Rettsapparatets uvilje
til
selvkritikk?
Av Anders
Dahlén, Forum for Menn
og Omsorg (FMO)
Den 2.
juni 2005 ble i Karmsund tingrett Borghild Berning (78) og en far
dømt for
brudd på straffeloven § 216 til fengsel i 90 respektive 30
dager. Bakgrunnen
var at mor hadde hindret far og barn samvær i syv måneder.
Far kontaktet
Berning som ble med far og hentet barnet hos mor. Barnet ble
værende hos far i
syv uker. Det foreligger ikke tvil hos retten om at far og barn ble
utsatt for
samværssabotasje: ”Slik retten ser det er
far følgelig blitt utsatt for et tilfelle av
samværssabotasje, og det er ikke
vanskelig å forstå hvilken frustrasjon og psykisk
påkjenning han ble utsatt for
i perioden fra påsken 2003. Det foreligger derfor sterke
formildende momenter
ved den fremgangsmåten han til slutt valgte.”. Derimot rikter
retten
svidende kritikk mot Borghild Bernings handlemåte når hun,
etter rettens
tolkning, bruker andre personer i sin aksjon for å fremme egne
mål. Derav en
strengere straff til henne.
Faktum er
at far prøvde å få hjelp av rettsapparatet i syv
måneder, fra april til
november, til å se sin sønn uten å få slik
hjelp. Far henter sitt barn den 13.
november. Allerede den 25. november, altså 12 dager etter far
hentet sitt barn,
avsa Karmsund tingrett kjennelse i medhold av barnelovens § 38, og
uten at
motparten hadde fått adgang til å uttale seg, at mor skal
ha daglig omsorg for
barnet. Kjennelsen ble forkynt for far den 5. desember. Mor hadde
også fremmet
krav om tvangsfullbyrdelse av kjennelsen om den daglige omsorg, ved
ileggelse
av dagbøter overfor far. Karmsund
tingrett avsa den 16. desember slik kjennelse: ”far
pålegges å betale tvangsmulkt med kr 5.000,- for hver dag
som går
uten at han bringer barnet tilbake til sin mor.” Således fikk
mor hjelp av
rettsapparatet, i løpet av en 1 måned, til å
få tilbake barnet. En kan spørre
seg hvorfor retten ikke kunne hjelpe far like hurtig når mor
egenmektig
tilbakeholdt barnet fra samvær med sin far i 7 måneder?
Rettens
uvilje til å ta selvkritikk er påfallende, spesielt
når retten skriver i
dommen: ”Samværssabotasje og lang
saksbehandlingstid ved domstolene representerer reelle problemer, som
også
kontinuerlig forsøkes redusert.”. Det hviler et hyklersk
preg av dette når
Karmsund tingrett beviser at de kan behandle saker om egenmektighet mot
barn
hurtig når det finnes vilje til det, og når en mor ber om
hjelp.
Sendrektigheten fra Karmsund tingrett som far opplevde når han ba
om rettens
hjelp til å se sitt barn, er uforsvarlig. Det viser med klar
tydelighet
skjevheten i rettsapparatet i synet på far og mor som
omsorgspersoner, og
ulogikken i at en rettsstridig handling (sabotere samvær) ikke
tas like
alvorlig som når en samværsforelder rettsstridig nekter
å levere tilbake
barnet. Da risikerer samværsberettiget fengsel.
Hvis
straffeloven § 216 hadde forandrets til å gjelde begge
veier, hadde mors
selvtekt, blitt tatt like alvorlig og far hadde fått rask hjelp
til å se sin
sønn. Men så lenge det ikke finnes vilje til å endre
de innebygde feilene i
lovverket, så står barn og fedre mer eller mindre
rettsløs, når de opplever
samværssabotasje.