Ola
Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 3:
Vitner
og troverdighet
Mor hadde sin partsforklaring. Det var tredje gang
den kvinnelige dommeren åpnet munnen da hun kalte henne fram, for øvrig den eneste
som ble kalt fram med fornavn. Muligens kjente de hverandre fra før, hva vet
jeg, mor hadde vært i retten i familiesaker flere ganger som
barnevernsarbeider, dette var ikke noe nytt for henne. Rart var det i hvert fall
at dommeren var på fornavn med henne. Ellers er alt svært formelt i retten.
Mor gikk ganske brutalt ut mot meg. ”Det der”, som
hun nå kalte meg, var et svin. Jeg var gal, mente hun, en borderliner. Hun sa
at hun nå ville adoptere alene, hun ville ikke se meg mer. Jeg skulle ikke få
noe å gjøre med Cecilia. Psykologene hadde nå bevist at jeg hadde forgrepet meg
seksuelt på Cecilia, det var det ingen som helst tvil om. Hun kom i tillegg med
drapsforsøkshistorien. Hun skal ha kommet over Cecilia mens hun puttet et
håndkle i munnen. Hun hadde oppfattet situasjonen slik at barnet prøvde å
fortelle henne at pappa hadde prøvd å kvele henne.
Min advokat gikk inn på henne på dette punktet og
prøvde å få henne til å bli litt mere detaljert om hva hun så. Hun begynte da å
ro litt, men hun trakk ikke historien tilbake. Min advokat mente hun burde gå
til politiet med dette, men det vil hun ikke. Cecilia ville ikke fortelle
politiet om dette, mente hun.
Det ble svært dårlig tid i saken. Da vi ut på tredje
og siste dagen skulle vise videoopptakene fra dommeravhøret med Cecilia fikk vi
ikke tid til å vise mer enn omlag 15 minutter av det vel en og en halv times
lange opptaket. Videospilleren virket plutselig utmerket, den hadde kommet seg
etter at psykolog B var ferdig med sitt show, og vi fikk i rettsalen for første
og eneste gang se og høre tydelig hva Cecilia sa om overgrepsbeskyldningene.
Men mye tid fikk vi ikke. Min advokat ville gjerne spille av den delen hvor
Cecilia sa at hun ville at far skulle komme tilbake, men mens han drev og lette
etter den sekvensen brøt dommeren inn og sa at nå måtte vi videre i programmet.
Det som kom frem av det Cecilia sa passet ikke inn i det dommeren ville høre.
Det var fjerde og siste gang hun åpnet munnen.
Advokatene hadde sine avslutningsprosedyrer.
Motparten mente bevist at jeg var en seksualforbryter på grunnlag av
psykologenes rapporter og deres vitneforklaringer, og på grunnlag av det mors
egen ”etterforskning” hadde kommet fram til. Det kunne derfor ikke bli snakk om
noen samværsrett. Min advokat mente anklagene var bevist falske etter
etterforskning hos politi og barnevern, og at psykologenes behandlingsmetoder
overfor Cecilia gjorde dem lite egnet til å være sannhetsvitner på at overgrep
var skjedd. Jeg måtte få samværsrett med barnet, som jeg aldri hadde vært annet
enn en god far for.
I saker av denne typen gjelder det alltid å
demonisere, stigmatisere, fornedre og kaste så mye skitt som mulig på far.
Virkelige ”beviser” og slikt er helt ute. Vår part hadde ikke noe spesielt
behov for å sverte mor, vi ville bare ha en samværsrett på plass, Cecilia trengte
en far. Min advokat gikk aldri spesielt sterkt ut overfor mor. Vi mente grundig
etterforskning hadde tilbakevist anklagene som falske. Psykologene fikk holde
på uhindret i time etter time, min advokat ville ikke legge seg ut med dem, de
var jo størrelser innen faget.
Motparten derimot ble gitt frie tøyler til virkelig
å slå seg løs. I sin prosedyre gikk ”vergen med de mange rollene løs på meg med
jernnever. Den kvinnelige juristen mente jeg var gal. På møtet med meg hadde
det luktet sånn av meg at hun hadde måttet åpne alle vinduene etterpå, spyttet
hun ut. Jeg hadde vært truende og hun hadde blitt redd. Hun skulle se til at
jeg ikke fikk treffe Cecilia mer, og hun skulle arbeide for at mor fikk
adoptere alene. Mors offisielle advokat prøvde å gjøre meg til gatefyllik. Han
og psykolog A mente også at jeg viste klare trekk på galskap.
Noe rett kan de for så vidt ha, litt desperat og gal
må man være for å tørre å utfordre disse systemene. Skittkastingen var en del
av motpartens taktikk for å få meg til å fare opp i sinne, så kunne de bruke
det mot meg, at jeg hadde oppført meg som en desperado i rettsalen.
Retten
legger til grunn
Dommen kom en måned senere. Jeg siterer like godt
hele premissgrunnlaget for domsslutningen (avsnitt 1, deretter suksessivt):
Selv
om retten er kommet til at far i utgangspunktet har rett til samvær med
Cecilia, finner retten at kravet ikke kan gis medhold. Som påpekt i det
overstående og det følger av barnelovens § 44, 3. ledd at spørsmålet om samvær
herunder omfang, blir å avgjøre utfra hva som anses som best for barnet. Etter
rettens oppfatning er hovedsynspunktet og utgangspunktet at et barn som over
tid har fått sterk tilknytning til en omsorgsperson, har behov for opprettholdelse
av denne kontakt etter samlivsbrudd. I nærværende sak har imidlertid
synspunktet ikke samme tyngde, i det det anses rimelig klart at partene ikke
vil kunne adoptere Cecilia sammen. Retten legger til grunn som opplyst, at (mor ) vil få adoptere alene. Objektivt sett
tilsier dette varsomhet med en samværsordning som kan medføre skadevirkninger
for barnet ved senere adskillelse som finnes påregnelig. Retten går ikke
nærmere inn på dette idet det under enhver omstendighet ikke er tilrådelig med
samvær i dette tilfellet.
(2) Konflikten
og samlivsbruddet mellom partene har sitt utspring i (mors ) beskyldninger mot
far om seksuelle overgrep mot Cecilia. Det forhold at straffesaken mot far er
henlagt på grunn av bevisets stilling, er i og for seg ikke avgjørende i denne
sak.
(3) På
bakgrunn i bevisførselen under hovedforhandlingen og sakens dokumenter for
øvrig, finner retten at det foreligger særlige holdepunkter som gir sterk grunn
til mistanke om seksuelle overgrep. Retten legger til grunn som bevist, at de
beskyldninger som er fremsatt, er basert på Cecilias egne utsagn. Det er ikke
fremkommet noe i saken som gir grunn til å tro at mor, som finnes troverdig,
har vært særskilt engstelig for seksuelle overgrep mot Cecilia eller skulle ha
noe motiv for fremsettelse av slike beskyldninger uavhengig av hensynet til
Cecilia.
(4) Det
foreligger i saken en omfattende dokumentasjon, bl. a. basert på mors
dagboksnotater, jf. Dok. 16, bilag 1, som mor i retten har forklart seg om,
hvor barnet forteller om seksuelle overgrep, herunder beføling og seksuell omgang,
samt beskrivelse av barnets adferd som synes forenlig med overgrep. Dette
styrkes av vitneforklaringene til vitnene psykolog B og A og deres rapporter.
Begge har hatt samtaler med Cecilia med henblikk på å avklare om det har
foregått seksuelle overgrep og i tillegg har A hatt den terapeutiske behandling
av Cecilia. Begge har i retten gitt
uttrykk for at etter deres oppfatning har Cecilia vært utsatt for overgrep.
Overgriperen er benevnt pappa. Retten
legger til grunn som bevist, at Cecilia grunnet sen språkutvikling har hatt
problemer med å kunne forklare seg. Når saken nå er bedre belyst, har dette
sammenheng med barnets modning og språkutvikling. Såvel i lekesituasjoner som
svar på konkrete spørsmål, gir hun uttrykk for og signaliserer overgrep. Dette
sett i sammenheng med Cecilias følelsesmessige reaksjoner med
brekningsfornemmelser og tørk av tungen når hun sier ” ekkelt, pappas tiss i min
munn” gir forholdet karakter av å være selvopplevd. Retten forholder seg til
vitnet A forklaring i retten, at Cecilia ikke har forestillingskapasitet til å
vise slike følelsesmessige reaksjoner. Heller ikke vil hun forstå at dette var
nødvendig for å skape troverdighet. Cecilia er, trolig av natur, såvidt
konkret, slik at det er nødvendig å stille konkrete og rette spørsmål.
(5) For øvrig
bemerkes at sist nevnte også bidrar til å kaste lys over dommeravhøret hvor
retten har sett deler av videoopptaket, hvor det fremgår at spørsmålene til
barnet i det alt vesentlige omhandler ”hva pappa gjorde når Cecilia var på besøk”,
noe hun ikke har vært.
(6) Det
forhold at barnevernstjenesten har henlagt undersøkelsessaken, kan i denne
sammenheng ikke tillegges vekt i det det må tas i betraktning at mor på det
angjeldende tidspunkt alene hadde omsorgen for Cecilia, og far var nektet
samvær med barnet.
(7) Ut fra en
samlet vurdering av sakens bevisligheter finner retten at det foreligger såvidt
tungtveiende og sterke beviser på overgrep at det ikke kan være tilrådelig med
samværsrett i dette tilfellet. Retten forstår saksøkers anførsel slik at det at
Cecilias utsagn rettes mot far, kan ha sin bakgrunn i opplevelser fra første
levår før hun kom til Norge. Hertil bemerkes kort at dette ikke finnes videre
sannsynlig. Under enhver omstendighet, tatt i betraktning Cecilias alder og forholdene
forøvrig, må hensynet til barnet være avgjørende. Ved slike forhold kan en ikke
ta noen risiko hensett til de skadevirkninger barnet kan utsettes for.
(8) Ut fra det
retten er kommet til, anses det unødvendig å ta stilling til saksøktes subsidiære
anførsel, etter at det legges til grunn at det ikke skal være samvær mellom far
og Cecilia.
I siste avsnitt fastslås at jeg har tapt saken
fullstendig og må betale motpartens saksomkostninger på 45 000 kr.
Punkt
for punkt
Som man ser baserer dommen sine premisser for med
sikkerhet å kunne utpeke meg som barneovergriper, på mors egen etterforskning
framkommet i dagboken, og på de av mor utpekte psykologers behandlende
bevisfremkallelse for å få barnet til å si det var misbrukt.
Dommen er full av forvridninger av sannheten, vi får
ta for oss punkt for punkt
I første avsnitt (jf ovenfor siterte) gir dommeren
seg til å mene saker og ting om hva som vil bli utfallet av adopsjonssaken og
bruke dette som et argument for at det er best det ikke blir noe samvær mellom
barn og far. Men det var neppe innenfor hennes mandat å mene noe som helst om
hva som eventuelt ville skje i adopsjonssaken. Til det var det departementer
som skulle avgjøre. Hun bruker uttrykket ” hva som anses best for barnet” som
utgangspunkt for domsslutningen. Denne eufemismen faller fullstendig sammen med
mors ønsker. Hun anser det rimelig klart, sier den kvinnelige dommeren, at
partene ikke vil kunne adoptere Cecilia sammen. Underforstått ligger det her at
etter skilsmissen ville § 5 i adopsjonsloven komme til anvendelse som sier at ”
bare ektefeller kan adoptere sammen
”.
Min advokat hadde skrevet flere skriv til BFD og
bedt dem ensidig avslutte adopsjonen fra norsk side før skilsmisse inntraff og
treffe en avgjørelse som gav Cecilia to foreldre mens det ennå var tid til det.
Utenriksdepartementet var inne i sakene som gjaldt uavsluttede adopsjoner fra
adoptivgiverlandet, og man ventet en rask beslutning derfra som ville gi Norge
rett til ensidig å avslutte adopsjonene. Vi mente at Norge burde avslutte
adopsjonen vår før skilsmisse inntraff, slik at Cecilia fikk to foreldre.
Deretter kunne spørsmålet om samvær gå innen det norske rettsapparatet. En slik
utvikling ville best ivareta Cecilias samlede interesser.
Dommeren skriver at retten legger til grunn, som
opplyst, at mor vil få adoptere alene. Som
opplyst? Hadde hun snakket med BFD før hovedforhandlingen og fått opplyst
at de var innstilt på at mor skulle få adoptere alene? Det er bare BFD som kan
gi adopsjonsbevillinger. Kan det forståes på noen annen måte? Hadde mor brukt
sine kontakter inne Helse og sosial opp mot BFD til å sikre seg en
aleneadopsjon? Hadde BFD allerede på dette tidspunkt bestemt seg for å hjelpe
en kollega til alenemorsadopsjon? Mye kunne tyde på det, ifølge dommen. Ble det
ført et spill utenfor rettsrommet hvor motparten og hennes nettverk
(alternativt benevnt «kvinneretten»), hvori inngår BFD, holdt vår part utenfor?
En strategi hvor far ble spilt helt ut over sidelinja.
Dommeren visste at ble det strid om hvem av foreldrene
som skulle adoptere Cecilia så ville også jeg komme på banen. Jeg var villig
til å ta adopsjonssaken helt til EMK. At mor uten kamp ville få adoptere alene
visste hun godt ikke ville skje, vi hadde subsidiært bedt om en midlertidig
samværsrett nettopp fordi Cecilia trengte samvær med en far mens stridighetene
om retten til adopsjon fortsatte.
Slike argumenter passet ikke dommeren. Hun skriver
at mor, som opplyst, vil få adoptere alene og bruker dette som et argument mot
samvær mellom far og barn. Det ble ansett som hensiktsmessig å bryte helt
kontakten Cecilia kunne ha med sin far, slik at mor kunne sitte på barnet og
snakke skitt om far uten at han fikk anledning til å fortelle sin side av saken.
Ved å nekte samvær ville man også oppnå den dobbeltgevinst at mor styrket sine
aksjer i sin sak for aleneadopsjon. Cecilia skulle ikke ha kontakt med sin far,
ham ville hun glemme etter hvert, så ingen skade skjedd om mor adopterte alene.
I 2. avsnitt skriver dommeren om det som skjedde hos
politiet. Saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, sier hun. Men dette
er ikke riktig. Saken ble henlagt med kode ”Intet
straffbart forhold er bevist.” som er noe ganske annet enn hva ”bevisets
stilling ” betyr. Saken var blitt etterforsket, og ingenting var funnet som
tydet på noe overgrep. ”Bevisets stilling” sier vel mere at det er ganske
uavklart om en forbrytelse er begått eller ikke, men som bevisene for og imot
står er det ikke mulig å dømme skyld. I alle tilfelle er det alvorlig at hun
gir seg til å fare med usannheter på dette punktet i domspremissene, og dermed gir
et inntrykk av at resultatene av politiets etterforskning ikke ga noe sikkert
svar på om overgrep hadde skjedd eller ikke.
I 3. avsnitt fortsetter dommeren å drive gjøn med
sannheten. Hun skriver at retten legger til grunn som bevist at de
beskyldninger som er fremsatt, er basert på Cecilias egne utsagn. Psykolog B
sine videoopptak er allerede utførlig omtalt. De var av en så slett kvalitet at
vi ikke kunne høre hva Cecilia sa. Det eneste videopptaket hvor vi hørte
Cecilia snakket tydelig var videopptaket av dommeravhøret hos politiet. Selv om
vi bare ble tillatt å avspille 15 minutter, kom det fram at Cecilia ikke visste
om noe seksuelt misbruk. På dette punkt vrenger den kvinnelige dommeren
fullstendig om på sannheten. I rettsboken, den journalen som føres under selve
saken og som formidler hvem som har ordet og hva som skjedde i retten, er det utelatt
at psykolog B spilte av videoopptakene.
Videre skriver dommeren ” at det ikke er fremkommet noe i saken som gir grunn til å tro at mor,
som finnes troverdig, har vært særskilt engstelig for seksuelle overgrep eller
skulle ha motiv for fremsettelse av slike beskyldninger uavhengig av hensynet
til Cecilia.”
Dette er ikke sant. Mor hadde, bekreftet av sin
private psykolog A i retten, i lengre tid gått til behandling hos A for å bearbeide
minner rundt det hun påstår var seksuelle overgrep i barndommen. Mor hadde også
en gang anklaget meg for overgrep på Cecilia, for siden å trekke tilbake beskyldningene
og innrømmet at grunnen for disse falske anklagene lå i denne bakgrunnen. Min
kamerat vitnet om det i retten. Mor hadde selv fortalt min kamerat at hun slet
med engstelse for at også Cecilia skulle bli utsatt for overgrep av lignende
art mor sier hun hadde blitt utsatt for i barndommen. Sov dommeren under dette
vitneprovet?
Når det gjelder at mor ikke skulle ha andre motiver
for å fremsatte disse anklagene, motsier dommen seg selv. Tidligere i
domspremissene kommer man nettopp inn på at mor var godt i gang med å skaffe
seg en aleneadopsjon. Hun hadde søkt separasjon, to måneder senere ville hun få
skilsmisse, alt dette nettopp for å bli kvitt en brysom far i en ikke avsluttet
adopsjonsprosess. Dommeren bruker jo nettopp som argument for å nekte meg
samvær at mor vil få adoptere alene. Den kvinnelige dommeren vet utmerket godt
at mor bruker disse anklagene ovenfor adopsjonsmyndighetene for å styrke sin
egen posisjon i adopsjonssaken.
Dette spillet ble avslørt i retten. Dommen henger
overhodet ikke på greip. Dommeren visste godt om at mor hadde andre motiver og
hva dette var, men valgte altså å støtte mors selvtekter fram mot hennes ønske
om en aleneadopsjon. Hun visste naturligvis også at fikk mor adoptere alene,
ville jeg miste min rettslige interesse i samværssaken. Stempelet som barneovergriper
ville bli hengende ved meg uten at jeg kunne få anket saken til høyere
rettsinstanser. På denne måten ble rettsvernet til barn og rettssikkerheten til
far satt bevisst og overlagt ut av spill.
I avsnitt 4 kommer kanskje den aller mest sure og
rynkete rosinen i domsgrøten. Det heter seg at blant en omfattende
dokumentasjon i saken baserer man seg bl. a. på mors dagboksnotater. Dette
etter at mor i retten hadde innrømmet at hun hadde oppgitt falsk dato for når
den var påbegynt. Mors innrømte løgner blir hennes juveler. Dette rene
fantasiprodukt, den såkalte dagboken, ble ikke fremlagt for politiet. Den ble
skrevet lenge etterpå og fremlagt for en dommer som slukte beviselige
usannheter og oppspinn fra mors side. Som en ørret ivrig sluker marken på
fiskekroken, suser nå den fingerte dagboken frem som hovedbeviset i saken for
at overgrep skal ha skjedd.
Bevisene
Ingen andre vitner enn psykologene A og B er nevnt i
domspremissene. Hva hadde de vært ”vitne” til? Hvilken bevisverdi hadde deres
utsagn? Aldri hadde de sett meg og Cecilia sammen, ikke i noen sammenheng.
Etter hva de skrev i sine rapporter, og etter hva de sa i retten, hadde deres
rolle vært å ”behandle” Cecilia for å få frem en historie om overgrep som hun
fortrengte og ikke snakket om. De arbeidet på oppdrag fra mor. Kunne de
virkelig sies å være sannhetsvitner på at overgrep hadde skjedd når de i denne
”behandlingens” navn la ord i munnen på Cecilia, stilte ledende og styrende
spørsmål som skulle få Cecilia til å benevne far som overgriper, lærte henne
ved hjelp av dukker og lekedyrsleker opp i alle seksuallivets mysterier,
konstruerte overgreps og drapssituasjoner, manipulerte hennes 3-5-årige
tankeverden på en måte som bare hadde en hensikt, å få indoktrinert en falsk
overgrepshistorie inn i henne?
Det er lagt til grunn at Cecilia hadde sen
språkutvikling, men psykologenes rapporter var
skrevet etter at Cecilia i
dommeravhøret hos politiet meget vel kunne fortelle at ingen overgrep var
skjedd. Denne argumentasjonen holder
heller ikke vann.
I avsnitt 5 i dommen henvises til siste del av
avsnittet ovenfor der Cecilia skal ha sagt ”ekkelt , pappas tiss i min munn”,
noe som aldri er bevist noen steder at Cecilia virkelig har sagt. I siste
setning i dette avsnitt: ”Cecilia er,
trolig av natur, såvidt konkret, slik at det er nødvendig å stille konkrete og
rette spørsmål.”
At Cecilia var mere konkret en andre barn er neppe
riktig, men dommeren trenger tydeligvis, sammen med psykologene, å få henne
definert slik for å få desavuert politiets arbeid. Her sier dommeren at hun har
sett deler av videoopptakene av dommeravhøret, og, ” at spørsmålene til barnet i det alt vesentlige omhandlet hva pappa
gjorde når Cecilia var på besøk, noe hun ikke var.”
Vi fikk bare lov til å vise omlag 15 minutter av
dette opptaket, ett opptak som varte en time og trettifem minutter. Dommeren
hadde hørt knapt en sjettedel av hvilke spørsmål politiet stilte Cecilia. På
det grunnlag drar hun den konklusjon at under den resterende, ikke
bevisfremlagte delen av avhøret, stilte politiet bare dette ene spørsmålet.
Spørsmålene fra politiet ble variert hele tiden, noe som til og med kommer frem
i utskriften fra avhøret, tilgjengelig for retten.
Hva gjelder at Cecilia ikke var på besøk, vrir nok
dommeren på sannheten her. Det hun vil ha frem er vel at Cecilia ikke var på
besøk i min nye leilighet, og det er riktig. Imidlertid hadde vi en
besøksordning oppe hos tanten hvor jeg og Cecilia kunne treffes. Og vi sa
alltid til Cecilia at hver tirsdag kunne hun komme opp til tanten og besøke
far. Det var tross alt en besøksordning vi snakket om, og det var naturlig å
fremlegge saken slik for barnet.
Far
var nektet samvær
I avsnitt 6 gjelder det å undergrave barnevernets
arbeid, som ikke kan tillegges vekt idet ” det
må tas i betraktning at mor på angjeldende tidspunkt alene hadde omsorgen for
Cecilia og far var nektet samvær.”
Her skjønner jeg rett og slett ikke hva den
kvinnelige dommeren mener. Saken var at barnevernet etterforsket en
bekymringsmelding om at barnet ble utsatt for overgrep. Det henla saken etter
at man ikke fant noe som tydet på det. Hva det har med saken å gjøre at mor
hadde den daglige omsorgen for barnet, skjønner ikke jeg. Og når dommeren
skriver at jeg var var nektet samvær på det tidspunkt barnevernet arbeidet med
saken, så tuller hun. Hun burde jo vite at vi nettopp har vært igjennom en
samværssak, hvor faktisk hun var dommer, og at det er først ved denne hennes
dom referert fra her at jeg blir nektet samvær.
Dommeren ror og ror uten retning eller mening etter
at hun har overarbeidet seg med å forvrenge sakens virkelige fakta. Ikke rart
at hun blir glad da min advokat slippet ut en livbøye til henne. I et svakt
øyeblikk hos min advokat, slapp han ut som en anførsel at hvis det nå var så at
Cecilia hadde rettet anklager mot meg, noe som jo slett ikke var bevist, så
visste vi jo ikke noen ting om hva som hadde skjedd henne de første tretten
månedene før vi adopterte henne. Det overrasket meg at han brukte et slikt
svakt argument, vi hadde da ellers nok av sterke. Ikke at denne anførselen var
noen viktig del av vårt forsvar, vi hadde bl.a. anført alt det som jeg har
nevnt ovenfor som grunner for at samvær burde innvilges, men min advokat burde
nok tenkt seg at dette svake, halvt unnskyldende og bortforklarende argumentet,
ville bli brukt imot oss. Klart dommeren grep denne livbøyen, hun kunne til og
med bli litt spydig i domspremissene og bemerke kort ”at dette ikke finnes videre sannsynlig.”
Samtidig er det avslørende for dommeren når hun
fullstendig avviser å ta inn i domspremissene ett eneste ett av alle de sterke
anførsler vi fremsatte, og trekker fram som vårt eneste dette tøvete argumentet
om Cecilias bakgrunn i adoptivgiverlandet som min advokat i et svakt
forsvarsmessig øyeblikk fremsatte.
Så var det over, retten hadde stemplet meg som
barneovergriper, når mor først finnes troverdig i ett og alt uten forbehold,
også en person som forsøker å kvele barn. Verst var det allikevel at siden tidsrammen
for overgrep mor oppgav til politiet, og at ”dagboken” blir trodd på, førte
dette til at de fleste av ”overgrepene” ble rettet mot besøkene vi hadde mellom
Cecilia og meg oppe hos tanten, hvor som oftest også Cecilias ”storesøster” var
til stede. Ofte var det venner av oss på besøk. Samlet gis nå det inntrykk i
dommen at det ble arrangert sexorgier under disse besøkene. Tanten, eller noen
av de andre tilstedeværende under besøkene, var ikke engang til stede i
retten, Nå kan folk helt vilkårlig bli pekt ut til å enten ha lagt
til rette, eller selv deltatt, i orgier av seksuell karakter mot barn, og bli ”dømt” i retten uten å få
vite om det engang.
I Lagmannsretten fortsatte det samme stygge spillet.
Saken ble utsatt i flere år mens man ventet på at BFD ville gi mor aleneadopsjon.
Så ville ikke jeg lenger ha noen relasjon til Cecilia som tidligere fosterfar/
kommende adopsjonsfar, jeg ville være like lite knyttet til henne som enhver
fremmed rettslig sett, og saken kunne avvises fordi jeg ville mangle rettslig
interesse til å få samvær med henne.
Samtidig ville jeg være stemplet som seksualforbryter uten å få tatt saken opp på nytt. Brikkene falt de neste 7 årene alle på plass. Det kom til syne en plan for å ta Cecilia fra meg hvor også militant statsfeminisme innen SAK og BFD kom til å spille en stor rolle, en plan så snedig og vel gjennomarbeidet at man skulle tro det var djevelen selv som sto bak. Men så var det bare tro tjenere inne helse og sosial, statsfeminismen og kvinnerett som slo seg sammen for å forsvare en venn og kollega, og sin systemtenkning.