Mannsdagen – gi menn mulighet til å være pappa!
Av Anders Dahlén

Mannsdagen 7. oktober ble markert med et demonstrasjonstog gjennom Karl Johan til Stortinget. Parolene var de samme som i fjor: Ja til delt omsorg, økt pappapermisjon, nei til samværsnekt og - gi fedrene fullverdig foreldreskap!

Barneloven er holdningskapende og gir signaler for hvordan samfunnet ønsker at foreldre skal forholde seg til sine barn. Men hva skjer når et par med barn skiller lag? De aller fleste fedre ønsker å fortsette med en aktiv omsorgsrolle overfor barna. Men på grunn av lovverket som regulerer samlivsbrudd og de økonomiske fordelene som er knyttet til det å få den daglige omsorgen for barna, blir mange fedre skviset ut av barnas liv. Derfor er det viktig å forandre barneloven slik at begge foreldrene er likestilte i forhold til sine barn. Likestillingsombudet har også i notat til regjeringen i juni d.å. pekt på at det trengs forandring i barneloven, for å få reell likestilling mellom far og mor – noe som mange har reagert svært negativt på.

Det er sterke krefter som motarbeider reell likestilling mellom far og mor i barneloven. De bruker argumenter fra ekstremtillfelle for å underbygge sitt resonnement, og hevder at likestilling mellom foreldrene ikke er til barnets beste. De aller fleste fedre er gode omsorgspersoner og elsker sine barn. Det absolutt viktigste er at foreldrene aldri involverer sine barn i voksenkonflikten, som har ført til samlivsbruddet. Fastlåste konflikter fører ofte til at barna mister mye av kontakten med far. Tall fra SSB viser at 75 000 barn ikke har sett sin far den siste måneden. Det er ulike årsaker til det, for eksempel at mor og far bor langt fra hverandre, at mor nekter barna samvær med far, eller at far ikke stiller opp. Det som gjerne oftest trekkes frem, er at far ikke stiller opp. Dette kom blant annet til uttrykk i en artikkel i Dagbladet for en tid siden, under overskriften: «Lei av foreldre som rømmer», der man kunne lese at det var flest fedre som gir blaffen i sine barn. Sannheten er at mange fedre ikke har råd til å ha regelmessig samvær fordi mor har flyttet langt vekk med barna, eller de føler seg så motarbeidet av mor og av rettssystemet at de rett og slett gir opp samværet. Andre forteller at de trekker seg unna for å beskytte seg selv og/eller barna mot en ødeleggende konflikt. Selvsagt finnes det også fedre som ikke vil ha kontakt med sine barn, men det er sannsynligvis ikke svært mange av dem. Like lite som mødre gir frivillig avkall på sine barn, gjør fedre det. Derimot ser det ut til å være et betydelig antall fedre som opplever at mor boikotter barnas samvær med far - ofte sekundert av sleipe advokater og velmenende psykologer og andre bedrevitere.

Det er besynderlig at politikerne ikke har sett det som interessant å få kartlagt årsakene til at barn mister kontakten med far etter samlivsbrudd. Eller i hvilken grad, og på hvilken måte, loven og de økonomiske støtteordningene i forbindelse med samlivsbrudd er konfliktskapende i seg selv. Dette er mulig å forske på, og burde absolutt være med på å danne premisser for en barnelov og en økonomisk støtteordning som er konfliktdempende.

Det føles i dag unaturlig for en far å bli redusert og degradert til helgepappa med ”samværsrett” til sine egne barn. Stadig flere fedre ønsker en langt mer likeverdig omsorgsrolle, samtidig som de økonomiske motivene vil hindre mange mødre fra å frivillig gå med på delt omsorg. Den beste løsningen som er tilpasset dagens familiemønster og kjønnsroller, og som vil kunne ta bort mye av grunnlaget for de fastlåste konfliktene, er derfor å likestille foreldrene ved samlivsbrudd. Da må mor og far forholde seg til at de fortsatt må dele på omsorgen for barna, og følgelig vil det ikke være grunnlag for uenighet om hvem som skal ha barna boende hos seg og dermed alle støtteordningene. Hvis politikerne virkelig er opptatt av barnas beste, bør de lage en barnelov og en økonomisk støtteordning som aktivt søker å dempe konfliktnivået mellom foreldrene. Men man kan i stedet spekulere i om statsfeministene i Barne- og familiedepartementet driver fordekt kvinnekamp i barnas navn, og dermed indirekte diskriminerer menn. Hvorfor kan ikke statsfeministene gi menn mulighet til å være pappa for sine barn – er det så mye begjært?

Mannsdagen 7. oktober 2005