Kamp mot vold i likestillingens navn

Av Anders Dahlén

Denne høst har vært preget av en het debatt om vold mot kvinner. TV-aksjonens ensidige kjønnspolitiske tema: vold mot kvinner, fikk en del menn til å reagere. Mannsoppropet skapte en liten mediestorm. Ledere i avisene og mange politiker skrev hånfulle og nedlatende kommentarer, som kritiserte mannsoppropet og de menn som sto bak oppropet som hårsåre. En kan få inntrykk av at det ikke er ønskelig med andres synspunkter på den kjønnsstereotypiske bilden som tegnes av mannen som utelukkende voldsutøver, og kvinnen som kuet offer for all vold i familien. Virkeligheten er dessverre ikke slik at bare menn utøver vold i familien.

Det en del menn reagerte på, var koblingen mellom tredje verdens kvinneproblem, og tilstanden her i landet. Overdimensjonering av tallene - at utbredelsen av kvinnemishandling er et stort problem i landet - får en også til å stille spørsmål ved hensikten. Ca 2000 kvinner søker hvert år opphold i et krisesenter. Dette tall har vært nokså konstant det siste tiåret. Ikke engang alle som trenger hjelp av et krisesenter har vært utsatt for fysisk vold. Hvor mange som fremmer falske anklager om vold mot sin partner, er umulig å vite.

Amnestys uriktige fremstilling av NIBRs forskning: ”hver fjerde kvinne blir slått”, fikk forskerne selve til å reagere. De poengterte at det må skilles på periodisk partnervold og det mindre forekommende fall av grov kvinnemishandling. Amnestys Petter Eide spør retorisk i Dagbladet 23.10; hva vi menn kan gjøre for å stoppe vold mot kvinner? De aller fleste menn slår ikke kvinner, og tar i likhet med undertegnede avstand fra vold mot kvinner. Eide påstår også feilaktig at det gjøres for lite for å stoppe vold mot kvinner. Regjeringen har hatt handlingsplan mot vold mot kvinner (2000 – 2003), og har nå gående en handlingsplan mot vold i nære relasjoner (2004 – 2007). Hvert politidistrikt har nå også en familievolds-koordinator, og vold i familien er ikke lenger et privat anliggende. Kvinner som er blitt utsatt for vold har mulighet til å begjære besøksforbud, samt å få voldsalarm. Det trengs ikke engang en fellende dom for å få slike virkemiddel av politiet, kun et trusselbilde. Det blir da en avsporing å hevde at det gjøres for lite for å stoppe vold mot kvinner. En kan lure på hva Petter Eide mener hva vi menn mer må gjøre for å få stopp på vold mot kvinner?

Det som er forbausende dog, er Amnestys og feministenes uvilje til å anerkjenne at det også finnes voldelige kvinner. 5 % av begge kjønn har i følge NIBR opplevd vold i parforhold det siste året. Selv om tallene fra NIBR er større for kvinners subjektive opplevelse av vold, får man en følelse av at det er viktigere å peke finger på at menn er verst. Å lukke øyene for fakta vil neppe bidra til å stoppe all form av vold i familien. Det vil heller ikke bidra til å stoppe all vold i familien ved å være uredelig i sin omgang med forskningstall. Ei heller å benytte seg av en uvitenskapelig voldsmåling fra justisdepartementet, som kun bekrefter at det florerer med påstander om vold i familien i en gitt uke. Voldsmålingen fra justisdepartementet beviser bare at 85 % av disse beskyldningene om vold i familien kommer fra kvinner. Det er i grunn merkelig at departementet bruker tid, penger og ressurser på en slik useriøs undersøkelse, som faktisk ikke gir noen kunnskap om omfanget av reell voldutøvelse i familien. En skulle tro at det finnes mer intelligente mennesker som arbeider på justisdepartementet.

Denne moralske panikk om vold i familien kan også i sin ytterste konsekvens, bidra til å skape nye problem. Løgnaktige beskyldninger om vold i familien, er et meget effektivt våpen i f eks en barnefordelingssak. Det må stilles store krav til edrulighet og nøytralitet, når det fremmes påstander om vold i familien. En kan ikke være så blåøyd å tro at en kvinne aldri lyver om å ha blitt utsatt for vold.