Jeg respekterer kvinnen, derfor er jeg ingen feminist
Av Anders Dahlén, mann og far

I ett debattinnlegg om mannsrollen i feminsttidskriftet Fett nr 1 2005, etterlyser likestillingsdirektør Long litt Woon: ”en oppegående mannsbevegelse som kan dra i gang det nødvendige bevisstgjøringsarbeidet om at også menns liv er kjønnet”. Det er uklart hva hun rent konkret ser for seg, og jeg har vanskelig for å forstå hva hun egentlig mener. Mener hun at de menn som kjemper mot mannssdiskriminering i barnefordelingsaker etter samlivsbrudd, ikke er oppegående? At de ikke greier å bevisstgjøre den skjeve maktbalansen som barneloven skaper i forhold mellom kjønnene? Det finnes mange menn som prøver å bevisstgjøre politiker og makthavere på denne urett, men dessverre lukker mange ørene og later som det ikke er et problem.

Feministbevegelsen har kommet langt i dette samfunn, likevel så mener mange at mødre fremdeles skal ha enerett på barn, etter samlivsbrudd med sin ekspartner. Dette faktum bevises med at 9 av 10 aleneforeldre er mødre. Hadde 9 av 10 stortingsrepresentanter vært en mann, hadde det blitt et ramaskrik fra feministene. Merkelig nok er feministene tause når det gjelder diskriminering andre veien.

Felles omsorg om barn er en styggedom for mange kvinner og de mener helt oppriktig at det er skadelig for barn å praktisere delt omsorg. Mange motarbeider også aktivt forandringer i barneloven, og systemet kring barnefordeling etter samlivsbrudd. De ønsker å beholde dagens skjeve barnelov som faktisk bryter mot likestillingsloven.

Mange feminister nekter også å anerkjenne det faktum at en del mødre fremmer falske anklager om vold fra sin ekspartner etter samlivsbruddet, for å vinne en tvist om barna i rettsapparatet. Derimot prøver feministbevegelsen iherdig å hevde at det bare er kvinner og barn som er offer for vold i familien, og at det så godt som alltid er menn som er voldsutøvere. De har ikke noe vitenskapelige forskningsfunn å vise til, derfor bruker de begreper som ”store mørketall” for å virkelig få understrekket hvor stort omfang denne volden har. Nyere forskning viser at kvinner står for omtrent like stor del av vold i parforhold som mannen, men det er det ikke politisk korrekt å snakke om. Derfor en mur av taushet fra feministbevegelsen.

Heldigvis finnes det en del oppegående kvinner/mødre som har innsett at barn har behov for 2 foreldre i sin oppvekst. Delt omsorg praktiseres mer og mer blant mange foreldre etter samlivsbrudd, og det tror jeg neppe kommer av at feministbevegelsen har kjempet for å likestille far og mor som gode omsorgspersoner. For å få lik fordeling av omsorgsarbeid for barn og hjem, kreves det at kvinner gir opp sin dominans på den fronten. At kvinnen anerkjenner mannen som en god omsorgsperson for sine barn, og gir slipp på eneretten at bare en mor kan vise kjærlighet for sitt barn. Mor- og barn symbiosen står alt for sterkt blant mange kvinner og fagfolk.

En far kan elske sitt barn like høyt som en mor kan, og han kan utøve like god omsorg til sitt barn som kvinnen. De kvinner som anerkjenner dette faktum og likestiller mor og far som gode omsorgspersoner for sine barn, de respekterer jeg.