Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 4:

Tiden lager alle sår

Anken over byrettsdommen ble sendt til Lagmannsretten den første uken i august 1996. I all hovedsak anket vi på at det ikke hadde vært sakkyndige inne i saken. Som kjent gikk mors psykologer i dommen under betegnelsen ”vitner”. Anken nevner ”vitnenes” nære forhold til mor, og sies nesten direkte at deres uttalelser best må kunne betegnes som vennetjenester. Det blir også nevnt at ”dagboken”, innrømmet av mor, var skrevet i ettertid og ikke kan føres som bevis. Min advokat kommer også innom at mor nå også beskylder meg for drapsforsøk, at dommen retter oppmerksomheten mest mot det som skjedde under besøksordningen, som om noe galt skulle ha skjedd oppe hos tanten, og nevner at flere av mors andre vitner er tatt i grove løgner. Hovedankegrunnen var at det var en klar saksbehandlingsfeil at det ikke ble innhentet sakkyndighetsuttalelser.

 
Motparten hadde fått et nytt argument i hendene etter at dommen i premissene hadde lagt til grunn som sikkert at mor ville få adoptere alene. Dette kunne motparten nå bruke som argument for at saken måtte avvises. Men mor hadde heldigvis ikke fått adopsjonsbevilling alene ennå, selv om dommeren sa hun hadde opplysninger som sier hun vil få det. Ankesaken kunne ikke avvises ennå. Høyesteretts Kjæremålsutvalg bestemte 22 nov. 1996 at saken skulle gå som før som en sak etter barneloven, dette til tross for at mor tre og en halv måneder tidligere ble gitt skilsmissebevilling. Kjæremålsutvalget sa i sin begrunnelse at den har full kompetanse i saken og at den er kommet til denne slutning basert på at: ”det formelle grunnlaget for partenes forhold til Cecilia er forhåndssamtykke til adopsjon etter adopsjonsloven § 22 og det som skjedde i (adoptivgiverlandet ) da de (adoptivgiverlandets ) myndigheter overlot omsorgen for Cecilia til dem.” .

Som vi ser leser utvalget på riktig måte innholdet i samtykke, følgelig blir dets slutning at jeg er rettslig beskyttet til et farsforhold ovenfor Cecilia selv om det oppstår samlivsbrudd før endelig adopsjon er sluttført. 

 
Ut på nyåret 1997 begynte arbeidet med å bestemme hvem som skulle være sakkyndig. Motparten foreslo en sakkyndig som arbeidet innen barnepsykiatrien, hvor mor arbeidet for tiden. Den foreslåtte var en stor fisk under Bjugnsaken. Som de fleste som hadde vært med og ødelagt bygdesamfunnet, ble hun for dette arbeidet sparket oppover i systemene. Nå var hun også rådgiver for Justisdepartementet. Vår kandidat var en mannlig psykolog som var helt ukjent for meg, en psykolog vi hadde sjekket at verken hadde kjennskap til psykologene A eller B. Begge parters kandidater var fra andre byer. Det kom faktisk til enighet mellom mors og min advokat at det ville være best for saken at det var to sakkyndige, at den som ble foreslått fra hver av partene begge stilte som sakkyndige, men da grep Lagmannsretten inn og mente det var nok med en sakkyndig.

Det ble mors kandidat. Ønsket retten dermed å markere alt i sakens startfase at den stilte seg på mors side, at det ikke skulle være noen tvil om partiskhet, at om jeg hadde tanker om en rettferdig rettergang for Cecilia og meg kunne jeg bare glemme det. Kanskje handlet retten nettopp på denne måten for å få meg til å gå lei, skjønne at her var jeg bare omgitt av fiender hvor motparten alltid ville få gjøre som de ville, og at jeg best droppet saken.

Adopsjonssaken

Samtidig, i desember 1996, hadde endelig adoptivgiverlandet avsluttet vår adopsjon ved dom, adopsjoner der avsluttes ved domsslutning innen rettssystemet. Dommen gav adopsjon til begge foreldrene. I Adoptivgiverlandet var de ikke blitt informert om verken anklagene, skilsmissen som mor hadde provosert fram, eller at mor nå søkte adopsjon alene. Denne dommen var en strek i regningen for motparten, men snart fikk vi meldinger om at SAK og BFD ville kjenne denne dommen ugyldig og gi mor aleneadopsjon allikevel, uten at adoptivgiverlandet visste noe om det. Noe slikt ville bety en helt ny internasjonal rettspraksis.

Sommeren 1997 var det gått ett år siden anken ble sendt inn. Ingenting tydet på at saken noensinne kom opp. Tid for utsettelser. De to første kom i august. Saken ble først utsatt fra 6. til 20. august, så ble den utsatt igjen på ubestemt tid. Det ble mumlet om dommermangel og kapasitetsproblemer, men egentlig fikk vi aldri noen reell begrunnelse for utsettelsene. Senere ble saken berammet på nytt til den 16. mars 1998. Hvorfor alle disse utsettelsene? Fordi man ventet på at SAK og BFD skulle gi mor aleneadopsjon, slik at jeg mistet min rettslige interesse i samværssaken og den kunne avvises?

Saken var berammet til mars 1998, men nå hadde psykolog B fått kalde føtter. Han er på reise i inn og utland på det tidspunktet, opplyser han, så han kan ikke stille i retten. Nå sier han at hans videoer ikke er egnet som selvstendig bevismateriale i saken, de er kun aktuelle som en del av hans ”vitneforklaring.” Nå var jo disse opptakene som ifølge rettsboken ikke ble vist i retten, brukt som hovedbeviset mot meg i begrunnelsen for at jeg var en seksualforbryter. Opptakene  var de eneste som motparten viste hvor Cecilia snakket, hva hun sa kunne vi riktignok ikke høre, men i dommen er beskrevet at det var bevist at Cecilia med egne ord sa hun var blitt misbrukt.

Men nå er det ikke lenger slik, nå sier psykolog B det motsatte av det dommen sier, at dette ikke er selvstendig bevismateriale. Vårt forsvar bygde nå på å få kjent disse opptakene ugyldige. Vi hadde også ovenfor Lagmannsretten flere ganger krevd å få dem til gjennomsyn, men psykolog B hadde fortsatt å nekte oss det. Lagmannsretten gjorde heller ikke noe for å hjelpe oss. Denne psykologen sto åpenbart langt over loven. Men vi måtte ha både B og hans opptak i retten, det sto klart.

Nå skulle man også tro at en mann som engasjerer seg så sterkt i saken som B, som på bakgrunn av sine videoer får dømt et annet menneske for seksualforbrytelser mot barn, den tøffeste dommen noe menneske kan få mot seg, kanskje tok saken så seriøst at han prioriterte å stille på nytt i retten for å forklare hvorfor han kom til den konklusjon han gjorde. Men nå har B ikke tid til oss, han må prioritere andre, ikke spesifiserte, oppgaver. Retten gjør ingen ting for å få ham til å stille, han får rømme vekk som en redd kanin. Retten hadde heller ingen interesse i at saken kom opp, den ville bare utsette den til mor hadde fått den ventede aleneadopsjonen, og saken kunne avvises.

Det var dyktig gjort. Motparten visste at dommen i byretten baserte seg på det løgnaktige faktum at Cecilia på disse videoene skulle ha sagt hun var misbrukt. Nå måtte vi utsette saken, eller risikere å svekke vårt forsvar betydelig, og det tok vi ikke sjansen på. Tross alt gjaldt det å forvare min ære som var blitt tråkket ned i søla, at jeg kunne frikjenne meg fra disse beskyldningene om at jeg forgrep meg på småbarn.

Utsettelse eller trenering?

Saken ble på nytt utsatt, til 7. september 1998. Det var da gått over to år siden stevningen ble innlevert. Den 2. denne måneden ble saken igjen utsatt. Begrunnelsen var kapasitetsproblemer. Samtidig skjedde nå alt på samme tid. Farsen kunne ikke fortsette med flere utsettelser. Den 4. september, to dager etter utsettelsen og 3 dager før rettsaken skulle ha startet, kommer endelig det lenge ventede vedtaket fra BFD som gir mor aleneadopsjon. Bordet er dekket for at saken kan avvises, det som alle visste ville skje har skjedd. I november gav BFD mor bevilling til å adoptere alene. Hennes lovløse adferd hadde båret frukter. Selv sto jeg nå tilbake uten rettslige interesser i samværssaken, jeg var blitt fratatt retten til å være Cecilias adoptivfar, og jeg var blitt dømt som barneovergriper uten at jeg ville få saken prøvd på nytt for retten. Tre fluer i en smekk 

 
Før saken ble endelig avvist skulle partene gi sitt synspunkt på hvordan de så på den nye situasjonen etter vedtaket hos BFD. Jeg skrev da til retten og ga uttrykk for at jeg ville stevne BFD for Oslo Byrett og prøve å få kjent BFDs vedtak om alenemorsadopsjon ugyldig. Denne saken, skrev jeg, kom jeg til å ta helt til EMK om nødvendig, og det ville ta lang tid før den var avsluttet, i den tiden burde Cecilia få ha samvær med sin adoptivfar, saken burde derfor fremmes, ikke avvises. Dette var min viktigste anførsel. Motparten påpekte at nå hadde jeg ingen rettslige interesser til noe samvær med Cecilia, jeg var ikke lenger hennes fosterfar/kommende adoptivfar, kunne aldri bli det, og saken måtte bli avvist.

Alt dette om at partene kunne få uttale seg nå etter at BFD hadde gitt mor rett til å adoptere alene var kun for syns skyld for å gi et inntrykk av at noen lover og prosedyrer også gjaldt i denne saken. Faktum var at utsettelsen systemet ventet på var nettopp denne alenemorsadopsjonen som ville gjøre relasjonen far/barn rettsløs, for så å kunne avvise saken. Det som hadde ødelagt en smule var at adoptivgiverlandet hadde gitt adopsjon til begge foreldrene. SAK og BFD trengte litt tid på hvordan man skulle formulere seg ”lovmessig” for å kunne sette dommen fra adoptivgiverlandet til side.

 
Den 10. februar 1999 blir saken avvist, to og et halvt år etter at stevning ble innlevert. Ingen av mine anførsler hadde ført fram. I stedet tar retten seg i å fare med usannheter også her og sier at jeg ikke, etter hva retten kjenner til, har søkt om adopsjon av Cecilia alene. Underforstått, hvordan kan jeg da reise sak om samværsrettrett nå. Men her må det være en kortslutning. Min advokat hadde den 7. februar 1997, to år før, sendt et brev til SAK som ga uttrykk for at jeg ville subsidiært adoptere Cecilia alene, og alle de viktige dokumentene i adopsjonssaken lå også inne i samværssaken. Så man farer igjen med usannheter for å svekke mitt argument om at Cecilia bør få ha samvær med sin far så lenge sakene går innen rettsapparatet.

Saken kan ikke føre fram

Jeg erklærte kjæremål over avgjørelsen og skrev et over hundre sider langt skriv til høyesteretts kjæremålsutvalg hvor jeg detaljert gikk igjennom hvordan saken var blitt turnert for bare å tjene vår motpart, om alle lovbruddene, vennetjenestene og usannhetene. Men det førte naturligvis ikke til noe. Høyesteretts kjæremålsutvalg leste nok aldri mine anførsler, jeg hadde jo ingen makt i saken. Kjennelsen i høyesteretts kjæremål sier kort at kjæremålet ikke kan føre fram, og bruker en lovbestemmelse som sier at dette ikke trenges å begrunnes. Makt gir rett, tautologien at dette ikke kan argumenteres imot. Siste ord i samværsaken, gitt av høyesterett, gir også det mest riktige bildet av hva som skjedde under hele saken.

 
Når jeg skriver at det var jeg som skrev kjæremålet og mesteparten av våre anførsler til lagmannsretten er det riktig. Det hadde seg slik at jeg hadde gått til det skritt å avslutte samarbeidet med min advokat. Jeg oppfattet det slik at han ikke fikk utrettet stort for meg, var svak og redd for å kritisere psykologer og SAK/ BFD’s åpenbare støtte til mor for å få fabrikert frem en alenemorsadopsjon. De sistnevnte svarte aldri på hans henvendelser og tok bestemmelser som alltid tjente bare mor Men han var i alle fall en redelig kar. Hans linje, vel av erfaring, var at man aldri kritiserte oppover i systemene, og nå, når jeg vet hvordan systemene fungerer, kan jeg se at han gjorde så godt han kunne og vel så det, men at han, like lite som meg, lite kunne utrette når systemene lukket seg sammen og man ensidig og sta hadde bestemt seg for å hjelpe et viktig systemmedlem. Å argumentere da blir som å spytte i motvind.

Min unnskyldning for denne beslutningen fra min side må være at jeg naturligvis var både oppgitt og fortvilet over hvordan systemene fikk herje på med å parodiere rettsikkerheten. Jeg hadde verken formell eller uformell dannelse i hvordan utføre ulovligheter og ble alltid svært oppbrakt når alle regler og lover ble satt til side, når vennetjenester florerte og fagfolk og vitner for med usannheter. Jeg syntes min advokat var for svak i kritikken av dette.

I flere år førte jeg derfor selv adopsjonssaken som var i anmarsj, men i sluttfasen begynte advokaten igjen å arbeide for meg på min oppfordring og skrev både kjæremålet til høyesterett og klagen til EMK, begge deler gode arbeider.

 
Et forlikstilbud

Jeg må nevne at åtte dager før rettsaken skulle begynne 7. september 1998, altså 3 dager før den siste utsettelsen og 5 dager før vedtaket i BFD om alenemorsadopsjon, kom motparten i samværssaken med et forlikstilbud. Det gikk ut på at man nå var villig til å stryke alt som sto i domspremissene i byrettens dom som sa jeg jeg hadde forgrepet meg på Cecilia seksuelt, men da måtte jeg si meg villig til å frasi meg retten til å få adoptere Cecilia, enten sammen med mor eller alene. Domsresultatet som nektet meg samvær skulle bli stående. Nå innrømmes det vel ganske åpent at anklagene mot meg var falske, at de var rettet mot meg i spillet som gjaldt å få fremfabrikert en alenemorsadopsjon. Tidspunktet forlikstilbudet kommer på var neppe helt tilfeldig, rett før utsettelsen av rettsaken og vedtaket i BFD, selv om jeg ikke viste noe om denne utviklingen da jeg fikk forlikstilbudet. I ettertid var det åpenbart for alle som ville se at kvinnerettens kindereggutvalg hadde snakket sammen og blitt enige om at nå måtte bare BFD avslutte den ventede alenemorsadopsjonen, farsen med stadige utsettelser i samværsaken måtte få en stopp og fars rettslige interesser brytes. For meg synes det åpenlyst at når forlikstilbudet kom på dette tidspunktet, var allerede mor/motparten blitt orientert av kvinneretten og BFD om den utviklingen som ville komme, at mor ville få et alenemorsvedtak fra BFD.

Motparten tenker vel da som så at nå når man har fått beskjed om at alenemorsadopsjonen er i havn er ikke de falske anklagene så viktige lenger. Motparten er vel heller redd for at jeg skal dra dem med videre inn i adopsjonsrettsaken hvor det er klart jeg vil bestride BFD’s alenemorsvedtak og prøve å få kjent det ugyldig. Motparten vet hvor mange usannheter dommen i byretten i samværsaken hviler på, med samme sak i Lagmannsretten avvist, vil de falske anklagene og alle løgnene i saken bli med videre inn til rettsvesenet i Oslo hvor stevningen mot BFD vil bli sendt for å få omgjort alenemorsadopsjonsvedtaket. Der vil de bli en lei byrde å drasse på. Best å bli kvitt dem, de har allerede gjort jobben.

Jobben de skulle gjøre åpenbarte seg under den kommende adopsjonssaken. Anklagene skulle fordrive meg fra hjemmet, de stadig grovere anklagene og trusler om nye skulle holde meg borte fra Cecilia, og så skulle dette at mor hadde eneomsorgen og at BFD hadde ordnet det slik at jeg ikke hadde noen samværsrett brukes som argument for at mor fikk adoptere alene.   

Det var aldri aktuelt for meg å godta forlikstilbudet. Jeg ville ha ny samværsak hvor jeg ble frikjent for anklagene som undergravde all min ære, og jeg ville ha en samværsrett. Det var heller ikke aktuelt å løpe fra ansvaret jeg hadde påtatt meg da jeg adopterte Cecilia. Jeg så på det som en klar diskriminering av henne at hun ikke skulle få ha en far fordi mor og jeg var blitt skilte, til forskjell fra biologiske barn. Heller ikke var det aktuelt å trekke seg vekk fra Cecilia og la alle mors systemstøttede løgner, manipuleringer og selvtekter for å få meg vekk fra henne få seile videre mot en sikker aleneadopsjon, uten at alle rettslige muligheter var prøvd.

 
Saken i lagmannsretten endte på samme farsenivået som i byretten. Det var ikke mulig å parodiere det ”faglige” nivået saken ble ført på. Mine og Cecilias rettslige interesser ble hele veien undergravd, inntil de til slutt var begravde for godt. Man kan tenke seg hva som hadde skjedd om f.eks. en jernbinder på en bru hadde lagt sitt arbeid på et så lavt og slarkete nivå som rettsmenneskene la seg på i denne saken. Brua hadde falt sammen første dagen, og alle som var oppå den hadde falt i vannet og blitt drept. Men om så hadde skjedd så hadde man vært noenlunde trygg på at det hadde blitt ført skikkelige rettsaker, og at ansvarlige arbeidere hadde blitt dømt for sine forbrytelser. Mens jussfolket kan tydeligvis holde på å drive narr med rettssikkerheten for svake grupper uten at det får det minste konsekvenser for dem.

Unnskyldningene for å utsette saken var syltynne. Samtidig hadde rettsvesenet i byen mer enn god nok tid til å føre en tullesak som da et høyt medlem innen byens administrasjon og hans frue fremsatte falske beskyldninger om overfall, forsøk på ildspåsettelse av huset og stjeling av sølvtøyet deres for å sikre seg forsikringspenger. Saken gikk under betegnelsen ”sølvtøykomedien” blant byens almue, den kom til å bli Norges største og lengste rettssak, nærmere 100 dager lang hvis man tok med erstatningsspørsmålet. Selv om det var klargjort at familien for med løgner måtte en av byens store få litt plaster på såret etter mediaomtale og styr. Plasteret på såret kostet skattebetalerne rundt 2,3 millioner kroner.

Naturligvis ville hele byens dynastiske feudalskap delta i denne såpeoperaen. Ikke rart det aldri ble nok dommere og at det var kapasitetsproblemer i vår sak, som bare gjaldt en stakkars adoptivjente under psykisk tortur og hennes forhold til sine far, som attpåtil bare var en arbeider. Utsettelsene florerte i mange andre saker, siden hele systemet var opptatt med å forsvare en av de ”store”, og de implisertes rettssikkerhet ble lekt med når denne saken ble dradd ut i det uendelige.

Selv skrev jeg og klagde til retten. Jeg skrev også brev til avisene at dette gikk på rettsikkerheten løs for mange, men å få pressen i denne byen til å kritisere rettssystemet har alltid vært umulig. Pressen og rettssystemet blir i byen regnet for å ha et ekteskapelig forhold. Pressen selv betrakter enhver kritikk av rettssystemet som det samme som ekteskapelig utroskap.

I 1995 åpnet min beste kamerat og jeg en kultur/bokkafe. Vi etablerte kontakt med byens ledende bokhandlere og vi fikk forfattere, sosiologer, filosofer, samfunnsvitere og andre til å besøke oss. Plassen ble en av byens mest besøkte. Også pressen fattet interesse for prosjektet. Jeg antar at også motpartens lag leste aviser på den tiden, og at de vel skjønte at i omlandet, i verden utenfor systemene, hvor monstervesenet far ble bygd opp, fantes en annen far med mennesker rundt seg som ville støtte ham, mennesker som, når de fikk innblikk i saken, ville få sitt største sjokk noensinne når de fikk klarhet i hvordan systemene hadde gått fram. Systemene ville helt miste ansikt.

En annen sak var at med de beskyldninger som lå på bordet, måtte før eller senere politiet inn i bildet. Motparten snakket om et monster som ble totalt styrt av sine ville, perverse E.T. kromosomer og sine helt ustyrlige kjønnssafter, som styrte ham i retning drap på barn og de grøvste seksuelle overgrep. Ble jeg ”dømt” for dette igjen i Lagmannsretten ville vi anke til høyesterett, og høyesterett er alltid enig med den til da i saken høyeste rettsinstans, i hvertfall når deres eget system er innblandet, ikke usannsynlig ville jeg bli dømt der også. Da måtte vel saken tas til politiet igjen.

Som straffesak ville saken få sitt publikum, det ville det bli slutt på de gode dager for motparten og kvinneretten at saken gikk for lukkede dører og de kunne manipulere og styre saken etter hva som til enhver tid var ”til beste for barnet”, det vil si til mors beste. Jeg skjønner godt at kvinneretten søkte etter en åpning for å få saken avvist, og at den derfor fikk utsatt saken til BFD ga mor hennes ønskede eneadopsjon.

 
Lagmannsretten krevde 105 000 kr. for sitt ”arbeid”. Som besto i å ta noen telefoner og si saken var utsatt igjen, avgjøre prosessuelt at saken var avvist, noe det ville ta en time å skrive. 

Jeg saksøkte Justisdepartementet og krevde rett til å få prøvd om beskyldningene om overgrep som fulgte av byrettens dom var sanne. Med avvisningen i Lagmannsretten ville jeg ikke kunne forsvare meg mot anklagene på vanlig demokratisk måte ved anke til høyere rettsinstanser. Jeg anmeldte også hele mors støtteapparat til politiet for grov psykisk misbruk av Cecilia. ( Jeg holdt mor utenfor. ) Jeg måtte gjøre alt rettslig mulig for å få denne prosessen med psykisk tortur av barnet stoppet, det var ingen andre som kunne påta seg den oppgaven. Men jeg kom ingen vei. Saken ble aldri etterforsket, da måtte politiet slå oppover mot de ”store”, og det kom naturligvis ikke på tale. Jeg fikk en kassalapp i resepsjonen som sa at det ikke var funnet grunn til å gå videre med saken. Jeg tok saken helt til riksadvokaten, men han understøttet styggedommen han også. Cecilia var, i disse folkenes øyne, kun verd en kassalapp.