Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 2:

Bak lukkede dører

Mor stilte med sin advokat, jeg med min. Partenes advokater holdt først sine innledningsprosedyrer, også vergen med de mange rollene hadde sin.

Jeg skulle holde min partsforklaring, men dessverre kom jeg ikke så langt før min forklaring ble avbrutt. Venninnen av mor fra den famøse ”rekonstruksjonssykkelturen” på rallarveien året etter den virkelige turen, hadde blitt innkalt som vitne. Hun bodde i hovedstaden og måtte rekke transport tilbake samme dag. Min forklaring fikk vente til neste morgen. Men jeg fikk da forklart meg en times tid. Min forklaring gikk ut på å bevise at mors anklager fra tiden jeg bodde hos familien ikke kunne være sanne. Ikke var jeg til stede når overgrepene skulle ha funnet sted, eller det var vitner tilstede som kunne bekrefte at mor løy. Hva som hadde kommet av nye anklager etter at jeg forlot hjemmet sto jeg naturligvis helt maktesløs ovenfor.

Mor og psykologene sa at Cecilia snakket om de groveste seksuelle overgrep, men siden jeg ikke hadde vært til stede var det lite jeg kunne gjøre for å få forsvart meg. Rapportene og mors dagbok formidlet inntrykk et svært nervøst barn, spesielt etter at det kom ned til mor etter besøkene oppe hos tanten, hvor jeg fikk treffe Cecilia en gang i uken. Men Cecilia viste ingen spesielle tegn på nervøsitet når hun var sammen med oss under besøkene. Hun var ofte nervøs da hun kom opp til oss, det var jo ikke så rart med den slags mor rundt seg, men vi fikk alltid roet henne ned.  I det hele tatt hadde ikke Cecilia vist noen tegn på nervøsitet i den tiden jeg bodde sammen med henne. Hvis hun nå var så nervøs, kunne det mer sannsynlig skyldes at hun var blitt uriktig utpekt som offer for overgrep og ble sendt rundt som ”hjelpetrengende” hos psykologer som prøvde å indoktrinere en falsk historie i henne.

Mor hadde som nevnt lagt inn et nytt ”bevis” i saken et par måneder før hovedforhandlingen startet . Det var dagboken hun angivelig skulle ha skrevet på helt fra den første anklagen kom opp to år tidligere. Nå lurte jeg på hvorfor ikke denne dagboken hadde blitt fremlagt for politiet, som hadde avsluttet sin etterforskning et halvt år før dette dokument så dagens lys innen rettssystemet. Var mor redd for at politiet ville etterforske de hendingene som var påtalt der og igjen ta henne i usannheter? Bedre å komme med diss nå hvor ingen etterforskning ville bli satt i gang som kunne bekrefte eller avkrefte anklagene? I alle tilfelle ble det viktig for meg å få slått tilbake også disse nye påstandene.

Mor hadde ikke engang fått med seg riktig dato for når jeg flyttet fra hjemmet. Om kvelden da de første anklagene kom skrev hun at jeg skulle på vakt den kvelden, noe som ikke var tilfelle. Hun skrev i total motstrid til dette at jeg gikk ned til vennen min samme kveld for å skaffe ny leilighet, og først kom tilbake dagen etter, mens jeg kom tilbake samme kveld. Dette er småting, og normalt kan slikt bæres over med under mindre dramatiske omstendigheter, men siden det er nedtegnet i en påstått dagbok, skrevet samme dag som hendelsene skal ha funnet sted, blir det hele mer betenkelig. Spesielt fordi dette var den kvelden den første anklagen kom opp.

Det blir nevnt rundt 35 episoder i denne nå avslørte løgndagboken fra tiden etter at jeg hadde flyttet ut, hvor Cecilia skal ha sagt eller gjort noe som tyder på overgrep. Jeg mente, etter at anklagene mot meg under episoder der jeg var til stede sammen med blant andre Cecilia var motbevist, og etter at mor hadde innrømt at hun hadde begynt ”dagboken” lenge etter at hun først sa den var påbegynt, at denne ”dagboken” neppe kunne føres som noe bevis for annet en at mor for med usannheter og utsatte barnet for ren terror for å få det til å si det var misbrukt. At mor etter henleggelsen hos politiet var redd for å miste barnet kunne man lett forstå, men det ga henne ingen rett til å drive privat etterforskning og sammen med psykologvennene sine presse hardere og hardere på for å indoktrinere en falsk historie inn i et forsvarsløst barn.

Mor var selv en profesjonell i arbeid med barn, hun hadde også arbeidet med emnet incest, bl. a. sammen med psykolog B. Av utskriftene så vi eksempel på den type ”profesjonalitet” som eksperter på emnet brukte til å lede barn til å gi dem de svarene ekspertene ville ha. I dette tilfelle var en slik praksis enda mer forkastelig enn vanlig, for denne eksperten var ikke bare ”ekspert”, men også barnets mor, som barnet stolte på. En slik situasjon var helt bizarr og kastet overbord enhver rettsikkerhetsgaranti for Cecilia og meg. Omtrent der var jeg i min partsforklaring da den ble avbrutt.

Neste dag skulle jeg gjøre min forklaring ferdig, men denne gangen ble jeg avbrudt av psykologene, som begge hadde dårlig tid, og som naturligvis måtte få forrang foran min forklaring, om den ble aldri så mye stykket opp. Ved enden av dagen ble jeg bedt om å gjøre meg ferdig uten at jeg syntes jeg hadde fått forklart meg skikkelig.

Det meste av dag to ble brukt av psykologene, også begynnelsen av en forkortet dag tre. Vi hadde visst hele tiden at psykologene hadde lagt ord i munnen på Cecilia for å lære henne opp i et seksuelt språk hun ikke hadde fra før, og som de kunne bruke til å få indoktrinert en falsk overgrepshistorie inn i henne, for senere å lede henne fram til å fortelle om overgrep. Dette la ikke psykologene noe skjul på heller. Mor tenkte tydeligvis på samme måte. Dette lå åpent i kortene når psykologene bokstavelig talt tok over saken.

Et barn snakker ikke slik

Først ute var psykolog B. Min advokat spurte ham først om hans kjennskap til mor. I likhet med mor hadde B arbeidet med familierelasjoner, og med barn, også barn der det var tale om overgrep. Min advokat mente at med så mange faglige, arbeids og studiemessige skjæringspunkter med mor, måtte B ha truffet mor i masse sammenhenger, byen var ikke så stor. Dette benektet like godt psykolog B.

Min advokat gikk spesielt inn på hva som skjedde på det sosialkontoret hvor mor ledet en gruppe helsearbeidere som jobbet med emnet incest. Presset må B innrømme at han arbeidet sammen med mor i denne gruppen, således kjenner han til hvem hun er, men han var kun veileder for gruppen på dette sosialkontoret hvor mor var kun en vanlig deltaker. Men ifølge vår informasjon, som stammer fra sosialsjefen ved kontoret, var mor leder for denne gruppen, og det var mor som trakk inn psykolog B som veileder for gruppen, som ga ham jobben. Min advokat spør psykolog B om han ikke synes han har et habilitetsproblem. Det syntes ikke B, og heller ikke den kvinnelige dommeren.

Så skal psykolog B vise disse videoopptakene fra ”samtalene” med Cecilia. Endelig skal vi nå få se dem og ha noe håndfast og forholde oss til, noe konkret som virkelig kommer fra Cecilia selv. Det viser seg raskt at disse opptakene er av meget slett kvalitet både billed og lydmessig. B sier kjekt smilende og halvt unnskyldende til dommer og advokater at det må være noe galt med videospilleren. På opptakene var det så godt som umulig å høre hva Cecilia sa. Ikke rart psykolog B  hadde holdt dem tilbake for oss. Seansen i retten foregikk på den måten at B sa at her sa Cecilia det og det, men uten at vi kunne høre skikkelig hva Cecilia virkelig sa. Før jeg går videre på denne merkelige seansen vil jeg gi et referat av B sin utskrift av opptaket, hvor han basert på ”samtaler” med Cecilia bekrefter mistanker om overgrep. I rettsalen henviste han til denne utskriften som også dommeren hadde. Denne første utskriften er fra 1994: 

”I forhold til det aktuelle tema gav hun (Cecilia) ingen spontane uttrykk som kunne tolkes i retning av seksuelle erfaringer med faren. Når en situasjon med henne og far ble organisert, og det ble gitt et ledende og antydende spørsmål om han gjorde noe med ”tissen” hennes, så gned Cecilia et kort øyeblikk dukken som var betegnet som faren opp mot dukken som barnet betegnet som faren, uten å ville kommentere dette språklig. Dette skjedde to ganger. Ut over dette var det ikke andre observasjoner som var relevante.”

 Avslutningsvis bemerket B i sin rapport: ”Det kan ikke utelukkes at den handlingen barnet viste i samtalen med meg, refererer til en erfaring med seksuelt motivert handling fra far overfor barnet. Sammenholdt med mors observasjoner, og forutsatt at disse er riktige, fant jeg det riktig å støtte mor i at det mest ansvarlige overfor barnet måtte være at hun krevde at det var tilsyn til stede under samvær mellom far og barn”.

Psykolog B forsøkte altså her, i likhet med mor, å gi inntrykk av at det var en tilsynsordning ordnet under mine treff med Cecilia, og at det var han og mor (psykolog A sier det var hun og mor i sin rapport til politiet) som hadde arrangert dette, for å gi et inntrykk av at her var ikke alt som det skulle være. Men tanten til Cecilia kunne under sine samtaler med barnevernet og politiet bekrefte at hun ikke hadde snakket med noen av disse psykologene, og at hun ikke var blitt innsatt i noen rolle som overvåker av meg.

Foruten det iøynefallende at Cecilia ifølge B presser to betegnede farsdukker sammen, som om far har sex med en annen far, er det påfallende at han utelukkende baserer seg på det mor forteller ham at hun har observert og hva Cecilia angivelig forteller henne, uten at noen kontroll eksisterer på om mor lyver eller sier sannheten. Det viktigste som kan dras ut av dette referatet er at allerede høsten 1994, syv måneder før politiet trekkes inn i saken, har psykolog B begynt sine ”samtaler” med barnet. Situasjoner blir organiserte og det blir gitt ledende og antydende spørsmål. Cecilia ble altså styrt i retning mot å si at hun var blitt utsatt for overgrep før noen etterforskning av sakens realiteter.

Om bakgrunnsmaterialet B var kjent med forut for ”samtalene” han hadde med Cecilia vel ett år senere i november 1995, sier han: ”På forhånd hadde jeg gått igjennom mors (fostermors) dagboksnotater og utskrift av lydbåndopptak fra en samtale mor har hatt med henne. Jeg har senere hørt gjennom dette opptaket. Jeg viser også til en samtale/observasjon av barnet i oktober 94.” Han hadde altså mye nytt materiale å støtte seg på nå, vel ett år etter det første videopptaket sitt, men bare materiale fremlagt av mor, naturligvis.

Nå fikk vi hørt igjennom dette lydbåndopptaket mor tok opp av ”samtaler” med barnet. Det viste seg at utskriften var uriktig i forhold til det barnet sa, hvitvasket av psykolog B. I forhold til ”dagboken” foretok han seg ingenting for å få verifisert eller falsifisert innholdet. For ham fantes det bare en søyle som informerte ham: mor. Han brydde seg ingenting om politiets og barnevernets etterforskning, han visste tydeligvis ingenting om den medisinske undersøkelsen som ikke fant funn som tydet på overgrep, han vil ikke høre på vitner som beviselig har avslørt mors løgner. Og psykolog B visste heller ikke noe om at mor hadde søkt separasjon, ventet på skilsmisse og var godt i gang med arbeidet for å skaffe seg aleneadopsjon ved bruk av falske anklager om seksuelle overgrep fra fars side, allerede støttet av psykolog A og vergen med de mange rollene. Alt dette underlagsmaterialet vet han ikke noe om gis det inntrykk av. Eller kanskje han ikke ville vite, at han psykologisk sett, mer og mindre bevisst, valgte bort den informasjonen som utfordrer prestisjen?

Via rapporten fra psykolog B bringes det nå inn i saken nye og grovere anklager, basert på det Cecilia har ”fortalt”. Det rare er jo at en erfaren ekspert på emnet seksuelle overgrep mot barn ikke synes dette nye materialet burde bli forelagt politiet slik at ny etterforskning kunne iverksettes. Grunnene skulle åpenbare seg etterhvert som saken skred fram, her var det ugler i mosen hva gjaldt metodene i psykologenes arbeid, vennetjenester, bevisst tilbakeholdelse av underlagsmateriale, selektive måter å informere seg på, forhold som politiet ikke usannsynlig ville ha sperret øynene opp for. Det syntes bedre å tilrettelegge en farse av en samværssak hvor sakens realiteter aldri ville bli forsvarlig undersøkt.

I del to av B sin utskrift fra sine ”samtaler” med Cecilia begynte B med å skrive at Cecilias kommunikasjon bestod av ”enkeltord, bekreftelser, korte egne setninger, eller som utfylling og reaksjon på mine setninger”. I utskriften fra ”samtalene” brukes imidlertid formuleringen ”formidler Cecilia at”: «Faren tisset i do med tissen sin. Faren hadde tissen sin i munnen hennes. De var ikke på kjøkkenet men var ”på badekaret” når det skjedde. Faren hadde ikke tissen i munnen, men på henne. Det kom ”Es” og ”tiss” i munnen hennes når faren hadde tissen der. (da hun sier ”es” kommer det en ubehagsreaksjon) At tissen var hard og ikke myk når han hadde den i munnen hennes. At faren tok med hånden på tissen hennes. Flere ganger i løpet av samtalen forteller Cecilia og bekrefter at farens penis var i munnen hennes. Mine forsøk på å variere historien med ”pus” og lignende korrigerer hun.”

Psykolog B ga videre en vurdering av Cecilias ”formidlinger”: ”De ytringer Cecilia kommer med er konsistente og hun er lite ledbar i dialogen. Hun viser selvstendighet i sine ytringer og det er ingen referanse til mor i disse ytringene. Særlig signifikant oppfatter jeg de rytmiske bevegelsene Cecilia gjør med fingeren i vagina på dukken. Det er ingen elementer av leding av den adferden og den er konsistent med adferd hun også viste i min observasjon for ett år siden.”

Dette skal Cecilia ha ”sagt” til B. Det står helt i motstrid til det Cecilia hadde sagt under dommeravhøret hos politiet 5 måneder før. Det minste man kan si er at det er noe som ikke stemmer her. Det er bare ovenfor mor og psykologvennene hennes at Cecilia ”formidler” at hun er på det groveste seksuelt misbrukt. Vi som kjenner henne vet f. eks. at hun ikke bruker ord som tiss, og at hun ikke på noen måte kjenner til forskjellene på ”kvinnetiss” og ”mannetiss”, hun skal ha sagt at jeg hadde tatt henne på tissen hennes. Dette er jo psykologers og sosionomers språk, altså språket til de som drev og indoktrinerte en falsk overgrepshistorie inn i henne. Et barn snakker ikke slik. ”es” og ”tiss” i munnen er standardutrykk som psykologene bruker når de refererer hva barna har sagt til dem. Etter at de først har lagt uttrykkene i munnen deres.

Tilbake i rettsalen

Videoopptakene var av en så slett karakter at vi vanskelig kunne høre og se hva som foregikk under ”samtalene”, aller minst hva barnet sa. Cecilia hvisket et eller annet i blant, korte enstavelsesord umulige å oppfatte, og ingenting av det B påstod at Cecilia ”formidler” kunne bekreftes. Psykolog B hadde et stort, langt show, hvor han fortalte at her sier Cecilia det og det. Han kom spesielt inn på episoden fra opptaket høsten 1994 hvor Cecilia fører to dukker opp mot hverandre. Siden dette er bevegelser på skjermen får vi med oss at det slett ikke er Cecilia som fører disse dukkene sammen, men derimot B som setter to dukker inn i hendene på henne. Han la deretter sine hender utenpå Cecilias og fører de to dukkene sammen og gjør samleiebevegelser med dem.

(Alle andre land hadde sluttet med disse famøse dukkelekene for å bevise seksuelle overgrep. Kun i Norge holdt man ennå på med dem, lenge etter at det var påvist at de bare dugde til å sexfiksere barn som i utgangspunktet ikke var det,  kanskje den egentlige hensikten. Disse dukkene var utrolig lette å manipulere barn med, få knyttet deres tanker til kjønnsorganer og overgrep fra en fra psykologenes side allerede navngitt overgriper.) 

Min advokat rettet oppmerksomheten mot det vi kunne se i rettsalen under avspillingen av disse videoopptakene til psykolog B, at det var B som førte dukkene sammen, men psykologen feide min advokat kjekt vekk. Seansen varte omlag en og en halv time. Psykolog B fortsatte å legge ut om at her sa Cecilia det og det, men det var altså ikke mulig å få bekreftet sannhetsgehalten i hans utsagn, til det var kvaliteten på videoene for slett.

Dommeren lot det passere og grep ikke inn. Like lite som hun unnlot å gripe inn da B før hovedforhandlingen hadde nektet oss å se opptakene på forhånd. Jeg som ingen forbindelse før hadde hatt med rettsvesenet, begynte å lure på hva som foregikk, om dette virkelig var som det skulle være. Ville ikke en normalt mentalt utviklet tiåring ha påpekt overfor B at det han her fremla som ”bevis” i saken overhodet ikke tilfredsstilte den bevisbyrde som må følge med saker hvor så alvorlige anklager som overgrep mot et barn blir fremsatt? 

Så var det psykolog A sin tur. Igjen måtte min advokat spørre psykologen om hennes private forhold til mor. Hun sier da at hun har vært mors personlige psykolog for 3 år tilbake. Mor hadde kommet til henne fordi hun strevde med minner om seksuelle overgrep da hun var barn. Overfor meg hadde mor fortalt at faren var innblandet i dette, nå sa A at det gjaldt fettere av henne. Jeg vet ikke hvorfor historien ble forandret, muligens fordi en historie hvor en far var involvert i de påståtte illgjerningene ville få noen til å tenke at her ble jeg kanskje gjort til syndebukk for fedrenes synder. Ellers har jeg naturligvis ingen holdepunkter for å kunne vite om dette er sanne historier eller ikke.

De sendte hverandre julekort og slikt, kunne psykolog A fortelle. Historien om mor og hennes felles militante feminisme innen Helse og sosial spurte ikke min advokat noe om, vi ville ikke bygge vårt forsvar på at en gruppe militante feminister arbeidet for mor. Selv om det klart var tilfelle ville det ikke hjelpe oss å skåre noen poeng, her var deres kjønnspolitiske holdninger tildekket med faglighet og embeter som beskyttet dem mot all kritikk.

Den første psykolograpporten i saken sendte psykolog A til politiet. I retten sa hun at hun allerede ett før, på grunnlag av hva mor hadde fortalte henne at Cecilia hadde fortalte, hadde funnet at det var skjellig grunn til mistanke. På bakgrunn av henvendelser fra mor sommeren og høsten 1994 foretok A samme høst tre ”lekeobservasjoner/samtaler” med Cecilia. ”Formålet var å vurdere hennes behov for hjelp”, sa A i sin første rapport. A har altså fra dag en tatt standpunkt til overgrepsbeskyldningene. Jeg som faren ble utpekt som overgriper. Cecilia trengte behandling, den skal mors kolleger og venner stå for. 

Psykolog A sendte også en rapport til barnevernet, som retten fikk tilgang til. I den rapporten retter A oppmerksomheten mot hva som skjedde under møtet jeg hadde med henne, og hun kommer spesielt inn på måten jeg oppførte meg på da hun ba meg vise hvordan jeg vasket Cecilia foran og bak. Jeg skal ha oppført meg så merkelig at hun fikk forsterket sine inntrykk av at overgrep måtte ha skjedd. Hva som var merkelig kommer hun ikke mere inn på. At en slik konstruert situasjon fra hennes side hvor jeg skal snu et imaginært barn i luften og liksom vaske det foran og bak, skal kunne brukes til å  utpeke meg som seksualforbryter, er å dra det litt langt. 

Den subjektive objektivitet

I retten understreket A gang på gang at mor er troverdig. Som psykolog B ga A inntrykk av at i hennes verden vet man bare om mor og hva hun sier. Hun har heller ikke snakket med vitner som kan korrigere mors historie, slik barnevernet og politiet gjorde. Ikke snakket med sykehuset som foretok den medisinske undersøkelsen av Cecilia. Psykolog A ga inntrykk av at hun ikke vet noe som helst om at politi og barnevern forlengst har avslørt mors usannheter. Ikke sjekket hun hvordan Cecilia oppførte seg i barnehagen, hun tror bare blindt på mor. Hun sa at hun har støttet mor i å prøve å få adoptere alene, selv om dette må sies å være langt utenfor hennes mandat. 

A fulgte opp med sin rapport nummer tre til hovedforhandlingen. Til sammen fem psykolograpporter var lagt inn i saken så langt, to fra B og tre fra A. Fra disse ”nye bevisene” («nye» fordi de var ”bevis” som ble lagt fram etter at politiet hadde henlagt anmeldelsen) vil jeg sitere noen avsnitt direkte. I sin rolle som behandler hadde A gjort en rekke observasjoner og trukket flere konklusjoner som hun redegjorde for:

”Cecilias utsagn om seksuelle overgrep. Cecilia hadde sagt til mor at hun ville fortelle meg om overgrep. Dette var jeg blitt informert om. Jeg spurte derfor ved innledningen av timen (helt i begynnelsen av terapien ) om hun hadde noe hun ville si meg. Med tårer i øynene og helt tydelig smerte i ansiktet sa hun.” Ekkelt i munnen. Pappa tiss i munnen min”. Hun gjorde gjentatte bevegelser med tungen ut, og tørket av den med hånden, virket fortvilet. Jeg gjentok det hun hadde sagt, hun nikket bekreftende. Jeg spurte så om han hadde gjort mer. Hun svarte: ”Pappa munnen på tissen min” og ”au i stompen min”. Jeg gjentok dette og hun nikket. Jeg spurte om det var i stua. Hun svarte: ”Nei, mammas seng, soverommet” Hun gjentok dette når jeg spurte om det hadde foregått i de andre rommene. Hun gjentok tungebevegelsen og nikket igjen når jeg spurte om det var ekkelt. Hun så fortvilet ut.

 Senere har hun ved en rekke anledninger, i lek med anatomiske dukker, lekt seksuelle handlinger. Hun har puttet fingre, elefantsnabel og pappadukkens tiss i jentedukkens munn, gjort tydelige samleiebevegelser og laget stønn. Av og til lar hun elefanten putte sin snabel inn i alle dukkens åpninger og laget samleiebevegelser. Da har hun vært tydelig agressiv. Senere har vi lekt (initiert av meg ) at jentedukken har fått stoff puttet i munnen og at det ble vanskelig å puste. Hun har sagt ”jenta redd” når jeg har spurt, og har hatt tårer i øynene. I en lekesekvens der jenta ikke skal si det til noen etter at elefanten har puttet snabelen i munnen hennes, bråstoppet hun og så redd ut: ”Jeg sa det til mamma”. Hun er meget påpasselig i leken med at pappan aldri kan passe jenta når mamman drar på jobb. Det holder hun konsekvent fast ved.”

I et senere avsnitt skriver psykolog A: ”Min oppfatning er at Cecilia kan fortelle om overgrepene enten når hun er i en konkret situasjon som er lik eller liknende den hun var i da det skjedde, eller hvis den hun snakker med stiller ”de rette spørsmålene”. Det vil selvfølgelig være ledende spørsmål. Jeg tror ikke hun vil forstå sammenhengen mellom åpne, ikke ledende spørsmål og egne erfaringer. I en terapeutisk sammenheng er vi ikke på jakt etter ”sannheten”, men subjektiv opplevelse og følelser. Jeg vil arbeide videre med Cecilias overgrepserfaringer i dette perspektivet.”

En splittet personlighet

Psykolog A skriver at psykologens rolle i slike saker som dette ikke er å finne ut sannheten om overgrep har skjedd eller ikke. Imidlertid, i neste setning, sier hun at hun vil arbeide videre med Cecilias ”overgrepserfaringer”. Altså går hun allikevel ut fra at overgrep har skjedd. ”Arbeidet” besto i å stille ledende spørsmål, initiere overgrepssituasjoner, leke overgrepssituasjoner, o.l., for å få barnet til å si det var misbrukt, dette som et ledd i bevisfremkallelsen.

Psykolog A hadde ikke tatt opp noe på video fra sin ”behandling” av Cecilia. Sitatene fra hennes utskrift av hva Cecilia har sagt til henne, kan derfor ikke bekreftes. Men om Cecilia virkelig har sagt dette til psykolog A er det mye som tyder på at mor og psykologene nå hadde klart å splitte Cecilias personlighet. Hun var en person sammen med mor og psykologene, en sexfiksert jente som fortalte, eller hentydet, til inntrenging i munn, vagina og anus, som stønner under de påståtte samleiene som en godt voksen. Siden psykologene sa selv at de arrangerte overgrepssituasjoner for Cecilia, kan man spørre seg om det var sånn at her sto eller lå psykolog A foran Cecilia og stønnet mens hun lagde samleiebevegelser, for virkelig å lære opp barnet i voksensex. Man lekte ”ikke-kan-si-det-lekesekvenser” hvor det mellom linjene gis inntrykk av at den angivelige overgriperen truer barnet til å holde kjeft om overgrepet.

Initiert av psykolog A, ifølge henne selv, ”leker” barnet hun får stoff i munnen og ikke får puste. A og mor hadde her, skulle det vise seg, satt sammen en drapshistorie, at jeg hadde prøvd å drepe Cecilia ved kvelning. Spørsmålet reiser seg her om hvilke andre ”leker” A initierte for barnet utenom ”kvelningsleken”. Det ble ”lekt” mange slags ”leker” med barnet. I virkeligheten godt instruerte handlinger man kan mistenke psykologene for å ha iscenesatt for å forvirrre og hjernevaske et barn til å tro at far virkelig hadde forgrepet seg på henne. De voksn, moren og hennes psykologvenninne hjalp til med å legge stønn og seksuelle ord i munnen til barnet.  

Man lekte ikke bare med dukker, men også med lekedyr. Kanskje var det all denne ”lekingen” med lekedyr under psykologbehandlingen av barna som førte til at nærmere 40 barn i Bjugn mente seg å ha hatt sex med sauer. Barn liker jo å leke og gjentar gjerne de lekene de har lært; her er de blitt lært opp i ”overgrepsleker”, når de gjentar lekene har psykologene fått sitt ”bevis” for at overgrep virkelig har hendt. 

Utenfor disse observasjons og samtale og terapi og behandlingsrommene hvor hun blir ført inn og ut med jevne mellomrom som behandlingstrengende av mor og psykologene, er det en helt annen Cecilia. En Cecilia som hver dag er i barnehagen og ingenting sier eller gjør som viser til overgrep, som er hos venner og bekjente og aldri sier eller gjør noe som hentyder til misbruk, som er på besøk oppe hos tanten hvor hun møter sin far, sitter på hans fang og viser hvor glad hun er i ham. En Cecilia som hos barnevern og politiet heller ikke viser noen tegn på overgrep og ikke nevner noe om slikt. En helt annen Cecilia enn den murt inne i disse rommene hvor det kryr av dukker med kjønnorganer hun blir pålagt å ”leke” med. Hvor hun blir opplært i å stikke pappatiss inn i jentehullet eller munnen eller anus på jentedukken, mens alle voksne snakker om den fæle pappadukken, som i det virkelige livet er hennes far. Eller pappa blir elefanten slik psykologen vil leke ”leken”, og bruker snabelen sin på en ufin måte.

Er dert dette som skjer? At Cecilia splitter sin personlighet som eneste utvei når hun føres inn til disse psykologene. Cecilia har skjønt hvordan hun skal oppføre seg og hva hun skal si for å framstå som ”flink jente” ovenfor ikke bare mor, som hun tross alt må stole på vet best, men også disse snille menneskene som alltid leker merkelige dukkeleker med henne. Men straks hun er utenfor mors og psykologenes rekkevidde går hun tilbake til å oppføre seg som et vanlig barn som ikke er på noen måte spesielt sexfixert. Når hun ikke ledes og styres av dem for å tilfredsstille deres forventninger om at noe galt er skjedd med henne seksuelt, får hun være seg selv igjen.

Forøvrig hadde ikke vi noen elefant som leke til Cecilia mens jeg bodde sammen med henne, det er A som introduserer den. For jeg håper hun ikke mener at jeg også kan omforme meg til en elefant som stikker ”snabelen min” inn i små barn. Som vi ser så får denne en stor rolle å spille og blir nevnt flere ganger, kanskje for å gi litt ekstra krydder til grovere og grovere overgrepshistorier, elefantsnabler er jo store og grove, det blir vel kanskje litt ekstra skremmende når den settes i forbindelse med at den trenger inn i barn helt ned til 3-4 år.

Forventninger og immunitet

Man skaper et mannemonster det er all mulig grunn til å være redd for. Verst for meg var det å vite at min motpart hadde Cecilia i skrustikka, og at jeg ikke hadde makt til å kunne å forsvare henne mot disse virkelige overgriperne. Det var høyt ansette folk med straffefrihet. Det vet de også selv og derfor gjør de som de vil og drar skrustrikka barnet sitter i litt ekstra til om nødvendig. Det var jo ”til barnets beste”, man måtte få frem det hun åpenbart fortrengte, unnskyldte de seg med.

I rettsalen gikk ikke psykolog A så mye inn på det som sto i rapporten hennes. Hun brukte en del tid på å snakke om meg og hvor dårlig jeg hadde oppført meg på møtet med henne, spesielt var hun overrasket, sa hun, over at jeg ikke prøvde å gjøre meg populær hos henne. Nå prøvde jeg vel ikke akkurat å gjøre meg verken spesielt populær eller upopulær hos henne, jeg så ikke først og fremst på saken som noen popularitetskonkurranse. Og det var vel hun som i utgangspunktet tok den krigerske og aggressive linjen da hun fant ut at jeg ville forsvare meg mot anklagene. For å bli populær hos A måtte jeg ha løyet og sagt jeg var en barneovergriper, andre alternativer fantes ikke. Jeg måtte ha sagt meg villig til å gå i terapi, behandling, observasjon og jeg vet ikke hva. Så hadde alt vært greit. Jeg hadde sikkert fått se Cecilia en gang i uken som under besøksordningen, men nå under virkelig tilsyn, og vi hadde hatt mere orden på sysakene.

Siden jeg var så kranglevoren som jeg var, og så frekk at jeg nektet for at jeg hadde utført overgrep mot barnet, hadde jeg stelt meg sånn at jeg bare hadde forverret min posisjon. Det var det inntrykket psykolog A klart ga i retten. På slutten av sin forklaring uttrykte hun: ”Han kan jo få bli en sånn pendlerpappa, som så mange andre.”

 I retten skinte det igjennom hos alle på motpartens lag at de var helt sikre på at mor ville få adoptere alene når separasjonsperioden var over om ett par måneder, og hun hadde fått skilsmissepapirene. I adopsjonslovens paragraf 5 står det at bare ektefeller kan adoptere sammen. Om to måneder var vi ikke ektefeller og da ville mor få aleneadopsjon. Da var far ute. Da ville jeg også miste min rettslige interesse til å få ført samværsaken videre. Man gikk altså ut fra at dette ville bli den eneste rettsaken om samvær. Kanskje derfor syntes de at de kunne ”legge på litt” når det gjaldt anklager om mordforsøk og de mest bizarre overgrepene.

Under psykolog A sin ”vitneforklaring”, åpnet for engangs skyld den kvinnelige dommeren munnen og spurte om det ville komme mer. Underforstått flere grove anklager. Psykolog A så meg da direkte i øynene med iskaldt blikk og svarte:” Ja, jeg er sikker på at det vil komme mer”. For alle i rettsalen var det klart at hun truet meg til ikke å fortsette saken. Litt kranglevoren kunne jeg få være, men om jeg fortsatte å utfordre systemene, sosial og helse og rettssystemet, ville det gå meg ille. I denne sekvensen mellom dommeren og A kom det også fram at jeg ville tape denne samværsaken. Det ledende spørsmålet fra dommeren om hva fremtiden ville bringe mellom psykolog og barn, det direkte svaret med ord og blikk rettet mot meg, tydet på at dette var vel forberedte handlinger. De så allerede lengre fram og ville med trusler om nye anklager prøve å få meg til ikke å anke avgjørelsen. 

Psykolog A kunne ellers fortelle at hun nå hadde trukket enda en psykolog inn i ”behandlingen” av Cecilia. Fra denne nye psykologen skulle det komme mer. Nå skulle det være snakk om forsøk på knivdrap fra min side.

Min advokat lurte på om det hadde vært noen uformelle kontakter mellom psykolog A, ”vergen med de mange rollene.” og psykolog B, foruten de arbeidsmessige og studiemessige kontaktene som knyttet dem til mor. Da dette spørsmålet ble stilt henne ble psykolog A sint. Også dommeren hevet stemmen og mente dette var et utilbørlig spørsmål. Min advokat hadde tidligere spurt begge psykologene om de mente de kunne være sannhetsvitner på at overgrep hadde skjedd når de samtidig var ”behandlere” for Cecilia, brukte metoder som å legge ord i munnen hennes og stilte ledende spørsmål. Når de via dukkeleker tilrettela situasjoner lik overgrepssituasjoner,slik metodene deres var ifølge dem selv, kunne de da sies å være troverdige sannhetsvitner?

På slike spørsmål ble de begge psykologene sinte og opprørte og snudde spørsmålet dit hen at om det var så at min advokat og jeg ville nekte Cecilia behandling, etter at hun beviselig hadde blitt utsatt for grove overgrep fra min side. På den måten gjorde de seg immune mot enhver logisk argumentasjon.

Det var også andre vitneforklaringer, men jeg har kun tatt med psykologene sine her. Ingen andre vitner er nevnt i dommen. Psykologene var altså, noe merkelig, blitt innlemmet som vitner. De sa i retten at de var ”behandlere” for Cecilia, men de var også psykologiske fagfolk der de ”observerte” henne og viste til arbeidet som ”terapeutisk”. De fremsto i sine rapporter som ”sannhetsbærere” for at overgrep hadde skjedd, i tillegg til at de framsto som spesielle ”etterforskere” som ved særegne metoder kom fram til hva som ”virkelig” hadde skjedd i saken.