Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 5:

Adopsjonsvedtakene

 

Vi går tilbake til 1994. Som man skjønner brukte motparten avgjørelser til fordel for mor fra SAK og BFD til å hjelpe seg i samværssaken og vice versa. Spesielt sendte motparten alt det negative som ble sagt om meg i samværssaken til SAK, som var den som i første instans skulle vurdere adopsjonsspørsmålet, før BFD fattet endelig vedtak.

Det var mors offisielle advokat som sendte over dette usanne materialet, og han som sto for det meste av argumentasjon for at mor måtte få en aleneadopsjon. Allikevel føler jeg at han mere ble brukt av de militante feministene i saken enn at han hadde noen lederrolle i det som skjedde. Han var en kar som det virket som manglet mot til å reise seg opp mot disse. I min sak kunne man iblant se helt tydelig på ham, når usannhetene ble alt for grove, at han mistrivdes, men han var alltid lojal ovenfor dem.

Det er dessverre en del slike menn i Norge, menn som har gitt avkall på sin egen kjønnsidentitet for å tekkes de militante kvinnene. Karrieremessig er det et klokt valg, det er alltid politisk korrekt i departementene hvor foreldre er i strid om barna, og det blir jobber av slikt for advokater i rettsalene. Ganske garantert vinner de sakene også, så å stå på disse militante kvinnenes side har sine fordeler, selv om man må sluke mange kameler og se på at standarden på det som skjer i retten ”goes down the drain”, som engelskmennene sier, når partiskhet og venninnetjenester og bruk av radikale, militante feminister i viktige poster i rettene tar over for en normalt anstendig rettergang hvor begge parter får en likeverdig behandling.

  

Vår adopsjon var altså ikke avsluttet enda i -94 da de falske anklagene kom opp, og jeg måtte flykte fra hjemmet under trussel om å bli kastet i fengsel. Ifølge et skriv fra BFD noe senere i saken skyldte Utenriksdepartementet, (UD) på adoptivgiverlandet og henviste til at man fra norsk side var kjent med at det hadde versert påstander i adoptivgiverlandets presse om kjøp og salg av barn, der Norge var blitt spesielt nevnt. Man var derfor redd at en ensidig norsk godkjenning av adopsjonene ville gi grobunn for ytterligere spekulasjoner om ulovlige adopsjoner.

Nå er det alltid lettest å skylde på andre, og jeg vet ikke om dette er sant. I hvert fall leste jeg ikke noe om disse svært alvorlige påstandene i norsk presse. Jeg leste også adoptivgiverlandet språk og fant ikke noe om dette i aviser der som naturlig ville ha fremsatt slike oppsiktsvekkende påstander. Men okke som, om dette var sant eller ikke, eller bare oppdiktet for å beskytte norske diplomatiske interesser og en flau unnskyldning fordi myndighetene ikke ville innrømme at disse ble satt foran de juridiske rettighetene til adoptivbarna og adoptivforeldrene det gjaldt, så fortsatte familiene å leve i et juridisk limbo.

 

Som kjent tok min advokat, etter bruddet i familien, kontakt med SAK, og fikk klarlagt at Cecilia ikke ville bli sendt tilbake. Vi ble regnet som hennes kommende foreldre. Ut på nyåret -95 gav også SAK ekteparet den veiledning at man ”sterkt frarådet at det ble søkt om separasjon på det nåværende tidspunkt”. En veiledning jeg fulgte ved ikke å skrive under på separasjonssøknaden da mor få måneder senere søkte separasjon i ett av sine skritt for å få fremfabrikert en alenemorsadopsjon.

I forbindelse med separasjonsbevillingen som mor fikk av Fylkesmannen, påklagde min advokat denne til BFD, med begrunnelse at det ikke var holdt mekling. Han påpekte også det merkelige faktum at Cecilia ikke var nevnt i separasjonssøknaden. Hun eksisterte ikke. Dette var ikke riktig. Han påpekte videre at SAK hadde veiledet oss til ikke å søke separasjon, og at dette ensidige skritt fra mors side klart var taktisk begrunnet for å presse fram en adopsjon som bare gjaldt henne selv og ikke far.

Men han kom ingen vei med dette, og mor fikk sin separasjonsbevilling.

 

Det ble ellers en gjennomgangsslager i adopsjonssaken dette at myndighetene sendte oss sine veiledninger om hvordan partene skulle gå fram for å manøvrere best mulig i et opprørt og vanskelig internasjonalt juridisk hav, det ble sagt for å handle ”til barnets beste”. Vår part forholdt seg alltid lydig til disse veiledningene, like sikkert som mor dreit jamt faen i dem og fortsatte sine selvtektshandlinger for å styrke sin egen posisjon. Og for senere å bli premiert av disse myndighetene for sine selvtekter. Dette førte til at vi endte opp med å føre vår sak på en måte som bare tjente mors side, slik la SAK og BFD opp taktikken. Snedig og dyktig gjort, den skal de ha. Det tok vår part noe tid før vi skjønte at dette var politikken. Konflikten lignet mere og mere på konflikten mellom palestinerne og Israel. Israel okkuperte mer og mer av palestinsk territorium, og disse ”new facts on the ground”, disse måtte man nå ta hensyn til sa Israel og stormaktene som støttet dette landet,  og dette gjorde det vanskeligere og vanskeligere å få til noen levedyktig palestinsk stat der de kunne overleve.

I vår sak, via mors okkupasjon av barnet, separasjonssøknaden, de falske beskyldningen som ble brukt for å holde meg borte fra barnet, mors nærhet til stormaktene i disse sakene, SAK og BFD sine feilveiledninger til vår part, det at BFD hadde ordnet det slik for mor at jeg ikke fikk samværsrett, osv, ble det også vanskeligere og vanskeligere for meg å komme i en posisjon hvor jeg fikk adoptere.

 

Mors taktikk var altså klar. Hun hadde fått separasjonsbevilling, nå ville det gå ett år til hun fikk skilsmisse. Og i og med § 5 i adopsjonsloven som sier at ”bare ektefeller kan adoptere sammen”, kunne vi etter skilsmissen ikke begge adoptere Cecilia, det måtte da bli en av foreldrene som fikk adoptere, og hun satset på at kollegene i SAK og BFD ville gi henne eneadopsjon, og sparke far helt av banen.

Vår part skjønte også dette, som alle andre, og min advokat sendte flere skriv til SAK/BFD der han ba dem om at Norge ensidig avsluttet adopsjonen før skilsmisse inntraff og gi adopsjon til begge foreldrene, fikk norske rettsmyndigheter avgjøre slike ting som samvær. Han skrev og ba om dette i skriv fra nov.-95, og i januar, mars og april -96. Dessverre fikk han aldri noe svar tilbake som forklarte hvordan adopsjonsmyndighetene ville håndtere saken. Det virket som de ville la separasjonsperioden gå ut, og dermed frarøve Cecilia en forelder. Dette den øyensynlige politikken fra adopsjonsmyndighetenes side, måtte han ty til kraftigere lut, og i sitt siste skriv påpeke at å ikke ta standpunkt før separasjonsperioden utløp og mor fikk skilsmisse, også var et vedtak, som sett i sammenheng med § 5 innebar at den norske stat forbrøt seg mot EMK art. 8 om rett til respekt for privat og familieliv, ved at det skjedde et inngrep i Cecilias familieforhold ved at hun ikke ville få anledning til å ha et rettslig forhold til begge foreldrene.

Min advokat sier til slutt at det kan bli aktuelt å gå til rettslige skritt om myndighetene ikke tar noe standpunkt, men bare,- slik mor ønsker-, lar tiden gå til hun får sin etterlengtede skilsmisse. Barnet mister da, helt unødvendig, sin far.

 

Men myndighetene fortsatte å ikke ta stilling. BFD sender nå istedet et brev til min advokat og ber om et møte, åpenbart for å vinne tid. Fra dette møtet i mai -96 mellom partenes advokater og BFD foreligger intet referat, så vidt jeg vet. Fra andre sakspapirer går det fram at norske myndigheter hadde stått på at de, og de utelukkende, skulle styre informasjonen som ble gitt til adoptivgiverlandet. Myndighetene hadde ellers ”veiledet” min advokat mot å gå til rettslige skritt på dette tidspunkt av saken. Ting skulle nok ordne seg til det beste for alle parter. Og dessverre igjen, min advokat og jeg forholdt oss lydige til denne ”veiledningen.”

Nå var vel imidlertid nok nok selv for norske myndigheter når det gjaldt å holde visse adopsjonsbarn og deres familiers juridiske rettigheter for narr. Barna hadde levd 5-6 år med sine foreldre uten rettslig status som deres adopsjonsbarn. Det var nå fire par igjen hvor adopsjonen ikke var avsluttet, blant annet oss. Noe måtte åpenbart gjøres, og UD bestemte 28.mai -96 at det ikke lenger hadde noen innsigelser mot at disse nevnte adopsjonssakene avsluttes i Norge, altså ville disse sakene kunne avsluttes ved det som benevnes som en ensidig norsk adopsjon.

Forøvrig må det skytes inn at denne avgjørelsen i UD nok aldri ble sendt adoptivgiverlandet, for det landet avsluttet adopsjonen derfra ett halvt år senere, uten tilsynelatende å vite noen ting om at Norge hadde bestemt å avslutte den i Norge. Så når adopsjonsmyndighetene snakket om å styre informasjonen til adoptivgiverlandet, så betydde det, som det alltid hadde betydd, at dette landet ble holdt fullstendig utenfor alt som skjedde i saken. Som er noe ganske annet enn å ”styre informasjonen”, slik de hadde informert min advokat om at de ville gjøre, noe han godtok. Forskjellen skulle få stor betydning i saken, som boken vil vise.

 

Hør nå hva som skjer. BFD avslutter raskt de andre sakene  med ensidig norsk adopsjon, men utsetter avgjørelsen i vår sak. Man venter med å avgjøre den til etter at mor har fått sin skilsmisse. Bordet er dekket for en alenemorsadopsjon. En større rettslig provokasjon mot relasjonen barn-far har vel neppe forekommet. Og spillet ble ført i full åpenhet for alle som ville se. Det skulle ikke være noen tvil om partiskheten til BFD heller, som det aldri hadde vært det hos kvinnerettene i samværsaken, og statsfeminismen hadde tatt sitt første og viktigste stikk, og mor var flere mil mærmere en aleneadopsjon.

Nå skjer det ikke så mye mer i Norge resten av 1996. I desember avsies ved dom i adoptivgiverlandet vår adopsjonssak, som gir adopsjon til begge foreldrene, men det får ikke jeg greie på før 7 mnd. senere.

Den 23. januar -97 sendes så SAK et skriv til min advokat og ber vår part presisere om jeg subsidiært opprettholder adopsjonssøknaden for meg alene. Saken var at mor hadde trukket tilbake sin adopsjonssøknad sammen med meg, i realiteten var det nå bare jeg som sto som adopsjonssøker for Cecilia. Aldri leverte mor inn noen ny utfylt søknad om å få adoptere alene heller, noe som er brudd på artikkel 16 i adopsjonsloven.

Dette var et fullstendig unødvendig spørsmål å stille oss, jeg hadde aldri trukket noen adopsjonssøknad, når mor trakk sin sto bare min tilbake. Til slutt i skrivet står det:

Under forutsetning av en rask tilbakemelding på denne henvendelse vil kontoret avslutte saksbehandlingen innen utgangen av inneværende måned”. Altså har man det nå veldig travelt, saken vil bli avsluttet innen 1-7 dager.

 

Min advokat var bortreist i perioden, og jeg visste ikke hva som foregikk. Han fikk først svart den 7. februar. Han klargjør der vårt standpunkt. Subsidiært vil jeg adoptere Cecilia alene. Min advokat argumenterer i sitt svar for at det ikke vil være riktig om det nå treffes et adopsjonsvedtak som gir adopsjon til en av søkerne alene. Mor har anklaget meg for seksuelle overgrep mot Cecilia, denne saken går nå for domstolene, disse anklagene er hovedpunktene i samværsaken, og mor benytter også disse beskyldningene til å styrke sin egen posisjon i adopsjonssaken, og det må felles en endelig dom, etter en grundig behandling av spørsmålene om overgrep ved norske domstoler, som klargjør hvem som lyver og hvem som sier sannheten angående disse beskyldningene, før adopsjonen avsluttes. Hvis SAK fatter et vedtak som gir adopsjon til bare mor nå, vil jeg miste min rettslige interesse i samværssaken, og saken vil bli avvist ved lagmannsretten.  SAK vil dermed være de som gjør byrettsdommen i samværssaken rettskraftig. Min advokat sier han ikke kan se at det er mulig for adopsjonsmyndighetene å sikre en forsvarlig bevisvurdering av saken om anklagene hvis det blir så at det er blir de som feller en rettskraftig dom. Han sier ”det eneste utfall av adopsjonssøknadene som kan foretas uten at det tas standpunkt til beskyldningene, er at begge adopterer Cecilia”, men som konklusjon altså, det riktige vil være at adopsjonsbeslutningen utsettes til skyldspørsmålet rundt beskyldningene er avklart ved norske domstoler. Viser det seg at mor har fremsatt falske beskyldninger reiser det spørsmål om hun er skikket til å adoptere Cecilia alene.

 

Men SAK hadde det nå for travelt til å vente på vår parts svar. Samme dag som min advokat sender sitt svar i posten til SAK, gjør denne organisasjon sitt første vedtak som gir adopsjon til mor alene. 

I dette første vedtaket går SAK først igjennom sakens bakgrunn. Det nevnes at min advokat i et brev måneden før vedtaket kom hadde argumentert for at den før nevnte slutningen fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg av 22.11.96 viser at barn som er kommet til Norge med henblikk på adopsjon har rettslig beskyttelse i forhold til adoptivsøkeren om det skulle oppstå samlivsbrudd før adopsjonen er endelig avsluttet. Men naturligvis går ikke kontoret inn i noen debatt med min advokat på dette punktet. Det var som hans argumenter ikke noen av dem var verdige å diskuteres. Og høyesteretts slutning feies bare i bosskorga.

Etter at kontoret selektivt har gått gjennom sakens bakgrunn, utelater det å komme inn på hva som skjedde hos politiet, før kontoret går over på sine egne bemerkninger i saken. Det påpekes at man vet at mor nå søker om å adoptere alene, mens man legger til grunn at jeg vil adoptere sammen med mor, og ikke alene. For å få dette avklart hadde kontoret skrevet til min advokat for å få en bekreftelse på om dette var riktig, men, sies det: ”pr. dags dato har det ikke kommet noe svar tilbake.

Kontoret går så videre og nevner skilsmissen og § 5 i adopsjonsloven som sier at bare ektefeller kan adoptere sammen. Man kommer inn på forhåndssamtykket til adopsjon som ble gitt paret i 1991,og sier at det gir ingen selvstendig rett til senere å få adopsjon gjennomført her i landet dersom forholdene endrer seg før adopsjonsbevilling gis. Det er forholdet på bevillingstidspunktet som er avgjørende, sier kontoret.

Min kommentar er at forhåndssamtykket sier no such thing, det sier at det er forholdene ved overdragelsen av barnet til sine kommende adopsjonsforeldre som er avgjørende.

 

Kontoret går i vedtaket over på om vilkårene for at mor kan få adoptere er oppfylt. Her er det naturligvis mye skryt å få for mor. Det nevnes at mor siden sommeren -94, har hatt omsorgen for barnet alene, men det nevnes ikke noe om de anklagene som kom opp. Ikke bare er mor en god omsorgsperson, men hun har også, sies det, hatt løpende kontakt med barnevernet vedrørende barnets spesielle behov.

Min kommentar er at mor fikk levert en bekymringsmelding til barnevernet som venninner av henne skrev, men barnevernet henla saken. Men dette nevner naturligvis ikke vedtaket i SAK, det passer seg vel ikke å gi aleneadopsjon til en mor som farer med falske anklager om seksuelle overgrep på barn.

 

Så har SAK forfremmet psykolog A til sakkyndig i adopsjonssaken. Vedtaket kan fortelle at barnet har vært utredet av amanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i, (her nevnes så byen vi bodde i ), A, og siterer fra hennes siste rapport:  

Cecilia har hele veien fått god omsorg og oppfølging. Men hun har klare symptomer på angst. Mor trenger råd og veiledning for å takle disse og også for å gi henne utviklingsstøtte.”  A sin konklusjon er at barnet nå, etter all denne ”behandlingen”, er: ” i en god utvikling”, som hun sier, men vil trenge ”nær oppfølging og støtte”.

Min kommentar: Vi vet jo så altfor godt hva denne ”støtten” og ”oppfølgingen” besto i. Det stakkars barnet går vel i ”behandling” og ”oppfølging” den dag i dag innen ”hjelpeapparatet”. Hennes liv ble som fange innen ”hjelpeapparatet” som aldri tør å slippe henne løs på prøve fem minutter fordi hun kan finne ut at den falske historien de bygde opp rundt henne, og som de holdt henne fange med, var bygd bare på løgner.

A understreker da nettopp også dette videre i det som er sitert av hennes rapport  i vedtaket hos SAK, at mor er ”fullt ut villig,” til å samarbeide videre med ”hjelpeapparatet” for å imøtekomme barnets spesielle behov. A går så inn for at mor nå bør innvilges aleneadopsjon. Hun sier også at hun ikke kan se at den verserende rettsaken (samværsaken) mellom partene kan eller bør være til hinder for at mor nå får adoptere alene.

Så A tar seg til å mene ting som ligger langt utenfor hennes mandat. At hun ønsker samværsaken avvist, noe som blir en følge av vedtaket i SAK, kan alle skjønne, ikke minst fordi hun selv kunne bli avslørt som psykisk torturist av barnet hvis saken med anklagene fortsatte, men hennes personlig ønsker bør jo ikke få slippe til i hennes ”sakkyndighetsrapport” til adopsjonsmyndighetene.

En annen gammel kjenning dukker, som alltid, også opp som støtte for mor, ” barnets verge” som hun kalte seg, en eklatant omskrivning for mors verge, som var det hun alltid og overalt fungerte som, som har bedt SAK, sies det i vedtaket, om at saken avsluttes snarest mulig og at mor får aleneadopsjon.

Og i sannhet fikk A og ”vergen” sitt ønske oppfylt. Så rask var nå SAK med å avslutte saken at kontoret ikke hadde tid til å vente på min advokats anførsler. I skrivet til ham 14 dager før hadde de lagt opp til å avslutte saken i løpet av dager. En sak som til da hadde vart fra april- 91, da vi fikk forhåndssamtykket, og til slutten av januar 1997, altså nærmere 6 år. Så hva hadde skjedd, hvorfor dette voldsomme hastverket nå, hvorfor hadde man ikke engang tid til å vente på min advokats anførsler?

 

Svaret fikk vi da det ble kjent at det var fattet en dom i adoptivgiverlandet allerede i desember- 96,- altså to mnd. før vedtaket i SAK,- som gav adopsjon til begge foreldrene. Så hva det gjaldt var å få på plass et vedtak her i Norge som gav mor aleneadopsjon før dommen i adoptivgiverlandet ble kjent, om den skulle bli kjent for alle parter. I ettertid er det lett å skjønne at på det tidspunkt hastverksvedtaket ble fattet hos SAK, så visste man om dommen fra det andre landet involvert. Lenge før jeg fikk vite om dommen hadde allerede Adopsjonsforum, adopsjonsforeningen som sto for den praktiske gjennomføringen av adopsjonen, vært på besøk hos konsulen ved dette landets konsulat i Oslo og fortalt ham resultatet av dommen. De fortalte ham at paret nå var skilte, men konsulen hadde da sagt at dette skjedde og at han satte sin lit til at norsk rettsvesen ordnet opp i samværsordninger og slikt. Et syn sammenfallende med vår part. Dette fortalte han meg i september året etter, da jeg ringte ham etter at endelig vedtak om adopsjon bare til mor var gitt av BFD, og spurte ham om han var orientert om dette. Han fortalte meg da at under besøket hadde Adopsjonsforum bare fortalt ham om skilsmissen, mens representantene derfra omhyggelig hadde unngått å informere ham om at SAK og BFD satte alle kluter til her i Norge for å fremfabrikere en enemorsadopsjon.

Jeg fikk først greie på at det hadde falt dom i adoptivgiverlandet ved en telefonsamtale i midten av juli -97 med saksbehandleren hos BFD under hele saken, hvor jeg ba om et møte med BFD for å få forklart min side av saken. (Det kom naturligvis ikke på tale). Hun kunne da fortelle meg at det var falt dom i dette landet og resultatet av den.

Senere fikk jeg se av sakens papirer at mors offisielle advokat sender et brev til BFD, der han oversender en kopi av dokumenter mor i saken har mottatt fra adoptivgiverlandet. Han sier i sitt brev at etter det mor har opplyst ham går innholdet i dokumentene hun har mottatt ut på at det er truffet en dom i dette landet som gir adopsjon til mor og far sammen. Han beklager at på grunn av sykdom og fravær har det dessverre tatt tid å få sendt opplysningen tidligere til BFD, og avslutter med å si at kopi av brevet med opplysningene sendes min advokat.

Nå fikk i hvert fall ikke jeg noe beskjed fra min advokat om at han hadde mottatt noen kopi av disse dokumentene fra adoptivgiverlandet, det ble nok aldri sendt ham. Det står heller ikke til troende at dokumentene som ble sendt til foreldrene fra adoptivgiverlandet om at dom er falt der og at Cecilia er ført inn i folkeregisteret der med begge foreldrenes navn bare ble sendt til mor. Adoptivgiverlandet hadde gitt avsluttet adopsjon til begge foreldrene, og blant dokumentene var også vedlagt en fødselsattest  for barnet med begge foreldrenes etternavn.

Disse opplysningene fra adoptivgiverlandet var åpenbart blitt sendt til begge foreldrene. Nå bodde ikke jeg i hjemmet lenger, men i alle sakspapirer var min adresse blitt skrevet, så alle visste om den. Men fikk jeg noen beskjed, nei, lille far skulle holdes utenfor. Ingen tenkte tydeligvis på å sende disse opplysningene fra adoptivgiverlandet til far i saken, far trenger man da ikke å informere.  Hadde jeg ikke tatt denne telefonen er det lite som tyder på at jeg ville blitt informert om at jeg nå etter dom i adopsjonslandet var blitt adopsjonsforelder for Cecilia, og SAK’s vedtak om aleneadopsjon til mor, sitert fra ovenfor, hadde blitt stadfestet og gjort rettskraftig av BFD uten videre rettslige stridigheter. Uten at dommen ville blitt nevnt i noen papirer.

Men i denne nye konteksten, med en dom fra adoptivgiverlandet som gir adopsjon til begge foreldrene, forstår vi alle bedre hastverksvedtaket SAK kom med, og det forhold at de nye opplysningene fra adoptivgiverlandet ble forsøkt holdt vekke fra far. Også nødvendigheten av å holde tilbake informasjon til konsulen om at statsfeminismen innen SAK og BFD var godt i gang med å få hjulpet mor fram til en eneadopsjon til seg, ja at SAK allerede hadde fattet et vedtak om det.

 

Saken ble nå stilt i bero. Det fantes altså på dette tidspunkt en dom i adoptivgiverlandet som gav foreldrett til begge foreldrene, som fungerte som en endelig adopsjonsbevilling. Samtidig var det fattet et vedtak i SAK som førsteinstans, som gav adopsjon til bare mor, et vedtak som det var meningen BFD skulle gjøre rettskraftig. Alt var et sabla rot, og ikke noe rart at dette ble resultatet heller, når SAK og BFD, uten å kaste et blikk til noen av sidene, (bl.a. kunne de jo ha undersøkt hvordan vår sak sto hos myndighetene i landet hvor barnet var adoptert fra, men det passet vel ikke inn i taktikken å gjøre dette fordi de visste at når domstolen i adoptivgiverlandet avsluttet vår sak så ville den gi adopsjon til begge foreldrene.) brukte bare enveiskjørte gater spesielt beregnet på mødre, og langt over fartsgrensen kjørte på for å hjelpe mor i alle hennes manipuleringer for å skaffe seg en aleneadopsjon. De andre partene, barnet og far, deres rettigheter var det ingen som snakket om. Og eufemismen ”til barnets beste” hadde for lengst mistet all troverdighet.

Ut på høstparten -97 sendte så BFD saken tilbake til SAK og ba kontoret vurdere betydningen av de fremlagte nye dokumentene fra adoptivgiverlandet, og undersøke om det forelå en rettsgyldig dom om felles adopsjon for partene fra dette landet, og om en slik dom eventuelt også måtte anerkjennes i Norge.

    

Min advokat skrev en klage på alenemorsvedtaket fra SAK fra feb.-97. Han understreker der spesielt barns rett til en far, og statens forpliktelser til å se til, der det er mulig, at barn får en far, enten dette er biologisk farskap, eller et sosialt rettslig farskap, som ved adopsjon. Han påpeker at det ikke var min skyld at adopsjonen ikke ble sluttført når den skulle, men at norske myndigheter satte diplomatiske interesser foran barnets og familiens, og at det virket rart at far i saken skal miste sitt barn på grunn av denne prioriteringen. Han henviser flere ganger til EMK art. 8 om at ”enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og korrespondanse”. I klagen står følgene sitat fra EMK:

Det skal ikke skje noe inngrep av offentlige myndigheter i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, og offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse og moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”. 

Det var ingen tvil her om at jeg hadde fungert som Cecilias far, i nesten 3 år bodde jeg sammen med henne, og i ett år hadde jeg en besøksordning med barnet. Når SAK nå brøt denne forbindelsen var det å anse som et brudd på art 8 i EMK.

Min advokat går så videre og påpeker en rekke saksbehandlingsfeil ved vedtaket, som at kontoret i vedtaket hadde lagt til grunn at jeg subsidiært ikke hadde søkt om at få adoptere Cecilia alene, noe som var feil. Som kontoret vel visste hadde jeg aldri trukket min søknad om adopsjon av Cecilia, det var mor som hadde trukket sin søknad og framsatt, via sin advokat og psykologer, et ønske om å få adoptere Cecilia alene.  

Han påpeker videre at A er mors personlige psykolog og ikke kan opptre som sakkyndig i saken. Han tar videre opp hva som skjedde da saken med beskyldningene var hos politiet og barnevernet, noe vedtaket nennsomt hadde utelatt i sin ”historiske oppsummering”, og han kommer igjen inn på at hvis vedtaket blir stående og samværssaken blir avvist, og dom i byretten dermed rettskraftig, må det bli opp til staten å stå for den nødvendige bevisvurdering for at påstandene om overgrep er riktige, noe som for den vil bli svært vanskelig.

I denne klagen påpeker han også tidsaspektet. At det var helt unødvendig å lage dette til så plutselig til en hastesak, å forsere saken slik at vår part ikke fikk klargjort våre standpunkter.- Her må jeg stikke innom å bemerke at denne klagen også ble sendt før vi visste om dommen i adoptivgiverlandet, etter at vi fikk vite om den ble hastverket meget forståelig.

Han kommer også inn på at han hadde vært på dette luremøtet med BFD i mai -96, og at det der ble sagt fra BFD at vi ikke skulle ta rettslige skritt på det tidspunkt. (mot BFD fordi BFD ikke syntes å ville avslutte vår adopsjon før skilsmisse inntraff for å hjelpe mor til aleneadopsjon, min bemerkning.) Dette rettet vi oss etter, fordi vi trodde BFD var seriøst og ikke vil ta fra barnet sin far, altså at det gav to foreldrerett før skilsmisse. For å oppleve det stikk motsatte, at man ikke avsluttet vår adopsjon, som den eneste, før skilsmisse inntraff.

 

Som leseren skjønner hadde SAK og BFD fra sommeren 1995 da de lot mor få sin separasjonsbevilling, og året senere da de bestemte å utsette endelig adopsjon i vår sak til etter skilsmissen, slik at barnet mistet sin far, påtatt seg oppgaven å være mors forsvarer i adopsjonssaken. De hadde turnert saken på den taktiske måten hun ville og dekket bordet for henne for en alenemorsadopsjon.  Alle vedtak og avgjørelser fra dem måtte fra da av sees i denne sammenheng. Om det ”lovmessig” var forsvarlig alt som skjedde, hadde liten betydning. Mors ønsker var de eneste som gjaldt, og det som viste seg å være en svært militant og ekstrem statsfeminisme i disse to organisasjonene, satte alt inn på at mors ønsker, og bare mors ønsker, skulle gå ”seirende” ut av kampen.

 

23 mars - 98 kom SAK’s andre vedtak i saken, det som skulle bestemme om adopsjonsdommen i landet barnet var adoptert fra måtte anerkjennes i Norge. Noe den naturligvis ikke kunne bli, sier SAK. Vedtaket fra kontoret er veldig kort, bare i 6 korte avsnitt forklarer kontoret hvorfor det ikke kan anerkjenne dommen

Det sies innledningsvis at sentralt for kontorets vurdering er at partene var skilte da dommen falt. Naturligvis står det ingenting om at SAK og BFD hadde bidratt aktivt i prosessen for en alenemorsadopsjon ved ikke å fatte vedtak om adopsjon til begge foreldrene før skilsmissen, etter først å ha godtatt mors separasjonssøknad.

Det sies rett ut at adopsjonsgiverlandet ikke var gjort kjent med søkernes skilsmisse.  En tilbakeholdelse av informasjon som er et eklatant brudd på den internasjonale adopsjonskonvensjonen.

Man sier videre: ”Det kan være grunn til å anta at domstolens resultat ville blitt et annet dersom skilsmissen hadde vært kjent”.

Men her er det noe som ikke stemmer. Adopsjonsforum hadde snakket med landets konsul i Norge. Han hadde sagt, etter at han hadde fått vite om skilsmissen, at han kunne skjønne at folk skilte seg, at det ikke var noe problem, og at han hadde tillit til at norsk rettsapparat avgjorde de rettslige spørsmål rundt forholdet mellom barn og foreldre. Og det sies i selve vedtaket under fremstilling av saken bakgrunn at SAK arbeidet tett opp mot Adopsjonsforum på den tiden, de fikk alle papirene fra adoptivgiverlandet fra Adopsjonsforum, sies det. Så hele adopsjonsapparatet vet om konsulens synspunkt, og han er høyeste myndighet for adoptivgiverlandet i Norge. Han sier altså at folk skiller seg jo overalt i verden, barna får da ha både mor og far for det. At SAK og BDF ikke ser det slik, blir han omhyggelig ikke informert om.

 

Det skjer da det som må skje når SAK og BFD hadde valgt denne linjen å ikke informere adopsjonsgiverlandet. Det blir nå logisk å legge all skylde på det. Det har fattet en ugyldig dom som baserte seg på mangelfull informasjon, og resultatet ville blitt et annet om de hadde visst om alt som hadde skjedd i saken. Adopsjonen er derfor ikke gyldig gjennomført i adoptivgiverlandet, og kan ifølge norsk adopsjonslov ikke anerkjennes i Norge. Skylden for rotet kan legges på adoptivgiverlandet, som ikke har et synsk rettsvesen, som, uten å bli informert fra Norge, kunne se at her var det skjedd en utvikling hvor relasjonen barn-far for enhver pris måtte brytes, det mente i hvert fall SAK og BFD. Mye forlangt kanskje, dette at dommerne i adopsjonslandet skulle være synske, eller på annen magisk måte skulle ha kunnet innhente de opplysningene Norge holdt tilbake for dem, for derpå å fatte en ”riktigere” dom mere i samklang med statsfeminismen ønsker, men der var vi altså, og dette måtte bli den logiske utgangen sett på bakgrunn i hvordan SAK og BFD hadde turnert saken for mor.

Kontoret går så videre og uttaler i vedtaket, overraskende for å si det mildt, i det minste for undertegnede, som trodde at å sette til side en dom i et annet land uten at dette land visste noe om det var en alvorlig internasjonal forbrytelse: «Statens ungdoms- og adopsjonskontor finner imidlertid ikke grunn til å ta direkte stilling til den (adoptivgiverlandets) adopsjonsdommens gyldighet i det vi finner at forhåndssamtykket som ble gitt søkerne i felleskap 26. april 1991 vil måtte omgjøres med virkning fra det tidspunkt fylkesmannens skilsmissebevilling ble endelig (august/september 1996), jfr forvaltningslovens § 35 femte ledd. Kontoret finner at dette følger av ”alminnelige forvaltningsrettslige regler”.

Man argumenter altså ikke for at dommen i adoptivgiverlandet i utgangspunktet er ugyldig, det er ikke her kreftene skal settes inn. Man går heller over på å prøve å få vist at forhåndssamtykket er ugyldig fra skilsmissetidspunktet, og må trekkes tilbake. Med dette pennestrøk gjøres så også dommen ugyldig, det er tankegangen. SAK skriver derfor videre at det, sitat:” ikke lenger forelå et gyldig forhåndssamtykke da den (adoptivgiverlandets )  domstolen  traff  avgjørelse om adopsjon i desember 1996.  Dommen kan derfor ikke ha noen virkning her i landet etter § 22 annet punktum.” (Adopsjonsloven, min bemerkning. )

Men her roter bare SAK det enda mere til for seg. I forhåndssamtykket står det klart at som eneste vilkår for godkjenning senere av fullverdig adopsjon, er: ”At det ikke er skjedd endringer i familiens økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon i tiden fra søknaden om adopsjon og til tildeling av barn har funnet sted.” Og ingen slike endringer hadde funnet sted inntil tildelingstidspunktet, da vi hentet Cecilia fra adoptivgiverlandet til Norge. Bruddet i familien skjedde over to vel og et halvt år senere, og forhåndssamtykket i sine vilkår for godkjenning av avsluttet, fullverdig adopsjon, nevner aldri noe om verken separasjon, skilsmisse, eller andre ting som kan skje i en familie etter at tildelingen har funnet sted.

Så forhåndsamtykket, det jeg hele tiden forholdt meg lydig til, og som var det dokument som legalt gav meg rett til adopsjon, var like gyldig da rettsvesenet i adoptivgiverlandet fattet sin dom, som det var i 1991 da vi fikk det. Dommen i adoptivgiverlandet var fattet på et riktig grunnlag, noe SAK naturligvis også visste.

Kontoret avslutter med å si at den ikke finner grunnlag for å anerkjenne dommen fordi den var blitt avsagt etter at paret var skilte,- som altså ikke har noe med saken å gjøre.

 

BFD’s endelige og avsluttende vedtak kom 4. september 1998.  Jeg avslutter dette kapittelet med å gjengi BFD sine hovedbemerker til saken, etter at det først hadde gitt en oppsummering av saken fakta:

«Departementet slutter seg til Statens ungdoms og adopsjonskontors avgjørelse om ikke å anerkjenne den (adoptivgiverlandets) adopsjonsdommen og begrunnelsen for dette, jf brev derfra 23. mars 1998. Det vises spesielt til at det er grunn til å anta at den (adoptivgiverlandets) domstolens resultat ville blitt et annet dersom skilsmissen mellom (mor) og far hadde vært kjent på domstidspunktet.

Departementet slutter seg videre til Statens ungdoms og adopsjonskontors vedtak om å omgjøre forhåndssamtykket til ( mor) og far fellesskap og til den begrunnelse som er gitt i brev derfra 23. mars 1998. Det må etter departementets oppfatning være klart at ”alminnelige forvaltningsrettslige regler” i forvaltningslovens § 35 femte ledd gir grunnlag for å omgjøre forhåndssamtykket. Det vises også til at retten til å omgjøre et vedtak i noen tilfeller følger av vedtaket selv. Et forhåndssamtykke til adopsjon er et slikt betinget vedtak. Det fremgår av Statens adopsjonskontors brev vedrørende forhåndssamtykket til adopsjon av barn fra (adoptivgiverlandet) der det heter: ” Overstående avgjørelse gjøres betinget av at det ikke er skjedd endringer i familiens økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon i tiden fra søknad om adopsjon og til tildeling av barn har funnet sted”.  I tillegg fremgår det direkte av vedtaket, som gir samtykke til ”Ektefellene”.

Når det gjelder Statens adopsjonskontors vedtak av 7. februar 1997 legger BFD i likhet med Statens adopsjonskontor til grunn at det vil være til gagn for Cecilia å bli adoptert av (mor), jf adopsjonsloven § 2. Cecilia har ifølge saken opplysninger spesielle behov. (Mor) har siden partenes separasjon i juli 1995 hatt løpende kontakt med hjelpetjenesten vedrørende barnets behov for omsorg  og oppfølging, og Cecilia har vist god utvikling. Det legges derfor særlig vekt på at (mor) har vært en god omsorgsperson for Cecilia. Hun har hatt eneomsorgen for barnet siden sommeren 1994. Barnet har derfor sin hovedtilknytning til (mor) Det legges også vekt på at far ikke har hatt samvær med Cecilia siden sommeren 1995.»

 

BFD konkluderer så med at det opprinnelige forhåndssamtykket til begge foreldrene bortfaller fra skilsmissetidspunktet, og stadfester dermed SAK’s  vedtak av 23 mars samme år. Videre stadfester BFD Statens adopsjonskontor sitt vedtak av 7. februar 1997 som medfører at mor får adopsjonsbevilling alene for Cecilia.

Og ved dette vedtak mistet jeg min rettslige interesse i samværsaken, jeg mistet min rett til en normal demokratisk rettergang for å bli frikjent for anklagene, og også farsretten. Som nevnt før så slo statsfeminismen tre fluer i en smekk her. Og jeg måtte ta dette vedtaket til Oslo Tingrett for å få kjent det ugyldig. Cecilia skulle få ha en far.