5. desember

Av Nina Elin Hauge

5. desember - en dag for stillhet og ettertanke for meg. En dato ingen i min familie noen gang vil glemme. 5. desember 2002 var nemlig den dagen da jeg reiste med mitt barnebarn K (3 år) til Trysil. Det var den dagen jeg utførte mitt livs tyngste oppgave. Det var den dagen K ble overlevert til mennesker han ikke kjente, og som heller ikke vi visste noe om. De kjente ikke K og hans vaner. De visste ikke hvilken godnatt-sang han likte aller best...

Det var bestemt at jeg skulle levere K fra meg den 2. desember. Barneverntjenesten i Oslo hadde fått medhold i fylkesnemnda: min datter ble fratatt omsorgen for K. Nemnda fastslo riktignok at "I dette tilfellet er K i en omsorgssituasjon som kan synes tilfredsstillende ut fra det som har kommet frem under bevisførselen" og "Mormoren synes på mange måter å ha gitt K god omsorg. Han har ifølge vitner utviklet seg i positiv retning mens han har bodd hos henne". Det hjalp oss lite. Heller ikke hjalp det oss at alle helserapporter og tilsynsrapporter (fra tiden K og moren bodde sammen) slo fast at K hadde det bra og viste aldersadekvat utvikling. Barnehagen støttet oss på alle måter, men barnevernet ville ikke høre på det øret.

Tiden etter nemndas vedtak ble hektisk. Vi var alle i sjokk; hvordan kunne dette skje oss? Jeg satte meg inn i sakens dokumenter. Jeg skrev om vår nød til politikere, til barneombud og til rette statsråd. Vi fremmet sak for tingretten, vi ba om utsettende virkning av vedtaket, og vi påkjærte alle avgjørelser. Til ingen nytte! Barnevernet sto fast på sitt; K skulle flyttes fra sin familie. Det var ikke aktuelt for dem å godkjenne meg som fostermor for ham, eller å utsette flyttingen til saken var behandlet av tingretten. At saken skulle opp for tingretten allerede i begynnelsen av januar forandret ingenting. Vår advokat påkjærte til lagmannsretten; det ville være uansvarlig å flytte K én måned før rettsbehandling, hevdet han, K var ikke i en akuttsituasjon som kunne forsvare et slikt inngrep i hans liv.

Da denne var til behandling nærmet 2. desember seg. Vi ventet på avgjørelsen, mens vi slett ikke kunne sove; ville barnevernet dukke opp og hente K uten å varsle oss først? Eller ville lagmannsretten gi oss medhold slik at tingretten fikk behandlet saken først? Vi ba barnevernet om å vente med flyttingen til kjæremålet var behandlet, men de var fullstendig døve. Venner av familien startet en epost-kampanje, hvor de henstilte til barnevernet om å ta til vett og vise empati og menneskelighet. Avisene Moss Dagblad og Dagbladet skrev om saken, men det hisset bare opp allerede aggressive barnevernere. Man ringte meg fra lokalavisa på Trysil og fra Se og Hør; ville jeg la meg intervjue? NRK ringte. Og TV2. Jeg kunne ikke følge opp dette. Hver dag med K understreket at tiden vår sammen var gjerrig tilmål oss, at timeglassets sand snart var rent ut.

1. desember, 1. søndag i advent var K og jeg på adventstreff i barnehagen hans. Det var en nydelig tilstelning med lys og stille sang. Dempet, verdig høytid. K fulgte nøye med for å gjøre alt rett: følge de andre barna i lyssirkelen for så å hente meg. Sammen skulle vi vandre hånd i hånd i sirkelen av lys, og så plassere vårt eget lys som det siste i rekken. Nynnende, sammen. Vår siste dag sammen, tenkte jeg. Men K var ukjent med sin skjebne og morgendagen. De voksne visste.. Og det var mange våte øyne i barnehagen denne kvelden.

Jeg kunne ikke levere fra meg K! Jeg orket det ikke!! Jeg kunne ikke forråde ham! Jeg måtte verne ham. Det hadde jeg jo lovet hans mor.

Og hva skjedde med kjæremålet vårt? Ville barnevernet bli tvunget til å bøye av? Noen avgjørelse fra lagmannsretten kom imidlertid ikke. Jeg pakket og reiste, men ikke til Trysil.

K og jeg reiste på besøk til Bodil. Familien meldte fra til barnevernet: Nina vil avvente leveringen av K til kjæremålet er behandlet.

Barnevernet lette etter oss med lys og lykt. Politiet i flere fylker var varslet om hvilken fare K var i sammen med meg, og de gjennomsøkte og truet min familien og mine venner. De fant oss ikke.

Epost-aksjonen vedvarte. Nå var også Wenche Foss kontaktet, og hun henstilte til barnevernslederen om å la K få være sammen med sin familie til over julen. Saken skulle jo opp for tingretten like over nyttår. Barnevernslederen var imidlertid ubevegelig: tingrettens dom er allerede gitt, sa hun, det blir flytting!

Hos Bodil hadde vi det fint. K visste ikke at han var i fare. Vi hadde tatt med leker og adventskalender. Vi lekte sammen ute i sneen, og K fikk hjelpe Bodil med glassmalerier. Vi hadde besøk, og var ute på førjulshandel. Dagene var så underlig vanlige..

Selv førte jeg dagbok. Jeg beskrev dagene og tankene. Jeg skrev om min kjærlighet til K, om fortvilelsen og frykten for hans fremtid. Aldri før hadde jeg gjort noe som grenset mot en ulovlighet. Jeg kontaktet også advokat.

Kjæremålet ble ikke behandlet. Mine ”rådgivere” var delte mellom å anbefale meg å levere K til barnevernet og å forbli i skjul ennå en tid. Skulle jeg vedvare med å leve i skjul? Ville jeg risikere å bli tiltalt for noe straffbart, og hvordan ville det påvirke retten i januar? Eller ville en gjennomført levering påvirke dommerne i motsatt retning, ville de nettopp vektlegge status quo og stadfeste nemndas vedtak fordi K alt var flyttet? Jeg måtte ta en avgjørelse.

Min advokat forhandlet med barnevernet, og det ble avtalt ny tid overlevering den 5. desember. Som tidligere ønsket man heller ikke nå en overgangsfase for K. Jeg skulle få følge K til fosterhjemmet, være med inn og hilse på familien. Jeg skulle så forlate ham der. Videre ble jeg pålagt å snakke vennlig om fosterhjemmet, og oppmuntre ham til å møte dem på en åpen måte.

Den siste kvelden med K var svært tung. Vi spiste kveldsmaten vår sammen. Jeg dusjet ham og tok på ham den turkis-stripete pyjamasen, som han var så glad i. Han var fuktig i det lyse håret sitt da vi gikk inn på soverommet. Vi lå ved siden av hverandre mens jeg leste eventyret om keisernes nye klær. K pusket meg i håret i nakken mens jeg leste. Så sang jeg "kvelden lister seg på tå" og de aller fineste pusekatt-sangene. Han sovnet. Han pustet jevnt, var rolig og varm. Jeg lå og betraktet ham: hvordan skulle jeg klare å gi ham fra meg til fremmede mennesker? Kunne jeg makte å forråde ham slik? Ville jeg klare min oppgave? Hva ville han senere tenke om meg, hans kjærlige mormor som bare ville ham det aller beste? Hvordan ville hans mor reagere? Og hva ville dette gjøre med ham og hans utvikling? Jeg var så ulykkelig.

Neste morgen pakket jeg sakene våre. "Vi skal reise til Trysil" sa jeg. "Vi skal besøke B og K. De er snille og de har et stort hus og en gutt som du kan leke med" sa jeg. K var imidlertid alvorlig. Bodil ønsket oss lykke til: vær sterk, Nina. Du vet at dette er urett, derfor vil dere også vinne til sist.

Sammen med min svoger Øystein kjørte vi til Trysil. Tur med ønkel Øystein og mor var stas. Hos barnevernet møtte vi Ks mamma. Hun gråt, og var ulykkelig. K ante at noe skummelt skulle skje, han ble urolig: hvorfor gråter mamma? Hva er det, mor?

Veien fra Oslo til Trysil var lang.

*******

Klokken litt over åtte om kvelden forlot vi huset i Trysil. K var tilbake. Han visste ikke at han nå var flyttet. Han visste ikke at vi reiste fra ham. Jeg hadde trykket ham inntil meg mens han så på tv. Et kort øyeblikk stjal jeg varme og styrke fra den lille kroppen, styrke jeg visste at han ville trenge selv.

Jeg seg sammen utenfor, mine ben ville ikke bære meg. - Vær sterk, Nina. Vi skal hente ham hjem igjen snart, sa min svoger.

I dag er det igjen 5. desember. Det er gått et år. Et helt år uten K.