Negativt syn på fedre

Av Anders Dahlén

Ot. Prp. nr. 103 (2004 - 2005) har nå blitt fremlagt av Barne- og familiedepartementet (BFD). Der foreslås det tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Alle tar avstand fra vold mot barn og kan selvfølgelig si seg enig i at barn ikke skal utsettes for overgrep. Dette gjelder undertegnede også. Men forslaget fra BFD reiser en del spørsmål som ikke besvares av departementet.

Det er et problem at det fremsettes falske beskyldninger om overgrep for å vinne fram med en påstand om å få barnet boende fast hos seg eller for å hindre at den annen part får samvær. Falske beskyldninger for retten vil kunne medføre staffeansvar, men blir i realiteten aldri straffeforfulgt av påtalemyndigheten. Det er således liten risiko å fremføre falske anklager om overgrep i en tvist om barnefordeling. At det forekommer falske anklager om overgrep bekreftes av at det i senere tid har blitt avdekket 24 justismord, der 22 menn og 2 kvinner var uskyldig dømt i anklage om incest. Dette gir grunn til å spørre seg hva som har størst omfang, falske anklager om vold og overgrep, eller reelle tilfelle der den andre forelder er overgriper mot sitt eget barn?

Det hevdes av departementet at samværsretten står sterkt, og det henvises til loven. Samværsretten er ikke automatisk. Hvis det ikke foreligger en rettslig avgjørelse som gir samværsrett, skjer det overhodet intet hvis bostedsforelder nekter samvær. For å tvangsfullbyrde samvær trengs en rettslig avgjørelse som gir samværsrett. Det innebær således at spørsmålet om samvær skal utøves, har da allerede blitt behandlet av en domstol. Selv om det finnes en rettslig avgjørelse at samvær skal utøves, kan bostedsforelder nekte samvær. Den samværsberettigede må da ta saken til retten igjen og begjære tvangsbot, men umulighetskriteriet har blitt brukt mange ganger av retten til å ikke ilegge tvangsbot. Selv om det blir ilagt tvangsbot vil det i mange tilfelle ikke innebære at samvær kommer i gang igjen. Namsmannen som krever inn tvangsboten kan finne at bostedsforelder ikke har økonomiske midler, og vil derfor ikke finne det hensiktsmessig å kreve inn boten. Hvor sterkt står samværsretten da?

Det fremholdes at det nye lovforslaget vil innebære at barnet skal slippe å dra til et samvær som ikke er bra for det, og der barnet selv ikke ønsker samvær. Vi har en fersk dom fra Høyeste rett avsagt 30. mai d.å. Der en jente på 10 år selv ikke ønsket å ha samvær med sin far. Mor hadde også fremført alvorlige beskyldninger mot far og hevdet at hun nektet samvær for å beskytte barnet fra overlast. Retten konkluderte med at barnet hadde blitt påvirket av sin mor til å gi uttrykk for å selv ikke ønske samvær med sin far, og at det beste for barnet var at far fikk daglig omsorg. Selv om barn gir utrykk for å ikke ønske samvær, er det nødvendigvis ikke slik at det foreligger reell fare for barnet å bli utsatt for overlast ved samvær. Barn kan ha blitt påvirket av bostedsforelder til å ha et negativt syn på den andre forelderen. Man kan lett se at hvis lovforslaget blir vedtatt, vil dette kunne gi grobunn til mange liknende tilfelle ved å fremføre uriktige påstander om overgrep, for å dermed rettferdiggjøre samværsnekt. Det er urovekkende.

Man kan lese i BFDs vurderinger at: ”Departementet ser imidlertid behov for en presisering i loven for å sikre at påstander om vold og overgrep blir tatt tilstrekkelig alvorlig. Dette er i utgangspunktet en selvfølge, og det må kunne legges til grunn at retten tar hensyn til dette ved avgjørelser i dag”. Hvorfor i alle dager må BFD endre barnloven da, når dette allerede tas hensyn av retten i dag? Vold og overgrep mot barn er noe som alle tar avstand fra, men det blir feil å sette opp samværsretten mot barns rett til beskyttelse. Barneloven fastslår allerede i dag at barn ikke må bli utsatt for vold. De som er voldelige mot barn skal heller ikke ha samvær, men dette legger lovverket opp til allerede i dag.

Det trengs en forandring av barneloven som likestiller mor og far som gode omsorgspersoner for sine egne barn, både før og etter samlivsbrudd. Det er den innebygde diskrimineringen i barneloven som er skyld til mange unødvendige konflikter mellom foreldrene. Holdningen at en mor antas å være best omsorgsperson for barn endres ikke over en natt. Forarbeidet til BFDs lovforslag, som ensidig hevder at vold i familien utøves av menn, bidrar derimot til å sementere fast et negativt syn på fedre som omsorgspersoner for egne barn. Så lenge BFD dogmatisk fastholder på at bare menn er voldelige, og at kvinner og barn er offer for menns vold. Kan man med rette spørre seg om BFD har et ønske om å innføre likeverd i synet på fedre som gode omsorgspersoner. Det blir feil å lage barneloven med utgangspunkt i ekstremtilfellene. En må ta utgangspunkt i normale kjærlighetsfulle foreldre i barneloven. Straffeloven og barnevernloven er rette virkemiddel for å beskytte barn fra vold og overgrep – ikke barneloven.