2 av 2 kjønnsforskere

 
Av Ole Texmo, Forum for menn og omsorg

 
”I dag vet vi at likestillingen i Norge har skapt bedre livsforhold både for kvinner og menn”. Slik velger de å uttrykke seg, professor Øystein Gullvåg Holter og forsker Jørgen Lorentzen ved ”Senter for tverrfaglig kjønnsforskning” når de som posisjonerte akademikere slipper til i Aftenposten 03.05.10 (”God familiepolitikk”) med sitt syn på diskusjonen om fedrekvoten. Uttrykk som ”likestilling” og ”forskning” går igjen i annenhver setning. Men hvor er de konkrete referansene med tilhørende belegg for metodisk og empirsk holdbarhet og relevans? Hvor er det vitenskapelige underlaget for å hevde at ”likestilling i hjem og samliv er sterkt assosiert med livskvalitet blant kvinner, og etter hvert også mer blant menn”?

 
Debatten om fedrekvoten i Aftenposten og andre medier mangler ett vesentlig innslag, nemlig redegjørelse for fedres juridiske og økonomiske status i sine barns liv. Pater-est regelen i Barneloven definerer far gjennom hans sivile forhold til mor, altså en avledet rettighet. Tilskriving av permisjonsrettigheter med lønn er også avledet mors forhold. På to helt grunnleggende nivåer er far en annenrangs forelder. Jeg antar at både Holter og Lorentzen dypest sett støtter kravet om at fedre må få selvstendig opptjeningsrett. Som politiserte forskere inntar de automatisk en holdning mot høyresiden, som foruten å ville fjerne fedrekvoten, dessuten kunne tenke seg å slanke kjønnsforkningsinstittuttene for daukjøtt.

 
Hvis de 2 kjønnsforskerne vil ta Høyre for noe bør de heller gå på partiet som var motstander av at samboende fedre også skal få del i foreldreansvaret. Barnelovutvalget fra de radikale 70-åra (NOU 1977:35) foreslo i en mer genuin likestillingsånd enn dagens klima å likestille barns foreldre uavhengig av sivilstatus, samt oppheve pater-est regelen som lar mor bestemme far ut og inn av barnets liv. Først i 2005 fikk samboende fedre med knapt flertall automatisk lovhjemlet del i foreldreansvaret. Mot Høyres stemmer. Kjønnsforskere skyver bevisst eller ubevisst plussordene ”likestilling” og ”forskning” foran seg. Hvilken likestilling er det tale om, og hvilken forskning? Likestilling på norsk har hittil vært synonymt med kvinnesak.

 
Hvor er empirien som med kategorier for relevant sammenligning kan gi grunnlag for å mene at fedrekvoten er mer enn bare en ”politisk suksess”. Motsatt Aftenpostens undersøkelse som viser at 2 av 3 vil fjerne fedekvoten. Slik kjønnsforskerne Holter og Lorentzen fremstiller forståelsen av fedrekvotens berettigelse, blir formyndermentaliteten for tydelig dominerende. Motsatt det inntrykk de forsøker å skape med henvisning til ikke dokumentert ”kunnskap om hvilke kulturelle føringer som lå til grunn for at menn i svært liten grad tok ut deler av foreldrepermisjon”. Dårlig skjult formyndermentalitet er en sikker vinner, iallfall som grobunn for høyrebølge og høyrepopulisme.

 
På Senter for tverrfaglig kjønnsforskning er man ikke så opptatt av beleggbar empiri, til nød undersøkelser med strategiske utvalg hvor mer interessante foreldreerfaringer kan administreres vekk til fordel for det poltisk korrekte. Feilkildenivåene hoper seg opp når kjønnsforskere skal balansere mellom sine roller som premissgivere for politikk og forskning. 2 av 2 kjønnsforskere frykter for egen jobb ved andres påstander utenfor eget institutt. Derfor er det tryggest å fjeske for de politiske kreftene som sikrer deres jobber. Statsfeminister i byråkrati og akademia blir under Høyrebølgen utsatte gjøkunger. Minst 2 av 2 kjønnsforskere frykter for egen status ved avstand til fedre som vil endre betingelsen for egen omsorg utenfor statsfeministenes påstand.