Ola
Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 5:
Adopsjonsvedtakene
Vi går tilbake til 1994. Som man skjønner brukte
motparten avgjørelser til fordel for mor fra SAK og BFD til å hjelpe seg i
samværssaken og vice versa. Spesielt sendte motparten alt det negative som ble
sagt om meg i samværssaken til SAK, som var den som i første instans skulle
vurdere adopsjonsspørsmålet, før BFD fattet endelig vedtak.
Det var mors offisielle advokat som sendte over
dette usanne materialet, og han som sto for det meste av argumentasjon for at
mor måtte få en aleneadopsjon. Allikevel føler jeg at han mere ble brukt av de
militante feministene i saken enn at han hadde noen lederrolle i det som
skjedde. Han var en kar som det virket som manglet mot til å reise seg opp mot
disse. I min sak kunne man iblant se helt tydelig på ham, når usannhetene ble
alt for grove, at han mistrivdes, men han var alltid lojal ovenfor dem.
Det er dessverre en del slike menn i Norge, menn som
har gitt avkall på sin egen kjønnsidentitet for å tekkes de militante kvinnene.
Karrieremessig er det et klokt valg, det er alltid politisk korrekt i
departementene hvor foreldre er i strid om barna, og det blir jobber av slikt
for advokater i rettsalene. Ganske garantert vinner de sakene også, så å stå på
disse militante kvinnenes side har sine fordeler, selv om man må sluke mange
kameler og se på at standarden på det som skjer i retten ”goes down the drain”, som engelskmennene sier, når partiskhet og
venninnetjenester og bruk av radikale, militante feminister i viktige poster i
rettene tar over for en normalt anstendig rettergang hvor begge parter får en
likeverdig behandling.
Vår adopsjon var altså ikke avsluttet enda i -94 da
de falske anklagene kom opp, og jeg måtte flykte fra hjemmet under trussel om å
bli kastet i fengsel. Ifølge et skriv fra BFD noe senere i saken skyldte Utenriksdepartementet,
(UD) på adoptivgiverlandet og henviste til at man fra norsk side var kjent med
at det hadde versert påstander i adoptivgiverlandets presse om kjøp og salg av
barn, der Norge var blitt spesielt nevnt. Man var derfor redd at en ensidig
norsk godkjenning av adopsjonene ville gi grobunn for ytterligere spekulasjoner
om ulovlige adopsjoner.
Nå er det alltid lettest å skylde på andre, og jeg
vet ikke om dette er sant. I hvert fall leste jeg ikke noe om disse svært
alvorlige påstandene i norsk presse. Jeg leste også adoptivgiverlandet språk og
fant ikke noe om dette i aviser der som naturlig ville ha fremsatt slike
oppsiktsvekkende påstander. Men okke som, om dette var sant eller ikke, eller
bare oppdiktet for å beskytte norske diplomatiske interesser og en flau
unnskyldning fordi myndighetene ikke ville innrømme at disse ble satt foran de
juridiske rettighetene til adoptivbarna og adoptivforeldrene det gjaldt, så
fortsatte familiene å leve i et juridisk limbo.
Som kjent tok min advokat, etter bruddet i familien,
kontakt med SAK, og fikk klarlagt at Cecilia ikke ville bli sendt tilbake. Vi
ble regnet som hennes kommende foreldre. Ut på nyåret -95 gav også SAK
ekteparet den veiledning at man ”sterkt frarådet at det ble søkt om separasjon
på det nåværende tidspunkt”. En veiledning jeg fulgte ved ikke å skrive under
på separasjonssøknaden da mor få måneder senere søkte separasjon i ett av sine
skritt for å få fremfabrikert en alenemorsadopsjon.
I forbindelse med separasjonsbevillingen som mor
fikk av Fylkesmannen, påklagde min advokat denne til BFD, med begrunnelse at
det ikke var holdt mekling. Han påpekte også det merkelige faktum at Cecilia
ikke var nevnt i separasjonssøknaden. Hun eksisterte ikke. Dette var ikke
riktig. Han påpekte videre at SAK hadde veiledet oss til ikke å søke
separasjon, og at dette ensidige skritt fra mors side klart var taktisk
begrunnet for å presse fram en adopsjon som bare gjaldt henne selv og ikke far.
Men han kom ingen vei med dette, og mor fikk sin
separasjonsbevilling.
Det ble ellers en gjennomgangsslager i
adopsjonssaken dette at myndighetene sendte oss sine veiledninger om hvordan
partene skulle gå fram for å manøvrere best mulig i et opprørt og vanskelig
internasjonalt juridisk hav, det ble sagt for å handle ”til barnets beste”. Vår part forholdt seg alltid lydig til disse
veiledningene, like sikkert som mor dreit jamt faen i dem og fortsatte sine
selvtektshandlinger for å styrke sin egen posisjon. Og for senere å bli
premiert av disse myndighetene for sine selvtekter. Dette førte til at vi endte
opp med å føre vår sak på en måte som bare tjente mors side, slik la SAK og BFD
opp taktikken. Snedig og dyktig gjort, den skal de ha. Det tok vår part noe tid
før vi skjønte at dette var politikken. Konflikten lignet mere og mere på
konflikten mellom palestinerne og Israel. Israel okkuperte mer og mer av
palestinsk territorium, og disse ”new
facts on the ground”, disse måtte man nå ta hensyn til sa Israel og
stormaktene som støttet dette landet, og
dette gjorde det vanskeligere og vanskeligere å få til noen levedyktig
palestinsk stat der de kunne overleve.
I vår sak, via mors okkupasjon av barnet,
separasjonssøknaden, de falske beskyldningen som ble brukt for å holde meg
borte fra barnet, mors nærhet til stormaktene i disse sakene, SAK og BFD sine
feilveiledninger til vår part, det at BFD hadde ordnet det slik for mor at jeg ikke
fikk samværsrett, osv, ble det også vanskeligere og vanskeligere for meg å
komme i en posisjon hvor jeg fikk adoptere.
Mors taktikk var altså klar. Hun hadde fått
separasjonsbevilling, nå ville det gå ett år til hun fikk skilsmisse. Og i og
med § 5 i adopsjonsloven som sier at ”bare ektefeller kan adoptere sammen”,
kunne vi etter skilsmissen ikke begge adoptere Cecilia, det måtte da bli en av
foreldrene som fikk adoptere, og hun satset på at kollegene i SAK og BFD ville
gi henne eneadopsjon, og sparke far helt av banen.
Vår part skjønte også dette, som alle andre, og min
advokat sendte flere skriv til SAK/BFD der han ba dem om at Norge ensidig
avsluttet adopsjonen før skilsmisse inntraff og gi adopsjon til begge
foreldrene, fikk norske rettsmyndigheter avgjøre slike ting som samvær. Han
skrev og ba om dette i skriv fra nov.-95, og i januar, mars og april -96.
Dessverre fikk han aldri noe svar tilbake som forklarte hvordan adopsjonsmyndighetene
ville håndtere saken. Det virket som de ville la separasjonsperioden gå ut, og
dermed frarøve Cecilia en forelder. Dette den øyensynlige politikken fra
adopsjonsmyndighetenes side, måtte han ty til kraftigere lut, og i sitt siste
skriv påpeke at å ikke ta standpunkt før separasjonsperioden utløp og mor fikk
skilsmisse, også var et vedtak, som sett i sammenheng med § 5 innebar at den
norske stat forbrøt seg mot EMK art. 8 om rett til respekt for privat og
familieliv, ved at det skjedde et inngrep i Cecilias familieforhold ved at hun
ikke ville få anledning til å ha et rettslig forhold til begge foreldrene.
Min advokat sier til slutt at det kan bli aktuelt å
gå til rettslige skritt om myndighetene ikke tar noe standpunkt, men bare,-
slik mor ønsker-, lar tiden gå til hun får sin etterlengtede skilsmisse. Barnet
mister da, helt unødvendig, sin far.
Men myndighetene fortsatte å ikke ta stilling. BFD
sender nå istedet et brev til min advokat og ber om et møte, åpenbart for å
vinne tid. Fra dette møtet i mai -96 mellom partenes advokater og BFD foreligger
intet referat, så vidt jeg vet. Fra andre sakspapirer går det fram at norske
myndigheter hadde stått på at de, og de utelukkende, skulle styre informasjonen
som ble gitt til adoptivgiverlandet. Myndighetene hadde ellers ”veiledet” min
advokat mot å gå til rettslige skritt på dette tidspunkt av saken. Ting skulle
nok ordne seg til det beste for alle parter. Og dessverre igjen, min advokat og
jeg forholdt oss lydige til denne ”veiledningen.”
Nå var vel imidlertid nok nok selv for norske
myndigheter når det gjaldt å holde visse adopsjonsbarn og deres familiers
juridiske rettigheter for narr. Barna hadde levd 5-6 år med sine foreldre uten
rettslig status som deres adopsjonsbarn. Det var nå fire par igjen hvor
adopsjonen ikke var avsluttet, blant annet oss. Noe måtte åpenbart gjøres, og
UD bestemte 28.mai -96 at det ikke lenger hadde noen innsigelser mot at disse
nevnte adopsjonssakene avsluttes i Norge, altså ville disse sakene kunne
avsluttes ved det som benevnes som en ensidig norsk adopsjon.
Forøvrig må det skytes inn at denne avgjørelsen i UD
nok aldri ble sendt adoptivgiverlandet, for det landet avsluttet adopsjonen
derfra ett halvt år senere, uten tilsynelatende å vite noen ting om at Norge
hadde bestemt å avslutte den i Norge. Så når adopsjonsmyndighetene snakket om å
styre informasjonen til adoptivgiverlandet, så betydde det, som det alltid
hadde betydd, at dette landet ble holdt fullstendig utenfor alt som skjedde i
saken. Som er noe ganske annet enn å ”styre informasjonen”, slik de hadde
informert min advokat om at de ville gjøre, noe han godtok. Forskjellen skulle
få stor betydning i saken, som boken vil vise.
Hør nå hva som skjer. BFD avslutter raskt de andre
sakene med ensidig norsk adopsjon, men
utsetter avgjørelsen i vår sak. Man venter med å avgjøre den til etter at mor
har fått sin skilsmisse. Bordet er dekket for en alenemorsadopsjon. En større
rettslig provokasjon mot relasjonen barn-far har vel neppe forekommet. Og
spillet ble ført i full åpenhet for alle som ville se. Det skulle ikke være
noen tvil om partiskheten til BFD heller, som det aldri hadde vært det hos
kvinnerettene i samværsaken, og statsfeminismen hadde tatt sitt første og
viktigste stikk, og mor var flere mil mærmere en aleneadopsjon.
Nå skjer det ikke så mye mer i Norge resten av 1996.
I desember avsies ved dom i adoptivgiverlandet vår adopsjonssak, som gir
adopsjon til begge foreldrene, men det får ikke jeg greie på før 7 mnd. senere.
Den 23. januar -97 sendes så SAK et skriv til min
advokat og ber vår part presisere om jeg subsidiært opprettholder
adopsjonssøknaden for meg alene. Saken var at mor hadde trukket tilbake sin
adopsjonssøknad sammen med meg, i realiteten var det nå bare jeg som sto som
adopsjonssøker for Cecilia. Aldri leverte mor inn noen ny utfylt søknad om å få
adoptere alene heller, noe som er brudd på artikkel 16 i adopsjonsloven.
Dette var et fullstendig unødvendig spørsmål å
stille oss, jeg hadde aldri trukket noen adopsjonssøknad, når mor trakk sin sto
bare min tilbake. Til slutt i skrivet står det:
”Under
forutsetning av en rask tilbakemelding på denne henvendelse vil kontoret avslutte
saksbehandlingen innen utgangen av inneværende måned”. Altså har man det nå
veldig travelt, saken vil bli avsluttet innen 1-7 dager.
Min advokat var bortreist i perioden, og jeg visste
ikke hva som foregikk. Han fikk først svart den 7. februar. Han klargjør der
vårt standpunkt. Subsidiært vil jeg adoptere Cecilia alene. Min advokat
argumenterer i sitt svar for at det ikke vil være riktig om det nå treffes et
adopsjonsvedtak som gir adopsjon til en av søkerne alene. Mor har anklaget meg
for seksuelle overgrep mot Cecilia, denne saken går nå for domstolene, disse
anklagene er hovedpunktene i samværsaken, og mor benytter også disse beskyldningene
til å styrke sin egen posisjon i adopsjonssaken, og det må felles en endelig
dom, etter en grundig behandling av spørsmålene om overgrep ved norske
domstoler, som klargjør hvem som lyver og hvem som sier sannheten angående
disse beskyldningene, før adopsjonen avsluttes. Hvis SAK fatter et vedtak som
gir adopsjon til bare mor nå, vil jeg miste min rettslige interesse i
samværssaken, og saken vil bli avvist ved lagmannsretten. SAK vil dermed være de som gjør byrettsdommen
i samværssaken rettskraftig. Min advokat sier han ikke kan se at det er mulig
for adopsjonsmyndighetene å sikre en forsvarlig bevisvurdering av saken om
anklagene hvis det blir så at det er blir de som feller en rettskraftig dom.
Han sier ”det eneste utfall av
adopsjonssøknadene som kan foretas uten at det tas standpunkt til beskyldningene,
er at begge adopterer Cecilia”, men som konklusjon altså, det riktige vil
være at adopsjonsbeslutningen utsettes til skyldspørsmålet rundt beskyldningene
er avklart ved norske domstoler. Viser det seg at mor har fremsatt falske
beskyldninger reiser det spørsmål om hun er skikket til å adoptere Cecilia
alene.
Men SAK hadde det nå for travelt til å vente på vår
parts svar. Samme dag som min advokat sender sitt svar i posten til SAK, gjør
denne organisasjon sitt første vedtak som gir adopsjon til mor alene.
I dette første vedtaket går SAK først igjennom
sakens bakgrunn. Det nevnes at min advokat i et brev måneden før vedtaket kom
hadde argumentert for at den før nevnte slutningen fra Høyesteretts
Kjæremålsutvalg av 22.11.96 viser at barn som er kommet til Norge med henblikk
på adopsjon har rettslig beskyttelse i forhold til adoptivsøkeren om det skulle
oppstå samlivsbrudd før adopsjonen er endelig avsluttet. Men naturligvis går
ikke kontoret inn i noen debatt med min advokat på dette punktet. Det var som
hans argumenter ikke noen av dem var verdige å diskuteres. Og høyesteretts
slutning feies bare i bosskorga.
Etter at kontoret selektivt har gått gjennom sakens
bakgrunn, utelater det å komme inn på hva som skjedde hos politiet, før kontoret
går over på sine egne bemerkninger i saken. Det påpekes at man vet at mor nå
søker om å adoptere alene, mens man legger til grunn at jeg vil adoptere sammen
med mor, og ikke alene. For å få dette avklart hadde kontoret skrevet til min
advokat for å få en bekreftelse på om dette var riktig, men, sies det: ”pr. dags dato har det ikke kommet noe svar
tilbake.”
Kontoret går så videre og nevner skilsmissen og § 5
i adopsjonsloven som sier at bare ektefeller kan adoptere sammen. Man kommer
inn på forhåndssamtykket til adopsjon som ble gitt paret i 1991,og sier at det
gir ingen selvstendig rett til senere å få adopsjon gjennomført her i landet
dersom forholdene endrer seg før adopsjonsbevilling gis. Det er forholdet på
bevillingstidspunktet som er avgjørende, sier kontoret.
Min kommentar er at forhåndssamtykket sier no such
thing, det sier at det er forholdene ved overdragelsen av barnet til sine
kommende adopsjonsforeldre som er avgjørende.
Kontoret går i vedtaket over på om vilkårene for at
mor kan få adoptere er oppfylt. Her er det naturligvis mye skryt å få for mor.
Det nevnes at mor siden sommeren -94, har hatt omsorgen for barnet alene, men
det nevnes ikke noe om de anklagene som kom opp. Ikke bare er mor en god omsorgsperson,
men hun har også, sies det, hatt løpende kontakt med barnevernet vedrørende
barnets spesielle behov.
Min kommentar er at mor fikk levert en
bekymringsmelding til barnevernet som venninner av henne skrev, men barnevernet
henla saken. Men dette nevner naturligvis ikke vedtaket i SAK, det passer seg
vel ikke å gi aleneadopsjon til en mor som farer med falske anklager om
seksuelle overgrep på barn.
Så har SAK forfremmet psykolog A til sakkyndig i
adopsjonssaken. Vedtaket kan fortelle at barnet har vært utredet av amanuensis
i klinisk psykologi ved Universitetet i, (her nevnes så byen vi bodde i ), A,
og siterer fra hennes siste rapport:
”Cecilia har
hele veien fått god omsorg og oppfølging. Men hun har klare symptomer på angst.
Mor trenger råd og veiledning for å takle disse og også for å gi henne
utviklingsstøtte.” A sin konklusjon
er at barnet nå, etter all denne ”behandlingen”, er: ” i en god utvikling”, som
hun sier, men vil trenge ”nær oppfølging og støtte”.
Min kommentar: Vi vet jo så altfor godt hva denne
”støtten” og ”oppfølgingen” besto i. Det stakkars barnet går vel i ”behandling”
og ”oppfølging” den dag i dag innen ”hjelpeapparatet”. Hennes liv ble som fange
innen ”hjelpeapparatet” som aldri tør å slippe henne løs på prøve fem minutter
fordi hun kan finne ut at den falske historien de bygde opp rundt henne, og som
de holdt henne fange med, var bygd bare på løgner.
A understreker da nettopp også dette videre i det
som er sitert av hennes rapport i
vedtaket hos SAK, at mor er ”fullt ut villig,” til å samarbeide videre med
”hjelpeapparatet” for å imøtekomme barnets spesielle behov. A går så inn for at
mor nå bør innvilges aleneadopsjon. Hun sier også at hun ikke kan se at den
verserende rettsaken (samværsaken) mellom partene kan eller bør være til hinder
for at mor nå får adoptere alene.
Så A tar seg til å mene ting som ligger langt
utenfor hennes mandat. At hun ønsker samværsaken avvist, noe som blir en følge
av vedtaket i SAK, kan alle skjønne, ikke minst fordi hun selv kunne bli
avslørt som psykisk torturist av barnet hvis saken med anklagene fortsatte, men
hennes personlig ønsker bør jo ikke få slippe til i hennes
”sakkyndighetsrapport” til adopsjonsmyndighetene.
En annen gammel kjenning dukker, som alltid, også
opp som støtte for mor, ” barnets verge” som hun kalte seg, en eklatant
omskrivning for mors verge, som var det hun alltid og overalt fungerte som, som
har bedt SAK, sies det i vedtaket, om at saken avsluttes snarest mulig og at
mor får aleneadopsjon.
Og i sannhet fikk A og ”vergen” sitt ønske oppfylt.
Så rask var nå SAK med å avslutte saken at kontoret ikke hadde tid til å vente
på min advokats anførsler. I skrivet til ham 14 dager før hadde de lagt opp til
å avslutte saken i løpet av dager. En sak som til da hadde vart fra april- 91,
da vi fikk forhåndssamtykket, og til slutten av januar 1997, altså nærmere 6
år. Så hva hadde skjedd, hvorfor dette voldsomme hastverket nå, hvorfor hadde
man ikke engang tid til å vente på min advokats anførsler?
Svaret fikk vi da det ble kjent at det var fattet en
dom i adoptivgiverlandet allerede i desember- 96,- altså to mnd. før vedtaket i
SAK,- som gav adopsjon til begge foreldrene. Så hva det gjaldt var å få på
plass et vedtak her i Norge som gav mor aleneadopsjon før dommen i
adoptivgiverlandet ble kjent, om den skulle bli kjent for alle parter. I
ettertid er det lett å skjønne at på det tidspunkt hastverksvedtaket ble fattet
hos SAK, så visste man om dommen fra det andre landet involvert. Lenge før jeg
fikk vite om dommen hadde allerede Adopsjonsforum, adopsjonsforeningen som sto
for den praktiske gjennomføringen av adopsjonen, vært på besøk hos konsulen ved
dette landets konsulat i Oslo og fortalt ham resultatet av dommen. De fortalte
ham at paret nå var skilte, men konsulen hadde da sagt at dette skjedde og at
han satte sin lit til at norsk rettsvesen ordnet opp i samværsordninger og
slikt. Et syn sammenfallende med vår part. Dette fortalte han meg i september
året etter, da jeg ringte ham etter at endelig vedtak om adopsjon bare til mor
var gitt av BFD, og spurte ham om han var orientert om dette. Han fortalte meg
da at under besøket hadde Adopsjonsforum bare fortalt ham om skilsmissen, mens
representantene derfra omhyggelig hadde unngått å informere ham om at SAK og
BFD satte alle kluter til her i Norge for å fremfabrikere en enemorsadopsjon.
Jeg fikk først greie på at det hadde falt dom i
adoptivgiverlandet ved en telefonsamtale i midten av juli -97 med
saksbehandleren hos BFD under hele saken, hvor jeg ba om et møte med BFD for å
få forklart min side av saken. (Det kom naturligvis ikke på tale). Hun kunne da
fortelle meg at det var falt dom i dette landet og resultatet av den.
Senere fikk jeg se av sakens papirer at mors
offisielle advokat sender et brev til BFD, der han oversender en kopi av
dokumenter mor i saken har mottatt fra adoptivgiverlandet. Han sier i sitt brev
at etter det mor har opplyst ham går innholdet i dokumentene hun har mottatt ut
på at det er truffet en dom i dette landet som gir adopsjon til mor og far
sammen. Han beklager at på grunn av sykdom og fravær har det dessverre tatt tid
å få sendt opplysningen tidligere til BFD, og avslutter med å si at kopi av
brevet med opplysningene sendes min advokat.
Nå fikk i hvert fall ikke jeg noe beskjed fra min
advokat om at han hadde mottatt noen kopi av disse dokumentene fra
adoptivgiverlandet, det ble nok aldri sendt ham. Det står heller ikke til
troende at dokumentene som ble sendt til foreldrene fra adoptivgiverlandet om
at dom er falt der og at Cecilia er ført inn i folkeregisteret der med begge
foreldrenes navn bare ble sendt til mor. Adoptivgiverlandet hadde gitt avsluttet
adopsjon til begge foreldrene, og blant dokumentene var også vedlagt en
fødselsattest for barnet med begge
foreldrenes etternavn.
Disse opplysningene fra adoptivgiverlandet var
åpenbart blitt sendt til begge foreldrene. Nå bodde ikke jeg i hjemmet lenger,
men i alle sakspapirer var min adresse blitt skrevet, så alle visste om den.
Men fikk jeg noen beskjed, nei, lille far skulle holdes utenfor. Ingen tenkte
tydeligvis på å sende disse opplysningene fra adoptivgiverlandet til far i
saken, far trenger man da ikke å informere.
Hadde jeg ikke tatt denne telefonen er det lite som tyder på at jeg
ville blitt informert om at jeg nå etter dom i adopsjonslandet var blitt
adopsjonsforelder for Cecilia, og SAK’s vedtak om aleneadopsjon til mor, sitert
fra ovenfor, hadde blitt stadfestet og gjort rettskraftig av BFD uten videre
rettslige stridigheter. Uten at dommen ville blitt nevnt i noen papirer.
Men i denne nye konteksten, med en dom fra
adoptivgiverlandet som gir adopsjon til begge foreldrene, forstår vi alle bedre
hastverksvedtaket SAK kom med, og det forhold at de nye opplysningene fra
adoptivgiverlandet ble forsøkt holdt vekke fra far. Også nødvendigheten av å
holde tilbake informasjon til konsulen om at statsfeminismen innen SAK og BFD
var godt i gang med å få hjulpet mor fram til en eneadopsjon til seg, ja at SAK
allerede hadde fattet et vedtak om det.
Saken ble nå stilt i bero. Det fantes altså på dette
tidspunkt en dom i adoptivgiverlandet som gav foreldrett til begge foreldrene,
som fungerte som en endelig adopsjonsbevilling. Samtidig var det fattet et
vedtak i SAK som førsteinstans, som gav adopsjon til bare mor, et vedtak som
det var meningen BFD skulle gjøre rettskraftig. Alt var et sabla rot, og ikke
noe rart at dette ble resultatet heller, når SAK og BFD, uten å kaste et blikk
til noen av sidene, (bl.a. kunne de jo ha undersøkt hvordan vår sak sto hos
myndighetene i landet hvor barnet var adoptert fra, men det passet vel ikke inn
i taktikken å gjøre dette fordi de visste at når domstolen i adoptivgiverlandet
avsluttet vår sak så ville den gi adopsjon til begge foreldrene.) brukte bare
enveiskjørte gater spesielt beregnet på mødre, og langt over fartsgrensen
kjørte på for å hjelpe mor i alle hennes manipuleringer for å skaffe seg en
aleneadopsjon. De andre partene, barnet og far, deres rettigheter var det ingen
som snakket om. Og eufemismen ”til barnets beste” hadde for lengst mistet all
troverdighet.
Ut på høstparten -97 sendte så BFD saken tilbake til
SAK og ba kontoret vurdere betydningen av de fremlagte nye dokumentene fra
adoptivgiverlandet, og undersøke om det forelå en rettsgyldig dom om felles
adopsjon for partene fra dette landet, og om en slik dom eventuelt også måtte
anerkjennes i Norge.
Min advokat skrev en klage på alenemorsvedtaket fra
SAK fra feb.-97. Han understreker der spesielt barns rett til en far, og
statens forpliktelser til å se til, der det er mulig, at barn får en far, enten
dette er biologisk farskap, eller et sosialt rettslig farskap, som ved
adopsjon. Han påpeker at det ikke var min skyld at adopsjonen ikke ble
sluttført når den skulle, men at norske myndigheter satte diplomatiske
interesser foran barnets og familiens, og at det virket rart at far i saken
skal miste sitt barn på grunn av denne prioriteringen. Han henviser flere
ganger til EMK art. 8 om at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og
familieliv, sitt hjem og korrespondanse”. I klagen står følgene sitat fra EMK:
”Det skal ikke
skje noe inngrep av offentlige myndigheter i utøvelsen av denne rettighet unntatt
når dette er i samsvar med loven og nødvendig i et demokratisk samfunn av
hensyn til den nasjonale sikkerhet, og offentlige trygghet eller landets
økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte
helse og moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”.
Det var ingen tvil her om at jeg hadde fungert som
Cecilias far, i nesten 3 år bodde jeg sammen med henne, og i ett år hadde jeg
en besøksordning med barnet. Når SAK nå brøt denne forbindelsen var det å anse
som et brudd på art 8 i EMK.
Min advokat går så videre og påpeker en rekke
saksbehandlingsfeil ved vedtaket, som at kontoret i vedtaket hadde lagt til
grunn at jeg subsidiært ikke hadde søkt om at få adoptere Cecilia alene, noe
som var feil. Som kontoret vel visste hadde jeg aldri trukket min søknad om
adopsjon av Cecilia, det var mor som hadde trukket sin søknad og framsatt, via
sin advokat og psykologer, et ønske om å få adoptere Cecilia alene.
Han påpeker videre at A er mors personlige psykolog
og ikke kan opptre som sakkyndig i saken. Han tar videre opp hva som skjedde da
saken med beskyldningene var hos politiet og barnevernet, noe vedtaket nennsomt
hadde utelatt i sin ”historiske oppsummering”, og han kommer igjen inn på at
hvis vedtaket blir stående og samværssaken blir avvist, og dom i byretten
dermed rettskraftig, må det bli opp til staten å stå for den nødvendige
bevisvurdering for at påstandene om overgrep er riktige, noe som for den vil
bli svært vanskelig.
I denne klagen påpeker han også tidsaspektet. At det
var helt unødvendig å lage dette til så plutselig til en hastesak, å forsere
saken slik at vår part ikke fikk klargjort våre standpunkter.- Her må jeg
stikke innom å bemerke at denne klagen også ble sendt før vi visste om dommen i
adoptivgiverlandet, etter at vi fikk vite om den ble hastverket meget
forståelig.
Han kommer også inn på at han hadde vært på dette
luremøtet med BFD i mai -96, og at det der ble sagt fra BFD at vi ikke skulle
ta rettslige skritt på det tidspunkt. (mot BFD fordi BFD ikke syntes å ville
avslutte vår adopsjon før skilsmisse inntraff for å hjelpe mor til
aleneadopsjon, min bemerkning.) Dette rettet vi oss etter, fordi vi trodde BFD
var seriøst og ikke vil ta fra barnet sin far, altså at det gav to foreldrerett
før skilsmisse. For å oppleve det stikk motsatte, at man ikke avsluttet vår
adopsjon, som den eneste, før skilsmisse inntraff.
Som leseren skjønner hadde SAK og BFD fra sommeren
1995 da de lot mor få sin separasjonsbevilling, og året senere da de bestemte å
utsette endelig adopsjon i vår sak til etter skilsmissen, slik at barnet mistet
sin far, påtatt seg oppgaven å være mors forsvarer i adopsjonssaken. De hadde
turnert saken på den taktiske måten hun ville og dekket bordet for henne for en
alenemorsadopsjon. Alle vedtak og
avgjørelser fra dem måtte fra da av sees i denne sammenheng. Om det ”lovmessig”
var forsvarlig alt som skjedde, hadde liten betydning. Mors ønsker var de
eneste som gjaldt, og det som viste seg å være en svært militant og ekstrem
statsfeminisme i disse to organisasjonene, satte alt inn på at mors ønsker, og
bare mors ønsker, skulle gå ”seirende” ut av kampen.
23 mars - 98 kom SAK’s andre vedtak i saken, det som
skulle bestemme om adopsjonsdommen i landet barnet var adoptert fra måtte
anerkjennes i Norge. Noe den naturligvis ikke kunne bli, sier SAK. Vedtaket fra
kontoret er veldig kort, bare i 6 korte avsnitt forklarer kontoret hvorfor det
ikke kan anerkjenne dommen
Det sies innledningsvis at sentralt for kontorets
vurdering er at partene var skilte da dommen falt. Naturligvis står det
ingenting om at SAK og BFD hadde bidratt aktivt i prosessen for en
alenemorsadopsjon ved ikke å fatte vedtak om adopsjon til begge foreldrene før
skilsmissen, etter først å ha godtatt mors separasjonssøknad.
Det sies rett ut at adopsjonsgiverlandet ikke var
gjort kjent med søkernes skilsmisse. En
tilbakeholdelse av informasjon som er et eklatant brudd på den internasjonale
adopsjonskonvensjonen.
Man sier videre: ”Det kan være grunn til å anta at domstolens resultat ville blitt et
annet dersom skilsmissen hadde vært kjent”.
Men her er det noe som ikke stemmer. Adopsjonsforum
hadde snakket med landets konsul i Norge. Han hadde sagt, etter at han hadde
fått vite om skilsmissen, at han kunne skjønne at folk skilte seg, at det ikke
var noe problem, og at han hadde tillit til at norsk rettsapparat avgjorde de
rettslige spørsmål rundt forholdet mellom barn og foreldre. Og det sies i selve
vedtaket under fremstilling av saken bakgrunn at SAK arbeidet tett opp mot
Adopsjonsforum på den tiden, de fikk alle papirene fra adoptivgiverlandet fra
Adopsjonsforum, sies det. Så hele adopsjonsapparatet vet om konsulens synspunkt,
og han er høyeste myndighet for adoptivgiverlandet i Norge. Han sier altså at
folk skiller seg jo overalt i verden, barna får da ha både mor og far for det.
At SAK og BDF ikke ser det slik, blir han omhyggelig ikke informert om.
Det skjer da det som må skje når SAK og BFD hadde
valgt denne linjen å ikke informere adopsjonsgiverlandet. Det blir nå logisk å
legge all skylde på det. Det har fattet en ugyldig dom som baserte seg på
mangelfull informasjon, og resultatet ville blitt et annet om de hadde visst om
alt som hadde skjedd i saken. Adopsjonen er derfor ikke gyldig gjennomført i
adoptivgiverlandet, og kan ifølge norsk adopsjonslov ikke anerkjennes i Norge.
Skylden for rotet kan legges på adoptivgiverlandet, som ikke har et synsk
rettsvesen, som, uten å bli informert fra Norge, kunne se at her var det skjedd
en utvikling hvor relasjonen barn-far for enhver pris måtte brytes, det mente i
hvert fall SAK og BFD. Mye forlangt kanskje, dette at dommerne i
adopsjonslandet skulle være synske, eller på annen magisk måte skulle ha kunnet
innhente de opplysningene Norge holdt tilbake for dem, for derpå å fatte en
”riktigere” dom mere i samklang med statsfeminismen ønsker, men der var vi
altså, og dette måtte bli den logiske utgangen sett på bakgrunn i hvordan SAK
og BFD hadde turnert saken for mor.
Kontoret går så videre og uttaler i vedtaket,
overraskende for å si det mildt, i det minste for undertegnede, som trodde at å
sette til side en dom i et annet land uten at dette land visste noe om det var
en alvorlig internasjonal forbrytelse: «Statens
ungdoms- og adopsjonskontor finner imidlertid ikke grunn til å ta direkte stilling
til den (adoptivgiverlandets) adopsjonsdommens gyldighet i det vi finner at
forhåndssamtykket som ble gitt søkerne i felleskap 26. april 1991 vil måtte
omgjøres med virkning fra det tidspunkt fylkesmannens skilsmissebevilling ble
endelig (august/september 1996), jfr forvaltningslovens § 35 femte ledd.
Kontoret finner at dette følger av ”alminnelige forvaltningsrettslige regler”.
Man argumenter altså ikke for at dommen i
adoptivgiverlandet i utgangspunktet er ugyldig, det er ikke her kreftene skal
settes inn. Man går heller over på å prøve å få vist at forhåndssamtykket er
ugyldig fra skilsmissetidspunktet, og må trekkes tilbake. Med dette pennestrøk
gjøres så også dommen ugyldig, det er tankegangen. SAK skriver derfor videre at
det, sitat:” ikke lenger forelå et gyldig forhåndssamtykke da den (adoptivgiverlandets
) domstolen traff
avgjørelse om adopsjon i desember 1996.
Dommen kan derfor ikke ha noen virkning her i landet etter § 22 annet
punktum.” (Adopsjonsloven, min bemerkning. )
Men her roter bare SAK det enda mere til for seg. I
forhåndssamtykket står det klart at som eneste vilkår for godkjenning senere av
fullverdig adopsjon, er: ”At det ikke er
skjedd endringer i familiens økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon i
tiden fra søknaden om adopsjon og til tildeling av barn har funnet sted.”
Og ingen slike endringer hadde funnet sted inntil tildelingstidspunktet, da vi
hentet Cecilia fra adoptivgiverlandet til Norge. Bruddet i familien skjedde
over to vel og et halvt år senere, og forhåndssamtykket i sine vilkår for
godkjenning av avsluttet, fullverdig adopsjon, nevner aldri noe om verken
separasjon, skilsmisse, eller andre ting som kan skje i en familie etter at
tildelingen har funnet sted.
Så forhåndsamtykket, det jeg hele tiden forholdt meg
lydig til, og som var det dokument som legalt gav meg rett til adopsjon, var
like gyldig da rettsvesenet i adoptivgiverlandet fattet sin dom, som det var i
1991 da vi fikk det. Dommen i adoptivgiverlandet var fattet på et riktig
grunnlag, noe SAK naturligvis også visste.
Kontoret avslutter med å si at den ikke finner
grunnlag for å anerkjenne dommen fordi den var blitt avsagt etter at paret var
skilte,- som altså ikke har noe med saken å gjøre.
BFD’s endelige og avsluttende vedtak kom 4.
september 1998. Jeg avslutter dette
kapittelet med å gjengi BFD sine hovedbemerker til saken, etter at det først
hadde gitt en oppsummering av saken fakta:
«Departementet
slutter seg til Statens ungdoms og adopsjonskontors avgjørelse om ikke å
anerkjenne den (adoptivgiverlandets) adopsjonsdommen og begrunnelsen for dette,
jf brev derfra 23. mars 1998. Det vises spesielt til at det er grunn til å anta
at den (adoptivgiverlandets) domstolens resultat ville blitt et annet dersom
skilsmissen mellom (mor) og far hadde vært kjent på domstidspunktet.
Departementet
slutter seg videre til Statens ungdoms og adopsjonskontors vedtak om å omgjøre
forhåndssamtykket til ( mor) og far fellesskap og til den begrunnelse som er
gitt i brev derfra 23. mars 1998. Det må etter departementets oppfatning være
klart at ”alminnelige forvaltningsrettslige regler” i forvaltningslovens § 35
femte ledd gir grunnlag for å omgjøre forhåndssamtykket. Det vises også til at
retten til å omgjøre et vedtak i noen tilfeller følger av vedtaket selv. Et
forhåndssamtykke til adopsjon er et slikt betinget vedtak. Det fremgår av
Statens adopsjonskontors brev vedrørende forhåndssamtykket til adopsjon av barn
fra (adoptivgiverlandet) der det heter: ” Overstående avgjørelse gjøres
betinget av at det ikke er skjedd endringer i familiens økonomiske, sosiale
eller helsemessige situasjon i tiden fra søknad om adopsjon og til tildeling av
barn har funnet sted”. I tillegg fremgår
det direkte av vedtaket, som gir samtykke til ”Ektefellene”.
Når
det gjelder Statens adopsjonskontors vedtak av 7. februar 1997 legger BFD i
likhet med Statens adopsjonskontor til grunn at det vil være til gagn for
Cecilia å bli adoptert av (mor), jf adopsjonsloven § 2. Cecilia har ifølge
saken opplysninger spesielle behov. (Mor) har siden partenes separasjon i juli
1995 hatt løpende kontakt med hjelpetjenesten vedrørende barnets behov for
omsorg og oppfølging, og Cecilia har
vist god utvikling. Det legges derfor særlig vekt på at (mor) har vært en god
omsorgsperson for Cecilia. Hun har hatt eneomsorgen for barnet siden sommeren
1994. Barnet har derfor sin hovedtilknytning til (mor) Det legges også vekt på
at far ikke har hatt samvær med Cecilia siden sommeren 1995.»
BFD konkluderer så med at det opprinnelige forhåndssamtykket
til begge foreldrene bortfaller fra skilsmissetidspunktet, og stadfester dermed
SAK’s vedtak av 23 mars samme år. Videre
stadfester BFD Statens adopsjonskontor sitt vedtak av 7. februar 1997 som
medfører at mor får adopsjonsbevilling alene for Cecilia.
Og ved dette vedtak mistet jeg min rettslige
interesse i samværsaken, jeg mistet min rett til en normal demokratisk
rettergang for å bli frikjent for anklagene, og også farsretten. Som nevnt før
så slo statsfeminismen tre fluer i en smekk her. Og jeg måtte ta dette vedtaket
til Oslo Tingrett for å få kjent det ugyldig. Cecilia skulle få ha en far.