegalt palestinsk land som et argument for at siden saken nå står som den står, så må illegal okkupasjon aksepteres.

Statsfeminismen kommer så med sitt hovedargument for at mor må få adoptere alene, nemlig bruken av § 5 i Adopsjonsloven. Den sier at på det tidspunkt vedtaket ble fattet, var det ikke mulig å gi adopsjon til begge foreldrene. Det står naturligvis ikke noe om at BFD godtok ulovlig separasjonssøknaden til mor og utsatte å avslutte vår adopsjon til etter skilsmissen for å bruke § 5 i adopsjonsloven nettopp for å hjelpe mor, en provokasjon mot barn og far, og et krystallklart eksempler på misbruk av samme lov.

Statsfeminismen påpeker så at eventuelle saksbehandlingsfeil ikke kan virke inn på resultatet. Den sier at et særlig hensyn for at vedtaket ikke omgjøres er at partene har innrettet seg etter vedtaket. Den tenker her igjen på mor, som har vært eneadoptant siden det endelige alenemorsvedtaket for 3 og et halvt år siden på dette tidspunktet, som hun skal ha innrettet seg etter. Vedtaket var imidlertid bestridt gyldigheten av av meg i herværende rettsak, det var altså ennå ikke engang rettskraftig. Det som imidlertid var gyldig var forhåndssamtykket, som jeg hadde forholdt meg lydig til i 11 år og som gav adopsjon til begge foreldrene. Skulle dette argumentet ha noen mening, så måtte det bli lille, maktesløse meg over her på andre siden av rommet ovenfor regjeringsadvokaten, som skulle bli den som ville få adoptere. Det var jeg som hadde forholdt meg lengst til et gyldig forhåndssamtykke, ved siden av dommen fra adoptivgiverlandet de til nå i saken de eneste gyldige dokumenter i adopsjonssaken.

Regjeringsadvokaten, statsfeminismens forsvarer i retten, anfører videre at: ”det er et helt grunnleggende for barnets situasjon at adopsjonen i størst mulig grad likestiller forholdet med forholdet mellom biologiske barn og deres foreldre. Dette tilsier at søksmål fra tredjemann, uansett hans reelle interesse i saken, ikke kan føre til en endring, og langt mindre til en opphevelse av adopsjonsforholdet”.

For den normale leser virker sikkert dette som en snål argumentasjon. Hvis adoptivbarn i størst mulig grad skal få leve sine liv mest mulig likt barn av biologiske foreldre, så har sistnevnte en soleklar rett til to foreldre. At statsfeminismen ønsker at adoptivbarn bare skal ha en mor, endrer ikke dette faktum. En del av min argumentasjon i saken, den hadde dog ikke kommet med i dommerens oppsummering, gikk nettopp ut på at Cecilia ble diskriminert i forhold til biologiske barn, som har rett på to foreldre også etter skilsmisse.

 Det er ellers en måte å turnere spørsmålene på her fra regjeringsadvokaten som blir litt for ”advokatflinkt” for meg. Nå er jeg plutselig blitt en fjern tredjemann som blander meg inn og vil forstyrre for mor. Dette er ikke riktig. Det hadde pågått en strid om hvem som skulle adoptere Cecilia, sammen eller alene. I den striden hadde jeg også en sentral plass. Ulovlige akter fra mor, psykologer, kvinnerett og statsfeminisme hadde ført meg dit jeg nå sto, uten samværsrett og utpekt som seksualovergriper, og jeg kunne ikke bryte lovene og røve Cecilia til meg, jeg hadde ikke som min motpart lov til det, systemene ville slå knallhardt tilbake mot meg og kaste meg i fengsel, det var det neppe noen tvil om. Jeg var jo bare en vanlig arbeider, mens mine motparter alle kom fra de øvre sosiale lag.

Saken var at Cecilia så så klart stadig på meg som sin adoptivfar, jeg hadde kjempet for at sannheten om det som hadde skjedd skulle komme fram, brukt en formue, men aldri veket et øyeblikk fra henne og hennes interesser. Jeg var den som hadde forsvart dem mot den lovløse overmakten vi var oppe mot. Jeg var faen meg ikke bare noen fjern ”tredjemann”, som regjeringsadvokaten sier.

Statsfeminismen kommer så inn på et interessant juridisk emne når den sier at det heller ikke var mulig å påtvinge noen en adopsjon når de har trukket sin søknad tilbake. I dette tilfelle hadde mor trukket sin søknad om felles adopsjon, sier statsfeminismen, og videre at av den grunn var muligheten for felles adopsjon avskåret. Og dette gjaldt ikke bare i tiden etter skilsmissen, men i hele perioden fra UD gav klarsignal for ensidig norsk adopsjon til adopsjonsvedtaket ble fattet, sier samme statsfeminisme.

Statsfeminismen syn er altså at det er den enkelte mor (for naturligvis ville ikke en far komme på å trekke sin søknad om felles adopsjon før adopsjonen er sluttført, og så kreve adopsjonsrett alene. Han kunne jo prøve seg med slike selvtekter å se hvor langt han kom med det ovenfor SAK og BFD!), skal helt få styre alt i alle adopsjonssaker. Men slikt går ikke an. Staten har alle slags plikter etter internasjonale og nasjonale lover i noe så vanskelig som adopsjoner er juridisk til å se til at spesielt barnets beste blir ettersett, ikke sette først hvilke sprelske ulovlige skritt en mor har rett til å ta når hun går lei av ektemannen og vil ha barna for seg selv. Dette å sette mor ikke bare foran barna, men også over lovene, får en virkelig til å tenke over om det er så at vi bor i en rettstat. 

Den går så over på å forsvare hvorfor det var riktig å gi adopsjon til mor. Igjen møter vi israelpolitikken, mor okkuperte barnet, og ingenting nevnes om hvordan mor okkuperte barnet da hun og ”faglige” venner, ved ulovlige midler, fikk presset meg vekk fra hjemmet, og helt vekk fra Cecilia da de ulovlig stoppet besøksordningen, og hvordan BFD til slutt sikret at jeg ikke fikk samværsrett. Slik ordnet de nye facts on the ground som statsfeminismen siden kunne bruke mot både barn og far: Mor var den daglige omsorgspersonen, far var helt borte. Som når israelerne ulovlig driver vekk palestinerne fra jorda deres, og siden sier at nå er den vår. Røverretten rår.

Den sier så at SAK var godt kjent med utviklingen i saken, og at det derfor ikke var nødvendig med noen ny fullstendig omgang med utredninger i forbindelse med at spørsmålet om adopsjon for mor alene oppsto.

Meningsløst er dette. Nettopp fordi SAK visste om beskyldningene, de som styrte hele adopsjonssakens utvikling, burde det blitt vurdert om det var riktig at mor fikk adoptere alene. Hvis man, som man sa, hadde alltid først og fremst barnets beste for øye, måtte man i den minste anstendighets navn forsikre seg om at mor ikke bare løy opp disse anklagene for å sikre seg en aleneadopsjon. I forbindelse med samværsaken hadde mor da også kommet med et forlik som viste at de nettopp var løgner brukt for å få adoptere alene. Dette hadde jeg  også opplyst retten om her i adopsjonssaken, og selv om det  naturligvis ikke kunne komme inn i dommen fordi det viste nettopp hvilken lite verdig eneadoptant mor var, så visste da BFD og SAK om forliket og burde ha vurdert svært nøye om det å sette ut falske anklager om seksuelle overgrep, og, som følge av dem, også ta Cecilia med til folk som skulle torturere henne psykisk, virkelig viste at mor var en verdig eneadoptant; om det virkelig var ”til barnets beste” at en som hadde opptrådt slik ovenfor sitt barn ble premiert med en aleneadopsjon for det. Men i denne situasjon velger BFD altså å gi mor aleneadopsjon uten at hun har søkt om det. Som den eneste i verden får hun adoptere uten søknad.

Vi kommer nå til det råeste som statsfeminismen kom til å si i rettssaken. Den sier at det ikke var usikkert at en adopsjon til mor var beste løsningen for barnet, og at dette gjaldt selv om jeg ble ansett som en søker om aleneadopsjon. Den sier videre, sitat: ”Og dette gjaldt selv om beskyldningene om seksuelle overgrep mot saksøker skulle være helt grunnløse.” Sitat slutt.

 Joda, det står det. Jeg har sitert ordrett fra dommen. Statsfeminismen sier at man må premiere en mor, også selv om hun kommer med falske beskyldninger mot far om seksuelle overgrep, ved å gi henne alenemorsadopsjon. Tidligere sier den at dette gjøres først og fremst fordi barnet har bodd hos mor. Men hvorfor sprang far fra hjemmet da? Fordi det var kommet opp falske beskyldninger som mor og psykologvenner truet med ville få ham i fengsel, at mor og de samme psykologvenner var godt i gang med å prøve å presse en falsk historie om overgrep inn i barnet, at de ulovlig stoppet besøksordningen, osv. Hele bakgrunn for at far ”flyttet” fra hjemmet, og at mor kunne røve til seg barnet alene, lå i utgangspunktet i de falske anklagene de brukte for å øke avstanden mellom barn og far. Og så skal da dette premieres med en eneadopsjon til mor? Statsfeminismen sier den var godt orientert, men da må den også se sammenhengen mellom de falske beskyldningene, det at det ble umulig for far å være i hjemmet om han ikke hadde noen spesiell lengsel etter å gjøre fengselsfugl av seg, og hvordan mor og psykologvenner ved disse ulovlige handlingene sikret seg barnet og satte det i skrustikka deres og satte i gang barnemishandling. Den må jo skjønne at en slike grove ulovligheter fra mor ovenfor barnet ikke nettopp bør premieres, som den gir uttrykk for at uansett bør gjøres i det siterte ovenfor. 

Jeg nekter å tro at statsfeminismen ikke så sammenhengen her og at den godt visste hva den gjorde under hele sakens gang. Egentlig er det det den også sier i det siterte ovenfor. Den støttet skurken fordi hun var en kollega og kvinne. Den ofret barn og far, som var de uskyldige, på det militante kvinnepolitiske alter.

For å gjøre det ekstra klart at her rår de grove ulovlighetene, sier statsfeminismen til slutt at når det gjelder vedtaket om ikke å gjøre meg til adoptivfar, er det forøvrig et vedtak som er unntatt fra forvaltningens plikt til å begrunne vedtaket. Og den kommer med noen forskrifter som bekrefter dette, at ulovlighetene rår. Den synes å tro at dette blir mindre ulovlig når det står forskrifter bak, etter min mening gjør det det bare verre. 

Dommeren skriver så i dommen et avsnitt om hva statsfeminismen mente om forholdet til EMK., spesielt artikkelen som omhandler retten til familieliv, artikkel 8, der statsfeminismen sier først at bruken av § 5 i adopsjonsloven, som statsfeminismen brukte da den gav alenemorsadopsjon, ikke står i motstrid til denne. Den sier det er tidspunktet for alenemorsvedtaket i BFD som er avgjørende, også i forhold til EMK.  Om vedtaket kunne blitt et annet på et annet tidspunkt, har ikke betydning, sier den.

Mitt syn er allerede godt kjent. Jeg mente at det å ikke fatte vedtak og gi adopsjon til begge foreldrene før skilsmissen var brudd på EMK, det stilte barnet overfor det fait accompli, som de sier  på fransk, altså det endelige faktum at det ville miste en av sine foreldre, og det samme gjaldt for den av foreldrene som ble valgt bort når valget mellom foreldrene ble foretatt om hvem av foreldrene som skulle få adoptere, vedkommende ble stilt overfor det fait accompli at det mistet sitt barn, noe som var en svært underlig, helt unødvendig, måte å føre adopsjonspolitikk på.

Dette vedtaket om å splitte familien kom først og brøt med EMK. Bruken av § 5 i Adopsjonslovens § 5 var derfor blitt unødvendig fremprovosert av statsfeminismen, klart bare i den hensikt å hjelpe mor til en alenemorsadopsjon. Dessuten, før vi var engang kommet så langt,- burde BFD ha nektet å godkjenne separasjonssøknaden fra mor der Cecilia ikke eksisterte. Hun skulle åpenbart stikkes inn i teppet, som så skulle stikkes under armen, og hun skulle illegalt smugles inn i landet. Hun ville så dukke opp senere som bare adoptert av mor. Noen adoptivfar ville aldri ha eksistert. Slik tenkte åpenbart statsfeminismen og mor.

Statsfeminismen sier så at EMK art 8 ikke omhandler adoptivbarn, men dette er neppe riktig, selv om adoptivbarn ikke nevnes spesielt. Cecilia ble uten noen som helst mulighet for å påvirke resultatet hentet til Norge basert etter medvirkning fra norske myndigheter og myndighetene i adoptivgiverlandet. Cecilia måtte derfor ha, her i landet, de samme rettigheter etter EMK art. 8 og barneloven som andre barn i Norge. Barneloven hadde da også beskyttet våre interesser i samværssaken.

Den sier videre at den i dette tilfellet derfor er begrenset til å beskytte barnets interesser. Det betyr, sier den, at jeg ikke kan gå til sak på vegne av Cecilia for å påberope hennes rettigheter etter EMK art. 8

Men dette er en rar måte å tenke på. Enten nå statsfeminismen liker det eller ikke så er forholdet mellom barn og far en relasjon. Og bruker man lovene til fordel for, eller imot, den ene av foreldrene, som i denne saken, rammer det også barnets livsituasjon, ja forandrer den totalt. Så jeg hadde all mulig rett til å forsvare Cecilias rettigheter, selv om statsfeminismen helst så at slikt ikke skjedde, naturligvis

Statsfeminismen nevnte aldri et ord om denne relasjonen under hele adopsjonssakens 16 og et halvt år lange gang, verken i rettsrommet eller i sine vedtak og skriv forøvrig. For den eksisterte den ikke.

Den repeterer ellers i denne delen hvor dommen refererer anførsler, at mor ikke ville adoptere sammen med meg lenger, og at da måtte hun få det som hun ville. Selv om det var klargjort før skilsmissen at Norge kunne ensidig avslutte adopsjonene her, så var det ikke mulig å gi adopsjon til begge foreldrene fordi mor trakk tilbake sin søknad om fellesadopsjon, sier den.

Vi har vært inne på dette før, bare mor rår, og fordi denne hennes selvtekter alltid også er de skritt statsfeminismen ønsker, så passer alt alltid som hånd i hanske.

Statsfeminismen forteller så at dette ble politikken som ble fulgt til tross for at den hadde forsøkt å få partene til å godta en felles adopsjon med en etterfølgende rettsprosess mellom partene, sies det i dommen.

Men dette er ikke riktig. Sannheten var at den alltid bare arbeidet sammen med mor for å splitte familien og hjelpe mor fram til en aleneadopsjon. Aldri gjorde de det minste lille grann for å få partene sammen for å få godtatt en fellesadopsjon, noe som kanskje hadde vært mulig om den hadde villet anstrenge seg litt, spesielt etter forliket der mor klargjorde åpent at beskyldningene mot meg var falske og brukt i den hensikt å få adoptere alene. Kanskje hadde hun på det tidspunkt skjønt at hennes ”veiledere”, hennes psykologvenner, var på ville veier, og at barnet ble skadelidende. Men SAK og BFD tenkte bare på å få frem en alenemorsadopsjon, det var det eneste som klart og tydelig sto i hodet på dem, og aldri gjorde de noe for at familien kunne gjenforenes på den måten at den i alle fall kunne bli enige om å sette barnets beste i første rekke etter skilsmissen.

Og hva gjelder at statsfeminismen gikk for en rettsprosess mellom partene for å få avklart forholdet mellom barnet og foreldrene, så var de faktiske forhold at den gjorde det motsatte. Nå synes den helt å ha glemt at det var samme BFD som 4 år før hadde grepet inn og stoppet samværsaken. Dette henger aldri på greip. 

Statsfeminismen sier videre at EMK art. 8 verner om familielivet, ikke om muligheten til å etablere et familieliv ved adopsjon.

Den forsøker her å si at jeg aldri var etablert som far for Cecilia. Men saken var at jeg var hele tiden innenfor lovene etablert som fosterfar for Cecilia, og som hennes kommende adoptivfar. Ja nettopp innenfor lovene, det var derfor det ble så viktig for statsfeminismen og retten å bryte dem, helt opp til å omskrive dem slik at de passet bedre statsfeminisme og mor. Disse famøse omskrivningene vil jeg komme til i neste kapittel.

Den utvider så sin argumentasjon og sier at art. 8 i EMK er også i utgangspunktet en regel som setter skranker for statens inngripen i familielivet, ikke en regel som kan gi staten en plikt til å gripe inn.

Men dette blir å å sette det hele på hodet, og fra den synsvinkelen blir alt ganske uforståelig. Statsfeminismen hadde nettopp grepet inn i denne saken, den hadde på alle plan og til alle tidspunkter arbeidet for bare den ene part i familien for å skaffe henne en eneadopsjon, til skade for barn og far. Aldri hadde vel en en statsfeminisme forårsaket større skadeverk i en familie ved sin inngripen.

Den kommer så i sine anførsler i saken inn på dommen fra adoptivgiverlandet og hevder at den ikke gir meg og saksøker noen felles adopsjon av Cecilia, fordi, sier den, kravene til å godta en utenlandsk adopsjon i adopsjonsloven § 22 ikke er oppfylt. Adopsjonsloven § 22 krever at det foreligger et gyldig forhåndssamtykke fra staten, sier statsfeminismen, men i dette tilfellet var det falt bort, bl.a. i det adopsjonsmyndighetene anså at forhåndssamtykket falt bort i og med at vilkårene som var nedfelt i samtykket endret seg.

 Men, som før nevnt, ingenting av dette stemmer. Forhåndssamtykket var gyldig. Det var gyldig nettopp for at det ikke var skjedd noen endringer i familiens situasjon fram til tildeling av barn fant sted, bruddet og skilsmissen skjedde mye senere. Dermed blir også dommen gyldig, retten i adoptivgiverlandet har de rette papirer i sin hånd og avsier en gyldig dom.

Den sier videre, for å forsterke sitt forvirrede synspunkt, at det ikke kan være tvilsomt at samtykket falt bort ved skilsmissetidspunktet, og at i og med at dommen kom etter den, har det ingen betydning hvorvidt samtykket også allerede må ha falt bort ved samlivsbruddet eller separasjonen.

Saken er naturligvis helt motsatt. For å gjenta: Forhåndssamtykket snakker aldri om verken skilsmisse, samlivsbrudd eller separasjon. Det snakker om endringer i vilkårene for adopsjon før tildeling av barn er funnet sted. Og det var ingen forandringer i familiens forhold som endret vilkårene inntil det tidspunktet. Altså er forhåndssamtykket uansett gyldig enten man snakker om samlivsbruddet, separasjonen eller skilsmissen.

Videre i sine anførsler rundt samme tema sier den at det var foretatt en beslutning om å foreta adopsjon etter norsk rett isteden for å vente på dommen fra adoptivgiverlandet, og sier at om forhåndssamtykket ikke opphørte ved skilsmissen, så må det i hvert fall ha opphørt å gjelde når norske myndigheter vedtok en adopsjonsbevilling alternativt til å vente på dommen.

På mange måter slippes katta ut av sekken her, uten at jeg tror statsfeminismen ser det. Norske statsfeminister ventet altså på en dom fra adoptivgiverlandet, dette ville klart bli en dom som gav barnet både en far og en mor, basert på et gyldig forhåndssamtykke, derfor grep den inn og ordnet alenemorsadopsjon. Saken kunne godt avgjøres i Norge, det var også mitt ønske for å få endelig avsluttet disse adopsjonene fra dette landet, men norske myndigheter har ingen rett til å omgjøre et gyldig forhåndssamtykke. Om det skal være politikken, så har ingen adopsjoner noe rettsvern.

Statsfeminismen nevner så Ordre public- loven, § 20 i adopsjonsloven. Den mente at siden dommen fra adoptivgiverlandet ga barnet rett til en far ville dette virke støtende på norske normer og norsk rettsorden. Så kommer en sprelsk argumentasjon fra den, ikke minst sett i et rettslig perspektiv:

”I tillegg kommer det moment at dommen er åpenbart gal, i det dommen bygger på at (mor) og saksøker er gift, og at dette er et absolutt vilkår etter (adoptivgiverlandets) rett for å få adoptere sammen. Det er altså ikke et spørsmål om å legge en (adoptivgiverlandets) dom til grunn fremfor norsk rett, men om å legge en dom som er avsagt på feil premisser til grunn fremfor et norsk vedtak som bygger på riktige faktiske premisser.”

Skamløst er jo dette. Her holdes det fullstendig harselas med internasjonal juss. For hva kunne dommerne i adoptivgiverlandet gjøre anderledes når folk i Norge hadde bevisst holdt tilbake all informasjon for dem i den hensikt å fabrikere en alenemorsadopsjon. De måtte jo holde seg til de premisser de hadde der over, aldri kunne de vel ha gjettet seg til at det andre landet involvert i adopsjonen drev og holdt rettslig gjøn med dem ved å holde tilbake all relevant informasjon. Eklatante brudd på Den internasjonale adopsjonskonvensjonen, for hva nå den er verdt.  Her blir alt snudd på hodet. Skurkene blir dommerne i adopsjongiverlandet som skeier ut og gir gale dommer fordi Norge lyver for dem, sender falsk informasjon eller holder tilbake relevant informasjon for dem. Mens vedtak i Norge, hos myndigheter som sitter på informasjon de ikke sender over til adoptivgiverlandet, de blir i sammenligning de rette og lovlige. Så hvor skamløs går det an å bli? Jeg avslutter delen om statsfeminismen anførsler med det spørsmålet hengende i luften, så får vi se i dommen hva svaret blir.