Veien til likestillingsparadis er lang

Av Anders Dahlén

 

Verdens mest likestilte land ifølge FN, Sverige, har full barnehagedekkning og lav makspris. Barnehagepolitikk har alltid feilaktig blitt sett på som et feministisk spørsmål, det ligger vel like mye i en fars interesse at barnet har plass i barnehage. I Sverige jobber også flere kvinner fulltid enn i Norge, noe som regnes som en viktig indikasjon på likestilling.

 

Det er interessant å studere forskjellene mellom Sverige og Norge i den praktiske likestillingspolitiken, for om muligens å forstå hvorfor Norge er en sinke i likestilling.

 

Felles omsorg (gemensam vårdnad) for barn er utgangspunkt i svensk lovgivning, og stadig flere i Sverige velger delt bosted etter samlivsbrudd. Hensynet til barnets behov til mest samlet foreldrekontakt er satt i ”främsta rummet” som det heter i svensk lovgivning, og en svensk domstol kan idømme delt bosted, der retten mener det er best for barnet. En norsk domstol, derimot, er forhindret til å idømme delt bosted, selv om retten kommer frem til at delt bosted er den beste løsningen for det aktuelle barnet.

 

Den såkalte bostedsmyndigheten, dvs å kunne flytte hvor som helst i landet uten samtykke fra den andre forelderen, er en rett bostedsforelderen har alene her i landet. Den andre forelderen har rett til å uttale seg, men det har i praksis ikke noen betydning da det ikke finnes noen sanksjonsmulighet. I Sverige derimot, må bostedsforelderen ha samtykke fra den andre forelderen for å gjøre en adresseendring for barnet i folkeregistrert. Til og med det norske barneombudet forsvarer bostedsmyndigheten i lovgivningen, med argumentet at det er en menneskerett å kunne bosette seg hvor som helst. Åpenbart har det svenske og det norske barneombudet ulike synspunkter på bostedsmyndigheten, og hva som er best for barn.

 

Samværsretten her i landet - er ikke engang automatisk - hvilket tilsynelatende er helt ok for alle statsfeminister og fagfolk. Det er ikke engang likhet for loven i forbindelse med å hindre kontakt mellom foreldre og barn. Det er ikke straffbart og nekte å levere barnet til samvær med samværsforelderen. Derimot er det straffbart og nekte å levere tilbake barnet til bostedsforelder etter endt samvær. I Sverige er det straffbart å ta seg til rette ovenfor barnet, uansett om man er bostedsforelder eller samværsforelder.

 

Når en gjennomgår alle disse fakta i forskjellen mellom Norge og Sverige, er det ikke vanskelig å skjønne at veien til likestillingsparadiset er lang her i landet. Så lenge statsfeministene og deres fagfolk har en ekskluderende holdning mot mannen som utgangspunkt, og utelukker at en far opplever kjønnsdiskriminering i forhold til sine barn. Vil barn fremdeles i stor grad etter samlivsbrudd, vokse opp med kun én forelder – som regel mor. Den dagen statsfeministene og fagfolk respekterer mannen som resursperson og god omsorgsgiver for egne barn, da først begynner vi vandringen mot reell likestilling. Å oppfostre våre barn er nemlig en oppgave i fellesskap mellom mann og kvinne, uansett om foreldre lever sammen eller hver for seg. Da blir det feil at statsfeministene og fagfolk, legger hinder i veien på dette feltet.

 

 

Publisert i Varden sep 2005