2 av 3 barn tas ut av sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på forhånd
- en debatt som sporet av
Av Marianne Haslev Skånland
(Artikkelen har tidligere vært publisert på nettsiden til Nordisk komité for menneskelige rettigheter: http://www.nkmr.org og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse. Den er også publisert på http://www.rettsnorge.no )
I oktober/november 2001 brakte norsk TV2 flere video-opptak som viste
hvordan barn som ikke ville vekk fra sitt bosted, ble hentet av
politi og barnevern, og aviser brakte påfølgende artikler og innlegg.
To av sakene var barnefordelings-saker. I det ene tilfellet ville én
av to brødre etter en ferie hos faren Per Kristensen på Halsnøy på
Vestlandet i Norge ikke dra tilbake til morens bosted i Danmark. Han
nektet plent, og ble hentet med makt av politiet pluss en som
visstnok var helsesøster som skulle ivareta hensynet til barnet.
Saken står beskrevet på nett-stedet Rettsnorge, adresser:
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Barnebortf%F8ring230301.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/Kristensen060401.htm
http://www.rettsnorge.no/a-arkiv/191001Rettsstat.htm
Reportasjer kunne videre fortelle at gutten var blitt fraktet til
barne-psykiatrisk klinikk og derefter videresendt til Danmark.
I den andre saken ville to barn ikke returnere til sin mor i
Nord-Norge etter opphold hos faren sørpå.
Den tredje saken var enda langt verre. Det var en barnevernssak, hvor
barnevernet ved hjelp av politi - de var 6-8 mennesker tilsammen -
tok fra foreldrene med makt en 12-årig pike som satte seg til
motverge og ropte "Hjelp meg!", "Nei!", og "Jeg vil
ikke!". I
reportasjen fikk man vite at hun var tatt på grunnlag av "mistanke om
omsorgssvikt", derpå var blitt holdt borte i et år, hvoretter hun
gjennom rettssak endelig fikk komme hjem.
*
TV2's reportasjer og diskusjons-programmer begynte bra, ved å
fokusere på måten samfunnet går frem på ved å tvangs-ta barn mot
deres vilje. Befolkningens reaksjoner var sterke. Folk uttalte at de
aldri hadde kunnet forestille seg at det foregikk slik. Daværende
barne- og familieminister, Karita Bekkemellom
Orheim (Arbeiderpartiet) fremsto på skjermen som svært sjokkert og
harmfylt, og sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles uansett.
Men ganske snart skeiet debatten nærmest ut. For eksempel hadde
verken Bekkemellom Orheim eller andre "barnefaglige" personer som
uttalte seg i media konkrete forslag til endringer som virkelig kunne
satt en stopper for brutalitetene. De fleste av dem mente at man
burde ta slike flyttinger over en del dager, snakke rolig med barnet,
osv. De hadde med andre ord en rørende tiltro til at
barne-ekspertenes snusfornuft er basert på barnets beste og at barn
ganske snart glade og fornøyde vil la seg føre bort til ekspertenes
ideal-tilværelse. Ingen tok alvorlig det faktum at Per Kristensens
sønn hadde uttalt at han ikke ville til Danmark uansett hva
autoritetene sa. Tvert imot uttalte politiet og/eller den medfølgende
helsesøster at gutten hadde nektet plent, og at han derfor måtte tas
med makt. En del barne-eksperter var sjokkert over at gutten ble
påført en slik påkjenning at han hadde "måttet" bringes til
barnepsykiatrisk "behandling". Fullstendig taushet om at internering
på barnepsykiatrisk avdeling trolig er det mest skremmende og
skadelige av alt, og at gutten vel ihvertfall ikke der får annen
"behandling" enn den trussel slik internering må være om hva som kan
vederfares ham hvis han ikke bøyer seg og reiser til Danmark. I et
intervju med piken som var blitt tatt med makt fra sine foreldre, var
intervjueren kun opptatt av at piken ikke etterpå var blitt tilbudt
psykologhjelp. Igjen spres altså, propagandamessig, en forestilling
om at psykolog-prat gir hjelp og gjør alt greit, mens det som
sannsynligvis trengs i slike tilfeller er oppreisning for offeret, i
form av full publisitet om overgrepene han/hun har vært utsatt for og
avstraffelse av de myndighetspersoner som har forårsaket eller
deltatt i overgrepene.
Politiet hevdet at ettersom vi lever i en rettsstat, måtte de
selvfølgelig sette ut i livet lovlig fattede vedtak. Dette er
forøvrig ikke riktig; man har ansvaret for egne handlinger og kan
stilles for retten og dømmes for brudd på menneskerettighetene,
uansett om man handler etter vedtak ovenfra. I rettssaker mot
tidligere øst-tyske grensevakter som har skutt mennesker som forsøkte
å flykte til Vesten, har de anklagede nettopp forsvart seg med at de
bare fulgte ordre. Det er ikke blitt akseptert av de tyske domstoler,
som har dømt dem. - Det bør også regnes som et svakhetstegn når
en
leder for politiets tjenestemenn henviser til at vi lever i en
rettsstat. Hvorvidt så er tilfelle, kan ikke "defineres", og slett
ikke tas for gitt til alle tider. Det er noe som må bedømmes løpende,
basert på nettopp vurderinger av hvordan vårt statsapparat og
rettssystem oppfører seg. Eksistensen av slike tvangs-aksjoner mot
barn (og av dem er det ikke få) svekker et lands status av rettsstat.
I en ny debatt på TV2 en ukes tid etter at video-opptakene ble sendt,
var problem-stillingen vridd over til å rette anklage mot foreldre
(nær sagt selvfølgelig): Man mente at det var utilbørlig av
foreldrene å påføre sine barn belastningen av å bli filmet. - Også
dette bør regnes som en klar feil-vurdering. Det er utvilsomt tvert
imot en hjelp for barn som utsettes for samfunnets skremmende
overgrep, å oppleve at foreldrene kjemper for dem, blant annet
gjennom å gjøre alt for å få sakens realiteter frem istedenfor å
gjemme dem bak hemmeligholdelsens mystikk. Video-opptakene får frem
at barna utsettes for overgrep fra offentlige instanser som hevder å
være talsmenn for deres interesser. Begrepet "rettferdighet" og dets
betydning for særlig barns opplevelse av tilværelsen og utvikling av
et livssyn, synes å være glemt.
*
I slutten av november kan vi så lese på tekst-tv om en ny rapport som
er utarbeidet i regi av to instanser som begge er vel kjent som
ivrige barneverns-tilhengere (der er få eller ingen kritiske ord å
høre fra de to miljøer om noe som helst barnevernet og deres
medhjelpere foretar seg):
****
TV2-tekst 26. november 2001:
"To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra
hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på
flyttingen. Det er et av funnene i en undersøkelse som Norsk
Institutt for oppvekst, aldring og velferd (NOVA) har utført sammen
med barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, skriver Dagsavisen."
****
NRK-tekst 26. november 2001:
"To av tre barn som må omplasseres av barnevernet, blir hentet fra
hjemmene sine uten at barnet eller foreldrene blir forberedt på
flyttingen.
Dette skyldes ofte at barnevernet vil unngå konflikt og vegrer seg
mot å hente barna, men så oppstår det akutte situasjoner som gjør det
nødvendig.
Normen for barnevernets arbeid er at barn som må omplasseres, skal
informeres på forhånd om hva som skal skje."
****
Det er sannsynlig at denne rapporten kommer nå nettopp på grunn av
oppstusset over video-opptakene i tv og reaksjonene på dem.
Ut fra tekst-tv's formuleringer må man tro at rapporten inneholder
flere fordreininger av virkeligheten.
For det første snakkes det om barn som "må" omplasseres. I realiteten
er det sjelden tilfelle. Juristen Siv Westerberg anslår at ca 90% av
omsorgsovertagelser i Sverige er unødvendige og derfor faktisk
uberettigede. Advokat Sverre Kvilhaug har anslått at omtrent 80% av
omsorgsovertagelsene i Norge er unødvendige og uberettigede. Ettersom
barnevernet presenterer sakene slik som de selv finner for godt, er
det vanskelig å gjøre noe helt realistisk overslag over hvor mange
omsorgsovertagelser som i virkeligheten er både nødvendige og til
barns beste, men at et meget betydelig antall er uberettigede og
fører barnet ut i stor ulykke, vet alle som har verdiget dette
saksområdet oppmerksomhet og undersøkt realiteter, likeledes at selve
påstandene om at barnets familie vanskjøtter barnet, er usanne i et
meget stort antall saker.
For det andre snakkes det om "omplasseringer". Bruken av dette ordet
søker trolig å ufarliggjøre barnevernets aksjoner. Det høres så greit
ut - å flytte et barn fra ett sted der barnet har "vært plassert"
til et annet. Ettersom det her sies at barnets foreldre ikke varsles,
dreier det seg trolig alltid om saker der barn tas bort fra sine
foreldre, ikke om saker der fosterbarn flyttes fra ett fosterhjem
eller institusjon til et annet. Når et barn tas bort fra sin egen
familie, mister det det fotfestet naturen får oss til å søke for å
føle trygghet, lykke og meningsfylthet. Det er drøyt å kalle dette en
"omplassering". - At også "omplasseringer" av
fosterbarn er
traumatiske for de fleste, og at barnevernets "plasseringer" meget
ofte er så mislykkede at fosterbarn flyttes igjen og igjen (men aldri
får lov til å komme hjem, selvsagt), er jo velkjent, og setter
ytterligere et spørsmålstegn ved barnevernets basis for å "plassere"
barn overhode.
Og så kommer "forklaringen": Det sies at barnevernet vegrer seg mot
å
hente barn og vil unngå konflikt. Nei, barnevernet er meget glad i å
hente barn. Deres ideologi har oppflasket dem til å tro at de er
martyrer som hjelper barn vekk fra skadelige foreldre, barn som står
i kø og venter på hjelp. (Der står stadig å lese oversikter over hvor
mange barn som "venter på hjelp" fra barnevernet, særlig hver gang
barnevernet propaganderer for å få mere penger til sin virksomhet.)
Barnevernet ønsker heller ikke å unngå konflikt med foreldre, ellers
ville de omhyggelig avstått fra den løgn og forvrengning som nærmest
er fast takst i barnevernssaker. Derimot er det riktig at barnevernet
kvier seg for selv å oppleve den konflikt og ulykke de skaper hos
både barn og foreldre. (Det er kanskje derfor de viker unna for å ta
opp saker hvor de har å gjøre med folk som kan være en reell trussel
- potensielt voldelige fedre eller store barn på vei ut i
kriminalitet.) Da er det vel kjekkere å gjemme seg bak fylkesnevnd,
rettsapparat og politi, og å gjøre seg utilgjengelige og avvisende
overfor foreldre. De "akutte situasjoner" det tales om, er nok
snarere slike hvor barnevernet har fått igjennom et vedtak om
omsorgsovertagelse, og hvor de skynder seg å hente barnet med makt
før fristen for å gjennomføre vedtaket løper ut, vel vitende om at
hvis de oversitter denne fristen, er vedtaket ugyldig. At barnet i de
foregående uker har levet fredsommelig og normalt sammen med
foreldrene og ikke vært i noen krise overhode før barnevernet lager
krise ved å hente barnet med makt, nevnes øyensynlig ikke i
undersøkelsen - og ignoreres også som vanlig av våre undersøkende
journalister.
* * *
Andre artikler om det offentliges tvang overfor barn:
-----------------------------------------------------
Tonjes brever til barnevernet
av Tonje selv
http://www.nkmr.org/tonjes_brev_til_barnevernet.htm
Charlotts brev til Norska Amnesty
http://www.nkmr.org/charlotts_brev_till_amnesty.htm
EN 13-ÅRIG PIGES OPFATTELSE AF SIN EGEN TVANGSFJERNELSE I IKAST
KOMMUNE TIL BEHANDLINGSHJEMMET "SCHUBERTSMINDE" I RINGKØBING
Föredrag vid NKMR's Jubileumsmöte i Köpenhamn den 28 november 1998,
av Rikke Nielsen
http://www.nkmr.org/ett_tvangsfjaernet_barn_berattar.htm
Frans Lovasz berättelse
av Frans Lovasz
http://www.nkmr.org/frans_lovaz_beretning.htm
Redogörelse för min barndom. Alexander Aminoff berättar.
av Alexander Aminoff
http://www.nkmr.org/alexander_aminoffs_historia.htm
Glem ikke de andre !
av Arne Sortevik
http://www.bt.no/meninger/debatt/article.jhtml?articleID=64675
Barnevernets metoder
av Åge Simonsen
http://www.nkmr.org/barnevernets_metoder_av_age_simonsen.htm
Jurist JO-anmäler socialen i Linköping: "Barnen hanteras som en vara"
av Charlotte Palmefors
http://www.nkmr.org/jurist_jo_anmaler_socialen_i_linkoping.htm
--------------------------