Ola
Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 4:
Tiden
lager alle sår
Anken over byrettsdommen ble sendt til Lagmannsretten
den første uken i august 1996. I all hovedsak anket vi på at det ikke hadde
vært sakkyndige inne i saken. Som kjent gikk mors psykologer i dommen under
betegnelsen ”vitner”. Anken nevner ”vitnenes” nære forhold til mor, og sies
nesten direkte at deres uttalelser best må kunne betegnes som vennetjenester.
Det blir også nevnt at ”dagboken”, innrømmet av mor, var skrevet i ettertid og
ikke kan føres som bevis. Min advokat kommer også innom at mor nå også
beskylder meg for drapsforsøk, at dommen retter oppmerksomheten mest mot det
som skjedde under besøksordningen, som om noe galt skulle ha skjedd oppe hos
tanten, og nevner at flere av mors andre vitner er tatt i grove løgner.
Hovedankegrunnen var at det var en klar saksbehandlingsfeil at det ikke ble
innhentet sakkyndighetsuttalelser.
Motparten hadde fått et nytt argument i hendene
etter at dommen i premissene hadde lagt til grunn som sikkert at mor ville få
adoptere alene. Dette kunne motparten nå bruke som argument for at saken måtte
avvises. Men mor hadde heldigvis ikke fått adopsjonsbevilling alene ennå, selv
om dommeren sa hun hadde opplysninger som sier hun vil få det. Ankesaken kunne
ikke avvises ennå. Høyesteretts Kjæremålsutvalg bestemte 22 nov. 1996 at saken
skulle gå som før som en sak etter barneloven, dette til tross for at mor tre
og en halv måneder tidligere ble gitt skilsmissebevilling. Kjæremålsutvalget sa
i sin begrunnelse at den har full kompetanse i saken og at den er kommet til
denne slutning basert på at: ”det
formelle grunnlaget for partenes forhold til Cecilia er forhåndssamtykke til
adopsjon etter adopsjonsloven § 22 og det som skjedde i (adoptivgiverlandet )
da de (adoptivgiverlandets ) myndigheter overlot omsorgen for Cecilia til dem.”
.
Som vi ser leser utvalget på riktig måte innholdet i
samtykke, følgelig blir dets slutning at jeg er rettslig beskyttet til et
farsforhold ovenfor Cecilia selv om det oppstår samlivsbrudd før endelig
adopsjon er sluttført.
Ut på nyåret 1997 begynte arbeidet med å bestemme
hvem som skulle være sakkyndig. Motparten foreslo en sakkyndig som arbeidet
innen barnepsykiatrien, hvor mor arbeidet for tiden. Den foreslåtte var en stor
fisk under Bjugnsaken. Som de fleste som hadde vært med og ødelagt bygdesamfunnet,
ble hun for dette arbeidet sparket oppover i systemene. Nå var hun også
rådgiver for Justisdepartementet. Vår kandidat var en mannlig psykolog som var
helt ukjent for meg, en psykolog vi hadde sjekket at verken hadde kjennskap til
psykologene A eller B. Begge parters kandidater var fra andre byer. Det kom
faktisk til enighet mellom mors og min advokat at det ville være best for saken
at det var to sakkyndige, at den som ble foreslått fra hver av partene begge
stilte som sakkyndige, men da grep Lagmannsretten inn og mente det var nok med
en sakkyndig.
Det ble mors kandidat. Ønsket retten dermed å markere
alt i sakens startfase at den stilte seg på mors side, at det ikke skulle være
noen tvil om partiskhet, at om jeg hadde tanker om en rettferdig rettergang for
Cecilia og meg kunne jeg bare glemme det. Kanskje handlet retten nettopp på
denne måten for å få meg til å gå lei, skjønne at her var jeg bare omgitt av
fiender hvor motparten alltid ville få gjøre som de ville, og at jeg best
droppet saken.
Adopsjonssaken
Samtidig, i desember 1996, hadde endelig
adoptivgiverlandet avsluttet vår adopsjon ved dom, adopsjoner der avsluttes ved
domsslutning innen rettssystemet. Dommen gav adopsjon til begge foreldrene. I
Adoptivgiverlandet var de ikke blitt informert om verken anklagene, skilsmissen
som mor hadde provosert fram, eller at mor nå søkte adopsjon alene. Denne
dommen var en strek i regningen for motparten, men snart fikk vi meldinger om
at SAK og BFD ville kjenne denne dommen ugyldig og gi mor aleneadopsjon
allikevel, uten at adoptivgiverlandet visste noe om det. Noe slikt ville bety
en helt ny internasjonal rettspraksis.
Sommeren 1997 var det gått ett år siden anken ble
sendt inn. Ingenting tydet på at saken noensinne kom opp. Tid for utsettelser.
De to første kom i august. Saken ble først utsatt fra 6. til 20. august, så ble
den utsatt igjen på ubestemt tid. Det ble mumlet om dommermangel og
kapasitetsproblemer, men egentlig fikk vi aldri noen reell begrunnelse for
utsettelsene. Senere ble saken berammet på nytt til den 16. mars 1998. Hvorfor
alle disse utsettelsene? Fordi man ventet på at SAK og BFD skulle gi mor
aleneadopsjon, slik at jeg mistet min rettslige interesse i samværssaken og den
kunne avvises?
Saken var berammet til mars 1998, men nå hadde
psykolog B fått kalde føtter. Han er på reise i inn og utland på det
tidspunktet, opplyser han, så han kan ikke stille i retten. Nå sier han at hans
videoer ikke er egnet som selvstendig bevismateriale i saken, de er kun
aktuelle som en del av hans ”vitneforklaring.” Nå var jo disse opptakene som
ifølge rettsboken ikke ble vist i retten, brukt som hovedbeviset mot meg i begrunnelsen
for at jeg var en seksualforbryter. Opptakene var de eneste som motparten viste hvor Cecilia
snakket, hva hun sa kunne vi riktignok ikke høre, men i dommen er beskrevet at
det var bevist at Cecilia med egne ord sa hun var blitt misbrukt.
Men nå er det ikke lenger slik, nå sier psykolog B
det motsatte av det dommen sier, at dette ikke er selvstendig bevismateriale.
Vårt forsvar bygde nå på å få kjent disse opptakene ugyldige. Vi hadde også
ovenfor Lagmannsretten flere ganger krevd å få dem til gjennomsyn, men psykolog
B hadde fortsatt å nekte oss det. Lagmannsretten gjorde heller ikke noe for å
hjelpe oss. Denne psykologen sto åpenbart langt over loven. Men vi måtte ha
både B og hans opptak i retten, det sto klart.
Nå skulle man også tro at en mann som engasjerer seg
så sterkt i saken som B, som på bakgrunn av sine videoer får dømt et annet
menneske for seksualforbrytelser mot barn, den tøffeste dommen noe menneske kan
få mot seg, kanskje tok saken så seriøst at han prioriterte å stille på nytt i
retten for å forklare hvorfor han kom til den konklusjon han gjorde. Men nå har
B ikke tid til oss, han må prioritere andre, ikke spesifiserte, oppgaver.
Retten gjør ingen ting for å få ham til å stille, han får rømme vekk som en
redd kanin. Retten hadde heller ingen interesse i at saken kom opp, den ville
bare utsette den til mor hadde fått den ventede aleneadopsjonen, og saken kunne
avvises.
Det var dyktig gjort. Motparten visste at dommen i
byretten baserte seg på det løgnaktige faktum at Cecilia på disse videoene
skulle ha sagt hun var misbrukt. Nå måtte vi utsette saken, eller risikere å
svekke vårt forsvar betydelig, og det tok vi ikke sjansen på. Tross alt gjaldt
det å forvare min ære som var blitt tråkket ned i søla, at jeg kunne frikjenne
meg fra disse beskyldningene om at jeg forgrep meg på småbarn.
Utsettelse
eller trenering?
Saken ble på nytt utsatt, til 7. september 1998. Det
var da gått over to år siden stevningen ble innlevert. Den 2. denne måneden ble
saken igjen utsatt. Begrunnelsen var kapasitetsproblemer. Samtidig skjedde nå
alt på samme tid. Farsen kunne ikke fortsette med flere utsettelser. Den 4.
september, to dager etter utsettelsen og 3 dager før rettsaken skulle ha
startet, kommer endelig det lenge ventede vedtaket fra BFD som gir mor
aleneadopsjon. Bordet er dekket for at saken kan avvises, det som alle visste
ville skje har skjedd. I november gav BFD mor bevilling til å adoptere alene.
Hennes lovløse adferd hadde båret frukter. Selv sto jeg nå tilbake uten
rettslige interesser i samværssaken, jeg var blitt fratatt retten til å være
Cecilias adoptivfar, og jeg var blitt dømt som barneovergriper uten at jeg
ville få saken prøvd på nytt for retten. Tre fluer i en smekk
Før saken ble endelig avvist skulle partene gi sitt
synspunkt på hvordan de så på den nye situasjonen etter vedtaket hos BFD. Jeg
skrev da til retten og ga uttrykk for at jeg ville stevne BFD for Oslo Byrett
og prøve å få kjent BFDs vedtak om alenemorsadopsjon ugyldig. Denne saken,
skrev jeg, kom jeg til å ta helt til EMK om nødvendig, og det ville ta lang tid
før den var avsluttet, i den tiden burde Cecilia få ha samvær med sin
adoptivfar, saken burde derfor fremmes, ikke avvises. Dette var min viktigste
anførsel. Motparten påpekte at nå hadde jeg ingen rettslige interesser til noe
samvær med Cecilia, jeg var ikke lenger hennes fosterfar/kommende adoptivfar,
kunne aldri bli det, og saken måtte bli avvist.
Alt dette om at partene kunne få uttale seg nå etter
at BFD hadde gitt mor rett til å adoptere alene var kun for syns skyld for å gi
et inntrykk av at noen lover og prosedyrer også gjaldt i denne saken. Faktum
var at utsettelsen systemet ventet på var nettopp denne alenemorsadopsjonen som
ville gjøre relasjonen far/barn rettsløs, for så å kunne avvise saken. Det som hadde
ødelagt en smule var at adoptivgiverlandet hadde gitt adopsjon til begge
foreldrene. SAK og BFD trengte litt tid på hvordan man skulle formulere seg
”lovmessig” for å kunne sette dommen fra adoptivgiverlandet til side.
Den 10. februar 1999 blir saken avvist, to og et
halvt år etter at stevning ble innlevert. Ingen av mine anførsler hadde ført
fram. I stedet tar retten seg i å fare med usannheter også her og sier at jeg
ikke, etter hva retten kjenner til, har søkt om adopsjon av Cecilia alene.
Underforstått, hvordan kan jeg da reise sak om samværsrettrett nå. Men her må
det være en kortslutning. Min advokat hadde den 7. februar 1997, to år før,
sendt et brev til SAK som ga uttrykk for at jeg ville subsidiært adoptere
Cecilia alene, og alle de viktige dokumentene i adopsjonssaken lå også inne i
samværssaken. Så man farer igjen med usannheter for å svekke mitt argument om
at Cecilia bør få ha samvær med sin far så lenge sakene går innen
rettsapparatet.
Saken
kan ikke føre fram
Jeg erklærte kjæremål over avgjørelsen og skrev et
over hundre sider langt skriv til høyesteretts kjæremålsutvalg hvor jeg
detaljert gikk igjennom hvordan saken var blitt turnert for bare å tjene vår
motpart, om alle lovbruddene, vennetjenestene og usannhetene. Men det førte
naturligvis ikke til noe. Høyesteretts kjæremålsutvalg leste nok aldri mine
anførsler, jeg hadde jo ingen makt i saken. Kjennelsen i høyesteretts kjæremål
sier kort at kjæremålet ikke kan føre fram, og bruker en lovbestemmelse som sier
at dette ikke trenges å begrunnes. Makt gir rett, tautologien at dette ikke kan
argumenteres imot. Siste ord i samværsaken, gitt av høyesterett, gir også det
mest riktige bildet av hva som skjedde under hele saken.
Når jeg skriver at det var jeg som skrev kjæremålet
og mesteparten av våre anførsler til lagmannsretten er det riktig. Det hadde
seg slik at jeg hadde gått til det skritt å avslutte samarbeidet med min
advokat. Jeg oppfattet det slik at han ikke fikk utrettet stort for meg, var
svak og redd for å kritisere psykologer og SAK/ BFD’s åpenbare støtte til mor
for å få fabrikert frem en alenemorsadopsjon. De sistnevnte svarte aldri på
hans henvendelser og tok bestemmelser som alltid tjente bare mor Men han var i
alle fall en redelig kar. Hans linje, vel av erfaring, var at man aldri
kritiserte oppover i systemene, og nå, når jeg vet hvordan systemene fungerer,
kan jeg se at han gjorde så godt han kunne og vel så det, men at han, like lite
som meg, lite kunne utrette når systemene lukket seg sammen og man ensidig og
sta hadde bestemt seg for å hjelpe et viktig systemmedlem. Å argumentere da blir
som å spytte i motvind.
Min unnskyldning for denne beslutningen fra min side
må være at jeg naturligvis var både oppgitt og fortvilet over hvordan systemene
fikk herje på med å parodiere rettsikkerheten. Jeg hadde verken formell eller
uformell dannelse i hvordan utføre ulovligheter og ble alltid svært oppbrakt
når alle regler og lover ble satt til side, når vennetjenester florerte og
fagfolk og vitner for med usannheter. Jeg syntes min advokat var for svak i
kritikken av dette.
I flere år førte jeg derfor selv adopsjonssaken som
var i anmarsj, men i sluttfasen begynte advokaten igjen å arbeide for meg på
min oppfordring og skrev både kjæremålet til høyesterett og klagen til EMK,
begge deler gode arbeider.
Et
forlikstilbud
Jeg må nevne at åtte dager før rettsaken skulle
begynne 7. september 1998, altså 3 dager før den siste utsettelsen og 5 dager
før vedtaket i BFD om alenemorsadopsjon, kom motparten i samværssaken med et
forlikstilbud. Det gikk ut på at man nå var villig til å stryke alt som sto i
domspremissene i byrettens dom som sa jeg jeg hadde forgrepet meg på Cecilia
seksuelt, men da måtte jeg si meg villig til å frasi meg retten til å få
adoptere Cecilia, enten sammen med mor eller alene. Domsresultatet som nektet
meg samvær skulle bli stående. Nå innrømmes det vel ganske åpent at anklagene
mot meg var falske, at de var rettet mot meg i spillet som gjaldt å få
fremfabrikert en alenemorsadopsjon. Tidspunktet forlikstilbudet kommer på var
neppe helt tilfeldig, rett før utsettelsen av rettsaken og vedtaket i BFD, selv
om jeg ikke viste noe om denne utviklingen da jeg fikk forlikstilbudet. I
ettertid var det åpenbart for alle som ville se at kvinnerettens
kindereggutvalg hadde snakket sammen og blitt enige om at nå måtte bare BFD
avslutte den ventede alenemorsadopsjonen, farsen med stadige utsettelser i
samværsaken måtte få en stopp og fars rettslige interesser brytes. For meg
synes det åpenlyst at når forlikstilbudet kom på dette tidspunktet, var allerede
mor/motparten blitt orientert av kvinneretten og BFD om den utviklingen som
ville komme, at mor ville få et alenemorsvedtak fra BFD.
Motparten tenker vel da som så at nå når man har
fått beskjed om at alenemorsadopsjonen er i havn er ikke de falske anklagene så
viktige lenger. Motparten er vel heller redd for at jeg skal dra dem med videre
inn i adopsjonsrettsaken hvor det er klart jeg vil bestride BFD’s
alenemorsvedtak og prøve å få kjent det ugyldig. Motparten vet hvor mange
usannheter dommen i byretten i samværsaken hviler på, med samme sak i Lagmannsretten
avvist, vil de falske anklagene og alle løgnene i saken bli med videre inn til
rettsvesenet i Oslo hvor stevningen mot BFD vil bli sendt for å få omgjort
alenemorsadopsjonsvedtaket. Der vil de bli en lei byrde å drasse på. Best å bli
kvitt dem, de har allerede gjort jobben.
Jobben de skulle gjøre åpenbarte seg under den
kommende adopsjonssaken. Anklagene skulle fordrive meg fra hjemmet, de stadig
grovere anklagene og trusler om nye skulle holde meg borte fra Cecilia, og så
skulle dette at mor hadde eneomsorgen og at BFD hadde ordnet det slik at jeg
ikke hadde noen samværsrett brukes som argument for at mor fikk adoptere
alene.
Det var aldri aktuelt for meg å godta forlikstilbudet.
Jeg ville ha ny samværsak hvor jeg ble frikjent for anklagene som undergravde
all min ære, og jeg ville ha en samværsrett. Det var heller ikke aktuelt å løpe
fra ansvaret jeg hadde påtatt meg da jeg adopterte Cecilia. Jeg så på det som
en klar diskriminering av henne at hun ikke skulle få ha en far fordi mor og
jeg var blitt skilte, til forskjell fra biologiske barn. Heller ikke var det
aktuelt å trekke seg vekk fra Cecilia og la alle mors systemstøttede løgner,
manipuleringer og selvtekter for å få meg vekk fra henne få seile videre mot en
sikker aleneadopsjon, uten at alle rettslige muligheter var prøvd.
Saken i lagmannsretten endte på samme farsenivået
som i byretten. Det var ikke mulig å parodiere det ”faglige” nivået saken ble
ført på. Mine og Cecilias rettslige interesser ble hele veien undergravd,
inntil de til slutt var begravde for godt. Man kan tenke seg hva som hadde
skjedd om f.eks. en jernbinder på en bru hadde lagt sitt arbeid på et så lavt
og slarkete nivå som rettsmenneskene la seg på i denne saken. Brua hadde falt
sammen første dagen, og alle som var oppå den hadde falt i vannet og blitt
drept. Men om så hadde skjedd så hadde man vært noenlunde trygg på at det hadde
blitt ført skikkelige rettsaker, og at ansvarlige arbeidere hadde blitt dømt
for sine forbrytelser. Mens jussfolket kan tydeligvis holde på å drive narr med
rettssikkerheten for svake grupper uten at det får det minste konsekvenser for
dem.
Unnskyldningene for å utsette saken var syltynne. Samtidig
hadde rettsvesenet i byen mer enn god nok tid til å føre en tullesak som da et
høyt medlem innen byens administrasjon og hans frue fremsatte falske
beskyldninger om overfall, forsøk på ildspåsettelse av huset og stjeling av
sølvtøyet deres for å sikre seg forsikringspenger. Saken gikk under betegnelsen
”sølvtøykomedien” blant byens almue, den kom til å bli Norges største og
lengste rettssak, nærmere 100 dager lang hvis man tok med erstatningsspørsmålet.
Selv om det var klargjort at familien for med løgner måtte en av byens store få
litt plaster på såret etter mediaomtale og styr. Plasteret på såret kostet
skattebetalerne rundt 2,3 millioner kroner.
Naturligvis ville hele byens dynastiske feudalskap
delta i denne såpeoperaen. Ikke rart det aldri ble nok dommere og at det var
kapasitetsproblemer i vår sak, som bare gjaldt en stakkars adoptivjente under
psykisk tortur og hennes forhold til sine far, som attpåtil bare var en
arbeider. Utsettelsene florerte i mange andre saker, siden hele systemet var
opptatt med å forsvare en av de ”store”, og de implisertes rettssikkerhet ble
lekt med når denne saken ble dradd ut i det uendelige.
Selv skrev jeg og klagde til retten. Jeg skrev også
brev til avisene at dette gikk på rettsikkerheten løs for mange, men å få
pressen i denne byen til å kritisere rettssystemet har alltid vært umulig.
Pressen og rettssystemet blir i byen regnet for å ha et ekteskapelig forhold.
Pressen selv betrakter enhver kritikk av rettssystemet som det samme som
ekteskapelig utroskap.
I 1995 åpnet min beste kamerat og jeg en
kultur/bokkafe. Vi etablerte kontakt med byens ledende bokhandlere og vi fikk
forfattere, sosiologer, filosofer, samfunnsvitere og andre til å besøke oss.
Plassen ble en av byens mest besøkte. Også pressen fattet interesse for
prosjektet. Jeg antar at også motpartens lag leste aviser på den tiden, og at
de vel skjønte at i omlandet, i verden utenfor systemene, hvor monstervesenet
far ble bygd opp, fantes en annen far med mennesker rundt seg som ville støtte
ham, mennesker som, når de fikk innblikk i saken, ville få sitt største sjokk
noensinne når de fikk klarhet i hvordan systemene hadde gått fram. Systemene
ville helt miste ansikt.
En annen sak var at med de beskyldninger som lå på
bordet, måtte før eller senere politiet inn i bildet. Motparten snakket om et
monster som ble totalt styrt av sine ville, perverse E.T. kromosomer og sine
helt ustyrlige kjønnssafter, som styrte ham i retning drap på barn og de
grøvste seksuelle overgrep. Ble jeg ”dømt” for dette igjen i Lagmannsretten
ville vi anke til høyesterett, og høyesterett er alltid enig med den til da i
saken høyeste rettsinstans, i hvertfall når deres eget system er innblandet,
ikke usannsynlig ville jeg bli dømt der også. Da måtte vel saken tas til
politiet igjen.
Som straffesak ville saken få sitt publikum, det
ville det bli slutt på de gode dager for motparten og kvinneretten at saken
gikk for lukkede dører og de kunne manipulere og styre saken etter hva som til
enhver tid var ”til beste for barnet”, det vil si til mors beste. Jeg skjønner godt
at kvinneretten søkte etter en åpning for å få saken avvist, og at den derfor
fikk utsatt saken til BFD ga mor hennes ønskede eneadopsjon.
Lagmannsretten krevde 105 000 kr. for sitt ”arbeid”.
Som besto i å ta noen telefoner og si saken var utsatt igjen, avgjøre
prosessuelt at saken var avvist, noe det ville ta en time å skrive.
Jeg saksøkte Justisdepartementet og krevde rett til
å få prøvd om beskyldningene om overgrep som fulgte av byrettens dom var sanne.
Med avvisningen i Lagmannsretten ville jeg ikke kunne forsvare meg mot
anklagene på vanlig demokratisk måte ved anke til høyere rettsinstanser. Jeg
anmeldte også hele mors støtteapparat til politiet for grov psykisk misbruk av
Cecilia. ( Jeg holdt mor utenfor. ) Jeg måtte gjøre alt rettslig mulig for å få
denne prosessen med psykisk tortur av barnet stoppet, det var ingen andre som
kunne påta seg den oppgaven. Men jeg kom ingen vei. Saken ble aldri
etterforsket, da måtte politiet slå oppover mot de ”store”, og det kom
naturligvis ikke på tale. Jeg fikk en kassalapp i resepsjonen som sa at det
ikke var funnet grunn til å gå videre med saken. Jeg tok saken helt til
riksadvokaten, men han understøttet styggedommen han også. Cecilia var, i disse
folkenes øyne, kun verd en kassalapp.