Veien
til likestillingsparadis er lang
Av
Anders Dahlén
Verdens mest likestilte
land ifølge FN, Sverige, har full barnehagedekkning og lav makspris.
Barnehagepolitikk har alltid feilaktig blitt sett på som et feministisk
spørsmål, det ligger vel like mye i en fars interesse at barnet har
plass i
barnehage. I Sverige jobber også flere kvinner fulltid enn i Norge, noe
som
regnes som en viktig indikasjon på likestilling.
Det
er interessant å studere forskjellene mellom Sverige og Norge i den
praktiske
likestillingspolitiken, for om muligens å forstå hvorfor Norge er en
sinke i
likestilling.
Felles
omsorg (gemensam vårdnad) for barn er utgangspunkt i svensk lovgivning,
og
stadig flere i Sverige velger delt bosted etter samlivsbrudd. Hensynet
til barnets
behov til mest samlet foreldrekontakt er satt i ”främsta rummet” som
det heter
i svensk lovgivning, og en svensk domstol kan idømme delt bosted, der
retten
mener det er best for barnet. En norsk domstol, derimot, er forhindret
til å
idømme delt bosted, selv om retten kommer frem til at delt bosted er
den beste
løsningen for det aktuelle barnet.
Den
såkalte bostedsmyndigheten, dvs å kunne flytte hvor som helst i landet
uten
samtykke fra den andre forelderen, er en rett bostedsforelderen har
alene her i
landet. Den andre forelderen har rett til å uttale seg, men det har i
praksis
ikke noen betydning da det ikke finnes noen sanksjonsmulighet. I
Sverige
derimot, må bostedsforelderen ha samtykke fra den andre forelderen for
å gjøre
en adresseendring for barnet i folkeregistrert. Til og med det norske
barneombudet forsvarer bostedsmyndigheten i lovgivningen, med
argumentet at det
er en menneskerett å kunne bosette seg hvor som helst. Åpenbart har det
svenske
og det norske barneombudet ulike synspunkter på bostedsmyndigheten, og
hva som
er best for barn.
Samværsretten
her i landet - er ikke engang automatisk - hvilket tilsynelatende er
helt ok
for alle statsfeminister og fagfolk. Det er ikke engang likhet for
loven i
forbindelse med å hindre kontakt mellom foreldre og barn. Det er ikke straffbart og nekte å levere
barnet til samvær med samværsforelderen. Derimot er det straffbart og
nekte å
levere tilbake barnet til bostedsforelder etter endt samvær. I Sverige
er det
straffbart å ta seg til rette ovenfor barnet, uansett om man er
bostedsforelder
eller samværsforelder.
Når
en gjennomgår alle disse fakta i forskjellen mellom Norge og Sverige,
er det
ikke vanskelig å skjønne at veien til likestillingsparadiset er lang
her i
landet. Så lenge statsfeministene og deres fagfolk har en ekskluderende
holdning mot mannen som utgangspunkt, og utelukker at en far opplever
kjønnsdiskriminering i forhold til sine barn. Vil barn fremdeles i stor
grad
etter samlivsbrudd, vokse opp med kun én forelder – som regel mor. Den
dagen
statsfeministene og fagfolk respekterer mannen som resursperson og god
omsorgsgiver for egne barn, da først begynner vi vandringen mot reell
likestilling. Å oppfostre våre barn er nemlig en oppgave i fellesskap
mellom
mann og kvinne, uansett om foreldre lever sammen eller hver for seg. Da
blir
det feil at statsfeministene og fagfolk, legger hinder i veien på dette
feltet.