Ola Arve Solstad: En fars maktesløshet, kapittel 1:

Et ønsket barn

Sommeren 1989 startet min forhenværende kone og jeg arbeidet med å få adoptere et barn. Noen år tidligere hadde hun mistet et barn ved svangerskap som jeg var far til. Hun kunne siden ikke få barn. For å bli godkjent som adoptivforeldre måtte vi stille opp på flere møter på et familierådgivningskontor, fylle ut søknadsskjema, ansatte derfra kom deretter på besøk hos oss for å se om vår bolig tilfredsstilte standarden for å kunne ha barn boende der.

Vi fikk våren 1991 samtykke fra Statens Adopsjonskontor (heretter forkortet SAK) til å adoptere fra det som heretter vil bli kalt adoptivgiverlandet. I desember 1991 dro vi over til dette landet og hentet vår adoptivdatter.

Et av vilkårene for endelig avsluttet adopsjon slik det var nedfelt i forhåndssamtykket lød som følger: «Det er et vilkår for godkjenningen at det ikke er skjedd endringer i familiens økonomiske, sosiale eller helsemessige situasjon i tiden fra søknaden om adopsjon og til tildeling av barn har funnet sted». Siden ingen slik endring fant sted innenfor tidsrammen, men siden SAK og Barne- og Familiedepartementet (heretter forkortet BFD) begge så ut til å være opptatt av å få gitt mor en aleneadopsjon, måtte man gi denne delen av loven et helt nytt innhold. Med det innholdet loven gir uttrykk for måtte også far få adoptere, men det satte SAK og BFD seg steilt imot som vi skal se.

Min forhenværende kone påstod at hun som barn hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra flere slektninger. Hun hadde gått til psykolog for å få behandling for psykiske plager i forbindelse med dette. Hun ga også uttrykk for at hun var redd for at Cecilia skulle bli misbrukt seksuelt, men at hun stolte på at jeg ikke ville gjøre noe slikt. Imidlertid merket jeg raskt en sterk mistenksomhet hos henne, og det gjorde meg utrygg.

I løpet av de vel to og et halvt årene hele familien bodde sammen før de første anklagene om overgrep kom opp, er det vel riktig å si at vårt ekteskap skrantet. Av flere grunner som jeg ikke skal komme inn på her, men det jeg opplevde som mors mistro ovenfor meg i mitt forhold til Cecilia var en av dem.

I alle tilfeller kunne vi nå ikke skille oss fordi det hadde oppstått konflikt rundt adopsjoner mellom adopsjonsgiverlandet og Norge som forkludret adopsjonsprosessen. Vi skulle det første året fungere som fosterforeldre for barnet. Når dette året var omme skulle vi så bli fullverdige adopsjonsforeldre. På grunn av konflikten mellom de to statene ble dette ikke noe av. Flere par som fungerte som fosterforeldre mens de ventet på at adopsjonene skulle bli sluttført for barna fra dette landet, fikk dermed ikke avsluttet sine adopsjoner. Til stor frustrasjon. Den norske stat kunne ha skjært igjennom og bevilget ensidig norsk adopsjon til alle, men det var tydelig at diplomatiske interesser ble satt foran barna og familienes rettsvern. I denne situasjonen framsatte mor beskyldningene om at jeg hadde forgrepet meg seksuelt på Cecilia.

Den første anklagen

Det er den 2. juni 1994. Jeg ligger fullt påkledd i senga og leker med min adoptivdatter som er i sengeklærne. Vi brukte gjerne å gjøre det sånn før vi la Cecilia i hennes egen seng når hun var blitt trett og ville sove. Plutselig står mor i døren: «Å, jeg ser at du driver og tar på Cecilia». Jeg forstår ikke sånn i farten hva hun mener, men før jeg får summet meg og spurt henne hva dette skal bety, forsvinner hun tilbake i stua. Jeg leker litt mere med Cecilia, men ukonsentrert. Hva hadde moren ment?

Jeg legger Cecilia i sin egen seng og går ut i stua til min kone for å oppklare saken. Jo, sier hun, hun hadde sett at jeg hadde handa nede i nattbuksa på Cecilia. Men det er jo ikke sant, bedyrer jeg, jeg hadde hendene oppe på overkroppen hennes, jeg holdt lett i henne så hun ikke skulle falle omkull, som hun jo gjerne gjør når vi leker og hun kaver omkring, jeg driver jo ikke og tar handa ned i buksa på barn. Hun blir mutt og sur og sier ikke mer på en stund før hun sier at hun tror det er best jeg går til behandling.

Det viser seg at hun allerede har en psykolog klar til meg, nemlig hennes egen personlige psykolog. Dette var på en tid da saker om seksuelle overgrep dominerte førstesidene. Nå var dette hysteriet også nådd meg.

Jeg må her fortelle at mor arbeidet innen barnepsykiatrien, hun var sosionom og familieterapeut. I de påfølgende årene, mens jeg kjempet for retten til å få adoptere, tok hun et hovedfag i sosialt arbeid. Etter 20 års arbeid innen helse og sosialsektoren var hun et respektert medlem av dette systemet.

Det er vel riktig å si at varselsklokkene ringte ganske øyeblikkelig inni meg. Med hennes psykolog nevnt, og med meg allerede satt i en rolle som behandlingstrengende, kunne jeg forestille meg at det ville dukke opp nye og alvorligere anklager. Jeg sa til mor at dette hun sa gav meg nerver. Ikke turde jeg bo der lenger, ikke turde jeg vente på at nye falske beskyldninger dukket opp.  Jeg dro derfor samme kveld ned til en kamerat av meg som jeg hadde leid en leilighet hos tidligere. Han hadde ledig fra 1. juli, og jeg tok den.

Men en plass måtte jeg bo fram til den nye leiligheten ble innflyttingsklar. Jeg dro derfor tilbake til mor og forklarte den nye situasjonen, at det var en måned til jeg kunne flytte til ny leilighet, at jeg derfor måtte bo denne måneden sammen med henne og barnet. Jeg sa samtidig fra om at jeg ikke på noe tidspunkt ville være alene med Cecilia, det turde jeg ikke etter det som var skjedd.  Fra nå av måtte hun ta Cecilia til barnehagen, det som før var min jobb. Jeg arbeidet som nattevakt på en stor institusjon, det var derfor mest naturlig at jeg hadde den oppgaven etter at jeg hadde kommet fra arbeid. Det betydde også at det var jeg som vasket og stelte Cecilia om morgenene, men slik situasjonen var blitt var jeg redd for at dette kunne gi anledning til nye beskyldninger.

I etasjen over oss bodde en annen helsearbeider sammen med sin datter. Vi hadde vel det som må kalles et åpent hus oss imellom. Datteren fungerte som storesøster for Cecilia og moren som tante. Flere ganger om dagen var de innom oss, og flere ganger om dagen var vi oppom dem. Vi var en del av deres familie, og de en del av vår. Da vår felles venninne fikk høre om anklagene støttet hun meg øyeblikkelig. Hun var alenemor, og jeg hadde under hele hennes datters oppvekst fungert som en slags onkel for hennes datter, jeg tok henne med på kino, sirkus og andre aktiviteter. Moren visste at jeg aldri ville begå noe overgrep ovenfor barn, at jeg hadde klare grenser for hva som var riktig og galt.

En misforståelse?

Knapt en uke etter at den første anklagen trakk mor den tilbake. Hun sa at hun hadde misforstått og at det hele hadde sin bakgrunn i hennes egne opplevelser som barn. Nå bedyret hun at hun visste at jeg bare var en god far for Cecilia, og tryglet meg om å fortsette å bo sammen med dem. Jeg var imidlertid skeptisk. En grense er på en måte overskredet når man allerede har anklaget sin mann for seksuelle overgrep. Fra andre saker jeg hadde kjennskap til hadde jeg forstått at det blir som bordet fanger, det vil alltid bygge på seg med nye og alvorligere anklager. 

Mor prøvde nå på alle måter å bøte på skaden, samtidig som hun stadig fulgte med på  hva jeg og barnet gjorde. I begynnelsen av juli, etter at jeg hadde flyttet til den nye leiligheten, ringte hun meg og inviterte meg med på en sykkeltur sammen med seg og Cecilia på den kjente ”rallarveien” på Hardangervidda. Tanten og hennes datter skulle hun også spørre om ville bli med. Jeg sa det var greit for meg så lenge de ble med, med dem som vitner regnet jeg med at det ikke kunne fabrikeres nye anklager.

Dermed dro vi fem stykker dro på sykkel og telttur. Mor overvåket oss hele tiden med falkeblikk, om jeg og Cecilia var så mye som 50 meter borte fra henne fulgte hun etter oss, som etter ordre. Hun hadde ikke usannsynlig pålagt seg en dobbeltrolle under turen, en som mor og en annen som helse og sosialarbeider som hadde fått inn en bekymringsmelding på sin kontorpult om at et barn var i en farefull situasjon, og at situasjonen måtte overvåkes.

I slutten av august kom det nye anklager. Nå sier mor at barnet har fortalt at jeg har tatt henne på tissen. Jeg svarer at hvis Cecilia virkelig har sagt noe slikt må mor anmelde meg til politiet, men det vil hun ikke. Imidlertid bør jeg begynne å gå i behandling. Hun er ellers helt i fra seg og hyler og skriker og nekter å argumentere. Noe senere blir det ordnet et møte hvor tanten, mor, jeg og min beste kamerat deltar. Både tanten og jeg argumenterer med at vi aldri har hørt Cecilia bruke et ord som ”tissen” før, men mor gjør seg bare hard og innesluttet, dette vil hun ikke diskutere. Vi oppfordret henne til å ta Cecilia med til noen felles venner av oss for at de skal få snakke med barnet hvis noe galt har skjedd, men det vil hun heller ikke. Tanten foreslo da, noe hun har angret svært på i ettertid, at jeg gikk og snakket med psykologen til mor, som vi allerede visste var inne i saken.

Psykolog A

Møtet hos psykologen ble et slag i ansiktet på meg. Før møtet hadde tanten til Cecilia vært oppe hos henne og levert henne et brev hvor hun beskrev mitt gode forhold til hennes datter, om sitt kjennskap til meg de 15 siste årene, og at hun visste jeg var uskyldig. Psykologen møter meg med kaldt blikk når jeg ankommer. Ingen fremstrakt hånd. Hun åpner samtalen med å tilby meg behandling. Jeg avslår avmålt dette. Så forteller hun at mor aldri har løyet for henne, så hun tror fullt og fast på henne, også på disse siste anklagene. Jeg viser til at jeg aldri hadde vært alene sammen med Cecilia i disse situasjonene hvor beføling skal ha funnet sted. Jeg hadde vært på besøk i huset, men ifølge tidspunktet mor hadde oppgitt var hun og en niese av henne også tilstede i vår lille stue, og niesen hadde ikke så vidt jeg visste sett at noe tilnærmelsesvis slikt det var påstått virkelig hadde foregått. Ville det ikke dessuten være litt unaturlig å drive å beføle et barn mens mor og andre slektninger av henne var tilstede?

Når jeg forsøkte å forklare at anklagene mot meg ikke kunne være sanne, ble psykologen sur, furtete og sint. Akkurat som moren. Følelsene rant over for henne. Hun begynte å spytte ut anklager mot meg om at jeg driver og arrangerer møter og at jeg har bearbeidet tanten til å forsvare meg. Jeg bedyrer for psykologen at det var tanten selv som uavhengig av min vilje skrev dette brevet til henne for å få forklart situasjonen bedre, mor var selv vitne til dette. Ellers hadde jeg ikke arrangert noe møte, jeg bodde ikke lenger i huset, men tanten og mor hadde kommet sammen for å ordne det slik at vi snakket sammen og prøvde å ordne dette i minnelighet før marerittet veltet fullstendig over oss alle. Vi måtte tenke først og fremst på Cecilia. Psykologen fortsatte å bebreide meg for det hun anså som en taktikk fra min side for å kunne forsvare meg bedre. Jeg på min side var av den mening at jeg hadde all mulig rett til å forsvare meg mot falske beskyldninger. Det kom til litt munnhuggeri.

Så ba psykologen meg vise hvordan jeg stelte barnet på badet. Med hendene foran meg i luften lot jeg som jeg ”vasket” barnets kropp. Psykologen overvåket meg med mistenksomt blikk. Siden skulle denne episoden bli brukt imot meg i rapporter fra henne.

I oktober 1994 begynte jeg en gang i uken å besøke Cecilia oppe i etasjen hos hennes tante og storesøster. Det var en besøksordning mor hadde gått med på, men ofte kunne hun fortelle at tidspunktet ikke passet. Alt i alt fikk jeg treffe Cecilia kun ca 70-80 timer fram til juli 1995, da psykologene og mor stoppet besøksordningen. Besøkene gikk egentlig fint. Cecilia og jeg lekte sammen, hun satt på fanget mitt og koste seg, og det var åpenbart for alle, ikke bare tanten og storesøster, men også alle som stakk innom av venninner og venner, at Cecilia ikke var noe redd meg. At hun ikke så på meg som en det var farlig å være sammen med, snarere tvert i mot, at jeg var den gode faren hun alltid hadde vært glad i.

Advokat

Jeg tok kontakt med advokat. I og med Cecilias svake rettslige stilling tok han kontakt med SAK og fikk bekreftet at det ikke ville bli aktuelt å sende Cecilia tilbake til adoptivgiverlandet. Ellers prøvde vi å få til en minnelig ordning uten å måtte innom rettsapparatet, innen det ville konflikten kunne forverre seg. For å ha noe mer konkret å forholde oss til prøvde vi å få datert når de angivelige befølingene hadde funnet sted, men vi lykkedes ikke i å få tidfestet noe. Til slutt fikk vi ordnet et møte mellom partene, men dagen før møtet skulle finne sted, fikk vi beskjed om at det ikke ville bli noe av. Mor ville ikke.

Alvorligst for saken var allikevel at jeg via kjentfolk, fagfolk innen helse og sosial, fikk greie på at ikke bare psykolog A, men også en psykolog B, nå drev og ”behandlet” Cecilia for skader etter seksuelle overgrep hvor jeg var utpekt som overgriper. Psykolog B var også en gammel kjenning av mor.

Cecilia var 3 år. Med tanke på at mor kanskje senere ville gjøre alvor av å anmelde meg til politiet, kanskje utsatte hun bare anmeldelsen til hennes venner psykologene hadde fått ”behandlet” Cecilia nok til at hun ble helt forvirret og sa alt de ønsket seg, sto vi overfor en sak hvor Cecilia og min rettsikkerhet var alvorlig truet. Selv sa jeg aldri et vondt ord til barnet om mor. Noen måtte tenke på barnet, det ble allerede skvist i sin lojalitet til begge foreldrene av mor og psykologene og hadde det vanskelig nok som det var.

Advokaten og jeg hadde varslet om at det ville komme en stevning til  Byretten med krav om vanlig samværsrett mellom Cecilia og meg. Etter at det var klart at mor ikke ville snakke med oss om en minnelig ordning, sendte min advokat i mai 1995 inn stevningen. Dagen etter anmeldte mor meg til politiet og sendte søknad om separasjon.

Jeg var blitt anmeldt til politiet, men vår part fikk ikke vite noe om dette. Først vel en måned senere, etter at min advokat, via en annen advokat, fikk greie på at det skulle holdes et dommeravhør med Cecilia uten ham, noe han selvsagt protesterte på og fikk skaffet seg adgang til, fikk jeg et brev fra ham hvor han fortalte meg om utviklingen. Jeg fikk da lest anmeldelsen hos ham og jeg ringte selv politiet og ba om å få forklare meg. Fra politiet selv hørte jeg ingenting og var redd for at det ble tatt ut siktelse/tiltale før jeg fikk forklart meg. 

Det var lite nytt i anmeldelse. Det antydes at noe galt skjedde på turen på rallarveien sommeren året før. Her skulle det komme mer da mor besøkte politiet igjen siste dag i august, etter at hun og en venninne av henne hadde tatt med Cecilia på en ”rekonstruksjonstur” sommeren 1995, ett år etter. Hensikten med ”rekonstruksjonsturen” var å få knyttet forestillinger om seksuelle overgrep til visse steder langs ruten og dermed indoktrinere en falsk overgrepsfortelling i Cecilia.

Mor gjentar episodene fra huset vi bodde i. Men hennes nieser som var tilstede i rommet ved de anledningene som var nevnt hadde ikke stått fram og bekreftet disse episodene hvor befølingen skulle ha skjedd. De bodde i en annen by, mor hadde fått dem på besøk nettopp for at de skulle hjelpe henne som ”vitner”, men de ville altså ikke være med på spillet.

Mor forteller videre at psykolog B skal ha tatt opp videoopptak av ”samtaler” med barnet, politiet skal få dem til gjennomsyn. Disse videoopptakene skulle vise seg å få en sentral rolle i saken, da B ikke ville gi dem fra seg til andre juridiske myndigheter, eller til vår part. Mor ga i anmeldelsen inntrykk av at jeg nå har en besøksrett med Cecilia under tilsyn, lik en seksualforbryter som må overvåkes.

Men mor vet selv at tanten, jeg og hun ble enige om denne ordningen, og at tanten ikke på noen måte er der som oppsynskvinne over meg, slik mor forsøker å vri det til.  Til slutt i anmeldelsen sier mor at hun vil ha oppnevnt en navngitt kvinnelig advokat som bistandsadvokat for Cecilia. Politiet oppnevner senere denne advokaten.

Dommeravhør

Tiden er kommet for dommeravhør av barnet. I referatet står det: «På stadige forespørsler fra politibetjenten om noen hadde gjort noe med henne (fornærmede) som hun ikke likte svarte hun hele tiden ”nei”. På direkte forespørsel fra politibetjenten om noen enten i barnehagen eller hjemme hadde tatt henne på tissen svarte hun nei. Endelig ble hun direkte forespurt om fengsel i avhøret uten at dette førte til opplysninger av betydning i saken.»

Jeg får se videoen fra avhøret hos min advokat før jeg drar selv for å snakke med politiet. Avhøret varte en time og 35 minutter, og protokollen fra avhøret, som jeg har referert alt fra, ga ikke noe inntrykk av hva som skjedde. Politibetjenten presset og presset barnet for å få det til å fortelle at noen hadde tatt henne på tissen, og om ikke dette skulle være far. Cecilia gjentar sitt nei. En gang bryter hun monotonien og sier at hun vil at pappa skal komme tilbake. Til slutt blir Cecilia urolig og flere ganger tar den kvinnelige politibetjenten hardt i henne for å få henne til å holde seg i ro. En gang vrir Cecilia seg løs og går bort til vinduet og prøver å klatre opp. Da bjeffer politibetjenten: ”Er du ikke rolig nå, så kommer mannen og tar deg”. Det var åpenbart at hun ikke tenkte på meg spesielt, men mere mannen generelt, som da altså kommer og ”tar” urolige barn. Et slikt unyansert syn på menn i sin alminnelighet hadde denne erfarne politibetjenten, den ledende innen feltet overgrep mot barn i politietaten i vår by på denne tiden.

Leseren undrer seg kanskje over hvorfor politibetjenten nevner ordet fengsel for Cecilia. Det har sin bakgrunn i at mor forteller i anmeldelsen at etter et besøk oppe hos tanten under besøksordningen med meg hadde Cecilia kommet ned til henne og trukket for gardinene på rommet sitt. Deretter hadde hun trukket ned buksen til hun ble naken nedentil. Dette går igjen i mange av fortellingene til mor, at barnet trekker ned buksen, men ingen venner av oss, eller de i barnehagen, hadde noen gang sett Cecilia oppføre seg slik. Da mor spurte hvorfor hun gjorde dette forteller mor i anmeldelsen at Cecilia skal ha svart: ”kunne ikke si, må i fengsel.”

Under dommeravhøret kom det fram at Cecilia ikke hadde den minste formening om hva et fengsel var for noe. Mens det i mors ”fortelling” gis inntrykk av at noe galt har skjedd oppe hos tanten, og at Cecilia ikke kan si noe om dette fordi pappa kan komme i fengsel, viser avhøret at mor dikter opp hele episoden og vikler barnet inn i en historie det ikke forstår noe av. Protokollen blir derfor helt misvisende når den sier at det ikke kom fram noe av betydning for saken her. Tvert i mot viste dommeravhøret av barnet at mor for med alle slags løgner og diktet opp usanne historier. 

Videre ble Cecilia sendt opp på et sykehus for å bli undersøkt. Det sies fra sykehusets side: «Rundt skjedeåpningen var det ingen sårdannelser eller rifter å se, og selve skjedeåpningen var ikke utvidet. Endetarmsåpningen var helt normal» Sammenfatningsvis sies det at det ikke er gjort funn som gir holdepunkter for at seksuelle overgrep kan ha funnet sted, men det sies avslutningsvis at undersøkelsen ikke kan utelukke at noe slikt kan ha skjedd. I den forbindelse påpekes det at de påklagde forhold ligger nesten ett år tilbake i tid. Men, hvis mor ikke virkelig trodde på sine egne påstander om at overgrep foregikk, hvorfor ble ikke Cecilia undersøkt mens jeg ennå bodde hos familien, hvorfor vente et helt år etter at jeg var flyttet ut?

Men ingen røyk uten ild sies det, og mor spiller nå ut flere kort. Fra et barnevernskontor fikk vi brev om at de hadde mottatt fra Barnevernsvakten ved Politikammeret en bekymringsmelding om at det var mistanke om at jeg drev og forgrep meg seksuelt på Cecilia. Mor hadde ikke usannsynlig gått til Barnevernsvakten der hun hadde en rekke venninner, de fleste tilbake fra Sosialskoletiden. Så hadde de sendt inn en bekymringsmelding uten å snakke med meg slik at jeg fikk gitt dem min versjon av saken. Sånn fungerte det altså, helse og sosial, som rene venninnetjenester. Jeg og min advokat ble innkalt til et møte med barnevernet. Der skjedde det ikke stort annet enn at jeg gjentok det jeg hadde fortalt politiet.

Helse og sosial

Mor spiller ut sine lederevner innen systemet Helse og sosialt arbeid, oppnevner støttemedlemmer for seg som setter ulike institusjoner i sving. Mor vil ha oppnevnt en bistandsadvokat for Cecilia. I samværssaken som var under oppseiling blir samme bistandsadvokat siden oppnevnt som hjelpeintervenient. Siden oppnevner overformynderiet den samme juristen som verge til Cecilia. Denne kvinnelige juristen opptrer ellers ifølge alle sakspapirer som mors advokat i samværssaken og i adopsjonssaken, hvor hun går inn for å hjelpe mor med aleneadopsjon. Det blir tilsammen fem roller. Det er mor som opprinnelig trekker henne inn i saken, siden oppnevner overformynderiet henne til nye viktige roller med den begrunnelse at hun allerede er inne i saken fra anmeldelsen av. At det er en part i saken som har trukket henne inn, synes ikke å bekymre noen.

Min advokat skrev flere brev hvor han beklaget denne fremgangsmåten som han mente var i strid med forvaltningsloven, men alt var i orden, mor måtte få anledning til å velge hvilke stillinger i saken som skulle bekles av hvilke av hennes venner og kolleger. Hvem er så denne kvinnen som får bekle fem av de viktigste stillingene i saken? En kjenning av mor fra flere barnevernssaker, jeg hadde selv sittet og hørt mor diskutere saker med henne på telefonen. Ellers er hun mest kjent som den mest glødende militante feministen innen rettsvesenet i vår by. Ikke akkurat den jeg som far og mann ville ha utnevnt til alle disse stillingene hvor hun angivelig skulle hjelpe barnet, men hvor hele hennes politikk fra dag en viste seg å være å støtte bare mor i hennes mange krumspring for å få ordnet en aleneadopsjon for seg selv.

Politiet hadde også oppnevnt en setteverge for Cecilia. Dette var mors beste venninne på den tiden. Mor hadde som vi vet for lengst trukket to av sine venner og kolleger fra psykologfaget inn i saken, ingen hvem som helst innen psykologstanden heller. Psykolog A var ifølge politibetjenten satt på vår sak den mest brukte psykologen i vår by i slike saker, en psykolog mor var på fornavn med. Psykolog B var leder for et offentlig utvalg om sakkyndige psykologer (NOU 1995:23) og var regnet som en av landets fremste eksperter på emnet incest. For øvrig hadde advokaten med de mange rollene også jobbet opp mot et angjeldende departement. D et var ikke småfolk jeg hadde å kjempe mot, det var kjente autoriteter på sine felter. Det brant rundt meg på alle kanter, mor var ildspåstifteren, det syntes tilsynelatende alle innen helse og sosial og rettssystemet var helt greit.  

Etterforskningen hos politiet gikk tregt. Man ventet på en rapport fra psykolog A. Politibetjenten hadde vært i barnehagen til Cecilia og funnet ut at ingen der hadde sett eller hørt noe som tydet på at Cecilia var blitt utsatt for noe galt. I begynnelsen av oktober 1995 kom endelig psykolog A med en skriftlig rapport hvor hun gjentok mors påstander. Om psykolog B sin rolle hos politiet vet vi ikke om han la fram videoopptakene fra ”samtalene ” med Cecilia eller ikke. Sannsynligvis gjorde han ikke det, overfor min part nektet han hele veien å vise dem fram, av forståelige grunner som vi skal se.

I midten av oktober ble saken henlagt med kode: Intet straffbart forhold bevist. En måned senere henla også barnevernet sin sak. De hadde heller ikke funnet noe som tydet på overgrep. Psykologene A og B hadde sendt inn rapporter til barnevernet, men disse bekrefter bare mors  påstander. I og med at psykologene tror på disse uten å bry seg om at etterforskningen hos politi og barnevern har kunnet bevise dem usanne, blir de selv tatt med buksene nede. Ikke Cecilia, som det i usannhetene til mor sies har fått denne leie uvanen. 

 Men ingen av disse beslutningene skulle få noen innvirkning på verken samværssaken eller adopsjonssakens endelige avgjørelse. I ettertid kunne det virke som det å trekke disse institusjonene inn i bildet mere ble brukt som en taktikk for å kunne holde meg borte fra Cecilia, så skulle dette mitt fravær brukes som et argument for å nekte meg farsrett når adopsjonssaken kom opp for rettssystemet.

Kollaborøre

I november 1995, rett etter at saken også var henlagt hos barnevernet, fikk jeg endelig ordnet et møte med den kvinnelige juristen med fem roller, den mest sentrale aktøren fra systemets side. Jeg hadde i lengre tid prøvd å få henne i tale, kanskje var det en ide at hun også snakket med far, men det ville hun ikke, og jeg måtte legge press på henne for å få til et møte. På dette møtet var hun rasende på meg. Mens jeg satt og hørte på, ringte hun opp psykolog B og ba ham fortsette å legge mere press på Cecilia for å få henne til å si at hun var blitt utsatt for overgrep. Hun satt og så meg i øynene mens dette foregikk, og i de øynene lyste en trussel om at det ville komme grovere beskyldninger i månedene framover. Jeg skulle trues vekk.

Som lovet kom det nye beskyldninger. Psykolog B hadde gjennom 1994 og 1995 drevet og ”behandlet” Cecilia, og han hadde tatt opp denne ”behandlingen” på videoer. Vi ba om å få se dem før hovedforhandlingen om samvær startet, men det varte og det rakk og ingenting skjedde. Til slutt ga han beskjed om at han anså dette materialet som en del av sin journal, og at vi ikke ville få se dem på forhånd, han ville bare vise dem fram selv i rettsalen. Dette gav han uttrykk for på vårparten 1996.

Jeg hadde forøvrig ringt B ett halvt år før dette og bedt om en samtale med ham, men han syntes ikke at det å snakke med meg var av noen som helst interesse. Slik fikk vi ingen sjanser til å sette oss inn i dette materialet og forberede vårt forsvar. Det ble kastet over oss i rettssalen. Ikke akkurat etter lovboken om fair trial, men psykolog B var en stor fisk, og store fisker får det som de vil. Den kvinnelige dommeren i saken lot ham ture frem som han ville, det viste seg ikke minst under hovedforhandlingen.

I april legger mor frem en dagbok hun har skrevet på fra den første anklagen kom opp. Det dreier seg om 40-50 episoder der Cecilia skal ha sagt eller gjort noe som tyder på seksuelle overgrep. Rett før hovedforhandlingen fikk jeg og min advokat hørt i gjennom et lydbåndopptak av en samtale mor hadde hatt med Cecilia hvor hun prøver å få barnet til å si at noe galt er gjort med henne. Sammen med opptaket fulgte en utskrift. På opptaket hører vi en fortvilet og oppskaket mor som presser og presser Cecilia til å si hun er misbrukt, men Cecilia svarer aldri bekreftende. I utskriften står det derimot at Cecilia bekrefter at overgrep har skjedd. Siden skjønte vel også mor og motparten at dette ikke holdt. Her ble igjen mor tatt i usannheter, denne gangen også i å ha fremlagt en falsk utskrift. Opptaket ble trukket tilbake og ble ikke avspilt i retten.

Psykolog A hadde ikke ligget på latsiden hun heller, rett før hovedforhandlingen startet kom hun med en ny psykolograpport. I den mer enn antydes det at jeg også hadde prøvd å drepe Cecilia. Beskyldningene om seksuelle overgrep ble grovere og grovere. Vi fikk denne rapporten i fanget samme dag som rettssaken begynte, vi hadde derfor ikke mulighet til å få se over alt det nye materialet før hovedforhandlingen startet mandag 14 juni 1996. Ny overrumpling. Hvorfor hadde ikke materialet blitt lagt fram før så vi kunne ha forberedt et forsvar mot? Hvor var prinsippet om rettferdig rettergang og «equality of arms»? Det er elementært at begge parter skal ha rimelig tid til å gå igjennom alle ”bevis”, og tid til å forberede et forsvar. Den kvinnelige dommeren syntes imidlertid at alt var som det skulle.