Innskrenkning av samværsretten mellom barn og fedre

Av Anders Dahlén, Forum for Menn og Omsorg (FMO)

Barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) tar i løpet av våren sikte på å legge fram forslag til endringer i barneloven som skal bidra til å beskytte barn mot overgrep. En av hovedmålsettingene er å hindre at barn tvinges til samvær de er redd for. Dåvøy hevder at rettssikkerheten for barn går på bekostning for fedres rett til samvær. Er dette sant?

En av problemstillingene som umiddelbart reiser seg er et psykologisk fenomen som heter Parental Alienation Syndrome (PAS), eller foreldrefiendtlighetssyndromet på norsk. Professor i psykologi, Frode Thuen har i BT 22.07.02, skrevet følgende om PAS: ”Langvarige og fastlåste konflikter om barna er nokså vanlig etter samlivsbrudd, faktisk så ofte som i ca. 15-20 prosent av familiene. Barn i disse familiene er i risikogruppen for å utvikle forelderfiendtlighetssyndrom.”. PAS er en alvorlig tilstand der bostedsforelder påfører barnet en ubegrunnet frykt og redsel for den andre forelderen. Bostedsforelder har således fått barnet at føle en redsel og/eller hat for samværsforelderen som ikke har noen forankring i virkeligheten. Dette gjør at barnet vil utvise en tilsynelatende ekte følt redsel for å møte den andre forelderen. Hvor stor utbredelse dette fryktelige psykologiske fenomen har, er det ingen som vet, da det ikke finnes noen seriøs forskning på dette området.

Selvfølgelig skal ikke et barn tvinges til samvær med en forelder som er voldelig. Men å ta høyde for at alle påstander om vold fremsatt i en tvist om barnefordeling, er sanne, blir litt for tendensiøst for å si det mildt. Forsker Kristin Skjørten fra Institutt for samfunnsforskning, kritiserer norsk rettspraksis i sin artikkel (”Forståelser av overgrep i barnefordelingssaker”, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål nr 3-4, 2004). Hun spør om retten legger tilstrekklig vekt på påstander om vold i barnefordelingssaker? Skjørten begrunner sin kritikk med sin pågående forskning der hun har gjennomgått 129 lagmannsrettsdommer om barnefordeling som er registrert i Lovdata for årene 1998, 1999 og 2000. I 30 av disse sakene var det fremsatt påstander om vold og overgrep men i bare 5 av disse la retten vekt på dette som et moment i avgjørelsen. Hun tolker det slik at retten velger å ikke ta påstander om vold tilstreklig alvorlig. Dette kommer tydelig frem i måten hun leser visse avsnitt av domsteksten på: ”..mange av domstekstene er formulert slik at volden får beskjeden omtale. Dette fremgår på to måter: For det første dreier det seg om ordvalg når volden skal beskrives. For det andre får volden svært liten spalteplass.”. Skjørten hevder at dette beviser at påstander om overgrep ikke har en sentral plass i normene som ligger til grunn for rettspraksis i barnefordelingssaker.

Det må med denne bakgrunn være lov å stille kritiske spørsmål til Skjørtens forskning. Hennes tolkning og forståelse av domstekster gir ikke noe bastant grunnlag for å konkludere at rettssikkerheten til barn står svakt. Det kan like gjerne være slik at retten har gjennomskuet falske påstander om vold, og valgt å ikke legge vekt på påstanden om vold i sin avgjørelse. Hva som står i en domstekst forteller nødvendigvis ikke alt hva som har blitt sagt i respektive partsforklaringer, og eksaminasjon fra lagdommere og sakkyndig. Å basere sin kunnskap og viten på disse tynne grunnlag er ikke forsvarlig i en forskning som skal være grunnlag for å endre barneloven til det beste for barnet. Det trengs grundigere forskning for en kan fastslå med overbevisning, at barns rettssikkerhet går på bekostning for fedres samværsrett.

Selvsagt skal samfunnet beskytte barn fra vold og overgrep, men å nekte samværsrett på feilaktig grunnlag, er også med på at påføre barnet en psykisk lidelse. Vi skylder våre barn å tenke gjennom Dåvøys lovforslag på en mer dyptgående måte. Det er tross alt våre barns fremtid det er snakk om at vi skal beskytte, og der har vi alle et ansvar.